LA-1998-1437

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-03
Publisert:	LA-1998-01437
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett nr.: 96-01692 - Agder lagmannsrett LA-1998-01437 A.
Parter:	Ankende part: Ivar Klepps dødsbo v/Erik Klepp (Prosessfullmektig: Advokat Nils Juel). Ankemotpart: Ole Arvid Hansen (Prosessfullmektig: Advokat Lars Aspeflaten).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Lagdommer Ivar Danielsen
Lovhenvisninger:	Servituttlova (1968) §12, §16, Hendelege eigedomshøvelova (1969) §15, Konsesjonsloven (1974) §27, §3, Odelsloven (1974) §27, §28, Norske Lov (1687), Tvistemålsloven (1915) §163, §172, §176, §180, Avtaleloven (1918) §36, Forpaktingslova (1965), LOV-1969-04-10-§15, §8

Saken gjelder tvist om rettighetsforhold og rådighetsutøvelse vedrørerende landbrukseiendommen Klepp, gnr. 9 bnr. 4 i Bamble kommune. Klepp er et småbruk med vel 300 daa produktivt skogareal og ca. 25 daa jordbruksareal beliggende i Surtebogen på vestsiden av Frierfjorden.

Sakens bakgrunn er i korte trekk:

Eiendommen var gjenstand for odelsløsning i midten av 1980-årene. I odelssak anlagt av ankemotpartens onkel Einar Karlsen mot daværende eier Hans Klepp ble verdien av eiendommen ved Skien og Porsgrunn byretts odelstakst av 30. november 1984 fastsatt til kr 435.000. Karlsen avsto av økonomiske grunner fra å gjennomføre løsningen. Søsteren Margot Hansen, som er ankemotpartens mor, anla dernest løsningssak mot Hans Klepp ved stevning den 16. oktober 1985. Det ble inngått forlik om løsningsretten, og eiendommen ble overdratt til Margot Hansen for løsningssummen kr 435.000 ved skjøte tinglyst 20. januar 1986.

Margot Hansens odelsløsning ble finansiert av Ivar Klepp og skjedde i henhold til en underliggende avtale dem imellom. Ivar Klepp var eier av naboeiendommen og aktiv gårdbruker med behov for tilleggsjord. Avtalen er gjengitt i byrettens dom, men har så sentral betydning at den for sammenhengens skyld også gjengis her:

«Fru Margot Hansen og herr Ivar Klepp har inngått følgende avtale vedrørende eiendommen gnr. 9 bnr. 4 i Bamble kommune:

Herr Ivar Klepp leier eiendommen gnr. 9 bnr. 4 i Bamble kommune av fru Margot Hansen. Herr Ivar Klepp har full disposisjonsrett over det eiendommen omfatter.

Som vederlag for denne leierett yter herr Ivar Klepp et lån til fru Margot Hansen til å dekke kjøpesummen på eiendommen med tillegg av omkostninger og dokumentavgift på skjøte. Fru Margot Hansen betaler ikke renter på dette lån. Herr Ivar Klepp betaler heller ikke ytterligere leie for eiendommen.

Herr Ivar Klepp betaler alle faste og løpende utgifter på eiendommen. Alle inntekter på eiendommen herunder inntekter ved drift av skogen tilfaller herr Ivar Klepp. Han står også fritt til selv å vurdere omfanger av driften.

Herr Ivar Klepp skal ha forkjøpsrett til eiendommen dersom fru Margot Hansen ønsker å selge eiendommen. Dette gjelder også ved overdragelse til familie eller ved skifte etter fru Margot Hansen. Dersom herr Ivar Klepp benytter sin forkjøpsrett skal prisen være tilsvarende den pris fru Margot Hansen har betalt for eiendommen. Likeledes skal herr Ivar Klepp ha en forkjøpsrett til samme pris dersom fru Margot Hansen sier opp denne leieavtale. Oppsigelse kan skje med 6 måneders varsel.

Det lån herr Ivar Klepp yter til fru Margot Hansen skal sikres med en pantobligasjon avrundet til kr 450.000,- -kronerfirehundreogfemtitusen 00/100 - som skal tinglyses på eiendommen gnr. 9 bnr. 4 med 1. prioritet.

Denne avtale skal kunne tinglyses på eiendommen gnr. 9 bnr. 4.»

Avtalen er satt opp av advokat Odin Barfod, som var Margot Hansens prosessfullmektig i løsningssaken, og medundertegnet av ham.

I henhold til avtalen utstedte Margot Hansen 10. januar 1986 en pantobligasjon i eiendommen på kr 450.000 til Ivar Klepp, og obligasjonen ble tinglyst 20. januar, samtidig med skjøtet fra Hans Klepp.

Margot Hansen søkte 1. april 1986 om fritak for bo- og driveplikten i 10 år frem til 1. januar 1997. Søknaden ble etter tilråding fra landbruksnemnda i kommunen, innvilget ved fylkeslandbruksstyrets vedtak den 14. juli 1986 på det angitte vilkår («føresetnad») at eiendommen i samme periode ble leid bort til Ivar Klepp.

Ivar Klepp overtok eiendommen i henhold til avtalen og drev den frem til 1. januar 1997.

Margot Hansen døde 7. mai 1992. På vegne av boet gjorde advokat Torgeir Helle i brev til Ivar Klepp av 22. desember 1992 gjeldende at leieavtalen var ugyldig som stridende mot forpaktningsloven. Dette ble imøtegått av Klepp, og spørsmålet ble inntil videre ikke forfulgt.

Ankemotparten Ole Arvid Hansen overtok eiendommen fra sin mors dødsbo iht skjøte av 25. november 1993, tinglyst 1. februar 1994. Han tok saken opp igjen overfor Ivar Klepp ved brev fra advokat Lars Aspeflaten av 6. desember 1995. Det ble bl.a. gjort gjeldende at forkjøpsretten var bortfalt, og at leieavtalen var ugyldig, men nå med en annen rettslig argumentasjon forankret i forbudet mot uthugstkontrakter i servituttloven §12 annet ledd, jf. §16 og konsesjonsloven §3, Det ble bebudet erstatningskrav for ulovlig rådighetsutøvelse, spesielt hugst i 1989 og 1994.

Ved stevning til Skien og Porsgrunn byrett den 2. oktober 1998 reiste Ole Arvid Hansen sak mot Ivar Klepp med påstand om fastsettelsesdom for at Ivar Klepp ikke hadde disposisjonsrett over eiendommens skog og bygninger - unntatt den dyrkede mark frem til 1. januar 1997 - og om erstatning for ulovlig hugst begrenset oppad til kr 340.000 med tillegg av renter fra stevningen, slik at erstatningskravet kom til fradrag i pantobligasjonen på kr 450.000.

Ivar Klepp tok til gjenmæle for byretten og nedla påstand om frifinnelse for de krav som var fremmet i hovedsøksmålet. Han reiste samtidig motsøksmål med påstand om fastsettelsesdom for Ole Arvid Hansens plikt til å betale ham kr 450.000 med forfall 1. januar 1997.

Ole Arvid Hansens påstand for byretten ble senere noe endret. Ivar Klepp fravek eiendommen innen 1. januar 1997 uten å gjøre gjeldende noe krav om å beholde den i medhold av avtalens klausul om forkjøpsrett. Påstanden om fastsettelsesdom ble derfor frafalt av Hansen. Derimot utvidet han sitt erstatningskrav og gjorde i prosesskrift av 27. april 1998 gjeldende at kravet oversteg kr 450.000. Han nedla ny felles påstand for hoved- og motsøksmålet om at Ivar Klepp skulle dømmes til å avlyse pantobligasjonen. Denne påstanden ble opprettholdt under hovedforhandlingen i byretten.

Ivar Klepp endret sin påstand i motsøksmålet under hovedforhandlingen for byretten til å gjelde fullbyrdelsesdom for kravet på kr 450.000 med tillegg av morarenter fra 1. januar 1997. Endringen skyldes at forfall var inntrådt i mellomtiden.

Byretten avsa 6. juli 1998 dom med slik felles slutning for hoved- og motsøksmålet:

«1. Ole Arvid Hansen betaler til Ivar Klepp, Surtebogen, 3960 Stathelle, kr 188.866,- etthundreogåttiåttetusensekshundreogsekstiseks 00/100 - innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen mot at Ivar Klepp avlyser pantobligasjon stor kr 450.000,- kronerfirehundreogfemtitusen 00/100 tinglyst 20.04.1986 i eiendommen «Klepp» gnr. 9, bnr. 4 i Bamble.

2. Ivar Klepp betaler innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen til Ole Arvid Hansen v/h.r.advokat Lars Aspeflaten saksomkostninger med i alt kr 20.000,- - tjuetusenkroner - 00/100.»

Byrettens avgjørelse er begrunnet med at Ivar Klepp hadde plikt til å betale erstatning for ulovlig hugst i 1994 med kr 261.134, som kom til fradrag i kravet etter pantobligasjonen. Det er noe uklart på hvilket rettslig grunnlag byretten har ansett hugsten ulovlig og erstatningsbetingende i forhold til Hansen. Hansen ble ikke tilkjent erstatning for hugsten i 1989, eller for annen rådighetsutøvelse over eiendommen i Margot Hansens eiertid, med den begrunnelse at disse disposisjonene var akseptert av henne.

Om saksforholdet for øvrig og om partenes anførsler for byretten vises til byrettens dom.

Ivar Klepp avgikk ved døden etter byrettens dom. På vegne av dødsboet ved Erik Klepp innga advokat Nils Juel ankeerklæring. Dødsboet er overtatt av gjenlevende ektefelle Hanna Klepp, og det er hun som formelt sett har overtatt saken som part. Anken gjelder i realiteten dommen både i hoved- og motsøksmålet, og Hanna Klepp har for lagmannsretten opprettholdt påstanden om dom for kravet på kr 450.000.

Ole Arvid Hansen har tatt til gjenmæle, og har påstått byrettens dom stadfestet.

Ankeforhandling ble holdt i tiden 25-27 august 1999 i Skien. For Hanna Klepp møtte sønnen Erik Klepp, mens ankemotparten møtte personlig. Om bevisførselen for øvrig vises til rettsboken. Saken står i en noe annen stilling for lagmannsretten enn for byretten, idet tvisten umiddelbart er begrenset til å gjelde krav om erstatning for hugsten i 1994. For tilfelle av at kravet fører frem, har imidlertid Hanna Klepp gjort gjeldende en subsidiær anførsel om avtalerevisjon i medhold av avtaleloven §36.

Hanna Klepps anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Avtalen mellom Ivar Klepp og Margot Hansen er gyldig og bindende partene imellom, uansett om den i forhold til Hans Klepp, som var saksøkt i løsningssaken, kan ha sine betenkelige sider. Den udaterte leie- og forkjøpsrettsavtalen må ses i sammenheng med det som er opplyst i søknaden om fritak for bo- og driveplikt, og innebærer at leieretten hadde en varighet på 10 år. Margot Hansen kunne si opp avtalen med 6 måneders frist, men med den konsekvens at forkjøpsretten ble utløst. Avtalen var ikke ensidig til gunst for Ivar Klepp. Det bestrides ikke at hans hovedformål med avtalen var å erverve eiendommen som tilleggsjord til sitt bruk, men utsiktene til å lykkes med dette var usikre på grunn av at bruk av forkjøpsretten kunne aktualisere odelsløsning. Margot Hansen var ubemidlet og uten muligheter til selv å finansiere odelsløsning i 1985. Avtalen innebar for henne likevel en mulighet for å sikre eiendommen for slekten, slik resultatet nå er blitt.

Prinsipalt gjøres gjeldende at avtalen ikke er ugyldig etter servituttloven §12 annet ledd, jf. §16 fordi den var oppsigelig med 6 måneders frist, og fordi den ikke krenket de hensyn forbudet mot uthugstkontrakter ivaretar. Subsidiært kan ugyldigheten bare gis virkning fremover, fra det tidspunkt den blir påberopt, ikke med tilbakevirkende kraft. Ivar Klepp har ikke hugget noe etter dette tidspunkt. Advokat Helles brev i 1992 er uten betydning. Ugyldighet ble bare påstått i henhold til forpaktningsloven, og kravet ble ikke forfulgt av boet eller Ole Arvid Hansen.

Avtalen er ikke konsesjonspliktig etter konsesjonsloven §3, idet leieretten er stiftet for inntil 10 år. Landbruksmyndighetene har heller ansett det påkrevet å søke konsesjon. Manglende konsesjon er for øvrig ikke noe gyldighetsvilkår i forholdet mellom partene og kan ikke begrunne noe erstatningsansvar for hugst.

Under enhver omstendighet har Ivar Klepp vært i aktsom god tro med hensyn til lovligheten av kontrakten. Forbudet mot uthugstkontrakter er lite kjent, og ingen av partene visste om det. Fylkeslandsbruksstyrets vedtak i fritakssaken må forstås slik at det var et vilkår at hele eiendommen ble utleid til Ivar Klepp i fritaksperioden. Det følger av hevdvundne prinsipper om godtroende besitters rettigheter i henhold til NL 5-5-6 og videreført i hendelege eigedomshøvelova §15, at Ivar Klepp har rett til å beholde avkastningen.

Subsidiært - for tilfelle av at Ivar Klepp anses forpliktet til å avstå avkastningen av eiendommen - blir avtalen så ubalansert at den må revideres i medhold av avtaleloven §36. Eiendommen er fremdeles minst like mye verdt som i 1986, og det er ingen grunn til at ikke Ole Arvid Hansen skal betale pantobligasjonens fulle pålydende. Klausulen om rentefrihet har gitt Margot Hansen og Ole Arvid Hansen en likviditetsfordel som overstiger Ivar Klepps avkastning.

Atter subsidiært er det gjort gjeldende at byrettens erstatningsutmåling er uriktig. Ivar Klepp kan ikke ha plikt til å betale mer enn nettoavkastningen, beregnet av ham til kr 116.785. Under enhver omstendighet må det gjøres fradrag for skogavgiften, som følger eiendommen. At skogavgiften er kreditert eiendommen til Ivar Klepp, skyldes en feil fra landbrukskontorets side som kontoret må rette opp.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. Ole Arvid Hansen dømmes til å betale til Hanna Klepp kr 450.000,- med tillegg av 12 % morarenter regnet fra 1. januar 1997 til betaling skjer, mot at Hanna Klepp avlyser pantobligasjon stor kr 450.000,- i eiendommen gnr. 9, bnr. 4 i Bamble.

2. Ivar Klepps dødsbo tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten.»

Ole Arvid Hansens anførsler for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Byrettens dom er riktig. Avtalen mellom Margot Hansen og Ivar Klepp er et klart tilfelle av odelssvik i forhold til Hans Klepp. Avtalen favoriserer helt ensidig Ivar Klepp og tjener det formål å sikre ham eiendomsretten til gården. Klausulen om vederlagsfri løsningsrett innebar at det kun var en proforma eiendomsrett Margot Hansen ble innehaver av. Alle reelle eierbeføyelser var på Klepps hånd. Først fra det tidspunkt forkjøpsretten bortfalt som følge av at den ikke ble gjort gjeldende etter eiendomsovergangen til Ole Arvid Hansen, kan Hansen anses å ha ervervet en reell eiendomsrett.

Avtalen krenket det ufravikelige forbudet i servituttoven §12 annet ledd med den virkning at den i medhold av §16 må anses ugyldig allerede fra avtaletidspunktet av - uten at det har noen betydning om partene var ukjent med forbudet. Klausulen om 6 måneders oppsigelsesfrist var uten realitet. Margot Hansen kunne ikke si opp avtalen når dette ville medføre enten at eiendommen vederlagsfritt tilfalt Ivar Klepp eller at han gjorde krav gjeldende etter pantobligasjonen.

Leieretten var ikke tidsbegrenset, og avtalen var konsesjonspliktig iht. konsesjonsloven §3 første ledd. At leieretten kun skulle gjelde i 10 år, slik det fremgår av søknaden om fritak for bo- og driveplikt, var ikke reelt. Uansett gjelder søknaden - og fritaket - bare driften av jordbruksarealet, ikke skogen. All den stund konsesjon ikke var gitt, var hugsten ulovlig i medhold av konsesjonsloven §27.

Ivar Klepp var iallfall ikke i aktsom god tro med hensyn til sin rett til hugst i 1994. Boet hadde i 1992 uttrykkelig gjort gjeldende at avtalen var ugyldig, og Ole Arvid Hansen krevet overfor Ivar Klepp at hugsten måtte stoppes uten å nå frem. Byretten har derfor med rette ansett denne hugsten for å være ulovlig og erstatningsbetingende. Bestemmelsen i hendelege eigedomshøvelova §15 kommer ikke til anvendelse, idet Ivar Klepp ikke kan anses å ha hatt besittelsen av eiendommen da hugsten i 1994 fant sted. Han var for øvrig ikke i den gode tro bestemmelsen forutsetter.

Erstatningsansvaret omfatter det subjektive økonomiske tap Ole Arvid Hansen har lidt, uten begrensning til nettoavkastningen på Ivar Klepps hånd. Byrettens utmåling tiltres.

Ivar Klepp kan ikke påberope sitt erstatningsansvar som følge av egen rettsstridig rådighetsutøvelse som grunnlag for avtalerevisjon etter avtaleloven §36. Om eiendommens omsetningsverdi på grunn av den generelle markedsutviklingen skulle være like høy nå som i 1986 er uten interesse, når Ole Arvid Hansen som eier av eiendommen har et erstatningskrav som med full rett kan bringes i motregning mot Klepps krav etter pantobligasjonen.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 06.07.98 stadfestes.

2. Ole Arvid Hansen betaler saksomkostninger for lagmannsretten.»

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten ser det i utgangspunktet slik at avtalen mellom Margot Hansen og Ivar Klepp innebar at alle eierbeføyelser med unntak av selve den formelle eierposisjon - grunnbokshjemmelen - ble ervervet for Ivar Klepp som resultat av odelsløsningssaken mellom Margot Hansen og Hans Klepp. For orden skyld nevnes at det ikke er noe slektskap - iallfall ikke noe nært sådant - mellom Hans og Ivar Klepp, og Ivar Klepp hadde ikke odelsrett. Klausulen om forkjøpsrett innebar at Ivar Klepp på et senere tidspunkt i forhold til Margot Hansen ville kunne tiltre den formelle eierposisjon uten å betale noe ytterligere vederlag, men inntil så skjedde ville hans muligheter for å råde rettslig over eiendommen være begrenset. Hans utsikter til endelig å lykkes med å erverve eiendommen som tilleggsjord til sin egen eiendom var også usikre på grunn av at utøvelse av forkjøpsretten - eller rettere løsningsretten -ville kunne medføre odelsløsning. Inntil videre var hans investering i eiendommen sikret ved pantobligasjonen på kr 450.000, men det følger av lagmannsrettens syn på rettsforholdet mellom partene at lagmannsretten anser obligasjonen primært som en sikkerhet for Klepps finansiering av eget eiendomserverv, og ikke som noen reell kredittytelse til Margot Hansen.

Det følger av odelsloven §27 første ledd at Margot Hansen som odelsløser i navnet fikk bo- og driveplikt i 10 år. Mislighold av bo- og driveplikten ville medføre risiko for odelsløsning fra andre odelsberettigede eller tilbakesøkning fra Hans Klepp etter odelsloven §28. Det må antas at partene derfor så det som et nødvendig ledd i gjennomføringen av Ivar Klepps erverv av eiendommen at den i 10 år ble drevet av ham under den formelle overbygning av bruksrett i forbindelse med fritak for bo- og driveplikten for Margot Hansen. Med denne tidsbegrensningen ble ervervet heller ikke konsesjonspliktig - eller rettere sagt - konsesjonsspørsmålet ble utsatt til løsningsretten ble utøvet.

Det følger av dette at lagmannsretten langt på vei er enig i den proformabetraktning ankemotparten har gjort gjeldende om avtalen fra 1986. At Margot Hansen også kan ha sett det slik, underbygges i noen grad av at eiendommen ifølge ankemotparten ikke har vært oppført som formue i hennes selvangivelse. Men med dette utgangspunktet kan det heller ikke være noen reell innvending mot avtalen, slik det er gjort gjeldende fra ankemotpartens side, at den favoriserte Ivar Klepp. Den tilsynelatenede ubalansen gjenspeiler den reelle interessefordelingen mellom partene, idet Ivar Klepp har betalt kjøpesummen og kostnadene ved ervervet, mens Margot Hansen ikke påtok seg noen oppofrelser.

For Ivar Klepp ligger formålet med avtalen i dagen. Også ut fra et rent landbruksfaglig standpunkt måtte det fremstå som en attraktiv løsning å legge gnr. 9 bnr. 4 til Klepps eiendom. Eiendommene er naboeiendommer med bebyggelsen samlet i det som fremstår som et felles gårdstun. Gnr. 9 bnr. 4 utgjør ingen bærekraftig driftsenhet, idet eieren ville måtte hente sitt vesentligste utkomme utenfor bruket. Bevisførselen bekrefter at landbruksmyndighetene i Bamble aktivt bisto partene i forbindelse med søknaden om fritak for bo- og driveplikt, og at denne fasen ble ansett som et mellomledd på veien mot en ønskelig overtakelse av eiendommen fra Klepps side. Det er liten grunn til tvil om at Ivar Klepp ville fått konsesjon for sitt erverv, men landbruksmyndighetene anså det ikke i forbindelse med etableringen av avtaleforholdet nødvendig å søke konsesjon. Det er holdepunkter for at man på landbrukskontoret var kjent med avtalen mellom Klepp og Margot Hansen, bl.a. fordi en kopi av avtalen ble funnet i kontorets arkiv for eiendommen etter Margot Hansens død i 1992, men sikkert er dette ikke. For lagmannsretten er ikke dette noe avgjørende moment.

Det er ikke like innlysende hvilket motiv Margot Hansen har hatt for å reise odelssaken mot Hans Klepp. Mest sannsynlig har hun sett det som en mulighet for senere å kunne sikre eiendommen for sin slekt, slik byretten har lagt til grunn. Etter det som under ankeforhandlingen er opplyst om odelsforholdene, er det grunn til å tro at kretsen av odelsberettigede iht. odelsloven §8 bare strakk seg til Margot Hansens slektledd, slik at hennes sønner ikke hadde odelsrett. Som refleksvirkning av hennes løsning ville imidlertid hennes barn få odelsrett i medhold av odelsloven §8 annet ledd 2. punktum. Ankemotparten har i så fall ervervet odelsrett på denne måten, og da en odelsrett som eventuelt kunne gi ham rett til å løse eiendommen også fra Ivar Klepp hvis han ville benytte sin forkjøpsretten. Det er etter bevisførselen grunn til å tro at partene var seg disse konsekvenser bevisst.

Det er etter dette ikke noen grunn til å anta at avtalen innebar en kritikkverdig utnyttelse fra Ivar Klepps side av Margot Hansen. Den tjente for begge fornuftige og legitime formål, og fremtrer ikke som ubalansert dem imellom. Det betenkelige aspekt ligger i det middelet som ble benyttet i forhold til Hans Klepp, og som byretten neppe med urette har betegnet som odelssvik. Heller ikke ankemotparten har imidlertid trukket den slutning at avtalen partene imellom blir ugyldig av den grunn, og lagmannsretten finner det klart at dette ikke kan begrunne noe erstatningsansvar for Ivar Klepp i forhold til Ole Arvid Hansen for hugsten i 1994.

Slik lagmannsretten ser det, kan ankemotpartens erstatningskrav heller ikke føre frem på det grunnlag at Ivar Klepps hugst i 1994 innebar rettsstridig rådighetsutøvelse i strid med servituttloven §12 annet ledd, jf. §16 eller konsesjonsloven §3 første ledd, sammenholdt med §27. Med det syn lagmannsretten har på rettsforholdet mellom Margot Hansen og Ivar Klepp, innebar avtalen ikke at hugstretten ble skilt fra den reelle eierposisjonen til skade for eiendommens næringsgrunnlag slik som servituttloven §12 annet ledd tar sikte på å forhindre.

Etter lagmannsrettens oppfatning var avtalen ikke konsesjonspliktig som erverv av bruksrett etter konsesjonsloven §3 nr. 1, fordi Margot Hansen ikke var bundet for et lengre tidsrom enn 10 år. Konsesjonsplikt ville oppstå ved Klepps utnyttelse av løsningsretten. Det kunne, slik lagmannsretten vurderer rettsforholdet, snarere reises spørsmål om avtalen var konsesjonspliktig som et reelt erverv av eiendomsrett allerede i 1986, men konsesjon er ikke en gyldighetsbetingelse partene imellom. Det straffesanksjonerte hugstforbudet i konsesjonsloven §27 ivaretar offentlige hensyn i forbindelse med mulig utnyttelse av statens forkjøpsrett, og kan ikke begrunne et erstatningsansvar for hugst som er rettmessig i henhold til avtaleforholdet mellom partene. Selve hugsten fremstår som helt ordinær utnyttelse av skogen innenfor rammen av utarbeidet driftsplan og i samsvar med skogbrukssjefens anbefaling i brev av 21. september 1994.

Slik lagmannsretten ser det, følger det av rettsforholdet mellom partene at Ivar Klepp var berettiget til å foreta hugsten i 1994. Selv om man skulle se annerledes på dette, og ved en vurdering i ettertid skulle komme til at avtalen på dette punkt var ugyldig etter servituttloven §12 annet ledd, jf. §16, er det ikke en nødvendig slutning at Klepp har plikt til å betale erstatning for rettsstridig rådighetsutøvelse. Det må legges til grunn at begge parter var ukjente med denne begrensning i avtalefriheten inntil bestemmelsen ble påberopt i advokat Aspeflatens brev av 6. desember 1995, etter at hugsten var foretatt. Spesielt i betraktning av landbruksmyndighetenes medvirkning ved behandlingen av bo- og drivepliktspørsmålet og utformingen av vilkåret om utleie av eiendommen til Klepp i fylkeslandbruksstyrets vedtak, må Klepp i forhold til Margot Hansen - og Ole Arvid Hansen som avleder sitt rettserverv fra henne - på dette tidspunkt anses å ha hatt besittelsen av eiendommen i aktsom god tro med hensyn til sin råderett i forhold til disse. Det følger da av bestemmelsen i loven om hendelege eigedomshøve (lov av 10. april 1969 nr. 17) §15 første ledd, som avløste den gamle regel om godtroende besitters avkastningsrett i Norske Lov 1687 artikkel 5-5-6, at han har rett til å beholde avkastningen.

Brevet fra advokat Helle av 22. desember 1992 bringer ikke spørsmålet i noen annen stilling. Påstanden om avtalens ugyldighet på grunnlag av forpaktningsloven var ugrunnet og ble etter imøtegåelse fra Ivar Klepp ved advokat Juel i brev av 8. januar 1993 ikke fulgt opp fra boets eller Ole Arvid Hansens side. Verken brevet eller Hansens muntlige protester mot hugsten i 1994 ga noen foranledning til å overveie om avtalen kunne være ugyldig av helt andre grunner, og Hansen har selv forklart at det var etter bevisst overveielse at avtalen ikke ble oppsagt i henhold til klausulen om dette.

I ankesaken har Hanna Klepp ikke nedlagt noen selvstendig påstand om frifinnelse for erstatningskravet i hovedsøksmålet, slik det ble gjort for byretten, men har nøyd seg med å nedlegge en felles påstand om dom for kravet på kr 450.000. Dette er foranlediget av at byretten i domsslutningen traff felles avgjørelse i hoved- og motsøksmålet. Det er imidlertid i formell henseende ikke tvilsomt at byrettens avgjørelse både i hoved- og motsøksmålet er påanket. Lagmannsretten finner at det må treffes særskilt avgjørelse i hovedsøksmålet med det innhold at Hanna Klepp frifinnes. I motsatt fall ville det følge av tvistemålsloven §163 annet ledd at erstatningskravet fra Ole Arvid Hansen ikke blir rettskraftig avgjort i lagmannsretten. For byretten var dette annerledes fordi kravet etter dommen ble brakt i motregning.

I og med at erstatningskravet ikke fører frem, må kravet om oppgjør for pantobligasjonen i motsøksmålet tas til følge i henhold til nedlagt påstand med kr 450.000. Det samme gjelder rentekravet, som ikke er særskilt bestridt.

I resultatet har etter dette Ivar Klepp/Hanna Klepp vunnet saken fullstendig i hoved- og motsøksmålet for byretten og lagmannsretten, og lagmannsretten finner ikke grunnlag for å frita Ole Arvid Hansen for det omkostningsansvar som følger av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, sammenholdt med §180 annet ledd i ankesaken. Saken kan riktignok sies å ha foranlediget enkelte problemstillinger hvis løsning kan by på noen tvil, og disse har sammenheng med at partenes rettsforgjengere har etablert et noe uklart rettsforhold i en - i forhold til tredjemann - rettsstridig hensikt. Dette er momenter som isolert sett med en viss styrke taler for at saksomkostninger ikke tilkjennes. Resultatet har imidlertid ikke voldt nevneverdig tvil, og det legges betydelig vekt på at Ole Arvid Hansen under forhandlingene for byretten avslo et forlikstilbud fra Klepp om å overta eiendommen for kr 350.000. Selv tilbød Hansen kr 225.000, mens hans påstand etter at forliksforhandlingene strandet fremdeles var at han skulle beholde eiendommen vederlagsfritt. Selv har verken Hansen eller hans mor betalt noe for eiendommen. Det er etter den bevisførsel som har vært om verdiforholdene, spesielt vitneforklaringen fra skogbrukssjef Gjerstad, ingen grunn til å tro at eiendommen har noen lavere verdi idag enn hva løsningssummen ble fastsatt til ved odelstaksten i 1994, og dette er heller ikke hevdet fra ankemotpartens side. Hensett til balansen i forholdet mellom partene, kunne Hansen ikke ha noen berettiget forventning om å erverve den reelle eiendomsrett for et beløp som ligger vesentlig under verdien. For lagmannsretten har det såvel ved rettsmegling under saksforberedelsen som under ankeforhandlingen vært gjort forsøk på å oppnå en løsning i minnelighet, men Hansen har vært uvillig til å gå inn i noen reelle drøftelser med motparten. Lagmannsretten er blitt stående ved at han må ilegges omkostningsansvar for begge retter.

Advokat Juel har inngitt omkostningsoppgave hvoretter hans samlede krav utgjør kr 105.669. Omkostningene for byretten er kr 40.314, hvorav salær med kr 36.550. For lagmannsretten er kravet kr 64.355, hvorav salær med kr 44.100. Gebyr for motsøksmålet i byretten og ankegebyr er medtatt. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn, jf. tvistemålsloven §176 første ledd. I og med at omkostningsavgjørelsen er den samme i hoved- og motsøksmålet for byrett og lagmannsrett, er det ikke nødvendig å foreta noen bestemt fordeling. Omkostninger tilkjennes med et samlet beløp i slutningen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. I hovedsøksmålet:

Hanna Klepp frifinnes.

2. I motsøksmålet:

Ole Arvid Hansen betaler til Hanna Klepp 450.000 - firehundreogfemtitusen - kroner med tillegg av 12 - tolv -prosent forsinkelsesrente fra 1. januar 1997 mot at Hanna Klepp avlyser sin pantobligasjon i eiendommen gnr. 9 bnr. 4 i Bamble.

3. I saksomkostninger i hoved- og motsøksmålet for byretten og lagmannsretten betaler Ole Arvid Hansen til Hanna Klepp 105.669 - etthundreogfemtusensekshundreogsekstini - kroner.

4. Oppfyllelsesfristen iht. domsslutningens post 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.