LA-1998-1445
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-06-30 |
| Publisert: | LA-1998-01445 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.: 98-127 - Agder lagmannsrett LA-1998-01445. Anket til Høyesterett, se HR-1999-00065B. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Ivar Sveen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Førstestatsadvokat Edward Dahl). |
| Forfatter: | Lagdommer Steinar Thomassen. Sorenskriver Thomas Hazeland. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §195, §212, §213, §39, §60, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §437 |
Kristiansand byrett avsa 7. september 1998 dom med slik domsslutning:
«I. A fnr. - - - dømmes for:
1 -en- overtredelse av strl. §195, første ledd, 2. str.alt, jf.§213.
2 -to- overtredelser av strl. §195, første ledd, 1. str.alt, jf. annet ledd.
1 -en- overtredelse av strl. §195, første ledd, 1. str.alt.
2 -to- overtredelser av strl. §212, annet ledd, 2. str.alt.
Straffen settes til fengsel i 3 -tre- år og 6 -seks- måneder.
Til fradrag for utholdt varetektsarrest kommer 181 dager jf. strl. §60.
Gjerningstidspunkt: 1993 til 2. august 1997.
Straffutmålingsbestemmelser: Strl. §62, første ledd får anvendelse.
II. Påtalemyndigheten bemyndiges til å anvende sikringsmidler som nevnt i strl. §39 nr. 1 a-f for et tidsrom av inntil 5 -fem- år overfor A.
III. A dømmes til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning (oppreisning) til B v/C og D med kr. 60.000,-, til E v/F med kr. 40.000,- og G v/C og D med kr. 10.000,-.»
Ved bevilling gitt av Fylkesmannen i Vest-Agder 19. august 1998 har domfelte endret navn til A. Når det ellers gjelder saksforholdet og domfeltes personlige forhold vises til byrettens domsgrunner.
Domfelte har 14. september 1998 anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen og sikringsbemyndigelsen. Agder lagmannsrett besluttet 8. oktober 1998 å henvise anken til ankeforhandling, jfr. straffeprosesslovens §325, jfr. §321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand Tinghus 28. og 29. juni 1999. Domfelte møtte sammen med sin forsvarer, advokat Ivar Sveen, og forklarte seg. For påtalemyndigheten møtte førstestatsadvokat Edward Dahl. Det ble avhørt tre vitner og lagmannsretten mottok sakkyndige erklæringer fra de to oppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige, psykiater Tor Gamman og psykolog Bjørn Lie Schüle.
Forsvareren har nedlagt påstand om at det i byrettens dom gjøres den endring at sikringsbemyndigelsen utgår og at domfelte for øvrig anses på mildeste måte. Statsadvokaten har påstått anken forkastet.
Domfelte er kjent skyldig i å ha hatt utuktig omgang med tre små gutter. For den ene av de fornærmede, B - som er domfeltes nevø -, startet overgrepene da fornærmede var ca. ett år gammel og vedvarte til han var vel fem år gammel. Overgrepene skjedde som regel mens domfelte var barnevakt for B, og således var alene med ham. Overgrepene omfattet også utuktig omgang likestilt med samleie, idet domfelte ved en anledning førte sin penis inn i guttens munn. Det dreide seg ellers om masturbasjon av fornærmede og at domfelte fikk gutten til å holde rundt domfeltes penis mens han (domfelte) selv onanerte. Ved gjentatte anledninger førte domfelte sin eregerte penis opp og ned mellom guttens seteballer, samt at han ved flere anledninger befølte fornærmede på penis, på lårene og på baken.
Domfelte har forklart at han først sluttet med overgrepene mot B da gutten var ca. fem år gammel, fordi domfelte ble redd for at fornærmede da var i stand til å fortelle sine foreldre om hva som skjedde.
Overgrepene mot fornærmede E startet etter at domfelte lot seg engasjere som barnevakt for gutten, og det første overgrep fant sted allerede første gang domfelte var alene med ham i februar 1995. E var da ca. ett år gammel. Domfelte er kjent skyldig i at han i tiden frem til 2. august 1997, gjentatte ganger masturberte fornærmede, lot gutten holde rundt domfeltes penis mens domfelte onanerte og ved flere anledninger førte sin penis opp og ned mellom guttens seteballer. Overgrepene omfattet også beføling av fornærmedes penis, hans lår og beføling mellom guttens seteballer. Domfelte har erkjent at allerede da han lot seg engasjere som barnevakt hadde til hensikt å forgripe seg seksuelt mot fornærmede, og at dette også var grunnen til at han svarte på den annonse fornærmedes far hadde rykket inn i avisen.
Overfor den tredje fornærmede gutt, G, er domfelte funnet skyldig i ved en anledning å ha masturbert gutten og å ha ført sin penis frem og tilbake mellom guttens ben. Fornærmede var ved denne anledning ca. ett og et halvt år gammel.
Domfelte er således funnet skyldig i meget alvorlige sedelighetsforbrytelser mot små barn. Det dreier seg for to av de fornærmede om gjentatte overgrep. Ved straffutmålingen må det i skjerpende retning tillegges betydelig vekt at overgrepene skjedde mens domfelte var barnevakt for de fornærmede, og at hans forhold derfor også fremstår som et alvorlig tillitsbrudd overfor de fornærmedes foreldre. Det dreier seg om sedelighetsforbrytelser mot fullstendig forsvarsløse små barn, som ikke engang har kunnet fortelle noen om de overgrep de var utsatt for. Domfelte har utsatt de fornærmede for faren for alvorlige psykiske senskader, og lagmannsretten må være enig med byretten i at domfelte kynisk har utnyttet barna for å tilfredsstille egne seksuelle behov og at hensynet til barna og deres pårørende fullstendig har vært tilsidesatt.
I spørsmålet om hvilken straff som kan være passende, har lagmannsretten delt seg i et flertall og et mindretall.
Mindretallet, en meddommer, finner at det foreligger slike formildende omstendigheter at straffen bør reduseres til fengsel i 3 -tre- år. Mindretallet legger vekt på at domfelte har en tragisk bakgrunn, med en barndom hvor foreldrene ikke levet sammen fordi faren var psykiatrisk pasient. Domfelte var utsatt for mobbing på skolen, og han ble seksuelt misbrukt av en eldre mann da han selv var en ung gutt.
Mindretallet mener også at den straff byretten har utmålt er for streng i forhold til den foreliggende rettspraksis, og viser særlig til avgjørelser inntatt i det av forsvareren fremlagte juridiske utdrag side 17, 22 og 27.
Flertallet, lagdommer Steinar Thomassen, ekstraordinær lagdommer Halvor Sigurdsen, sorenskriver Thomas Hazeland og 3 meddommere, finner at selv om det foreligger slike formildende omstendigheter som nevnt av mindretallet og som også byretten har vist til, og som flertallet er enig i skal tillegges betydning ved straffutmålingen, er de straffskjerpende omstendigheter så tungtveiende at det ikke er grunnlag for å endre den straff byretten har utmålt. Ved straffutmålingen må også de allmennpreventive hensyn veie tungt.
Anken over straffutmålingen blir etter dette å forkaste.
Domfelte har vært underkastet judisiell observasjon, og de sakkyndige har konkludert med at han har mangelfullt utviklede sjelsevner. De har også for lagmannsretten opprettholdt denne konklusjon, og har uttalt at domfelte har en personlighetsforstyrrelse, karakterisert av schizoide trekk og schizotype symptomer. De har funnet å kunne fastslå at det hos domfelte foreligger pedofeli. De sakkyndige har likeledes fastholdt at det på grunn av disse avvik er fare for gjentagelse av straffbare handlinger av tilsvarende karakter som de domfelte er funnet skyldig i. Psykologene Lidbom og Danielsen, som er terapeuter i den terapigruppe domfelte deltar i, har som vitner for lagmannsretten uttalt at de ikke lenger kan se bort fra at domfelte kan gjenta slike straffbare handlinger som denne sak gjelder. De har vært enige om at domfelte fortsatt er behandlingstrengende og dessuten har påtrengende behov for et sosialt nettverk rundt seg, og at han vil kunne ha nytte av en støttekontakt. Vitnet Robstad, som er konsulent i Kriminalomsorg i Frihet og som - etter at domfelte begynte i terapi - ukentlig har besøkt ham i hans hjem, har for lagmannsretten forklart at også hun anser det nødvendig at domfelte får en støttekontakt, og at hun ikke har motforestillinger mot at domfelte undergis sikring i frihet.
Den samlede lagmannsrett er enig med byretten i at det foreligger en kvalifisert gjentagelsesfare, fare for pedofile overgrep, og at påtalemyndigheten derfor bør gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler overfor domfelte i et tidsrom av inntil 5 -fem- år. Selv om det mest aktuelle sikringsmiddel antas å være sikring i frihet, straffelovens §39 nr. 1 a og b, bør det gis sikringsbemyndigelse også etter §39 nr. 1 e og f.
Når det ellers gjelder sikringsspørsmålet, finner lagmannsretten å kunne henvise til byrettens premisser, som i det alt vesentlige er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Også når det gjelder sikringsspørsmålet blir anken etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått, og ilegges ikke, jfr. straffeprosesslovens §437 tredje ledd.
Slutning:
Anken forkastes.