LA-1998-1508
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-29 |
| Publisert: | LA-1998-01508 |
| Stikkord: | Barn |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett nr: 98-00122 - Agder lagmannsrett LA-1998-01508 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Moen v/adv.flm. Hermann Alexander Hoff). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Thomas Randby). |
| Forfatter: | Lagdommer Erland Henrichsen, formann. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §38, Barnevernloven (1992) §38 |
Saken gjelder tvist om hvem av foreldrene C, født xx.xx.1995 skal bo fast sammen med.
Cs foreldre er B, heretter kalt far, født xx.xx.1972 og A, heretter kalt mor, født xx.xx.1974. De traff hverandre nyttårsaften 1994 og ble kjærester etter kort tid. Fra februar/mars 1995 til mai samme år var de samboere. Mor brøt da ut av forholdet. Senere har de forsøkt å gjenoppta samlivet, men uten å lykkes. Da forholdet tok slutt i mai 1995 var mor gravid med C. Fra C ble født har han bodd hos sine morforeldre, D og E i X. Der bodde også mor til midten av mai 1996. Da flyttet hun sammen med sin søster H til en venninne i Drammen. C ble igjen hos besteforeldrene. Etter å ha bodd hos venninnen i ca 3 måneder flyttet søstrene A og H inn i en egen leilighet. Der bodde A til hun flyttet tilbake til foreldrehjemmet i X i juli/august 1997. Fra høsten 1996 til hun flyttet tilbake til X hadde mor et kjæresteforhold til F. F var narkotikamisbruker og forholdet var preget av at han mishandlet henne både i form av vold og innelåsing.
I oktober 1997 muligens noe før traff mor G. De ble kjærester og har siden årsskiftet 1997/98 bodd sammen i hennes foreldres underetasje. Underetasjen var opprinnelig ikke bygget som en egen leilighet, men er nå avsperret fra hovedetasjen, har egen inngang og kjøkken og sanitæranlegg. G er revisorstudent på BI og de har planer om å gifte seg når han avslutter sine studier sommeren 1999 og deretter flytter for seg selv.
Partene er enig om at de skal ha delt foreldreansvar og at den som ikke får daglig omsorg skal ha vanlig samværsrett.
Holmestrand herredsrett avsa den 25. september 1998 dom med slik domsslutning:
«1. C, født xx.xx.1995 skal bo fast sammen med B, født xx.xx.1972.
2. A, født xx.xx.1974 skal ha vanlig samværsrett med C, født xx.xx.1995.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.»
De faktiske omstendigheter i saken, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av herredsrettens dom. I utgangspunktet står saken i det vesentlige i samme stilling som for herredsretten.
A har den 12. oktober 1998 anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen.
B har tatt til motmæle i tilsvar den 23. oktober 1998.
Ankeforhandling er holdt i tinghuset i Tønsberg 2. til 5. mars 1999. Under ankeforhandlingen møtte partene med sine prosessfullmektiger. Partene avga forklaring. Det ble avhørt 9 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Den ankende part reiste innsigelse mot at et av ankemotpartens oppgitte vitner ble ført og retten avsa kjennelse som tillot vitnet ført. Den ankende parts subsidiære krav om utsettelse av ankeforhandlingen ble ikke tatt til følge. Kjennelsens nærmere innhold fremgår av rettsboken.
Den oppnevnte sakkyndige, psykolog Arild Holt, som også var sakkyndigfor herredsretten avga sin rapport.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Avgjørelsen om hvem av foreldrene barnet skal bo hos skal tas ut fra hva som først og fremst vil være best for barnet, jf barneloven §34, tredje ledd. En slik vurdering skal ta utgangspunkt i forholdene i dag og slik de sannsynligvis vil utvikle seg.
Forholdet i dag er at mor, C og samboer; G har et stabilt og godt samliv og har klare fremtidsplaner. C har det trygt og godt og omsorgen er det intet å si på. Mor hadde et vanskelig år fra mai 1996 og over sommeren 1997. Problemene dette året oppsto delvis på grunn av konflikter med hennes foreldre som hun ikke rådde over og delvis fordi hun i løpet av sommeren 1996 møtte og ble kjæreste med en narkoman og voldelig 19-åring som fikk et uforklarlig grep på henne. Dette er nå et tilbakelagt stadium. Siden tidlig på høsten 1997 har hun vært hjemme og tatt seg av C og siden nyttår 97/98 har hun vært samboer med G. Årsakene til at barnevernet involverte seg i hennes fravær fra C er også helt ut av verden og vil ikke gjenta seg.
Det kan ikke være tvilsomt at begge foreldrene har omsorgsevne for C. På grunn av mors problemfylte år har hun vært gransket av myndigheter og psykologer. Det har vært en overvekt av fokusering på de negative sider og hennes ressurser har det vært vist liten interesse for. C har i dag åpenbart størst følelsesmessig tilknytning til mor. Det innrømmes at mormor kan ha vært den mest sentrale omsorgspersonen i perioden 96 - 97. Dette gjelder imidlertid ikke lenger. Et eventuelt miljøskifte vil virke destabilerende og skape unødvendig utrygghet for C. Foreldrekontakten fungerer bra i dag. Han har det trygt og godt der han er med et nettverk rundt seg.
Mor og hennes samboer har greie fremtidsplaner og det er intet å vinne for C ved å skulle flytte til far.
A har nedlagt slik påstand:
«1. C, født xx.xx.95 skal bo fast sammen med A, født xx.xx.74.
2. B, født xx.xx.72 skal ha vanlig samværsrett med C, født xx.xx.95.
3. A tilkjennes saksomkostninger også for herredsretten, og med renter fra 14 dager etter domsavsigelse eventuelt til det offentlige.»
B har i det vesentligste gjort gjeldende. Fra begynnelsen av var far innstilt på at mor skulle ha den daglige omsorgen for C. Dels fordi han trodde at moren alltid ville få barnet i slike tilfeller og dels fordi han fra starten av så det som naturlig.
Etterhvert som situasjonen utviklet seg hos mor ble han imidlertid meget bekymret. Han ble kontaktet av barnevernet etter at mor hadde forlatt C for å flytte til Drammen og på bakgrunn av det som fremkom gjennom barnevernssaken og det han selv har opplevd har han gradvis kommet til den erkjennelse at han ønsker å overta den daglige omsorgen for C både fordi han vil ta vare på sin sønn selv og fordi han etterhvert har forstått at mor ikke har tilstrekkelig omsorgsevne. Far har hatt regelmessig samvær med sønnen. De kjenner hverandre godt og gutten trives hos ham. Det vil ikke være noen tilpasningsproblemer av betydning for C når han tar fast bopel hos far. Far bor i dag sammen med I som er litt eldre enn han. Hun har en 6 år gammel gutt fra tidligere og de venter barn sammen i april måned.
Det er åpenbart at far har bedre omsorgsevne enn mor og at C vil få det bedre hos ham. Mors stabilitet er ikke til å stole på. Hun har åpenbart også vært narkotikamisbruker, i hvert fall mens hun bodde i Drammen, selv om hun benekter dette. Det var mistanke om slikt fra barnevernets side og mor inngikk avtale med barnevernet om å avlegge regelmessige urinprøver. Dette ble aldri gjennomført. Hun har hatt psykiske plager i mer enn to år og er preget av uselvstendighet og har vært avhengig av sine foreldre for å kunne ta seg av C. Far er en helt alminnelig ung mann som det ikke er noe påfallende med i negativ retning. Han er odelsgutt til et gårdsbruk i X. Han har anleggsmaskinfører sertifikat og driver et anleggsmaskinfirma sammen med sin far. Hans bopel ligger 2 - 3 km fra mor og C vil praktisk talt forbli i det miljøet han fra før er kjent i. Mor og hennes samboer har gitt uttrykk for at de vil flytte til sommeren når samboeren er ferdig med sin utdannelse. Dette vil være en større omveltning for C enn om han i dag skulle overføres til far for å bo fast der. Argumentet om at stabilitetshensyn tilsier at C forblir hos mor har således ingen relevans i dette konkrete tilfellet.
Avgjørelsen om hvor barnet skal bo skal bygges hvor barnet får det best. Dette skal være en konkret vurdering av forholdene på hver side, herunder foreldrenes personlige egenskaper. Som forhistorien viser er det her betydelige forskjeller, blant annet har mor løyet om sitt narkotikabruk. Det er dessuten på det rene at mor har oppfordret sin mor til å lyve for den sakkyndige.
B har nedlagt slik påstand:
«1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.
2. B, født xx.xx.72, tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, eventuelt til det offentlige.
Det anmodes dessuten om midlertidig avgjørelse ved kjennelse etter barneloven §38:
p å s t a n d:
Forannevnte pkt. 1 skal oppfylles innen 6. april 1999 og skal gjelde som midlertidig avgjørelse frem til saken er rettskraftig avgjort.»
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten har kommet til et annet resultat enn herredsretten, men kan likevel langt på vei slutte seg til herredsrettens vurderinger av forholdene på tidspunktet for avsigelse av herredsrettens dom. Det vises i så henseende til herredsrettens redegjørelse og gjengivelse av den sakkyndiges forklaring, slik de fremkommer i herredsrettens premisser. Viktige momenter for avgjørelsen har imidlertid endret seg i tiden fra herredsrettsbehandlingen og til i dag.
Den sakkyndige, psykolog Arild Holth, har i sin tilleggsuttalelse til lagmannsretten opprettholdt sin konklusjon om at det vil være til Cs beste om B får den daglige omsorgen. Konklusjonen er imidlertid adskillig modifisert i den forstand at han i dag ikke vil gi uttrykk for dette like kategorisk som da saken ble behandlet i herredsretten. Den sakkyndige har i sin forklaring uttrykt at også mor har en fullt ut adekvat og funksjonell omsorgsevne og at C utvilsomt nå er sterkest følelsesmessig tilknyttet mor. Når han allikevel opprettholder sin tidligere konklusjon, er det fordi at mors fremtidige stabilitet på bakgrunn av hennes tidligere opptreden virker mer usikker.
Lagmannsretten slutter seg til den vurdering som den sakkyndige har gjort av utviklingen frem til i dag. Slik som situasjonen fremstår nå, står mor og far nokså likt. Mors samboerforhold virker fast etablert og lagmannsretten ser det som forsvarlig å legge til grunn at dette skal fortsette. Skulle C overføres til far, måtte det eventuelt begrunnes med at hans oppvekstvilkår der han er, ikke er tilfredsstillende eller fordi det klart ville være bedre for ham å bo fast hos far. Etter lagmannsrettens vurdering er ingen av disse alternativene aktuelle i denne sak. Mor og far synes å samarbeide godt om de praktiske tingene rundt samvær og foreldreansvaret. Overføring til far vil neppe medføre belastninger av avgjørende vekt, men det er heller ikke sannsynliggjort at en flytting ville medføre fordeler og stabilitetshensynet tilsier at C forblir hos mor.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at C skal bo fast sammen med mor, A og at far får vanlig samværsrett. Kjennelse etter barnevernlovens §38 er etter dette ikke aktuell.
Anken har ført frem, men B har etter lagmannsrettens oppfatning hatt fyldestgjørende grunn til å bringe saken inn for domstolene og partene bør selv bære sine omkostninger, jfr. tvistemålslovens §180 annet ledd og §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. C, født xx.xx.1995 skal bo fast sammen med A, født xx.xx.1974.
2. B skal ha vanlig samværsrett med C.
3. Hver av partene bærer sine omkostninger.