Hopp til innhold

LA-1998-1572

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Dom
Dato: 1999-04-30
Publisert: LA-1998-01572
Stikkord: Strafferett
Sammendrag:
Saksgang: Sand herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1998-01572 M.
Parter: Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Pål Eide). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Leif Aleksandersen).
Forfatter: Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Sorenskriver Gunnar Øyhaugen. Herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad. Fire meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §255, §59, §256, §52, Straffeprosessloven (1981) §432


Statsadvokatene i Agder har 29 juli 1998 utferdiget tiltalebeslutning mot A, født xx.xx.1968, for overtredelse av:

«Straffeloven §255, jf §256 for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha avhendet, pantsatt, forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelsen av, men som helt eller delvis tilhørte en annen, eller forføyet over penger han innfordret for en annen eller som på annen måte var betrodd ham, idet underslaget anses som grovt, særlig fordi verdien av det underslåtte er betydelig, eller er forøvet av offentlig tjenestemann eller underslaget er forøvet ved brudd på den særlige tillit som fulgte med hans stilling eller virksomhet, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I tidsrommet 1. april 1996 - 17. mai 1997, som ansatt i Narvesenkiosken i - - -gata i X, tilegnet hun seg kr 115.000,- fra kassen til egne formål.»

Ved Sand herredsretts dom 5 oktober 1998 ble A dømt til fengsel i 75 dager, hvorav 50 dager ble gjort betinget med en prøvetid på to år uten særlige vilkår. Hun ble også dømt til å betale erstatning med kr 82 706. Hun anket 9 oktober 1998 dommen til lagmannsretten, som 5 november 1998 henviste anken til ankeforhandling.

Ankeforhandling fant sted i Arendal tinghus 28 og 29 april 1999. Tiltalte møtte med sin forsvarer og ga forklaring. Det ble avhørt 11 vitner, hvorav noen var nye for lagmannsretten, og det ble foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.

Saken foreligger i det vesentlige for lagmannsretten slik den gjorde for herredsretten. Om saksforholdet vises til herredsrettens dom.

Lagmannsretten skal bemerke:

Tiltalte har erkjent underslag av kr 15 000 fra Narvesenkiosken i X 16 mai 1997. Spørsmålet er om hun er skyldig i underslag av et høyere beløp, noe som vil ha betydning for om det foreligger grovt underslag, og for straffutmålingen.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten til grunn at det fra 1 januar til 19 mai 1997 oppsto betydelige differanser mellom registrert omsetning og kassebeholdning for de to tippekassene Rikstoto og fotballtipping/Lotto. Det førte til at B og C, som kommisjonærer for Narvesenkiosken, foretok en rekke overføringer fra egen bankkonto for å dekke de manglende beløp. En rapport 18 juli 1997 fra X Regnskapskontor v/Arne Moen, viser at overføringene i denne perioden var på kr 287 186, og lagmannsretten legger til grunn at de ble foretatt for å dekke mankoene i kassene. Overføringene gjaldt imidlertid ikke reelle mankoer. Det skyldes at vinnerkuponger fra et Røde Kors-spill i kiosken blant annet ble benyttet av vinnerne til å betale for tipping. Overføringene fra Andersens konto dekket også de deler av tippingene som ble betalt på denne måten, og som i ettertid ble refundert fra Røde Kors. For perioden 2 januar til 6 juni 1997 utgjør dette beløpet kr 127 060 i følge fremlagt oversikt fra Røde Kors. Det innebærer at den samlede, reelle kassemanko skulle utgjøre kr 160 126. Påtalemyndigheten har imidlertid begrenset seg til de samlede overføringer Andersens foretok før 22 april 1997, og som beløper seg til kr 244 457. Fratrukket ovennevnte refundering fra Røde Kors, blir beløpet da kr 117 397, som er avrundet til kr 115 000.

Lagmannsretten legger til grunn at det i perioden 1 januar til 16 mai 1997 oppsto en samlet kassemanko på minst kr 115 000. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at det er ført tilstrekkelig bevis for at tiltalte har underslått beløp i en slik størrelsesorden. Riktignok foreligger det flere forhold som taler for at hun kan ha forsynt seg av de to kassene i betydelig større utstrekning enn hun selv har forklart. Det gjelder blant annet at det har vært mankoer i kassene i den tid hun har arbeidet i kiosken, mens forholdet er opphørt etter at hun sluttet.

På den annen side foreligger det flere forhold som taler for at mankoene kan skyldes andre omstendigheter. Lagmannsretten har særlig festet seg ved at hensynet til kontroll og sikkerhet i kiosken har vært lite vektlagt. Det har blant annet gitt seg utslag i at ansatte og bekjente kunne komme og gå fritt i kiosken og på bakrommet, hvor pengeskapet ofte sto åpent. Det var enkelt å låne penger og ta forskudd; det skulle bare legges enn lapp i den kassen pengene ble tatt. Det ble også ydet kreditt ved tipping, noe som er i strid med gjeldende regler. Utbetaling av lønn skjedde ved at tiltalte viste frem en lapp påført det antall timer hun hadde arbeidet siden forrige utbetaling. Timene ble honorert og visstnok fratrukket skatt, men det ble ikke gitt vanlig lønnsavregning. Lagmannsretten har også festet seg ved at oversikten fra X Regnskapskontor viser en samlet kassemanko på hele kr 42 729 for uke 18, 19 og 20 i 1997, som i tid ligger etter at Andersens av kontrollhensyn gikk over til å telle opp kassene hver dag og levere pengene til banken. Forholdet kan like gjerne forklares med at det kan være spilt for store beløp på kreditt, som med at tiltalte har forsynt seg. Det er også tankevekkende at mankoene i kassene er oppstått også mens tiltalte gikk sykmeldt, selv om lagmannsretten legger til grunn at hun også da har vært innom kiosken ved enkelte anledninger. Den fremlagte dokumentasjon er noe uklar, men lagmannsretten legger til grunn som det mest sannsynlige at hun var helt sykmeldt fra 12 februar til 31 mars og halvt sykmeldt fra og med 30 april 1997. Endelig har lagmannsretten funnet det vanskelig å forstå hvorfor tiltalte selv skulle melde fra om underslaget av kr 15 000 like etter at det var foretatt og uten at det var oppdaget, dersom hun gjennom lengre tid hadde begått en rekke underslag på til sammen omlag kr 100 000 jf for øvrig nedenfor.

Lagmannsretten ser det slik at disse forhold må tillegges såvidt sterk vekt, at det ikke kan legges til grunn at tiltalte har gjort seg skyldig i underslag av til sammen kr 115 000, eller et beløp som ligger mellom dette og det hun har erkjent. Hun vil derfor bli å domfelle for underslag av kr 15 000 fra narvesenkiosken i X 16 mai 1997. Det tilføyes for ordens skyld at det i saken ikke har vært reist tvil om at de subjektive vilkårene for domfellelse er oppfylt.

Ved straffutmålingen legger lagmannsretten til grunn at tiltalte tok kr 15 000 fra de to tippekassene fredag 16 mai 1997 om ettermiddagen. Hun angret seg samme kveld og ringte neste morgen til B og fortalte det som hadde skjedd. Hun var lei seg og gråt og tilbød seg å komme ned i kiosken. Under et møte der på morgenen 17 mai 1997 ble de enige om at hun skulle fratre sin stilling straks og betale tilbake beløpet noen dager senere. Det ble også gjort.

På denne bakgrunn og under henvisning til straffeloven §59, finner lagmannsretten at straffen passende bør settes til fengsel i 14 dager, som gjøres betinget med en prøvetid på to år uten tilsyn.

Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om at tiltalte skal betale erstatning til B og C med kr 93 000. Lagmannsretten finner av de grunner som er nevnt foran, at det ikke er tilstrekkelig sannsynliggjort at tiltalte har påført Andersens et slikt tap, eller deler av det, jf straffeprosessloven §432. Tiltalte vil derfor bli frifunnet for erstatningskravet.

Påtalemyndigheten har påstått ilagt saksomkostninger etter rettens skjønn. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, blir saksomkostninger ikke å idømme.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1968, dømmes for overtredelse av straffeloven §255 til en straff av fengsel i 14 -fjorten - dager, som gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn, jf straffeloven §52 flg.

2. A frifinnes for å betale erstatning til B og C.

3. Saksomkostninger idømmes ikke.