LA-1998-1619

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-06-04
Publisert:	LA-1998-01619
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Sand herredsrett Nr.: 98-00114 - Agder lagmannsrett LA-1998-01619 M.
Parter:	Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Leif Aleksandersen). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Bjarne Gjørven).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen. Byrettsdommer Hans Kristian Thorbjørnsen. Sorenskriver Rolf Lien. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §189, §166, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325

Statsadvokatene i Agder har 2. mars 1998 satt A, født xx.xx.1978, under tiltale ved Sand herredsrett for overtredelse av

«I. Straffeloven §166, første og annet ledd,

for å ha bevirket eller medvirket til at en ham vitterlig usann forklaring ble avgitt av en annen til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis.

Grunnlag er følgende forhold:

Den 2. januar 1997 i X, medvirket hun til at B overfor politibetjent Leif Løvik utgav seg for A og som vitne i straffesak mot C forklarte at C den 22.12.96 om kvelden og natten til den 23.12.96 bare hadde vært ute en halv-times tid. Forklaringen var falsk og var bestemt til å avgi bevis i straffesak mot C.

II. Straffeloven §189, 1. straffalternativ,

for i offentlige dokumenter å ha avgitt uriktig erklæring angående noen begivenhet eller omstendighet, og erklæringen var bestemt til å avgi bevis, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette

Den 2. januar 1997 ca kl. 10.30 i X medvirket hun til at B utgav seg for å være A, og avga forklaring som vitne i As navn overfor politibetjent Leif Løvik. B undertegnet rapporten i As navn. As forklaring var bestemt til å avgi bevis i straffesak mot C.»

Saken mot A ble av Sand herredsrett behandlet sammen med sak mot hennes søster B som var satt under tiltale for overtredelse av straffelovens §189, 1. straffalternativ og herredsretten avsa 26. august 1998 dom med slik domsslutning:

«I B, født xx.xx.75, dømmes for to overtredelser av straffelovens §189, 1. straffalternativ, alt sammenholdt med straffelovens §62, første ledd, til en straff av fengsel i 21 - enogtyve - dager, samt en ubetinget bot til statskassen stor kr. 3.000,- - kronertretusen -, subsidiært 15 - femten - dagers fengsel.

Fengselsstraffen utsettes i sin helhet etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to -år uten særlige vilkår.

II A frifinnes.»

As personlige forhold, sakens nærmere bakgrunn og herredsrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen.

Statsadvokatene i Agder har påanket den del av dommen som gjelder A til Agder lagmannsrett, og denne har 12. november 1998 henvist anken som gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325, jfr. §321, annet ledd, 1. punktum.

Det er i ettertid avklart med statsadvokatene at deres anke kun gjaldt frifinnelsen av A etter tiltalens post II. Frifinnelsen av henne etter tiltalens post I er således endelig og undergis ikke behandling av lagmannsretten.

Ankeforhandling er avholdt i Tinghuset i Arendal den 3. juni 1999. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Bjarne Gjørven, og avga forklaring. Hun erkjente seg ikke ikke straffskyldig. Som aktor møtte politiinspektør Leif Aleksandersen. Det ble avhørt 2 vitner, og dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.

Etter bevisførselen legger lagmannsretten følgende faktiske forhold til grunn som godtgjort og hevet over enhver tvil:

Natten til 23. desember 1996 ble det begått et grovt tyveri i Y Mat. C som dengang var kjæreste med den 21 år gamle B, og som til tider bodde sammen med henne, ble av politiet satt i forbindelse med tyveriet, pågrepet og varetektsfengslet.

B ble avhørt av politiet den 28. desember 1996. Herunder forklarte hun at C den aktuelle natt hadde vært hjemme hos henne, og det fra et så tidlig tidspunkt at han, dersom forklaringen hadde vært riktig, ikke kunne vært med på tyveriet. B har i ettertid erkjent at denne forklaring var uriktig.

A, som dengang var 18 år, og som hadde overnattet hos søsteren B den samme natt, ble av politiet innkalt for å avgi forklaring til 2. januar 1997 kl. 1030. Innkallingen skjedde ved at politibetjent Leif W. Løvik v/X politistasjon to ganger i tiden mellom 28. desember 1996 og 2. januar 1997 snakket med A i telefonen og da avtalte tid og sted for hennes fremmøte.

En gang i nevnte tidsrom ble A av B gjort kjent med med hva denne hadde fortalt til politiet om Cs tilstedeværelse i hennes leilighet natten til 23. desember 1996, nemlig at C hadde vært der fra ca. midnatt og til neste dag. A som visste at det her nevnte ikke kunne være riktig, idet hun mente å ha hørt at C ankom Bs leilighet ved 0400-tiden, ble av B spurt om hva hun selv ville forklare i det forestående politiavhør som B hadde fått kjennskap til. Tross anmodning om å forklare seg i samsvar med hva B hadde gjort, ga A da uttrykk for at hun ville fortelle sannheten.

Da avhørsdagen 2. januar 1997 nærmet seg, ble A av B gjort kjent med at «noen» hadde funnet ut at det var best at B møtte til politiavhøret, utga seg for å være A som hun utseendemessig lignet på, og avga forklaring i hennes navn. A som forbandt disse «noen» med et tøft kriminelt miljø som C var en del av, følte seg nå både presset og redd, fastholdt foreløbig at hun selv ville møte hos politiet og for politiet fortelle sannheten.

Om morgenen den 2. januar 1997 kom B hjem til A. Hun ble kjørt dit av en fra foran nevnte miljø, og mens denne ventet på utsiden, gjorde B det klart for A at hun ville møte hos politiet og avgi forklaring i As navn. A følte seg nå redd og ytterligere presset av såvel det kriminelle miljø som av sin søster og hun begynte å gråte, men resignerte da B løp ut til den ventende bilen. Før dette skjedde, hadde B spurt A om hun lignet på henne, et spørsmål som ikke ble besvart av A.

Mens A unnlot å møte hos politiet, dukket B opp på X politistasjon den 2. januar 1997. For politiførstebetjent Leif W. Løvik utga hun seg for å være A, oppga dennes personalia og avga forklaring som vitne i As navn. Når det gjaldt Cs tilstedeværelse i Bs leilighet natten til 23. desember 1996, var forklaringen i samsvar med hva B i eget navn hadde fortalt politiet 28. desember 1996 og således uriktig. Forklaringen ble nedtegnet og undertegnet av Løvik, opplest for B, og av henne vedtatt og undertegnet med As navn.

A ble på ny innkalt til politiet for å avgi forklaring 10. januar 1997. Innkallingsbrevet ble aldri motatt eller gjort kjent for henne, idet B sikret seg brevet, møtte hos politiet og avga ny forklaring under foregivende av å være A.

Gjennom forklaring som A avga overfor politibetjent Løvik 23. april 1997, ble det klarlagt at hun til da ikke hadde avgitt noen forklaring i sakens anledning og dermed at de forklaringer B hadde avgitt i hennes navn 2. og 10. januar 1997 var falske.

B er senere tiltalt og domfelt for to overtredelser av straffelovens §189 1. straffalternativ.

Som det fremgår foran, ble A satt under tiltale for medvirkning til overtredelse av såvel straffelovens §166 første og annet ledd som straffelovens §189 1. straffalternativ. Hun ble av herredsretten frifunnet på begge tiltalepunkter, og påtalemyndigheten har de facto akseptert frifinnelsen for så vidt gjelder medvirkningen til falsk forklaring.

Ankesaken gjelder tiltalen om medvirkning til overtredelse av straffelovens §189 1. straffalternativ. I likhet med herredsretten har lagmannsretten funnet det klart at A også her må frifinnes, og den skal for så vidt bemerke:

Etter straffelovens §189 er også medvirkning til avgivelse av uriktig erklæring, i offentlig dokument og om forhold av nærmere angitt art, gjort straffbart.

Lagmannsretten kan ikke se at A, ved å forholde seg som foran beskrevet, medvirket til at B i hennes navn avga den falske forklaring som ble nedtegnet i en politirapport. Det var B, hennes eldre og noe dominerende søster som, muligens etter selv å være noe presset fra det miljø hennes kjæreste tilhørte, alene tok initiativet til og alene fattet beslutningen om at hun skulle møte hos politiet og avgi forklaring i As navn, dette for å forhindre at det alibi hun selv hadde gitt C skulle sprekke. A som ganske visst forsto hvorfor B ville gjøre dette, foretok seg etter lagmannsrettens vurdering intet som kunne bidra til å fremkalle eler styrke Bs forsett, hennes bevissthet om eller vilje til å begå den straffbare handling. Tvert i mot tilkjennega A klart at hun misbilliget det B hadde satt seg fore, dels i ord ved at hun ga uttrykk for at hun selv ville møte og fortelle sannheten, og dels ved å bli fortvilet og gråte under Bs besøk om morgenen den 2. januar 1997. Samlet sett måtte dette gjøre det helt klart for B at gjennomføringen av hennes planer eventuelt måtte skje i strid med As ønske og vilje, noe som B helt ut neglisjerte.

Lagmannsretten har vurdert hvorvidt As unnlatelse av å møte hos politiet til avtalt tid den 2. januar 1997 kan sies å ha innebåret en form for straffbar medvirkning, men er blitt stående ved at dette ikke var tilfellet. Ved å møte frem kunne hun forhindret at B gjennomførte sitt straffbare forehavende, men A kan ikke sees å ha hatt noen plikt til å gjøre dette. I tillegg kom at hun denne morgenen følte seg presset og overkjørt av sin eldre søster, samtidig som hun visste at hun, ved å gå til politiet og fortelle sannheten, ville utvirke strafforfølgning av B, jfr. hennes kjennskap til Bs falske forklaring av 28. desember 1996. Lagmannsretten fester også lit til As forklaring om at hun om morgenen den 2. januar 1997 var redd for å gå til politiet også fordi hun fryktet hevn fra det kriminelle miljø.

Selv om den manglende medvirkning er tilstrekkelig til å frifinne A, vil lagmannsretten ikke unnlate å påpeke at det kan synes høyst tvilsomt om den 18-årige piken, uten noen som helst tidligere erfaring med politiet eller politiarbeid, overhode kunne vært domfelt for medvirkning til overtredelse av et straffebud som straffelovens §189 som subjektivt sett krever forsett på diverse spesielle punkter.

A blir etter dette å frifinne.

A vites ikke å ha hatt spesielle utgifter i sakens anledning, og saksomkostninger tilkjennes ikke.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

A, født xx.xx.1978, frifinnes.