LA-1998-1650

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-05-05
Publisert:	LA-1998-01650
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Larvik herredsrett nr: 97-00471 A - Agder lagmannsrett LA-1998-01650 A.
Parter:	Ankende part: Odd Eide. Hjelpeintervenient: Tom Eide (Prosessfullmektig: Advokat Erling Opdal). Ankemotpart: Lars K. Eikenæs (Prosessfullmektig: Advokat Odd R. Tvedt).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer John Årseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, Avtaleloven (1918) §36, Lakse- og innlandsfiskloven (1992) §19

Saken gjelder tvist om fiskerett i Numedalslågen i Lardal kommune mellom gårdene Grini på østsiden og Nordre Eide på vestsiden av elven. Problemstillingen i saken er om Grini er innehaver av fiskeretten i hele elven syd for Hoggtveitfossen, slik at Nordre Eide ikke har fiskerett på sin side. Tvisteområdet ligger syd for Svarstad i Lardal kommune.

Ved stevning til Larvik herredsrett den 14 august 1997 reiste Lars K Eikenæs som eier av Grini (gnr 81 bnr 1 og 2) sak mot Gerd og Odd Eide som eiere av Nordre Eide (gnr 61 bnr 1) med påstand om at all fiskerett i Numedalslågen langs eiendommene gnr 61 bnr 1 og gnr 61 bnr 6 i Lardal tilligger Grini. Påstanden ble senere presisert til å gjelde fiskerett i elven sønnenfor Hoggtveitfossen. De saksøkte tok til gjenmæle for herredsretten og påsto seg frifunnet.

Tom Eide - som er sønn av Gerd og Odd Eide - erklærte hjelpeintervensjon for herredsretten til støtte for de saksøkte. Begrunnelsen var at han er i ferd med å overta eiendommen Nordre Eide, og eiendommen er idag opplyst å være overtatt av ham. Saksøkeren frafalt senere søksmålet mot Gerd Eide uten at noen formell hevningskjennelse ble avsagt.

Det bemerkes at eiendommen gnr 61 bnr 6, som er omhandlet i påstanden, eies av Skien kommune. Kommunen er ikke part i nærværende sak. Bakgrunnen for dette er at fiskerettighetene på vestsiden langs Nordre Eide var tvistegjenstand i sak for Vestfold jordskifterett mellom Skien kommune og Skiensfjorden kommunale kraftselskap på den ene side og Odd Eide på den annen. Tvisten omfattet elvestrekningen både nord og syd for Hoggtveitfossen. Jordskifteretten avsa 7 november 1997 dom der domsslutningens poster 1 og 2 lyder:

«1. Skien kommune og Skienfjorden kommunale kraftselskap (SKK) har fiskerett på den del av gnr. 61, bnr. 6 som omfattes av gnr. 61, bnr. 3 (straks ovenfor Huggtvedtfossen). Innenfor samme området har gnr. 61, bnr. 1 ingen fiskerett.

2. Gnr. 61, bnr. 1 har fiskerett på gnr. 61, bnr. 6 på den del som ikke omfattes av bnr. 3 (fra straks ovenfor Huggtvedtfossen og sørover). Innenfor samme området har Skien kommune og Skiensfjorden kommunale kraftselskap ingen fiskerett.»

Lars K Eikenæs, som ikke var i part i saken for jordskifteretten, påanket dommen med påstand om opphevelse av domsslutningens punkt 2 fordi han pretenderte å være innehaver av fiskeretten syd for Hoggtveitfossen. Anken ble imidlertid avvist ved lagmannsrettens kjennelse av 5 mars 1998, og dommen er rettskraftig.

Herredsretten avsa dernest den 18 august 1998 dom med slik domsslutning:

«1. All fiskerett i Numedalslågen under eiendommene gnr. 61, bnr. 1 og gnr. 61, bnr. 6 i Lardal sønnenfor Hoggetvedtfossen tilligger eiendommen Grini, gnr. 81, bnr. 1 og 2 i Lardal.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger.»

Om sakens bakgrunn og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Odd Eide har med Tom Eide som hjelpeintervenient påanket herredsrettens dom. Anken gjelder dommen i sin helhet, og er angitt å rette seg mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Lars K Eikenæs har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. Ved prosesskrift av 15 april 1999 har den ankende part begrenset sin påstand om frifinnelse til å gjelde Eikenæs' krav om fiskerett under gnr 61 bnr 6, dvs strekningen fra fossen og nedover til grensen mellom bnr 6 og gnr 61 bnr 1, slik den ble fastsatt av jordskifteretten like syd for fiskeplassen Rundevju. Det ligger i begrensningen at Eide nå aksepterer at fiskeretten langs gnr 61 bnr 1 videre nedover langs elven så langt eiendommen strekker seg, ligger til Grini. I praksis gjelder tvisten for lagmannsretten spørsmålet om Nordre Eide har fiskerett i Rundevju.

Ankeforhandling ble holdt i Svarstad og Skien 22 og 23 april 1999. I tillegg til forklaringer fra partene og hjelpeintervenienten ble det gitt forklaringer fra to vitner, foretatt åstedsbefaring og dokumentert en del skriftlig materiale som rettsboken viser.

Odd Eide og Tom Eide har i korthet anført:

Fiskeretten på vestsiden av Lågen langs Skien kommunes eiendom gnr 61 bnr 6 syd for Hoggtveitfossen tilhører Nordre Eide, gnr 61 bnr 1. Dette følger av en tolkning av dokumentmaterialet og underbygges av opplysningene om bruk og rettsoppfatning. Tidligere anførsler om hevd, anvendelse av avtaleloven §36 eller lakseloven §19 er ikke opprettholdt under prosedyren for lagmannsretten.

Utgangspunktet er at gnr 61 bnr 1 holdt tilbake fiskerettighetene da bnr 61 bnr 6 ble fradelt bnr 1 i 1852 og solgt til daværende eier av Grini. Bnr 6 omfatter elvebredden på vestsiden både nord og syd for Hoggtveitfossen. Det er enighet mellom partene i denne saken om at bnr 6 ikke har fiskerett, og dette resultatet kom også jordskifteretten til i saken mot Skien kommune. Bnr 6 ble solgt videre fra eieren av Grini til Skien kommune i 1913. Dersom selgeren mente å ha fiskerett på eiendommen, hadde han oppfordring til å klargjøre dette og tinglyse rettigheten.

Avtalen mellom Grini og Nordre Eide av 1859, som ankemotparten bygger sin sak på, gjelder ikke fisket langs bnr 6. Avtalen regulerer uttrykkelig bare fisket så langt partenes eiendommer støter sammen. Med eiendommer menes fysiske eiendommer, ikke rene fiskerettigheter. Bnr 6 var i 1859 ikke Nordre Eides eiendom, og avtalen gjelder på vestsiden bare fisket langs bnr 1. Nedenfor fossen er dette strekningen syd for Rundevju ned til grensen mot Søndre Eide. Dette stemmer også best med avtalens uttrykk «nedenfor og sønnenfor» fossen. Denne dobbelte angivelsen ville vært unødvendig med mindre man siktet til strekningen et stykke nedenfor fossen. Det er også der topografiske forhold tilsier at Grini kan ha hatt historiske rettigheter som det vises til i avtalen. På Eide-siden er det bratt og vanskelig å fiske her. Det er umulig å fiske med båt, og stangfiske var uaktuelt den gang.

Også nord for fossen gjelder avtalen den elvestrekning som var igjen på bnr 1 etter utskillelsen av bnr 6. Det er en strekning som idag tilhører bnr 3 etter utskillelsen av denne eiendommen fra bnr 1 i 1864. Kjøpekontrakten og skylddelingsforretningen forutsetter klart at bnr 3 ikke bare omfatter fiskerett, men også en del av elvebredden. At jordskifteretten ga uttrykk for at bnr 3 var en ren fiskerett, og at det ikke var plass til noen annen eiendom mellom bnr 6 og elven, er ikke avgjørende. Bruksnr 3 og 6 eies begge av Skien kommune, og grensen mellom disse eiendommer innbyrdes var ikke tema for saken.

Det kan ikke antas at Nordre Eide har gitt avkall på all fiskerett, slik motpartens standpunkt innebærer. Dette stemmer heller ikke med det fiske som har vært utøvet på eiendommen og opplysningene om partenes rettsoppfatninger. Fra Nordre Eide har det helt fra begynnelsen av dette århundre vært fisket med stang i Rundevju. I perioder har fisket likevel vært mindre intensivt. Først i 1994 møtte dette fisket innsigelser fra Grinis side. Det dreier seg derfor ikke kun om tålt bruk. På den annen side har man fra Grini ikke fisket så langt opp i elven som til Rundevju, som ligger like under fossen. Både garnfiske og stangfiske fra båt har vært drevet lenger ned. Det har derfor ikke vært noen brukskollisjon. Grini har tidligere bare påtalt fiske nedenfor Rundevju, ved «Bjønnhullet», der Nordre Eide nå erkjenner at Grini har fiskeretten i hele elven.

Under vassdragsskjønnet i 1922 fremgår det at fiskeretten på den aktuelle strekningen var omtvistet. Det er noe uklart hvordan det ble forholdt med erstatningsbeløpet på kr 1.000 som ble tilkjent den omtvistede rettighet, men det må antas at minst halvparten ble utbetalt til eieren av Nordre Eide.

Den ankende part og hjelpeintervenienten har nedlagt slik endelig påstand:

«1. Eieren av eiendommen gnr. 61, bnr. 1 i Lardal frifinnes fra krav om fiskerett fra eiendommen gnr. 81, bnr. 1 og 2 i Lardal, såvidt gjelder fiske på elvestrekningen under gnr. 61, bnr. 6 i Lardal.

Utstrekningen av fiskeretten under gnr. 61, bnr. 6 mot gnr. 61, bnr. 1 i Lardal er overensstemmende med Vestfold jordskifteretts rettskraftige avgjørelse i sak nr. 6/1996.

2. Lars K. Eikenæs dømmes til å betale sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

Lars K Eikenæs har i korthet anført:

Herredsrettens dom er riktig i resultat og begrunnelse.

Eikenæs er enig med Eide i at fiskeretten på gnr 61 bnr 1 ble holdt tilbake ved utskillelsen av bnr 6 i 1852, slik at Skien kommune ikke har fiskerett i egenskap av grunneier langs sin eiendom. Uttrykksmåten i skjøte og skylddelingsforretning tyder imidlertid på en viss usikkerhet om fiskerettens innhold. Denne tvilen ble avklart ved avtalen av 1859 mellom Grini og Norde Eide, hvoretter fiskeretten i hele elven nedenfor Hoggtveitfossen ligger til Grini. Avtalens ordlyd er klar. Den tar sikte på en uttømmende regulering av forholdet mellom den fiskerett som ligger til gårdene, herunder den fiskerett gnr 61 bnr 1 etter utskillelsen av bnr 6 har på den eiendommen. Skulle bnr 6 vært unntatt, ville reguleringer av fisket nord for fossen blitt meningsløs. Etter fradelingen av bnr 6 hadde bnr 1 ikke grense til elven her, slik jordskifteretten kom til i dommen av 1997 i saken mellom Eide og Skien kommune.

Ved fradelingen av gnr 61 bnr 3 «Stubben» i 1864, solgte Nordre Eide siste del av sin fiskerett i elven. Ankemotparten er enig med jordskifteretten i at dette matrikkelnummeret er en ren fiskerett omfattende strekningen langs bnr 6 fra fossen opp til grensen for gnr 61 mot Gåserud.

Partenes utøvelse av fiske bekrefter ankemotpartens oppfatning. Grini har fisket i hele elven nedenfor fossen i det område som på kartet kalles Grinievjua. Det har vært fisket med drivgarn, settegarn og stang fra båt, og man har utnyttet området opp til fossen og mot vestre bredd så langt det har vært praktisk av hensyn til fisket. Det har årlig vært fisket betydelige mengder, fra 1.000 - 1.500 kg. Fisket har i lange perioder vært bortforpaktet og gitt en verdifull inntekt for Grini. På den annen side er det ikke holdepunkter for at man fra Eide-siden har utøvet annet enn sporadisk stangfiske, hovedsakelig fiske med markstang fra vestre bredd i området ved Rundevju. Dette fisket har vært tålt fra Grinis side så langt det ikke kom i konflikt med eget fiske. Fra 1992 begynte Eide å utstede fiskekort, og dette protesterte man mot.

Anførslene om hevd er nå frafalt. Fisket har heller ikke hatt et slikt omfang at det kan tillegges noen vekt som etterfølgende tolkningsmoment i forhold til avtalen av 1859.

Opplysningene om skjønnet i 1922 er ikke klare. Det fremgår at fiskeretten på vestsiden fra fossen til Rundevju var omtvistet. Grini har iallfall fått utbetalt kr 500, som er halvparten av den erstatning som ble tilkjent takstnr 37, mens det er usikkert hva som skjedde med den andre halvparten. Det er mulig partene har blitt enige om å dele beløpet fordi det var for lite å tvistes om.

Ved senere reguleringsskjønn i vassdraget har Grini opptrådt og er blitt tilkjent erstatning, mens det ikke er opplysninger om at Nordre Eide noen gang har fremsatt noe erstatningskrav.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Larvik herredsretts dom stadfestes.

2. Lars K. Eikenæs tilkjennes saksomkostninger for herreds- og lagmannsretten med tillegg av lovens renter.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.

I likhet med herredsretten legger lagmannsretten vesentlig vekt på avtalen mellom eierne av Nordre Eide og Grini av 13 desember 1859. Avtalen lyder i sin helhet slik:

«Udskrift af Laurvigs Sorenskriveries Skjøde og Pantebog forsaavidt angaar efterstaaende under 10de August 1860 thinglæste Kontrakt.

Underskrevne Lars Gundersen, som Eier af Gaarden nordre Eie i Laurdals Præstegjæld og Hans Jakob Aschjem som eier av Gaarden Grini sammestes have idag med hinanden afsluttet følgende Contrakt angaaende de os tilhørende og vore Gaarde tilliggende Fiskerettigheter i Laugen Elv.

I Strækningen ovenfor og nordenfor Høggetvedtfossen saalangt vore Eiendomme støter til hinanden på de motsatte Sider af Laugen Elv, antage vi for Eftertiden Midtstrømslinien i denne Elv for at være den rette Delelinie mellom fornævnte Eiendommes Fiskerettigheder, dog skal Eieren eller Brugeren af Gaarden nodre Eie for Eftertiden være berettiget til under Brug og Benyttelse af Stang og Flue Fiskeri for det vestre Land at fiske over Midtstrømslinien, saavelsom derfra at fange og trække Fisken iland paa den vestre Strandbred lige som Eieren eller Brugeren af Gaarden Grini for Eftertiden ligeledes skal være berettiget til under Brug og Benyttelse af Stang og Fluefiskeredskaber fra det østre Land, at fiske over Midtstrøms linien saavelsom derfra at fange og trække Fisken i Land paa den østre Strandbred.

I den Del af Laugen Elv hvor Gaarden Grini og Eies Eiendomme støter til hinanden nedenfor og søndenfor «Høggetvedtfossen» skal forholdet, hvad Fiskerettighed for Eftertiden angaar, vedblive at være det samme som det nu er og altid har været fra gammel Tid af, nemlig at Eieren eller Brugeren af Gaarden Grini har utelukkende Fiskerettighed i og over hele Elven, saalangt førnævnte Eiendomme grændse mot hinanden ved Laugen i ovenmeldte Strækning nedenfor og søndenfor Høggetvedtfossen.

Dette bekræftes med vore Hænders Underskrift i hostegnede Vitterlighedsvidners Overvær.

Eie den 13. desember 1859

Til Vitterlighet:

Lars Gundersen

Borger Jakobsen H.J. Aschjem

Kjell Jørgensen»

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at avtalen også omfattet den fiskerett på bnr 6 som eieren av Nordre Eide holdt tilbake ved salget av parsellen til eieren av Grini i 1852. Uttrykksmåten i avtalens første ledd tilsier at den tok sikte på en uttømmende regulering av forholdet mellom gårdenes fiskeretter ovenfor og nedenfor fossen, og dette utpeker seg som det eneste naturlige tolkningsalternativ. Etter hva som er opplyst, er det på strekningen langs bnr 6 Nordre Eide hadde sine fiskeplasser.

Skjøtet og skylddelingsforretningen for bnr 6 tyder på en viss tvil med hensyn til omfanget eller innholdet av fiskeretten, og det er nærliggende å anta at man med avtalen av 1859 har tatt sikte på bringe usikkerheten ut av verden. Ovenfor Hoggtveitfossen er elven delt etter midtstrømslinjen, slik hovedregelen er for grensen mellom eiendommer på motsatt side av et vassdrag. Nedenfor fossen skal Grini derimot ha eksklusiv fiskerett til hele elven. Mens ordningen nedenfor fossen er en videreføring av rettighetsforholdene slik de har vært fra gammel tid, er det mulig ordningen ovenfor fossen innebærer en forandring, som partene vedtar «for Eftertiden».

Bnr 6 omfatter i henhold til grensebeskrivelsen i skylddelingsforretningen av 1852 vestre strandbredd med elven helt fra grensen mot nabogården Gåserud (gnr 60) nedover forbi fossen til området ved Rundevju. Dette er i samsvar med jordskifterettens dom av 7 november 1997 i saken mellom Eide og Skien kommune. Som jordskifteretten har lagt til grunn, må gnr 61 bnr 3 «Stubben» som ble fradelt Norde Eide i 1864, anses å være en særskilt matrikulert fiskerett omfattende den fiskerett Nordre Eide holdt tilbake på bnr 6 ovenfor fossen. Gnr 61 bnr 1 hadde således ikke igjen noe grunn utenfor bnr 6, slik at 1859-avtalens regulering i annet ledd av rettighetsforholdene nord for fossen, nødvendigvis må gjelde den fiskerett som ble holdt tilbake på bnr 6.

Eide har for lagmannsretten ikke opprettholdt anførslene om at rettighetsforholdene er endret ved hevd. Opplysninger om rettsoppfatning og bruk påberopes derfor bare som tolkningsmomenter. Lagmannsretten kan ikke se at dette materialet gir noe grunnlag for å fravike den klare regulering av rettighetsforholdene i avtalen av 1859. Opplysningene bekrefter at Grinievjua, som er betegnelsen på elvestrekningen fra Hoggtveitfossen ned mot neste stryk, har vært brukt som fiskeplass av Grini. Det har vært fisket med drivgarn og settegarn og drevet stangfiske fra båt. I mesteparten av dette århundre har fiskeretten vært bortleid. Fisket har omfattet hele elven opp mot fossen og til vestre bredd så langt det har vært praktisk av hensyn til utøvelsen av fisket, uten at konkurrerende rettigheter fra Eide-siden har representert noen begrensning.

Det har også vært fisket med stang av folk fra Nordre Eide på vestsiden i Rundevju. Rundevju er en fiskeplass som ligger nedenfor fossen lengst syd på bnr 6. Fisket har imidlertid opp gjennom årene vært begrenset og sporadisk. På Grini-siden er oppfatningen at man har tolerert dette fisket fra naboenes side så lenge det ikke kom i veien for eget fiske. Hvorvidt det foreligger tålt bruk som ville stenge for hevd, er etter de ankende parters frafall av hevdsgrunnlaget, ikke lenger noen direkte relevant problemstilling. Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at bruken fra Nordre Eides side heller ikke kan få noen annen betydning for rettighetsforholdene i elven.

Lagmannsretten kan ikke se at salget av bnr 6 fra eieren av Grini til Skien kommune i 1913 har noen betydning. Det fulgte allerede av den tinglyste heftelse i skjøtet fra 1852 at bnr 6 ikke hadde fiskerett.

Herredsrettens dom, slutningens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.

Det har under prosedyren for lagmannsretten vært reist spørsmål om hvordan begrensningen «sønnenfor Hoggetvedtfossen» i herredsrettens domsslutning er å forstå. Uttrykksmåten er i samsvar med ankemotpartens påstand for herredsretten. Partene har pekt på at jordskifterettens dom av 7 november 1997 har fastlagt den nedre grense for bruksrettsområdet på gnr 61 bnr 3 ovenfor fossen. I henhold til ankemotparten bør lagmannsretten presisere domsslutningen slik at Grinis fiskerett trekkes fra grensen mot bnr 3 i overkant av fossen. Den ankende part er uenig i at det er grunnlag for å trekke grensen så langt opp, selv om det blir et åpent område på bnr 6 mellom bruksrettsområdene for gnr 61 bnr 3 og gnr 81 bnr 1 og 2.

Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunnlag for å bestemme at grensen for Grinis fiskerett skal trekkes helt opp til grensen for Stubben ovenfor Hoggtveitfossen. Ved herredsrettens dom er ankemotparten gitt medhold i sin påstand om fiskerett sønnenfor fossen. Dette bygger på formuleringen i avtalen av 1859, hvoretter Grini alene har fiskeretten nedenfor og sønnenfor fossen, mens elven er delt ovenfor og nordenfor fossen. Det er ikke gitt at bruksrettsområdene møter hverandre ved fossen. Etter hva som er opplyst for lagmannsretten, har man i selve fossestryket egne rettighetsforhold av eldre dato med særskilt matrikulerte rettigheter til fiske med spesielle former for faste redskaper. På vestsiden har man Mælkastet, gnr 83 bnr 2, basert på rettigheter tinglyst i 1810.

Man kan derfor ikke se bort fra at partene i avtalen av 1859 ikke regulerte fisket i selve fossen, hvor man hadde en eldre separat rettsordning, men begrenset seg til strekningene ovenfor og nedenfor fossen, som avtaletekstens annet og tredje ledd uttrykkelig gjelder. Slik lagmannsretten ser det, er man henvist til å stadfeste herredsrettens dom. I dette ligger at Grinis eksklusive fiskerett på bnr 6 strekker seg opp mot fossen så langt fisket kan utøves uten å komme i strid med konkurrerende rettigheter i fossestryket. I praksis har interessen fra Eides side særlig knyttet seg til Rundevju. Denne fiskeplassen ligger nedenfor fossen på området for Grinis fiskerett.

Anken har vært forgjeves. Ankemotparten bør i henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten finner at Eikenæs i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd også må tilkjennes fulle saksomkostninger for herredsretten. Lagmannsretten kan i motsetning til herredsretten ikke se at avgjørelsen er så tvilsom at det er grunn til å anvende unntaksregelen i §172 annet ledd.

Ankemotparten har krevet omkostninger for herredsretten fastsatt med utgangspunkt i oppgaven fra advokat Holte på kr 39.526, hvorav salær med kr 36.000 og utlegg inklusive rettsgebyr med kr 3.526. For lagmannsretten har han krevet omkostninger i henhold til oppgave fra advokat Tvedt på kr 80.436,50, hvorav salær med kr 75.000. Det er i tillegg krevet renter av begge omkostningsbeløp.

Når lagmannsretten skal tilkjenne fulle erstatninger for begge instanser i et tilfelle hvor saksomkostninger ikke ble tilkjent i herredsretten, følger det av Høyesteretts praksis, se bl.a Rt-1998-268, at omkostningene skal utmåles til et samlet beløp som også inkluderer rentetap. Rentekompensasjonen på saksomkostningene for herredsretten er i prinsippet en erstatning for avsavn av kapital som ikke ligger på samme nivå som morarente. Ved utmålingen tar lagmannsretten utgangspunkt i oppgaven for herredsretten. Salæroppgaven for lagmannsretten finnes imidlertid å være for høy i betraktning av det arbeid som kan ha vært nødvendig for å få saken betryggende utført, jf tvistemålsloven §176 første ledd. Ankeforhandlingen varte i halvannen dag, og saken fremsto ikke som spesielt komplisert i bevismessig eller rettslig henseende. Det må likevel tas hensyn til at ankemotparten måtte forberede saken med sikte på å imøtegå anførsler som først ble frafalt under ankeforhandlingen. Lagmannsretten er kommet til at samlet ersatning for saksomkostninger bør fastsettes til kr 100.000. Hertil kommer morarenter fra forfall. Den ankende part og hjelpeintervenienten pålegges solidaransvar.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, slutningens punkt 1, stadfestes.

2. I saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten betaler Odd Eide og Tom Eide innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 100.000 - etthundretusen kroner med tillegg av 12 - tolv - prosent årlig rente fra forfall til Lars K Eikenæs.