LA-1998-1708
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-10 |
| Publisert: | LA-1998-01708 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-00687 - Agder lagmannsrett LA-1998-01708 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Bistandsadv. Advokat Leif Oscar Olsen. Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Erik Erland Holmen). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Byrettsdommer Nils Henrik Johansen. Herredsrettsdommer Stig Viken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §193, §207, §62, Skadeserstatningsloven (1969) §3-3, §3-5, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Agder har 7. april 1998 satt A, født xx.xx.1951, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av
«I. Straffeloven §207, 2. straffalternativ,
for å ha hatt utuktig omgang, nemlig samleie, med slektning i nedstigende linje, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I 1996 i - - -veien 8 F i Kristiansand, ved flere anledninger, førte han sin penis inn i vagina til sin datter B.
II. Straffeloven §207, 1. straffalternativ,
for å ha hatt utuktig omgang med slektning i nedstigende linje, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I 1996 i - - -veien 8 F i Kristiansand, ved en eller flere anledninger lot han sin datter B masturbere seg.
III. Straffeloven §193, annet ledd,
for å ha utnyttet noens sinnssykdom, forstandssvakhet eller sykelige forstyrrelse av sjelsevnene til å skaffe seg utuktig omgang med denne, eller medvirke til dette.
Grunnlag er følgende forhold:
I 1996 i - - -veien 8 F i Kristiansand, ved en eller flere anledninger, skaffet han seg utuktig omgang med sin datter B som nærmere beskrevet under pkt. I og/eller II, ved å utnytte Bs forstandssvakhet idet B er psykisk utviklingshemmet.»
I tiltalebeslutningen som her er gjengitt slik den forelå etter retting foretatt av statsadvokaten under ankeforhandlingen var det anført at straffelovens §62 får anvendelse, og tatt forbehold om nedleggelse av påstand om erstatning (oppreisning) til fornærmede.
Kristiansand byrett avsa 21. oktober 1998 dom med slik domsslutning:
«A født xx.xx.51 - - - dømmes for:
1 - en - overtredelse av strl. §207, 2. straffalternativ
1 - en - overtredelse av strl. §207, 1. straffalternativ
1 - en - overtredelse av strl. §193, annet ledd.
Gjerningstidspunkt: Januar - 24.10.1996.
Straffen settes til: Fengsel i 1 - ett - år og 10 - ti måneder. Han tilkommer fradrag for utholdt varetekt med to dager.
Straffutmålingsbestemmelser: Strl. §62, første ledd.
A dømmes til å betale oppreisning til B v/hjelpeverge Bente Wetland Thorkildsen kr. 100.000 - etthundretusen - innen 14 - fjorten - dager etter forkynnelse av denne dom.»
Nærmere om sakens bakgrunn, As personlige forhold og byrettens avgjørelsesgrunner fremgår av dommen.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, og ved lagmannsrettens beslutning av 27. november 1998 er den henvist til ankeforhandling i medhold av straffeprosesslovens §325 og §321 tredje ledd.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Kristiansand 3., 4., 5. og 6. mai 1999.
A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Sveinung Søndervik Johnsen, og avga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig etter noe tiltalepunkt. Som aktor møtte statsadvokat Erik Erland Holmen, og som bistandsadvokat advokat Leif Oscar Olsen. Overingeniør ved Rettsmedisinsk Institutt Bente Megård ble oppnevnt som sakkyndig og avga forklaring i tilknytning til tidligere avgitte erklæringer som ble dokumentert. Det ble avhørt 9 vitner og foretatt slik dokumentasjon rettsboken viser.
Lagretten er forelagt et spørsmålsskrift med tre hovedspørsmål svarende til hvert av de tre tiltalepunkter. Alle spørsmål er besvart med ja, og lagmannsretten - de tre juridiske dommerne - legger lagrettens kjennelse til grunn.
Når det gjelder straffutmålingen, skal retten, de tre juridiske dommere, lagrettens ordfører og de tre uttrukne lagrettemedlemmer, bemerke:
A som i mange år hadde livnært seg som sjåfør, ble i 1993 rammet av Multiple Sklerose. Han ble raskt dårligere og har siden før 1996 vært uføretrygdet og hjemmeværende. Sammen med sin hustru C og sin datter B bodde A ved årsskiftet 1995/96 i en treroms rekkehusleilighet i Kristiansand. Hustruen arbeidet dengang i X og dro hjemmefra hver morgen ved 0530-tiden. B som er psykisk utviklingshemmet gikk på en spesiallinje ved en videregående skole, og reiste daglig hjemmefra ved 0730-tiden. Det var rutine at C, etter å ha kommet til arbeidsstedet, ringte hjem for å vekke mann og datter.
Det sist nevnte innebar at A og B som dengang var 19 år, fikk noen tid sammen hver virkedags morgen, og de overgrep som A nå er funnet skyldig i å ha begått, skjedde da.
Overgrepene ble kjent ved at B like etter skolestart i august 1996 fortalte om dem til en arbeidsterapeut ved skolen sin, senere også til sin klasseforstander. Dels i 1995 og før skoleferien sommeren 1996 hadde B fortalt om overgrep også fra andre personers side. Etter å ha hørt om As overgrep, ble det fra skolens side etterhvert etablert kontakt med barnevernet og politiet.
Den 24. oktober 1996 fortalte B sin arbeidsterapeut at A samme morgen hadde forgrepet seg mot henne påny, og det ble da straks aksjonert. A ble pågrepet av politiet og underkastet diverse undersøkelser og prøver, samtidig som det ble foretatt ransaking og tatt prøver på hans bopel. B ble tatt hånd om av barnevernet, underkastet diverse undersøkelser og prøver og skaffet egen bolig der hun senere har bodd.
Retten må legge til grunn at A om morgenen den 24. oktober 1996 gikk inn på Bs soveværelse og der hadde samleie med henne, noe som skjedde uten at B hadde oppfordret til det eller gitt sitt samtykke, men også uten at hun gjorde særlig motstand og uten at A anvendte seg av noen form for tvang, vold eller trusler. Uten at det er mulig å foreta noen nærmere tallfesting, må retten på grunnlag av Bs forklaringer og den øvrige bevisførsel om dette legge til grunn som bevist og hevet over all mulig tvil, at det som her er beskrevet skjedde en rekke ganger i 1996, det år tiltalen gjelder, spesielt utover høsten og fram mot 24. oktober.
Når det gjelder masturberingen som er omhandlet i tiltalens post 2, har retten ikke funnet bevismessig dekning for at den har funnet sted mer enn en gang. Også masturberingen skjedde da inne på Bs soverom og i hennes seng, og den medførte at A fikk sædavgang.
Som hun selv har gitt uttrykk for, anser retten det ikke tvilsomt at B mislikte såvel samleiene som masturberingen og at hun tilkjennega dette overfor faren. Ei heller anses det tvilsomt at samleiene påførte henne også fysiske smerter.
Når det gjelder Bs mentale utvikling, har hennes klasseforstander opplyst at hun i skolesammenheng er ansett å befinne seg på 4-5 års stadiet på enkelte områder og på 10-11 års stadiet på andre områder. På grunnlag av andre vitneprov og hva den selv har kunnet se og høre gjennom den fremviste video fra dommeravhøret, finner lagmannsretten å kunne legge denne vurdering til grunn. B kan skrive og lese, men har store problemer med tall og tidsoppfatning. Hun har i alle år gått i spesialskole med tilrettelagt undervisning, og hun har i stor utstrekning hatt småbarn som lekekamerater også i voksen alder. Ingen har vært nærmere til å konstatere Bs mangelfulle utvikling enn hennes egen far.
A som, når det bortses fra en promilledom fra 1970-åra, er ustraffet, domfelles nå for overtredelse av straffelovens §207 første ledd 2. straffalternativ ved å ha hatt gjentatte samleier med sin datter, for overtredelse av straffelovens §207 første ledd 1. straffalternativ ved at han ved en anledning lot datteren masturbere seg til sædavgang, og for overtredelse av straffelovens §193 annet ledd ved at han for å få gjennomført de her nevnte handlinger utnyttet datterens psykiske utviklingshemning, hennes forstandssvakhet. Dette er alvorlige forbrytelser som hver for seg betinger fengselsstraff. Straffelovens §62 første ledd kommer således til anvendelse, og det må idømmes en ubetinget fengselsstraff av ikke ubetydelig lengde.
Ved den nærmere fastsettetlse av straffen har retten i skjerpende retning lagt vekt på at det gjelder gjentatte overgrep over noen tid mot en psykisk utviklingshemmet person, en persom som sto under As omsorg og som hadde små eller ingen muligheter til å motsette seg eller forhindre av overgrepene skjedde. Overgrepene fant sted i hjemmet og i Bs seng, et sted der hun med sine problemer hadde behov for å kunne føle seg trygg. Overgrepene har påført B fysiske smerter, og til tross for hennes mangelfulle mentale utvikling må det antas at hun har hatt det svært vondt også på andre måter i den tid overgrepene pågikk.
Forholdene i Bs hjem lå vel til rette for at overgrep kunne komme til å skje. A var på grunn av sin sykdom kommet i en vanskelig livssituasjon, han var sterkt svingende i humøret og nøt en del alkohol. Forholdet til hustruen var vanskelig, og hver morgen tilbrakte A og den fysisk velutviklede B timer sammen mens de ennå var lett påkledde. Det her nevnte kan i noen grad forklare at overgrepene skjedde, men på ingen måte unnskylde disse eller tjene som formildende omstendigheter ved straffutmålingen.
Det er for retten ikke gjort noe for å påvise eller sannsynliggjøre at B som følge av As overgrep er påført fysisk eller psykisk skade eller for at psykiske skader kan fryktes å ville oppstå i fremtiden. B bor idag i egen bolig og arbeider i en vernet bedrift. Alt synes å gå greit, og i følge arbeidsterapeut og klasseforstander kviknet B til og ble gladere straks hun hadde fortalt dem om overgrepene fra As side. I ettertid har B bl.a. tilbragt en julehelg hjemme hos foreldrene og bodd der over flere dager.
A er sterkt angrepet av Multipel sklerose og har problemer med å gå og med å stå eller sitte over noen tid. Han har også noe smerter. Av disse grunner må soning av fengselsstraff for ham antas å ville bli strengere enn for en person uten disse plager, noe retten har funnet å måtte tillegge en viss vekt i formildende retning.
Etter en samlet vurdering er retten blitt stående ved at straffen passende kan settes til fengsel i et år og seks måneder.
Når retten således er kommet til en mildere straff enn byretten, skyldes det først og fremst det forhold at den, i motsetning til byretten, har funnet å måtte se bort fra mistanker om overgrep fra As side i tidligere år. Det vises til at tiltalen gjelder overgrep i 1996, og til at bevisførselen har vært konsentrert om det som da skjedde. For øvrig er tiltalebeslutningen noe endret under ankeforhandlingen.
A har ved straffens fullbyrdelse krav på fradrag med 2 dager for utholdt varetekt.
Gjennom aktor har bistandsadvokaten nedlagt påstand om at B i medhold av skadeserstatningslovens §3-5, jf. §3-3 skal tilkjennes et oppreisningsbeløp etter rettens skjønn, oppad begrenset til kr. 150.000,-. Fra bistandsadvokatens side er det prosedert på at det ved fastsettelsen av oppreisningsbeløpet størrelse også må tas hensyn til overgrep som fant sted før 1996, idet det foreligger klar sannsynlighetsovervekt for at slike ble begått.
Retten, de tre juridiske dommere, anser det klart at A må pålegges å betale et oppreisningsbeløp til B. Den er inneforstått med at beviskravene er andre og noe lempeligere når det gjelder erstatning enn hva tilfellet er i strafferetten, men antar at de handlinger som skal danne grunnlag for et oppreisningskrav som medtas i forbindelse med en straffesak og pådømmes i denne, når det gjelder tid og art må ligge innenfor rammen av tiltalebeslutningen. Heller ikke ved behandlingen av oppreisningskravet er det derfor funnet riktig å vektlegge hva som måtte være skjedd før 1996.
Også når det gjelder oppreisningskravet savner retten en faglig vurdering av B hvilke følger As overgrep har hatt og/eller kan tenkes å få for B. Da heller ikke bevisførselen har vært rettet inn på og følgelig ikke har gitt sikrere holdepunkter for så vidt, har retten funnet at oppreisningsbeløpet må fastsettes helt skjønnsmessig og med en viss støtte i praksis fra lignende saker. Retten er blitt stående ved å sette beløpet til kr. 75.000,-.
Saksomkostninger er ikke påstått og tilkjennes ikke. Det vises til As dårlige økonomi, til at han står foran soning av en lang fengselsstraff og til at han er pålagt å betale et ikke ubetydelig oppreisningsbeløp.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1951, dømmes for overtredelser av straffelovens §207 første ledd 2. straffalternativ, straffelovens §207 første ledd 1. straffalternativ og straffelovens §193 annet ledd, alt sammenholdt med straffelovens §62 første ledd, til en straff av fengsel i 1 -ett- år og 6 - seks - måneder.
Ved straffens fullbyrdelse fragår 2 - to - dager for utholdt varetekt.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til B kr. 75.000,- -kronersyttifemtusen- som oppreisning.
3. Saksomkostninger ilegges ikke.