LA-1998-1709
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-05 |
| Publisert: | LA-1998-01709 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 98-01302 - Agder lagmannsrett LA-1998-01709 M. |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Svein Folkestad). Ankemotpart: A (Forsvarer: Advokat Bjørn Nærum). |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Sorenskriver Audun Johansen. Byrettsdommer Torje Torjesen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §229, Løsgjengerloven (1900) §17, §62, §63, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 18 september 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.79, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ, drukkenskapsloven §17, straffeloven §162 første ledd og legemiddeloven §31 annet ledd jfr §24 første ledd, alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd, til en straff av 75 - syttifem - timer samfunnstjeneste utført over inntil 120 - etthundreogtyve - dager, subsidiært fengsel i 75 - syttifem - dager. Ved en eventuell soning tilkommer domfelte fradrag for utholdt varetekt med i alt 2 - to - dager.
2. A, født xx.xx.79, dømmes til å betale saksomkostninger til staten med i alt kr 1500,- - ettusenfemhundre 00/100."
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark anket 9 november 1998 dommen til Agder lagmannsrett på grunnlag av byrettens straffutmåling. Lagmannsretten besluttet 2 desember 1998 å henvise anken til ankeforhandling, jf straffeprosessloven §325 jf §321 annet ledd 1. punktum.
Ankeforhandling ble holdt 5 mars 1999 i Tinghuset i Skien. Domfelte møtte sammen med sin forsvarer og ga forklaring.
Lagmannsretten skal bemerke:
Domfelte har forklart seg om faktum i saken slik det i det vesentlige er redegjort for i byrettens dom. Det samme har fornærmede. Forklaringene er for det meste sammenfallende, og lagmannsretten legger disse til grunn som faktum i straffespørsmålet. Den vesentligste forskjellen er om fornærmede ved å uttale "kom igjen" eller liknende har invitert domfelte til slagsmål.
Lagmannsretten legger til grunn at begge har ment å gi en sannferdig fremstilling av det som skjedde. Det er på det rene at begge var påvirket av alkohol. Domfelte hadde drukket vel halvannen flaske rødvin og fornærmede omlag 10 halvflasker pils. At de i ettertid ikke erindrer enkelthetene likt kan da forstås. Lagmannsretten finner at det er mest sannsynlig at det forholder seg slik fornærmede har forklart, men finner at det foreligger slik bevistvil som må komme domfelte til gode. Noen avgjørende betydning for straffespørsmålet har dette imidlertid ikke hatt, jf nedenfor.
Spørsmålet i saken er om det er tilstrekkelig at Nicolaysen idømmes samfunnstjeneste slik byretten har gjort, eller om det er påkrevet å reagere med ubetinget fengselsstraff. Domfelte har i det vesentlige anført som støtte for samfunnstjeneste de særlige forhold som byretten har lagt avgjørende vekt på. Påtalemyndigheten har på sin side anført at det gjelder tilnærmet uprovosert legemsbeskadigelse mot ukjent person som gjør det påkrevet å reagere med ubetinget fengsel; kombinert med betinget fengsel.
Lagmannsretten er enig med byretten i at hensynet til allmennprevensjonen tilsier at utgangspunktet i en sak som denne er en dom på ubetinget fengsel. Lagmannsretten slutter seg til det byretten har uttalt om dette, og forsåvidt også til de generelle synspunkter som er anført fra påtalemyndigheten i anken og prosedyren for lagmannsretten.
Lagmannsretten oppfatter denne saken som et grensetilfelle og finner i likhet med byretten at det foreligger slike særlige forhold i denne saken som gjør at dom på samfunnstjeneste kan forsvares. Lagmannsretten legger noe vekt på at domfeltes handling, som ikke på noen måte kan rettferdiggjøres, ikke fremstår som slik uprovosert vold som det er nødvendig å reagere særlig strengt overfor. Dernest legger lagmannsretten vekt på, og det er det avgjørende, de rehabiliseringshensyn som gjør seg gjeldende. Riktignok er domfelte ikke lenger skoleelev, men han har fått fast arbeid som servitør. Som fremholdt av byretten er han kommet ut av et tidligere uheldig ungdomsmiljø, lever i et godt og stabilt samboerforhold og er ikke lenger narkotikamisbruker.
Lagmannsretten er på denne bakgrunn kommet til ikke å burde endre byrettens dom, idet for ordens skyld tilføyes at domfelte er villig til å utføre samfunnstjeneste.
På denne bakgrunn blir anken å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.