LA-1998-1729
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-09-22 |
| Publisert: | LA-1998-01729 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett nr.: 98-00102 - Agder lagmannsrett LA-1998-01729 A. Anket til Høyesterett, se HR-2001-00001B og HR-2000-00021C . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Ankemotpart: X kommune (Prosessfullmektig: Advokat Tom Urdahl). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg formann, lagdommer Tore-Jarl Christensen, ekstraordinær lagdommer Tor Berge. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-20, Tvistemålsloven (1915) §483, Sosialtjenesteloven (1991) §9-10, §4-12, §4-19 |
A er mor til B født xx.xx.1990, C født xx.xx.1992, D født xx.xx.1993 og E født xx.xx.1998. Far til de 3 eldste barna er F, som er iraner bosatt i Y. Far til E er G, som A giftet seg med sommeren 1997, men som hun nå ikke lenger lever sammen med.
Etter initiativ fra barnevernet i X, vedtak av fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold av 4. november 1994 og 8. februar 1995, samt dommer avsagt av Holmestrand herredsrett 26. mai 1995 og Agder lagmannsrett 29. mars 1996, ble omsorgen for B, C og D overført til X kommune, jf. barnevernloven §4-12. Disse 3 barna har senere bodd og bor fortsatt hos 3 forskjellige fosterfamilier. B bor hos familien H i Z, C hos familien I i Æ og D hos J og K i Æ. B og C har i faktisk henseende vært under omsorg siden november 1994, D siden februar 1995. A har samværsrett med alle de 3 barna, begrenset til 2 ganger à 2 timer pr. år.
6. februar 1999 traff fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold vedtak med slik slutning:
«1. A fratas foreldreansvaret for sin datter D født xx.xx.93 i medhold av Lov om barneverntjenester §4-20.
2. Fylkesnemnda samtykker til at J og K får adoptere D i medhold av bvl. §4-20, annet ledd.
3. Inntil adopsjon finner sted skal A ha rett til samvær med D 2 ganger i året à 2 timer. Barneverntjenesten bestemmer tidspunkt og sted for samværene og fastsetter evt. tilsyn. Jf. bvl. §4-19.
4. A skal ha rett til samvær med sine sønner, B født xx.xx.90 og C født xx.xx.92, 2 ganger i året à 2 timer. Barneverntjenesten bestemmer tidspunkt og sted for samværene og fastsetter evt., tilsyn. Jf. bvl. §4-19.»
A v/advokat Per Flatabø begjærte rettslig overprøving av vedtaket, jf. sosialtjenesteloven §9-10.
Holmestrand herredsrett avsa 13. august 1998 dom i saken med slik slutning:
«Fylkesnemda for sosiale saker, Buskerud og Vestfolds vedtak av 6. februar 1998 i sak 97-168 stadfestes.»
A v/advokat Flatabø har påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett, jf. sosialtjenesteloven §9-10 fjerde ledd.
X kommune, barneverntjenesten, som var motpart både for fylkesnemnda og for herredsretten og som er ankemotpart i ankesaken, har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.
A v/advokat Flatabø har for lagmannsretten i hovedsak anført:
Anken gjelder herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.
Betingelsene for å kunne treffe slikt vedtak som fylkesnemnda har truffet i denne saken, fremgår av barnevernloven §4-20 tredje ledd. Det er tale om kumulative betingelser. Av de der nevnte betingelsene bestrides det ikke at vilkåret i bokstav c) er oppfylt. Derimot bestrides det at vilkårene i bokstav a) og bokstav b) er oppfylt - og spesielt vilkåret i bokstav b) om at adopsjon vil være til barnets beste. Det er om dette vist til dom og kjennelse i Rt-1991-557 på s. 561, hvor det blant annet sies at et vedtak om fratakelse av foreldreansvar må bygge på en konkret vurdering av at dette vil være til barnets beste, og at konsekvensene av alternative ordninger på lengre sikt må være skikkelig utredet og vurdert ut fra de konkrete forhold. Det er videre vist til Lindboe: Barnevernrett, 2. utgave s. 124, hvor det opplyses at det i Sverige og Finland overhodet ikke er adgang til tvangsadopsjon. Endelig er vist til dom i Rt-1997-534, hvor Høyesterett under dissens 3-2 underkjente et vedtak om fratakelse av foreldreansvar og etterfølgende tvangsadopsjon.
De konkrete forhold som er relevante for D, tilsier at adopsjon ikke bør finne sted. Det er vanskelig å forstå at noe vil bli bedre for D etter en eventuell adopsjon. D vil da ikke ha noen sikkerhet for samvær med sin biologiske mor, og den ordningen som da etableres er irreversibel. Herredsretten synes imidlertid å ha bygget sin avgjørelse av adopsjonsspørsmålet på alminnelige betraktninger, uten slike konkrete påvisninger som må kreves for et så drastisk inngrep som en tvangsadopsjon er.
Vedtaket oppfattes av A som unødvendig. D vil, også uten adopsjon, beholde sin tilknytning og tilhørighet til fosterforeldrene og sitt nåværende hjem. En omsorgsovertakelse skal i prinsippet være midlertidig, i den forstand at man såvidt mulig skal ha tilbakeføring til barnets biologiske opphav som siktemål.
A er nå inne i en positiv utvikling. Det er om dette særlig vist til vitneforklaringer av L og M. Hun bor på N's mødrehjem, og hun har nå definitivt brutt ut av samlivet med G. Det siste har åpenbart hatt en positiv psykisk virkning for henne og således bedret hennes omsorgsevne.
Om anken over pkt. 3 og 4 i fylkesnemndas vedtak - samværsspørsmålet - er det vist til O: Samværsrett i barnevernsaker s. 249 flg. Samværene har vært til glede for barna, men den sterke begrensningen av samværene gjør relasjonen mellom mor og barn mindre meningsfylt enn den ellers ville ha vært. Alle barna har nå vært så lenge i fosterhjem at det av hensyn til tilknytningen til fosterforeldrene ikke kan være betenkelig å gi adgang til utvidet samvær.
Det oppfattes som helt urimelig at F skal ha rett til månedlig samvær med barna - en rett han for øvrig ikke gjør bruk av, mens A som mor bare skal kunne treffe dem to ganger i året.
Også med hensyn til samværsspørsmålet må den positive utvikling A nå er inne i, være et relevant moment.
A har nedlagt slik påstand:
«1. Fylkesnemdas vedtak av 6. februar 1998 pkt. 1 og 2. oppheves.
2. A skal ha rett til samvær med sine barn D født xx.xx.1993, B født xx.xx.1990 og C født xx.xx.1992 fastsatt etter rettens skjønn.»
X kommune v/advokat Urdahl har henholdt seg til herredsrettens dom både hva resultat og begrunnelse angår, og har for øvrig i hovedsak anført:
Etter kommunens mening er samtlige vilkår i barnevernlovens §4-20 tredje ledd oppfylt i denne saken.
Når det spesielt gjelder vilkåret i bokstav b) - at adopsjon må være til barnets beste - er vist til Rt-1992-306 på s. 310-311, Rt-1994-805 og Rt-1994-1398.
Ds fostermor og fosterfar, Bs fostermor og Cs fosterfar har alle forklart seg som vitner for lagmannsretten. De nevnte vitnene er samstemmige med hensyn til innholdet i de samvær som til nå har vært mellom A og de 3 fosterbarna. Samværene har hatt et innholdsløst preg, og har ikke virket til å knytte barna nærmere til sin biologiske mor. D oppfatter fosterforeldrene som sine virkelige foreldre, og sin biologiske mor som en besøkende. Hun er opptatt av å få fortsette å være i sitt nåværende hjem.
Det er et «minstesamvær» retten skal fastsette; det vil ikke være noe til hinder for utvidet samvær når og hvis det senere skulle ligge til rette for det.
X kommune, barneverntjenesten, har nedlagt slik påstand:
«Holmestrand herresretts dom av 31. august 1998 stadfestes.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten, både med hensyn til spørsmålet om foreldreansvar og adopsjon og i samværsspørsmålet. Lagmannsretten kan også i det vesentlige tiltre den begrunnelse herredsretten har gitt for domsresultatet, og skal for øvrig bemerke:
Det helt avgjørende spørsmål i saken er om vilkåret angitt i barnevernloven §4-20 tredje ledd bokstav b) - om adopsjon av D alt i alt vil være til beste for henne - er oppfylt. Partene er som nevnt enige om at vilkåret i bokstav c) er oppfylt, og etter lagmannsrettens mening er det rimelig klart at også vilkåret i bokstav a) er oppfylt i denne saken. Ettersom det ikke er aktuelt med noen flytting av D bort fra fosterforeldrene, er det i dette tilfelle spørsmål om første alternativ i bokstav a) - om det må regnes som sannsynlig at A varig ikke vil kunne gi D forsvarlig omsorg. Etter lagmannsrettens mening må dette spørsmålet besvares med ja. A vil - selv om hun etter det opplyste synes å være inne i en positiv utvikling -i overskuelig fremtid ha mer enn nok med å gi E forsvarlig omsorg. Hun har, etter det som er fremkommet under bevisførselen, ikke omsorgskapasitet nok til å kunne ta seg av D i tillegg til E, og kan heller ikke forventes å ville få det i de nærmeste årene, selv om hun fortsetter å utvikle seg positivt. Det er under enhver omstendighet for As vedkommende spørsmål om forbedret omsorgsevne på et lavt nivå. Det er en meget krevende oppgave å være aleneforsørger for to barn i den alder D og E befinner seg. Vitnet P, som er psykolog og som 30. september 1998 har avgitt en sakkyndig vurdering av omsorgssituasjonen for E, sa som vitne i ankesaken at A i hvert fall for tiden er ukvalifisert som omsorgsperson for D. Vitnet L, som er sosionom og barnevernkonsulent i Y, sa at selv om det går bedre med A nå, vil hun ikke kunne bo alene med E før tidligst om 2-3 år.
Spørsmålet om adopsjon vil være til beste for D, må nødvendigvis bli en avveining av positive og negative virkninger. Det er åpenbart slik at en adopsjon vil styrke Ds familietilknytning til fosterforeldrene, og fjerne en mulig usikkerhet både hos D og ekteparet J/K om Ds fremtidige tilhold og familiestatus. I forholdet mellom D og fosterforeldrene vil således en adopsjon virke avklarende og stabiliserende, og vil vanskelig tenkes å kunne ha noen negative virkninger.
De negative virkningene er knyttet til at de rettslige bånd mellom D og hennes biologiske mor blir fjernet. A vil, etter en eventuell adopsjon, ikke lenger ha noen medinnflytelse på avgjørelser som gjelder D, og hun vil heller ikke ha noe rettslig krav på samvær. Slik er det imidlertid ved enhver adopsjon, og spørsmålet blir om dette i Ds tilfelle er så tungtveiende hensyn at det bør slå igjennom i forhold til de utvilsomme positive virkningene en adopsjon vil medføre.
Etter bevisførselen må lagmannsretten legge til grunn at de følelsesmessige bånd mellom D og hennes biologiske mor ikke er spesielt sterke.
A vil ikke bli avskåret fra samvær med D etter en adopsjon. J og K har som vitner sagt at A vil få anledning til samvær av samme omfang som nå også etter en eventuell adopsjon. Lagmannsretten legger dette til grunn.
Lagmannsretten er etter dette, på samme måte som Fylkesnemnda og herredsretten, kommet til at også vilkåret i bokstav b) i barnevernloven §4-20 tredje ledd må anses oppfylt, og at det etter en helhetsvurdering er en klar overvekt av hensyn som taler for adopsjon av D.
Lagmannsretten bemerker at når det for tiden ikke er aktuelt med adopsjon også av B og C, så er årsaken ifølge vitnene H og I at begge disse barna trenger en slik oppfølgning at fosterforeldrene må ha hjelp til dette av barnevernet. Ved en eventuell adopsjon vil de ikke lenger på samme måte kunne regne med å få slik nødvendig hjelp. Denne midlertidige adopsjonshindringen for B og C gjør seg ikke gjeldende i forhold til D.
Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til i tvisten om foreldreansvar og adopsjon, får samværsspørsmålet for Ds vedkommende mindre betydning enn det ville ha fått om adopsjon var blitt nektet. Det blir nå bare spørsmål om å fastsette omfanget av samvær med D i et begrenset tidsrom - nemlig frem til adopsjonen er gjennomført. For Bs og Cs vedkommende er det imidlertid spørsmål om en varig samværsordning.
Lagmannsretten er kommet til at det ikke for noen av barna er grunn til å gjøre noen endring i den samværsordningen som gjelder nå.
For Ds vedkommende kan det ikke skjønnes at noe vil være vunnet ved et slikt midlertidig utvidet samvær som A ønsker. Etter adopsjonen vil det være adoptivforeldrene som bestemmer hyppighet og omfang av samvær med biologisk mor, og de har sagt at hun vil få adgang til samvær som nå. Da bør den ordningen som er bestå også i tidsrommet frem til adopsjonen blir gjennomført.
For Bs vedkommende er å si at ifølge fostermoren, H, ønsker ikke B selv noe utvidet samvær med sin biologiske mor. B har etter det opplyste ganske betydelige atferdsproblemer; han er ukonsentrert og glemsom -i blant også aggressiv - og han får hjelp av støttepedagog i 14 av 20 ukentlige skoletimer. Som nevnt foran er det Bs atferdsproblemer, og de dermed sammenhengende behov for oppfølgning, som gjør at det for tiden ikke anses aktuelt med adopsjon av ham. Så lenge situasjonen er slik som her beskrevet, er det etter lagmannsrettens mening betenkelig å etablere en endring i den eksisterende samværsordningen som han selv ifølge fostermoren ikke ønsker. B er snart 9 år, og nærmer seg den alder da barnets egne meninger må tillegges vekt.
Når det så gjelder C, er det heller ikke noen holdepunkter for at utvidet samvær med biologisk mor vil medføre noen bedret situasjon for ham. C har ifølge fosterfaren I blitt en helt annen gutt siden han kom til fosterhjemmet våren 1995. Som det fremgår av herredsrettens dom - domsutskriften på s. 13 - har samværene med biologisk mor, slik I oppfatter det, hatt en negativ virkning på C.
Lagmannsretten er etter dette kommet til at herredsrettens dom bør stadfestes også med hensyn til samværsordningen med alle 3 barna. Det er nok så, som fremholdt av A, at det ikke er noe godt samsvar mellom den samværsordningen hun har og den barnas far har. Men dette misforholdet har ingen praktisk betydning så lenge barnas far ikke utøver den samværsretten han har, og for øvrig kan det vel sies at det er fars og ikke mors samværsordning som bør endres hvis det anses viktig å tilveiebringe et bedre samsvar mellom ordningene enn det er nå.
Herredsrettens dom, som altså går ut på stadfestelse av fylkesnemndas vedtak, blir etter dette å stadfeste i sin helhet.
Noe omkostningsspørsmål foreligger ikke til avgjørelse, jf. tvistemålsloven §483.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Holmestrand herredsretts dom stadfestes.