LA-1998-1775

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-09-02
Publisert:	LA-1998-01775
Stikkord:	Strafferett
Sammendrag:
Saksgang:	Kragerø herredsrett nr.: 98-00188 M - Agder lagmannsrett LA-1998-01775 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00064S .
Parter:	Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sigurd J. Klomsæt). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Kjerstin A Kvande). Bistandsadvokat: Advokat Morten Wexels.
Forfatter:	Lagdommer Steinar Thomassen, ekstraord. lagdommer Odvar Rye, byrettsdommer Hans Kristian Thorbjørnsen. Meddommere
Lovhenvisninger:	Straffeloven (1902) §233, §35, §37d, Avtaleloven (1918) §36, Skadeserstatningsloven (1969) §3-5, Straffeprosessloven (1981) §149, §280, §2, §321, §325, §331, §376e, §3, §427, §434, §436

Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har 6. juli 1998 satt A, født xx.xx.1917, under tiltale ved Kragerø herredsrett til fellelse etter:

Straffeloven §233, første ledd.

for å ha forvoldt en annens død.

Grunnlaget for tiltalen er følgende forhold:

Tirsdag 29. juli 1997 ca kl 1700 utenfor - - -gård i X, avfyrte han fra kort hold et skudd med et haglgevær mot B. Skuddet traff henne like under midten av høyre kraveben og rev over den store pulsåren til armen og korresponderende samleåre slik at hun døde etter kort tid av forblødning.

I forbindelse med straffesaken vil det bli nedlagt påstand om at tiltalte i medhold av straffeloven §35 dømmes til å tåle inndragning av et haglgevær og beslaglagt ammunisjon.

Videre vil det bli nedlagt påstand om at tiltalte i medhold av skadeserstatningsloven §3-5 dømmes til å betale oppreisning for skade av ikke-økonomisk art til C og D begrenset oppad til kr 100.000,- til hver av dem.

Endelig vil det bli nedlagt påstand om at tiltalte fradømmes borett i henhold til tinglyst skjøte, jf. straffeprosessloven §427, jf. §3.

Tiltalebeslutningen er utferdiget etter riksadvokatens ordre av 1. april 1998.

Kragerø herredsrett avsa 17. november 1998 dom med slik domsslutning:

1. A, født xx.xx.1917, dømmes for 1 - en - overtredelse av straffeloven §233, første ledd, til en straff av fengsel 7 - syv - år.

I straffen fragår 121 - etthundreogtjueen - dager for utholdt varetekt.

2. As haglgevær - merke Husquarna - sammen med beslaglagt ammunisjon, inndras til fordel for statskassen.

3. A dømmes til å betale oppreisning til C og til D med kr 75.000,- syttifemtusen - til hver av dem innen 14 -fjorten - dager fra forkynnelsen av dommen.

4. A frifinnes for kravet om tap av borett på eiendommen gnr. 65 bnr. 20 i X.

5. I straffesaken dømmes A til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 50.000,- femtitusenkroner

6. Saksomkostninger idømmes ingen av partene i den sivile delen av saken.

Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet. Agder lagmannsrett besluttet 15. desember 1998 å henvise anken til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §325 og §321 tredje ledd.

Bistandsadvokaten, advokat Morten Wexels, har i skriv av 18. juni 1999 begjært ny behandling av de borgerlige rettskrav, jf. straffeprosessloven §434 første ledd.

Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien 16., 17., 18., 19., 20., 23., 24., 25., 26. og 27. august 1999. Tiltalte møtte og forklarte seg. Han erkjente ikke straffeskyld. De fem siste dager var domfelte ikke tilstede. Han ble innlagt i sykehus i X. Lagmannsretten vurderte om saken av denne grunn burde utsettes. Forsvareren meddelte imidlertid at tiltalte selv hadde et sterkt ønske om at sakens behandling skulle fullføres og at tiltalte samtykket i at saken fortsatte uten at han var til stede de siste dagene av forhandlingene. Forsvareren innesto for at tiltalte var klar og at han forsto hva han ga samtykke til, jf. protokollasjon i rettsboken, og forsvareren fremsatte begjæring om at saken måtte fortsette. Lagmannsretten fant å burde ta tiltaltes begjæring om fortsettelse av saken til følge, selv om han ikke kunne være tilstede under avslutningen av rettsforhandlingene. Ved vurderingen ble det tatt hensyn til at tiltalte allerede hadde avgitt forklaring, jf. straffeprosessloven §280 2. punktum.

Statsadvokaten sa seg enig i at saken kunne fortsette.

Under ankeforhandlingen ble det avhørt ialt 29 vitner, hvorav tre vitner - nr. 5, 6 og 7, forklarte seg som sakkyndige vitner, engasjert av påtalemyndigheten, mens fire vitner - nr. 8, 27, 28 og 29 - var sakkyndige vitner, privatengasjert av forsvareren. De privatengasjerte sakkyndige forklarte seg etter reglene for vitner, men avga forsikring som sakkyndige, jf. straffeprosessloven §149.

Lagmannsretten mottok forklaring av de to rettsoppnevnte rettspsykiatrisk sakkyndige, og av den rettsoppnevnte rettsmedisinsk sakkyndige.

Partene dokumenterte en rekke skriftlige bevis, jf. protokollasjon i rettsboken.

Lagretten er forelagt følgende spørsmålsskrift:

1. Hovedspørsmål:

(Til ja-svar på dette kreves flere enn 6 stemmer)

Er tiltalte A skyldig i å ha forvoldt en annens død,

ved at han tirsdag 29. juli 1997 ca kl. 1700 utenfor - - -gård i X, fra kort hold avfyrte et skudd med et haglgevær mot B, slik at skuddet traff henne like under midtre del av høyre kraveben og rev over den store pulsåren til armen og korresponderende samleåre slik at hun døde etter kort tid av forblødning ?

Lagretten har besvart spørsmålet med ja, og lagrettens kjennelse legges til grunn. A blir etter dette å dømme for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd.

Lagmannsretten - lagdommer Thomassen, ekstraordinær lagdommer Rye og byrettsdommer Thorbjørnsen samt 4 meddommere - legger til grunn det faktum som er gjengitt i herredsrettens fyldige premisser, og som lagmannsretten viser til. Det legges således til grunn at A den 29. juli 1997 ca kl. 1700 på - - -gård i X, forsettlig skjøt og drepte sin niese B.

Fornærmede og hennes mann, E, som skulle forlate - - -gård og reise hjem etter endt sommerferie, var iferd med å bære bagasje fra deres leilighet i våningshuset og ut til deres to biler, som sto parkert på gårdstunet. B var på veg tilbake mot våningshuset etter å ha plassert bagasje i bilen, da tiltalte kom ut i døråpningen eller ut på trammen utenfor inngangen til sin leilighet. Da B kom bort til trappen, rettet tiltalte haglgeværet mot henne og avfyrte fra kort hold et skudd som traff henne like under midtre del av høyre kraveben og rev over den store pulsåren til armen og korresponderende samleåre, slik at hun etter kort tid døde av forblødning.

I straffskjerpende retning må lagmannsretten - som herredsretten - legge til grunn at drapet til en viss grad synes planlagt. Tiltalte hadde til vanlig haglgeværet plassert på sitt soveværelse. Han har således hentet geværet der, ladet det og tatt det med seg ut i døråpningen eller ut på trammen, spent hanen, siktet mot B og avfyrt det drepende skuddet. Til de polititjenestemenn som først kom frem til åstedet erkjente tiltalte at det var han som hadde skutt fornærmede, og uttalte i den forbindelse bl.a at: «Det var det eneste jeg kunne gjøre - og dette var den eneste løsningen», og videre: «Ja, det var jeg - måtte få en slutt på det hele». Disse uttalelser, og de andre uttalelser domfelte kom med på åstedet - slik disse er gjengitt i herredsrettens dom - taler imot at drapet var en impulshandling, et resultat av en plutselig innskytelse.

Det foreligger ellers ingen opplysninger som kan oppfattes som noe klart motiv for drapshandlingen.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger formildende omstendigheter, men det er ved straffutmålingen sett hen til at A nå er en mann på 82 år og at han er aldersmessig svekket. Slik hans helsetilstand er nå, er det lite trolig at han er soningsdyktig.

Lagmannsretten finner at straffen bør fastsettes til fengsel i 7 - syv - år. Det fragår 121 dager for utholdt varetektsfengsel.

Statsadvokaten har nedlagt påstand om at tiltalte må dømmes til å tåle inndragning til fordel for statskassen av det våpen som ble brukt ved drapshandlingen, et haglgevær av merke «Husqvarna» og den beslaglagte ammunisjon. Inndragningskravet tas til følge, jf.straffeloven §35 første ledd, jf. §37d.

I tillegg til straff har statsadvokaten nedlagt påstand om at A skal betale erstatning til fornærmedes døtre C og D, som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, jf. skadeserstatningloven §3-5 første og annet ledd. Bistandsadvokaten har nærmere begrunnet erstatningskravene. Han har særlig fremholdt at den erstatningsbetingende handling er et brutalt drap på C og D's mor, og at det må ha vært en særdeles opprivende og traumatisk opplevelse for dem. Begge døtre har hatt psykiske problemer i ettertid. D har hatt behov for behandling hos psykolog, og hun har som følge av de problemer hun har slitt med fått sine - - -studier forsinket med et studieår.

Også C har tapt et skoleår. Hun har slitt med konsentrasjonsvansker og har hatt det tungt etter at hun mistet sin mor. For begge døtre er savnet av moren vanskelig å komme over. Ved erstatningsutmålingen må det tas hensyn til at A har en særdeles god økonomi.

Erstatningsspørsmålet avgjøres i henhold til straffeprosesslovens §376e, jf. §2 av lagmannsrettens tre fagdommere, som finner at C og C bør tilkjennes et pengebeløp som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, og at dette skjønnsmessig kan fastsettes til kr 100.000,- til hver av dem. Ved fastsettelsen er det tatt hensyn til at A har en meget betydelig formue i kontante midler.

Når det gjelder kravet om at A skal fradømmes boretten til - - -gård, har bistandsadvokaten anført at kravet beror direkte på avgjørelsen i straffesaken, og at lagmannsretten ikke bare kan - men skal - behandle kravet. Kravet grunnes ellers på regelen i avtaleloven §36. C og D, som nå er eiere av - - -gård, har forsøkt å få istand en minnelig ordning med A, uten å ha fått svar på sin henvendelse. Det har derfor vært nødvendig å begjære rettens avgjørelse.

Bistandsadvokaten har erklært seg enig med herredsretten i at dersom tiltalte hadde drept sin niese, uten at han på forhånd hadde gitt eiendommen til henne som gave, ville han ikke kunne miste eiendommen i medhold av avtaleloven §36. Herredsrettens sammenligning med hvordan boretten ville stå seg hvis eiendommen var gitt B ved testament, må imidlertid være feil. En testamentarisk disposisjon vil når som helst kunne trekkes tilbake eller endres, og gir således ingen rett over eiendommen til den påtenkte arving. I dette tilfelle er det imidlertid tale om overføring av eiendomsrett ved tinglyst skjøte. Når en slik overdragelse har funnet sted, overtas alle eierbeføyelser og forpliktelser, hvilket nå er gått over på fornærmedes arvinger, C og D.

Etter drapet på deres mor, har ikke C og D kunnet være på - - -. De tør ikke risikere å møte A der. De har derfor hittil ikke kunnet iverksette vedlikehold, noe de har sterkt ønske om å ta fatt på og som bygningene har behov for. Deres interesser i eiendommen må veies mot As behov for fortsatt å ha borett. Dette behov er ikke lenger til stede, ettersom A nå i realiteten har flyttet ut og anskaffet seg leilighet i X.

Forsvareren har prinsipalt anført at spørsmålet om A's borett er rettskraftig avgjort av Kragerø herredsrett. Ved herredsrettens dom ble kravet om fradømmelse av boretten ikke tatt til følge, og denne avgjørelse er ikke påanket. Begjæringen må derfor avvises av lagmannsretten.

Subsidiært anføres at lagmannsretten ikke kan prøve om boretten skal bortfalle, idet den ikke «umiddelbart beror på den avgjørelse som treffes i straffesaken», jf. straffeprosesslovens §434 annet ledd. Det anføres også at det ikke foreligger slik årsakssammenheng som straffeprosessloven §3 krever for å fremme et borgerlig rettskrav. Forøvrig bemerkes at A vurderer å anlegge sivilt søksmål for å få gavedisposisjonen omgjort, da gavemottakeren ikke har oppfylt sine forpliktelser med hensyn til vedlikehold av eiendommen. Vedlikehold var en uttrykkelig forutsetning for gaven, og vedlikeholdsplikten er totalt neglisjert.

Lagmannsretten - de tre fagdommere - bemerker at når ankeforhandlingen gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, skal det foretas en fullstendig ny prøvelse av saken, jf. straffeprosessloven §331 første ledd. Partene kan kreve ny behandling også av de borgerlige rettskrav som ble bahandlet av herredsretten, forutsatt at begjæringen fremsettes så tidlig at den annen part har tilstrekkelig tid til å forberede seg på behandlingen, jf. straffeprosessloven §434 første ledd. Det kreves ikke at det er erklært særskilt anke for så vidt gjelder de borgerlige rettskrav. I nærværende sak har bistandsadvokaten allerede 18. juni 1999 fremsatt begjæring om at de borgerlige rettskrav blir medtatt ved ankebehandlingen. Det har derfor vært tilstrekkelig tid for forsvareren til å forberede seg på behandlingen. Hans prinsipale påstand om avvisning, kan derfor åpenbart ikke føre frem.

Heller ikke forsvarerens subsidiære anførsel under henvisning til straffeprosessloven §434 annet ledd kan føre frem. §434 annet ledd regulerer spørsmålet om pådømmelse av borgerlige rettskrav sammen med ankebehandlingen, når ankebehandlingen ikke omfatter prøvelse av bevisene under skyldspørsmålet.

Når det gjelder kravet til årsakssammenheng finner lagmannsretten at rettskravet - kravet om fradømmelse av boretten - springer ut av samme handling som saken gjelder. Det er utelukkende drapet på B som har aktualisert det borgerlige rettskrav. Avdødes døtre må kunne gjøre dette gjeldende under straffesaken. Lagmannsretten finner således at lovens vilkår for å fremme kravet er oppfylt, jf. straffeprosessloven §427, jf. §3.

For øvrig skal lagmannsretten bemerke:

Da eiendommen - - - ble overdratt til B, betinget A seg rett til å bli boende på gården så lenge han ville. Avtalen mellom partene inneholdt også regler om vedlikehold av eiendommen, også vedlikehold av den del av huset som fortsatt skulle disponeres at A. Lagmannsretten er derfor ikke enig med herredsretten i at det er tale om en ensidig gavedisposisjon.

Det er snarere tale om en ordning som også skulle ivareta giverens behov. Så lenge B levet, har A åpenbart hatt nytte av at familien tok seg av ham og av eiendommen. Det er gjennom bevisførselen godtgjort at B følte stor omsorg for sin onkel. Hun tok seg av ham og hjalp ham i flere praktiske dagligdagse spørsmål.

Spørsmålet blir så om det er inntruffet senere endringer eller forhold som i medhold av avtaleloven §36 kan lede til en revisjon av den opprinnelige avtale mellom partene.

Lagmannsretten ser det slik at As drap på eieren av - - -gård, er en omstendighet som kan lede til at boretten bør opphøre. Ved den rimelighetsvurdering som må foretas, ser lagmannsretten det slik at As behov for fortsatt å benytte boretten, må vurderes i forhold til de nåværende eieres følelsesmessige motforestillinger mot å bebo og å oppholde seg på eiendommen samtidig med den person som utførte drapshandlingen mot deres mor. De er i praksis fratatt muligheten til å feriere på eiendommen, og det vedlikeholds- og restaureringsarbeid som fremstår som helt påkrevet, lar seg under de rådende forhold vanskelig påbegynne. Rent faktisk innebærer disse forhold en urimelig konsekvens av drapshandlingen.

Lagmannsretten er kommet til at As borett under disse omstendigheter må vike for de nåværende eieres behov, selv om lagmannsretten har stor forståelse for at A er knyttet til eiendommen med sterke følelsesmessige bånd, etter å ha bodd på eiendommen sammenhengende siden 1922. Betydningen av dette moment reduseres imidlertid av at A nå rent faktisk er flyttet ut, og har anskaffet ny leilighet i X. Det er antagelig kun en teoretisk mulighet for at A nå skulle kunne flytte tilbake til - - -gård på permanent basis.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at påstanden om å fradømme A boretten, må bli å ta til følge.

Statsadvokaten har påstått A dømt til betale saksomkostninger etter rettens skjønn. Anken har gått domfelte imot, og den samlede lagmannsrett finner at A bør pålegges å erstatte det offentlige en skjønnsmessig del av sakens omkostninger for lagmannsretten, jf. straffeprosessloven §436 første og annet ledd. Saksomkostningene fastsettes skjønnsmessig til kr 100.000,-.

Det gjøres ingen endring i herredsrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født xx.xx.1917, dømmes for forbrytelse mot straffeloven §233 første ledd til en straff av fengsel i 7 - syv - år, med fradrag av 121 - etthundreogtjueen - dager for utholdt varetektsfengsel.

2. A dømmes til i medhold av straffelovens §35, jf. §37d, å tåle inndragning til fordel for statskassen av et haglgevær - merke Husqvarna - og den beslaglagte ammunisjon.

3. A dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale erstatning som oppreisning for skade av ikke-økonomisk art, til C med kr 100.000,- etthundretusen - og til D med kr 100.000 - etthundretusen -, jf. skadeserstatningsloven §3-5.

4. A fradømmes den borett han i henhold til tinglyst skjøte har til eiendommen - - -, gnr. 65 bnr. 20 i X.

5. Innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse betaler A til det offentlige kr 50.000,- femtitusen - som erstatning for saksomkostninger for herredsretten og kr 100.000,- etthundretusen - som erstatning for sakens omkostninger for lagmannsretten.