LA-1998-1821
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-16 |
| Publisert: | LA-1998-01821 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett nr: 98-00451 - Agder lagmannsrett LA-1998-01821 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Anne Kristine Bohinen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Magnar Pedersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Herredsrettsdommer Erik Holth. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §227, §228, §52, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §437 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark utferdiget 11 juni 1998 tiltalebeslutning mot jugoslavisk statsborger A, født xx.xx.1995, for tre overtredelser av straffeloven §227 1. straffalternativ og en overtredelse av lovens §228 første ledd.
Saken ble behandlet av Sandefjord byrett 16 september og dom avsagt 24 september 1998 med slik domsslutning:
"1. A født xx.xx.1955, frifinnes for en overtredelse av straffeloven §227 1. straffalternativ og en overtredelse av straffeloven §228 første ledd.
2. A født xx.xx.1955, dømmes for to overtredelser av straffeloven §227 1. straffalternativ til fengsel i 75 - syttifem - dager, hvorav 40 - førti dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to - år.
Straffeloven §62 første ledd er gitt anvendelse.
De straffbare handlinger er begått 14. februar og 9. mars 1998."
A anket 20 oktober 1998 dommen til Agder lagmannsrett forsåvidt angår saksbehandlingen, bevisvurderingen under skyldspørsmålet og straffutmålingen. Lagmannsretten besluttet 15 desember 1998 å nekte anken fremmet i medhold av straffeprosessloven §321 annet ledd. Etter at A begjærte beslutningen omgjort i medhold av §321 fjerde ledd 2. punktum, besluttet lagmannsretten 21 desember 1998 å henvise anken til ankeforhandling.
Hovedforhandling ble holdt 15 og 16 februar 1999 i Tinghuset i Tønsberg. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer og ga forklaring. Det ble ført åtte vitner, hvorav fire var nye for lagmannsretten, og det ble foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Tiltalte oppga for lagmannsretten de samme personalia som for byretten, og som fremgår av byrettens rettsbok.
Tiltalebeslutningen ble lest opp av aktor under innledningen av rettsmøtet i slik form:
"Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har ved tiltalebeslutning den 11. juni 1998 satt A, født xx.xx.1955, under tiltale ved Sandefjord byrett - nå Agder lagmannsrett - til fellelse etter:
Straffeloven §227 1. straffalternativ, for i ord eller handling å ha truet med en straffbar handling som kan medføre en høyere straff enn 6 måneders fengsel, under slike omstendigheter at trusselen var skikket til å fremkalle alvorlig frykt,
Grunnlag:
a) Lørdag 14. februar 1998 ca kl. 21.00- 22.30 i - - -veien 22 C i X, truet han gjentatte ganger med å drepe B og stakk en kniv mot hans hode og overkropp.
c) Mandag 9.mars 1998 ca kl. 16.30-17.00 ved telefon til - - -veien 33 i X, truet han C med "at han skulle forfølge C og hans familie så lenge han levde" og at han skulle drepe hans datter D."
Det fremgår av tiltalen at allmenne hensyn krever tiltale.
Skyldspørsmålet: Når det gjelder post a) i tiltalen, legger lagmannsretten i det vesentlige til grunn som bevist utenfor rimelig tvil det samme faktum som byretten, og som kort kan gjengis slik:
Lørdag 14 februar 1998 om kvelden skulle tiltaltes datter E være barnevakt for sin yngre bror. Da hun ikke dukket opp, ble tiltalte redd for at det var tilstøtt henne noe alvorlig, og han begynte å lete etter henne i nabolaget. Han fikk et tips om at hun kanskje var hos B, som hadde fødselsdagsfest hjemme hos seg i anledning sin 15-års dag. Tiltalte kjørte derfor dit i sin bil. Utenfor huset var det en del motorsykkelungdom som kranglet og som tiltalte oppfattet som beruset og fiendtlig innstillet mot ham. B og andre ungdommer befant seg inne i huset. Tiltalte ble fortalt at E ikke var der, og han ble bedt om å forlate stedet. Han fikk også høre at noen av ungdommene hadde kniv, og han ble bedt om å gå for at situasjonen ikke skulle komme ut av kontroll. Tiltalte gikk da tilbake til bilen og hentet en tollekniv og forserte seg deretter inn i gangen i huset der festen pågikk. Her traff han B, som sa at datteren ikke var der. Tiltalte trodde ikke på dette, og han begynte etter hvert å skjelle ut B og forlangte å få med seg datteren. Da B holdt på sitt, trakk tiltalte frem kniven og viftet med den på kort avstand foran hodet og overkroppen til B og uttalte at han hadde ti minutter til å fremskaffe datteren, ellers skulle han drepe ham. Et par minutter senere gjentok tiltalte dette og sa at det nå var åtte minutter igjen. Opptrinnet ble avbrutt ved at den eldste sønnen til tiltalte, som var kommet tilstede kort tid etter at tiltalte trengte seg inn i gangen, fikk lagt armene rundt tiltalte og trukket ham ut av huset.
Lagmannsretten legger til grunn at tiltaltes ord og handling overfor B er å anse som en trussel som var skikket til å skape alvorlig frykt hos B, og at gjerningsinnholdet i straffeloven §227 er oppfyllt.
Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte var klar over både det han sa og gjorde og at dette var skikket til å skape alvorlig frykt hos B. Lovens krav til subjektiv skyld er dermed også oppfylt.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at tiltalte er skyldig til straff etter lovens §227. Når det gjelder post c) i tiltalen, legger lagmannsretten til grunn som bevist utenfor rimelig tvil følgende faktum:
Tiltaltes datter E hadde vært en kort stund på festen hos B. Hun fant ut at hun ville vekk fra faren og oppsøkte C for å få være hos ham. C var kjent for å være engasjert som fosterforelder av barnevernet i X. C fant situasjonen vanskelig og henvendte seg til politiet, som koplet inn barnevernet. Det endte med at C hadde E hos seg over helgen, hvoretter hun ble plassert på barnevernets institusjon Y. Da tiltalte kom for å hente henne der 9 mars 1998, rømte datteren ut av et vindu og forsvant. Tiltalte og personale fra Y lette etter henne uten å finne henne, og tiltalte måtte dra hjem uten datteren. Han var både sint og fortvilet. Hans sinne rettet seg særlig mot C, som han holdt som hovedansvarlig for at barnevernet hadde tatt hånd om datteren, og som han flere ganger tidligere hadde ringt til og beklaget seg. På ettermiddagen eller kvelden 9 mars 1998 etter at det var på det rene at datteren var forsvunnet, ringte tiltalte til C og var svært ubehersket. Han uttalte blant annet at han hadde mistet datteren sin, og at han ville drepe D slik at C også ville miste sin. Han uttalte også at han skulle forfølge C og hans familie så lenge han lever.
Lagmannsretten legger til grunn at det tiltalte sa til C er å anse som en trussel som var skikket til å skape alvorlig frykt hos C, og at gjerningsinnholdet i straffeloven §227 er oppfylt.
Lagmannsretten legger videre til grunn at tiltalte var klar over både hva han sa og at det var skikket til å fremkalle alvorlig frykt hos C. Kravet til subjektiv skyld er dermed også oppfylt.
På denne bakgrunn finner lagmannsretten at tiltalte er skyldig til straff etter lovens §227.
Straffutmålingen:
Tiltalte er funnet skyldig i to overtredelser av straffeloven §227. Lagmannsretten ser det som byretten slik at det ikke foreligger særdeles skjerpende omstendigheter, og straffen blir i samsvar med tiltalen å fastsette etter lovens §227 1. straffalternativ.
Lagmannsretten enig med byretten i at tiltaltes opptreden overfor B og C var svært skremmende og tiltrer det byretten har uttalt om dette. Som byretten ser også lagmannsretten det slik at allmennpreventive hensyn gjør det påkrevet å reagere med ubetinget fengsel i dette tilfelle, og at spørsmålet blir hvilken vekt som bør tillegges forhold av individuell karakter.
Tiltalte føler sin livssituasjon som innvandrer fra Kosovo vanskelig. Blant annet mener han seg ikke akseptert i nærmiljøet og fra tid til annen utsatt for sjikane fra forskjellig hold. Lagmannsretten kan ikke tillegge dette særlig betydning. Som utgangspunkt må han behandles på linje med landets borgere når det gjelder handlinger av denne karakter. Det tilføyes at han har vært i landet i omlag 10 år og har fått innvilget bosettingstillatelse.
På den annen side legger lagmannsretten til grunn at tiltalte har vært alvorlig redd og fortvilet for hvor datteren hadde gjort av seg og om noe alvorlig var tilstøtt henne. Hans handlinger har i betydelig grad vært påvirket av dette. Det legges også til grunn at tiltalte, som er tidligere ustraffet, lider av angst og går til psykiatrisk behandling.
Lagmannsretten finner som byretten at disse forholdene kan forsvare en deldom, slik at en del av straffen gjøres betinget. Lagmannsretten er som byretten, og i samsvar med påstanden, blitt stående ved en samlet straff på 75 dager, men ser det slik at det er tilstrekkelig at den ubetingede delen settes til fengsel i 21 dager. For den betingede delen fastsettes en prøvetid på to år uten tilsyn, jf straffeloven §52 følgende.
Saksomkostninger vil av hensyn til tiltaltes manglende økonomiske evne ikke bli idømt, jf straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1955, dømmes for to overtredelser av straffeloven §227 1. straffalternativ jf §62 første ledd til fengsel i 75 - syttifem - dager, hvorav 54 - femtifire - dager gjøres betinget med en prøvetid på 2 - to -år.