LA-1998-1822
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-12 |
| Publisert: | LA-1998-01822 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 98-1714 - Agder lagmannsrett LA-1998-01822 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00391 S. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Dennis Danielsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §229, §232, §291, Løsgjengerloven (1900) §17, §45, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §38, §432 |
Statsadvokatene i Agder satte den 9 oktober 1998 A, født xx.xx.1972, under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av
«I. Straffeloven §229, 1. str.alt., jfr. §232
for under særdeles skjerpende omstendigheter å ha skadet en annen på legeme eller helbred eller hensatt noen i avmakt, bevisstløshet eller liknende tilstand, eller medvirket til dette. Ved avgjørelsen av om særedeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er rasistisk motivert, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, eller om den har karakter av mishandling.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Søndag 5. april 1998 i et bolighus i - -, X, slo han B i armen med en stol, slik at hun ble påført brudd i armen. Deretter slo han henne flere ganger i ansiktet med knyttet hånd, slik at to tenner løsnet. Handlingen var uprovosert og bar preg av mishandling.
II. Straffeloven §291,
for rettsstridig å ha ødelagt, skadet, gjort ubrukelig eller forspilt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirket til dette:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, ødela han ei dør og diverse inventar, bl.a. ei bordlampe, et bilde og en telefon i boligen tilhørende B.»
Byretten avsa 20 november 1998 dom med slik domsslutning:
«1. A dømmes for:
- En overtredelse av strl. §229, 1. str.alt., jf. strl. §232
- En overtredelse av strl. §291
sammenholdt med strl. §62, første ledd.
Gjerningstidspunkt: April 1998.
Straffen settes til fengsel i 5 - fem - måneder. Til fradrag kommer utholdt varetekt med 2 - to - dager.
Straffen er fellesstraff med den betingede del av Kristiansand byrettsdom av 23 03 98, jf. strl. §54 nr. 3.
2. Tiltalte dømmes til å betale erstatning til B med kr. 13.000,- - trettentusenkroner - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.»
Lagmannsretten bemerker at byretten ikke fant at legemsbeskadigelsen var begått under særdeles skjerpende omstendigheter, slik tiltalebeslutningen lyder. Byrettens anvendelse av straffeloven §232 er begrunnet med at legemsbeskadigelsen er utført med annet særlig farlig redskap.
Tiltalte har påanket dommen for så vidt gjelder bevisbedømmelsen under skyldsspørsmålet for begge poster. Anken ble ved lagmannsrettens beslutning den 22 desember 1998 henvist til ankeforhandling. Tiltalebeslutningen er for lagmannsretten opprettholdt uendret.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 11 mai 1999. Tiltalte møtte og ga forklaring. Han erkjente seg ikke skyldig til straff. Det ble avhørt fem møtende vitner og ytterligere ett vitne ved telefonavhør. Aktor nedla påstand om at tiltalte dømmes i henhold til tiltalebeslutningen til samme reaksjon som i byretten. Forsvareren nedla påstand om frifinnelse.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten er enstemmig kommet til at tiltalte A er skyldig i overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ og §291, som beskrevet i tiltalebeslutningens poster I og II. Lagmannsretten legger etter bevisførselen følgende saksforhold til grunn:
Tiltalte og fornærmede B er forbundet med hverandre på den måten at tiltaltes samboer er datter av fornærmedes samboer C. Søndag 5 april 1998 var tiltalte på besøk hos C og B på deres bopel i X. Det er noe usikkert når han ankom. Sannsynligvis var det tidlig på morgenen, slik han har forklart, men dette er av underordnet betydning. Alle tre drakk alkohol utover formiddagen. Tiltalte og C drakk sprit og ble sterkt beruset. En gang på ettermiddagen, antagelig ved 1400-tiden, forøvet tiltalte den legemsbeskadigelse og det skadeverk som er beskrevet i tiltalebeslutningen. Bakgrunnen for handlingen er usikker, men tiltalte kom av en eller eller annen grunn i sterk affekt og gikk løs på B og C med en stol. B ble truffet i venstre underarm med den følge at albuebenet brakk. C ble truffet i kroppen. Tiltalte slo også B i ansiktet med knyttet hånd med den følge at to tenner i underkjeven løsnet og hun blødde fra et lite sår. Fornærmedes skader er beskrevet i legeerklæring av 11 juni 1998.
I tillegg ødela tiltalte en del gjenstander i leiligheten som beskrevet i post II. Tiltalte forlot deretter leiligheten, men kom noe senere tilbake. Da han ikke ble sluppet inn, sparket han i stykker utgangsdøren. Tiltalte ble dernest pågrepet av politiet, som kom til stede etter oppringning fra C.
Tiltalte har nektet seg skyldig i forholdene, og har forklart at C og B må ha vært i håndgemeng med hverandre mens han var ute en tid. Han mener at C må ha påført samboeren skadene.
Det er under bevisførselen fremkommet opplysninger om at C har begått voldshandlinger mot sin tidligere ektefelle, og at han også er domfelt for dette. Datteren D, som er tiltaltes samboer, har tegnet et meget negativt bilde av faren. Lagmannsretten finner det likevel forsvarlig å se bort fra muligheten for at det var C som skadet fornærmede ved den aktuelle anledning. Lagmannsretten vektlegger i første rekke fornærmedes egen forklaring. Den stemmer på vesentlige punkter i hendelsesforløpet med Cs forklaring og lar seg best forene med de slutninger som kan trekkes av andre mer ledsagende omstendigheter, herunder skaden på utgangsdøren. Man kan etter lagmannsrettens oppfatning i praksis se bort fra at fornærmede og C har konstruert et komplott med sikte på å gi tiltalte skylden for handlinger begått av C, og at C som ledd i dette også selv tilkalte politiet.
Tiltalte har i objektiv henseende overtrådt straffeloven §229 1. straffalternativ og §291. Han har handlet med forsett, idet lagmannsretten i henhold til prinsippet i straffeloven §45 legger til grunn at han i subjektiv henseende skal bedømmes som om han var edru. At han i så fall ville innsett fornærmedes skade som overveiende sannsynlig følge av slaget med stolen, finner lagmannsretten ikke tvilsomt.
Lagmannsretten er enig med byretten i at det etter en samlet vurdering ikke er tilstrekkelig bevismessig grunnlag for å anse legemsbeskadigelsen begått under særdeles skjerpende omstendigheter. Det dreier seg tilsynelatende om et plutselig aggresjonsutbrudd under sterk alkoholpåvirkning, rettet mot dem han drakk sammen med, og hvor man ikke vet hva som var foranledningen. Lagmannsretten viker derfor tilbake for å anvende dette alternativet i straffeloven §232.
Byretten domfelte tiltalte for overtredelse av det alternativ i straffeloven §232 at legemsbeskadigelsen er begått med kniv eller annet særlig farlig redskap. I prosessuell henseende hører dette alternativet til skyldspørsmålet, mens alternativet andre særdeles skjerpende omstendigheter hører til straffespørsmålet. Byretten foretok således i forhold til tiltalebeslutningen en endring av subsumsjonen under skyldspørsmålet til ugunst for tiltalte.
For lagmannsretten finner det sted en fullstendig ny behandling av skyldspørsmålet for det aktuelle forhold. Påtalemyndigheten har opprettholdt tiltalebeslutningen uforandret, uten å endre denne i samsvar med byrettens avgjørelse av skyldspørsmålet. Spørsmålet om subsumsjonsendring oppstår derfor også for lagmannsretten. Det følger av straffeprosessloven §38 første ledd 2. punktum at retten bare når den finner særlig grunn til det, prøver om det foreligger omstendigheter som ville bringe forholdet inn under en strengere straffebestemmelse enn etter tiltalen. Lagmannsretten finner ikke særlig grunn til å prøve om vilkårene er til stede for å skjerpe subsumsjonen under skyldspørsmålet. Saken har ikke i bevismessig henseende vært forberedt med sikte på å skaffe retten tilstrekkelige opplysninger på dette punkt. Det foreligger verken bilder eller andre opplysninger om stolen som ble brukt.
Lagmannsretten konkluderer etter dette med at tiltalte blir å dømme for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ og §291. Begge forhold ville isolert sett medført fengselsstraff, og i medhold av straffeloven §62 første ledd utmåles en fellesstraff.
I tilknytning til straffutmålingen bemerkes at tiltalte er arbeidsledig og uten inntekt. Tiltalte er tidligere domfelt én gang. Ved Kristiansand byretts dom av 23 mars 1998 ble han for legemsfornærmelse overfor en drosjesjåfør, brukstyveri av drosjen og promillekjøring med høy promille (2,35) ved samme anledning, dømt til fengsel i 90 dager og en bot på 6.000 kroner. Av fengselsstraffen var 30 dager ubetinget, mens fullbyrdelsen av 60 dager ble utsatt. Han dømmes nå for en ny voldsforbrytelse i alhoholpåvirket tilstand begått i prøvetiden, knappe to uker etter dommen. Lagmannsretten finner som byretten at det i medhold av straffeloven §54 nr 3 bør idømmes en fellesstraff som inkluderer den betingede del av forrige dom. Den ubetingede del er sonet sommeren 1998.
Tiltalte er også bøtlagt flere ganger. Av interesse for nærværende sak, er en bot i 1996 for overtredelse av straffeloven §291 og løsgjengerloven §17, dvs skadeverk og drukkenskapsforseelse.
I tillegg til de særlige individualpreventive omstendigheter som er nevnt, tilsier almenpreventive hensyn at det må reageres strengt - og med ubetinget fengselsstraff - for voldsforbrytelser av den karakter tiltalte har begått.
Lagmannsretten er kommet til at fellesstraffen bør fastsettes til fengsel i 120 dager. Til fradrag kommer i henhold til aktors påstand 2 dager for varetektsfengsel. Reduksjonen av straffen i forhold til byrettens resultat, skyldes særlig at straffeloven §232 ikke er gitt anvendelse av lagmannsretten.
Tiltalte har krevet ny behandling av det erstatningskrav han ble idømt i byretten. På dette punkt er lagmannsretten kommet til samme resultat som byretten og tiltrer begrunnelsen. Lagmannsretten vil ikke unnlate å bemerke at fornærmedes økonomiske tap kunne vært bedre dokumentert, og at bevisføringsplikten påhviler påtalemyndigheten når man beslutter å fremme fornærmedes borgerlige rettskrav på det offentliges vegne. Lagmannsretten finner det likevel tilstrekkelig godtgjort at fornærmedes tap utgjør minst kr 13.000, som det gis dom for i henhold til straffeprosessloven §432 første ledd.
Tiltalte er uten inntekt og idømmes erstatningsansvar. Han anses uten evne til å betale saksomkostninger til det offentlige. Saksomkostninger ble heller ikke idømt i byretten.
Dommen er på alle punkter enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1972, dømmes for overtredelse av straffeloven §229 1. straffalternativ og §291, sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 120 - etthundreogtyve - dager med fradrag av 2 - to - dager for varetektsfengsel. Straffen er en fellesstraff som inkluderer den betingede del av Kristiansand byretts dom av 23 mars 1998, jf straffeloven §54 nr 3.
2. Saksomkostninger til det offentlige idømmes ikke.
3. A betaler innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse 13.000 - trettentusen - kroner i erstatning til B.