LA-1998-1839

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-02-24
Publisert:	LA-1998-01839
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 98-791 - Agder lagmannsrett LA-1998-01839 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ronald Eriksen Brevik). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ben Fegran).
Forfatter:	Lagdommer Åse Berg, formann. Ekstraord. lagdommer Tor Berge. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44a, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §46

Ankesaken gjelder tvist mellom de tidligere ektefeller A og B om omfanget av den samværsrett som faren B skal ha med fellesbarna C, født xx.xx.1995, og D, født xx.xx.1997.

Kristiansand byrett avsa dom 25. september 1998 med slik domsslutning:

"I. B og A skal ha felles foreldreansvar for C født xx.xx.96 og D født xx.xx.97.

II. B skal ha samvær med C og D fastsatt slik:

I en overgangsperiode;

a. Et helgesamvær i Kristiansand i oktober 1998.

b. 4 - fire - dager i desember 1998, der samværet tilpasses Bs skiftordning.

A skal ha barna i julen 1998.

c. 1 - en - uke i Kristiansand i februar 1998. Samværet tilpasses fars skiftordning.

Etter overgangsordningen:

Samvær sammenhengende i 2 - to - uker hver annen måned. Første gang i april 1999. Samværet tilpasses fars skiftsordning.

III. A frifinnes for kravet om betaling av reiseutgifter.

IV. Hver av partene bærer sine egne saksomkostninger."

Cs fødselsår er i punkt I feilaktig oppgitt til 1996. Riktig årstall er 1995. Videre antas at rett tidsangivelse i punkt II c skal være "februar 1999", og ikke "februar 1998", men det har ingen betydning for saken.

A kom til Norge fra Estland i 1992. Hun møtte B, som kom fra USA, på en folkehøyskole i Kristiansand der de begge var elever. De inngikk senere ekteskap og fikk to barn, C og D.

Inntil samlivsbruddet, som skjedde i januar 1998, bodde de i Kristiansand. A studerte musikk, men flyttet sammen med barna til Trondheim i mai 1998 for å fortsette med hovedfagstudiet i musikk ved NTNU i Trondheim.

B bor fortsatt i Kristiansand. Han har nå i ett års tid vært tilsatt som produksjonsarbeider ved - - - A/S i Kristiansand.

Om saksforholdet for øvrig vises til byrettens dom.

Advokat Ronald Eriksen Brevik har på vegne av A påanket byrettens dom for så vidt angår domsslutningens punkt II, omfanget av samværet. B har imøtegått anken. I anketilsvaret påsto han Kristiansand byretts dom stadfestet, men endret påstanden under ankeforhandlingen og la ned påstand om at samværsretten skulle fastsettes etter rettens skjønn.

B fremsatte i tilsvaret til lagmannsretten begjæring om midlertidig avgjørelse med hensyn til samværsordningen, og ba om at denne ble fastsatt etter rettens skjønn. Under ankeforhandlingen ble imidlertid partene enige om at den samværsordning som ble fastsatt av lagmannsretten, skulle gjelde frem til saken er rettskraftig avgjort. Det avsies derfor kjennelse i samsvar med dette, jfr. barneloven §46.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 4. februar 1999. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Syv vitner ble avhørt.

A har i det vesentlige anført:

Det som har gjort anke nødvendig, er den samværsordning som byretten har fastsatt etter at overgangsordningen er over, og hvor sammenhengende samvær er fastsatt til 2 uker hver annen måned. Med så langvarige sammenhengende fravær fra moren blir barna nærmest pendlere. De får ikke det faste holdepunkt til et hjem som barna trenger når de er så små. Det blir nærmest delt omsorg med en så omfattende samværsordning for faren. Barna har dessuten svært begrenset tilknytning til faren - særlig gjelder det D.

Den fastsatte samværsordning vil dessuten overhodet ikke kunne fungere når C begynner på skolen. Da kan han ikke være borte fra skolen så lenge om gangen. Derfor må man iallfall ha en ny ordning senest da. Det blir også en hyppig reisevirksomhet for å gjennomføre byrettens samværsordning.

Samværsordningen er etter den ankende parts syn heller ikke tilpasset forholdene i denne sak. Samværet er mer tilpasset farens skiftordning på arbeid enn barnas behov. Samværene bør vare i kortere perioder. Det er det viktigste for moren. Videre bør samværene knyttes til ordinære ferieperioder, og da slik at ordningen kan videreføres når barna begynner på skolen.

Det anføres også at faren har vist egenskaper som gjør at han ikke er skikket til å ha samvær i så lange sammenhengende perioder som byretten har fastsatt. Det er grunn til å være bekymret for hans omsorgsevne, særlig så lenge barna er små.

Det bør være en overgangs- eller opptrappingsperiode, og den bør vare ut 1999. En bør starte med helgesamvær, eventuelt utvidet helgesamvær, for eksempel fra fredag morgen til søndag kveld eller mandag. Etter en viss tid, for eksempel fra sommeren, bør en kunne sette i gang med ukesamvær, for eksempel i farens sommerferie i år. Fra sommeren og ut resten av året 1999 kan en fortsette med utvidet helgesamvær, slik at det samlet blir 5-6 perioder med samvær i år, inkludert 2-3 ukesamvær. Ukesamværene kan være både i Kristiansand og i Trondheim, men helgesamværene bør legges til Trondheim.

Ordningen for 2. halvår 1999 bør videreføres i år 2000. Men i og med at faren sier det ikke er ønskelig med samvær i Trondheim, må helgesamvær i Kristiansand skje slik at faren henter barna og bringer dem tilbake til Trondheim. Dette bør være en akseptabel ordning også for faren, og den bør også være økonomisk overkommelig.

A har nedlagt slik påstand:

"1. B skal ha samvær med C, født xx.xx.95, og D, født xx.xx.97, fastsatt etter rettens skjønn.

2. B pålegges å erstatte A/det offentlige sakens omkostninger for lagmannsretten."

B har i hovedsak anført:

Den samværsordning som byretten har fastsatt, vil være til det beste for barna. Den innebærer at barna vil slippe å reise så ofte. Guttene er robuste og er for øvrig vant til å reise. Det vises til at de har nære slektninger både i Estland og USA som de også besøker. Vanlig samvær etter loven er også 2 uker i ferien.

Barna har bodd sammen med far og mor. Det var faren som var hjemme da moren fortsatte sine studier etter at de fikk barn. Eldste barnet bodde han sammen med i ca 3 år. Faren er derfor ikke noen fremmed for dem. Han synes for øvrig at det er merkelig at han etter morens oppfatning kan ha dem i 1 uke av gangen, men ikke i 2 uker.

Barnas far bor sammen med barnas farmor. Det er derfor ikke behov for dagmamma eller barnehageplass når barna har samvær med faren i Kristiansand. Kvaliteten på samvær i Trondheim med barna blir dårlig. Der må samvær skje på hotell. Det blir heller ikke ro og stabilitet med den ordning moren har foreslått. Dessuten vil det få store økonomiske konsekvenser for faren dersom samværene må legges til Trondheim.

Den ankende parts anførsel om farens manglende egnethet og mulighet til å ta vare på barna, mener ankemotparten er alvorlig og tåkete og bør ikke tillegges vekt.

B er innforstått med at det vil være nødvendig med en opptrappingsperiode før man kan begynne å praktisere den ordning som byretten har fastsatt. Påstanden må derfor endres slik at samvær fastsettes etter rettens skjønn.

B har nedlagt slik påstand:

"1. B skal ha samvær med C og D, fastsatt etter rettens skjønn.

2. B tilkjennes sakens omkostninger med 12 % rente fra forfall til betaling skjer."

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvisten gjelder som nevnt foran nå bare omfanget av den samværsrett som faren skal ha til fellesbarna. Partene er enige om at faren skal ha samværsrett, men er uenige om omfanget. Retten legger videre til grunn at det her er forutsatt fra begge parters side at samvær skal skje samtidig med begge barna.

Det fremgår av barnelovens §44a at samværsretten skal fastsettes ut fra hva som er til det beste for barna.

Lagmannsretten legger til grunn at faren er skikket til å ha samvær med barna, men er kommet til at samværsperioder på to uker som byretten har fastsatt, ikke er til barnas beste. Lagmannsretten viser her til at barna er små. Det yngste barnet har dessuten bare hatt korte og sporadiske samvær med faren siden samlivsbruddet mellom foreldrene. Selv om samvær skal skje samtidig for begge barna, er lagmannsretten av den oppfatning at 14 dagers sammenhengende fravær fra moren som de bor fast hos, så vidt tidlig og hyppig som byretten har fastsatt, er for lang tid. På bakgrunn særlig av barnas alder, barnas tilknytning til faren og den geografisk avstand mellom faren og barna, er lagmannsretten derfor kommet til at det bør fastsettes en noe annen samværsordning enn den som byretten fastsatte. Lagmannsretten har også tatt i betraktning at den samværsordning som byretten fastsatte, neppe ville kunne praktiseres etter at barna er begynt på skolen.

Lagmannsretten er kommet til at i en viss opptrappingsperiode bør varigheten av de lengre samvær begrenses til en uke. Men på grunn av den geografiske avstand mellom mor og far, og for at barnas kontakt med far skal bli best mulig, bør det etter hvert åpnes for flere samvær av en ukes varighet, i tillegg til utvidede helgesamvær annen hver måned, som bør kunne legges til Kristiansand. De måneder det ikke er samvær i Kristiansand, bør faren gis rett til utvidet helgesamvær i Trondheim. Det antas at det vil være for belastende for barna å måtte reise til Kristiansand hver måned. Barnets mor bør også tilstrebe ved eventuelle besøk i Kristiansand å ta med seg barna slik at samvær kan gjennomføres.

Av ukesamværene i 1999 bør ett være i farens sommerferie. Faren gis dessuten rett til ytterligere to ukesamvær i løpet av 2. halvår.

I år 2000 bør samværsretten utvides noe slik at faren gis rett til ett ukesamvær pr. kvartal, dog slik at samværet i farens ferie utvides til to sammenhengende uker. Faren gis fortsatt rett til utvidet helgesamvær annen hver måned i Kristiansand, såfremt det ikke er ukesamvær. Faren gis også rett til ett utvidet helgesamvær i de øvrige månedene, forutsatt at disse legges til Trondheim.

Fra og med år 2001 gis faren rett til samvær etter barnelovens normalordning, jfr. barneloven §44a annet ledd. Men så lenge foreldrene bor i så stor geografisk avstand fra hverandre som de nå gjør, og/eller barnas skolegang er til hinder for å gjennomføre lovens normalordning for så vidt gjelder ettermiddags- og helgesamvær (annen hver helg), gis faren i stedet rett til to samvær av en ukes varighet i tillegg til de lengre samværene i sommerferien (14 dager) og i julen eller påsken. I tillegg kommer dessuten utvidet helgesamvær en gang i måneden, annen hver gang i henholdsvis Kristiansand og Trondheim, forutsatt at dette kan tilpasses barnas skolegang.

Barnas mor må få forhåndsvarsel i god tid - og senest 14 dager før - om når faren vil gjennomføre samvær. Faren bør i en viss utstrekning selv kunne bestemme når han vil gjennomføre samvær. Dermed burde han ha gode muligheter til å tilpasse samværsperiodene til sin arbeidssituasjon.

Anken har ført frem, og ankemotparten bør tilpliktes å betale fulle saksomkostninger for lagmannsretten til den ankende part/det offentlige i henhold til tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 første ledd. Ved vurderingen av om anken kan sies å ha ført frem, er det ankemotpartens påstand i anketilsvaret som er sammenholdt med domsresultatet. Omkostningene fastsettes i henhold til advokat Ronald Eriksen Breviks omkostningsoppgave til kr 31213,-, hvorav kr 21090,- er salær, og som fordeles med kr 10423,- til A og kr 20.790 til det offentlige. A er innvilget fri sakførsel og vil følgelig bli belastet med en egenandel på kr 300,-. I tillegg kommer de utgiftene som blir belastet henne som følge av at det ble tatt bostedsforbehold. Disse utgiftene utgjør i henhold til prosessfullmektigens omkostningsoppgave kr 10123,-.

Saksomkostninger for byretten er ikke påstått tilkjent.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I. B gis følgende samværsrett:

1. Året 1999:

a) Ett utvidet helgesamvær (fra fredag til mandag) i Kristiansand i mars og mai.

b) Samvær i en sammenhengende uke i Kristiansand i juli, september og november.

c) Ett utvidet helgesamvær i Trondheim i de måneder det ikke er samvær i Kristiansand.

2. Året 2000:

a) Samvær i en sammenhengende uke i Kristiansand hvert kvartal, dog slik at ett av samværene om sommeren utvides til to uker.

b) Ett utvidet helgesamvær i Kristiansand hver annen måned, så fremt det ikke er bestemt ukesamvær.

c) Ett utvidet helgesamvær i Trondheim i de måneder det ikke er samvær i Kristiansand.

3. Fra og med året 2001:

"Vanlig samværsrett", men så lenge foreldrene bor i så stor geografisk avstand fra hverandre og/eller barnas skolegang er til hinder for å gjennomføre barnelovens normalordning, gis faren rett til to ukesamvær i tillegg til de lengre samværene om sommeren og i julen eller påsken, såfremt dette kan tilpasses barnas skolegang. I tillegg kommer helgesamvær en gang i måneden, henholdsvis annen hver gang i Kristiansand og Trondheim.

II. B skal før hvert enkelt samvær gi A minst 14 dagers forhåndsvarsel, med mindre han har gitt varsel som gjelder for flere samværsperioder.

III. Innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom betaler B saksomkostninger for lagmannsretten med

a) 20.790 - tjuetusensjuhundreognitti - kroner til det offentlige

b) 10.423 - titusenfirehundreogtjuetre - kroner til A.

Slutning:

Den samværsordning som er fastsatt i lagmannsrettens dom skal gjelde i tiden frem til saken er rettskraftig avgjort.