LA-1998-203
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-05-03 |
| Publisert: | LA-1998-00203 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 96-01854 - Agder lagmannsrett LA-1998-00203 A |
| Parter: | Ankende part: A Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen) |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Barneloven (1981) §57, Domstolloven (1915) §229, Tvistemålsloven (1915) §180, §1, §2, §59, Barneloven (1981) |
B og A ble gift i 1971 og har tre barn, C født xx.xx.1971, D født xx.xx.1975 og E født xx.xx.1986. Det kom til samlivsbrudd mellom partene fra 1. september 1993, og de fikk separasjonsbevilling 31. januar 1994.
Ved Kristiansand byretts dom av 1. mars 1994 fikk B foreldreansvaret og den daglige omsorgen for barna, og A skulle ha vanlig samværsrett. Han ble pålagt å betale oppfostringsbidrag for D og E med kr 5.470,- pr. mnd. til hver med virkning fra 1. februar 1994. Dessuten skulle han ifølge dommen betale ektefellebidrag til B med kr 7.000,- pr. måned i to år. Beregningsgrunnlaget for så vidt gjelder barnebidraget satte byretten til en årsinntekt på kr 850.000,-.
A ble i januar 1995 begjært konkurs av kemneren i Kristiansand. I februar 1995 ble det opptatt gjeldsforhandlinger. Etter et møte med gjeldsnemnda fremsatte A 22. februar 1995 søknad om reduksjon av barnebidragene og bortfall, subsidiært reduksjon av ektefellebidraget. Den 3. april 1995 ble saken vedrørende ektefellebidraget av bidragsfogden henvist til domstolsbehandling, og A reiste ved stevning 7. juni 1995 sak ved Kristiansand byrett med påstand om at ektefellebidraget skulle bortfalle i sin helhet. Ved Kristiansand byretts dom av 11. juni 1996 ble B frifunnet. Agder lagmannsrett stadfestet 30. januar 1997 byrettens dom. Bidragsmyndigheten traff vedtak 27. desember 1995 hvor saken vedrørende regulering av barnebidragene ble henvist til domstolsbehandling.
Ved stevning datert 21. november 1996 reiste A sak ved Kristiansand byrett mot B med krav om regulering av barnebidrag etter barneloven §57. Kristiansand byrett avsa 11. desember 1997 dom med slik domsslutning:
"1. A tilpliktes å betale barnebidrag for fellesbarnet E født xx.xx.86 med kr 4.125,- - kronerfiretusenetthundreogtjuefem 00/100 pr. måned, forskuddsvis den 1. i hver måned og med virkning fra den 11. desember 1997.
2. B frifinnes forsåvidt gjelder kravet om endring av barnebidrag som skulle ha vært betalt fra den 1. april 1994.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
I domsslutningens pkt. 2 er det en åpenbar skrivefeil, idet bidragene ifølge byrettens dom av 1. mars 1994 skulle betales med virkning fra 1. februar 1994.
De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse fremgår av dommen.
A, som selvprosederende, har 8. januar 1998 anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen, rettsanvendelsen og saksbehandlingen. B ved advokat Kjell Bentestuen har ved tilsvar 30. januar 1998 imøtegått anken.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 19. og 20. mai 1998. Begge partene møtte, ankemotparten med sin prosessfullmektig, og forklarte seg. Det ble avhørt et vitne og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. 12. mars 1998 ble det åpnet konkurs i As bo. For øvrig står saken i det vesentlige i samme stilling som for byretten.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Byretten har anvendt loven feil, når den har fastsatt virkningstidspunktet for det fremtidige bidraget til domstidspunktet med den begrunnelse at det ikke er begjært midlertidig forføyning etter barneloven §59 tredje ledd. Det fremgår av barneloven §57 første ledd sammenholdt med annet ledd, at bidrag som endres i medhold av første ledd, kan endres med virkning fra begjæringstidspunktet. I motsatt fall ville saksbehandlingstidens lengde få betydning for avgjørelsen, og det ville være urimelig. Bidragsmottaker får jo også varsel ved at denne blir kjent med begjæringen.
Skjæringstidspunktet er 22. februar 1995, idet begjæring om endring da ble fremsatt for Kristiansand trygdekontor. Reguleringen av bidrag fra denne dato skal derfor skje etter barneloven §57 første ledd, hvor det kreves særlige grunner. For perioden fra 1. februar 1994 frem til skjæringstidspunktet kreves det sterke grunner, jfr. bestemmelsens annet ledd.
Det gjøres gjeldende at det foreligger sterke grunner som taler for nedsettelse av bidragene for perioden fra 1. februar 1994 til 22. februar 1995. Kristiansand byrett utmålte bidragene for D og E til kr 5.740,- til hver på grunnlag av en inntekt på kr 850.000,-. Etter byrettens dom 1. mars 1994 har han hatt en vesentlig reduksjon av sin inntekt. I 1994 var inntekten på kr 510.000,- og i 1995 kr 290.000,-. Det er av betydning for rimelighetsvurderingen at grunnen til inntektsnedgangen i det vesentlige skyldes manglende samvær med yngstesønnen E. Dette forholdet, som etter flere rettssaker er like fastlåst i dag, har gitt ham psykiske problemer med sterkt nedsatt arbeidskapasitet som resultat. For en periode har han også vært sykemeldt på grunn av dette.
Han har ved flere anledninger i 1994 ved brev varslet B om sin økonomiske situasjon, og hun hadde derfor ikke noen berettiget forventning om at han skulle være i stand til å opprettholde det fastsatte bidragsnivået. Det gjøres videre gjeldende at B hadde bedre likviditet i 1994 enn ham. Hun hadde en inntekt på kr 210.323,-, og kun en svært liten del av dette var skattbart. Dessuten hadde hun i 1994 fri bolig.
Det må videre tas hensyn til hans øvrige bidragsforpliktelse. Det samlede bidragskrav for perioden utgjør kr 314.860,-. Herav er ca kr 200.000,- ikke betalt. Det er feil å trekke inn refusjonskravet i rimelighetsvurderingen. Dessuten må det legges vekt på at hans gjeldsbyrde i dag er ca 2 mill. kroner, og at han ikke har aktiva.
A har også krevet ettergiving av det tidligere fastsatte bidraget for den ovennevnte periode i medhold av barneloven §57. Det beløp som kreves ettergitt er en eventuell differanse mellom det bidragsbeløp som lagmannsretten eventuelt fastsetter og det beløp han har betalt. Han har vist til de samme momenter som ovenfor, og dessuten til at han på grunn av sin gjeldsbyrde er varig ute av stand til å betale beløpet. Han er konkurs og uten arbeid. Han har også vist til de store overførsler til B i 1994, og at han overførte et beløp på kr 40.000,- til henne rett før åpningen av gjeldsforhandlingene.
Hva angår det fremtidige bidraget, må dette fastsettes i medhold av barneloven §57 første ledd. Det er en særlig grunn at hans økonomiske forhold har endret seg. Han kan på grunn av konkursen ikke lenger drive advokatvirksomhet. Han tar sikte på å søke ansettelse som saksbehandler i det offentlige eller en lignende stilling, og regner med at han vil kunne skaffe seg en inntekt på ca kr 250.000,-. Han er for tiden sykemeldt og mottar dagpenger med kr 981,-. På årsbasis utgjør dette ca kr 250.000,-. Bidraget bør da fastsettes til 11 prosent av dette beløpet.
Det gjøres endelig gjeldende at vilkårene for å fastsette det fremtidige bidraget med tilbakevirkende kraft til skjæringstidspunktet, 22. september 1995, er til stede. Det er tilstrekkelig at inntekten for de enkelte årene har sviktet i forhold til det beregningsgrunnlag som Kristiansand byrett la til grunn i dommen fra 1. mars 1994. I 1995 var inntekten på kr 290.000,-, i 1996 kr 460.000,- og i 1997 kr 297.000,-. Når endringen vil slå ut med minst 10%, foreligger det særlige grunner i forhold til barneloven §57 første ledd. Det vises til forskriften til barneloven §57 første ledd og til praksis hos bidragsfogden. Det vises for øvrig til det som er anført tidligere om særlig grunn. Endelig gjøres det gjeldende at det ikke har noen betydning at det gikk forholdsvis lang tid fra saken ble henvist til domstolene til stevning ble tatt ut. B har ikke lidt på grunn av at stevningen ble tatt ut så sent.
Bidragene for denne perioden bør fastsettes for hvert enkelt år med den faktiske inntekten etter fradrag i medhold av forskriftenes §2 annet ledd som beregningsgrunnlag.
A har lagt ned slik påstand:
"1. Barnebidrag til B for E, født xx.xx.1986, og for D, født xx.xx.1979, fastsettes ved rettens skjønn.
2. A tilkjennes omkostninger for begge retter."
B har i det vesentlige gjort gjeldende:
Hva angår spørsmålet om endring og ettergiving av tidligere fastsatte bidrag i medhold av barneloven §57 annet ledd, gjøres det i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for byretten og som fremgår av byrettens dom.
Det aksepteres at bidraget endres fremover med virkning fra 11. desember 1997, som er datoen for byrettens dom. Det gjøres imidlertid gjeldende at det ikke er grunnlag for å endre bidragene med virkning fra 22. september 1995, da kravet ble satt frem for bidragsmyndigheten. Heller ikke er det grunnlag for å fastsette bidragene med virkning fra tidspunktet for uttak av stevning i saken. Uansett hvor skjæringstidspunktet settes, er det en rimelighetsvurdering som skal foretas, og det avvises at det automatisk skal foretas en endring når det foreligger en forskjell på 10%.
Ved vurderingen er det et vesentlig moment at beløpet reelt sett kun utgjør ca kr 50.000,-. I forbindelse med skifte av fellesboet har partene krav mot hverandre, som resulterer i at B er skyldig A kr 134.843,-. Hun har erklært motregning i det skyldige bidragsbeløpet, og restbidragsgjelden utgjør etter dette kr 50.768.-. Da foreligger det ikke særlige grunner.
A har dessuten akseptert å betale bidragene, først ved at han ikke anket denne del av dommen og dernest ved forliket i saken vedrørende samværsspørsmålet et år senere. Det forhold at A har brukt bidragene som et pressmiddel for å oppnå samvær taler også mot en endring.
B har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens dom vedrørende forfalte bidrag stadfestes.
2. Fremtidige bidrag fastsettes etter rettens skjønn.
3. A betaler saksomkostninger til det offentlige og/eller B for byrett og lagmannsrett."
Lagmannsretten skal bemerke: I medhold av barneloven §57 første ledd kan bidrag som er fastsatt av administrativt organ eller domstol kreves endret, dersom "særlige grunnar" taler for det. Etter annet ledd kan også bidrag som skulle vært betalt da kravet om endring ble satt frem endres, når "sterke grunnar" taler for det. Lagmannsretten antar at bestemmelsene er slik å forstå at det også etter første ledd kan skje en viss tilbakevirkning, nemlig til det tidspunkt da kravet om endring ble satt frem for avgjørelsesmyndigheten. Denne tilbakevirkning vil således kunne skje uten at de strengere vilkårene i annet ledd er oppfylt. Det vises til Backer, kommentarutgaven til barneloven, 1982, side 361.
Lagmannsretten behandler først spørsmålet om det er grunnlag for en endring og ettergiving av fastsatt bidrag som var forfalt før endringskravet ble satt frem. Lagmannsretten antar at det er fremsettelse av kravet for bidragsfogden, 22. februar 1995, som er skjæringstidspunktet, men etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, får dette ikke betydning for resultatet. Etter barneloven §57 annet ledd kreves det sterke grunner for en slik endring.
Ved Kristiansand byretts dom av 1. mars 1994 ble barnebidragene fastsatt på grunnlag av en inntekt på kr 850.000,-. Det er på det rene at A har hatt en vesentlig inntektssvikt i forhold til det som ble lagt til grunn i ovennevnte dom. Således var inntekten i 1994 kr 510.000,- og i 1995 kr 290.000,-. Isolert sett er dette et moment som taler for en endring, men lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det foreligger andre vesentlige momenter som taler for at en endring ikke skal skje. Lagmannsretten viser for så vidt til byrettens begrunnelse, idet den er dekkende for lagmannsrettens vurdering.
Lagmannsretten er også enig med byretten i at det ikke er grunnlag for en ettergiving av forfalte bidrag etter forskriftenes §1. Lagmannsretten viser også her til byrettens begrunnelse, som tiltres. Etter byrettens dom er det åpnet konkurs i As bo, og hans advokatbevilling er suspendert i medhold av domstolloven §229. Han regner med å kunne skaffe seg en inntekt på ca kr 250.000,-, som tilsvarer det beløp han i dag mottar i sykepenger. Dette forhold endrer ikke lagmannsrettens vurdering. Det vises til at den samlede restbidragsgjelden utgjør ca kr 50.000,-, og at det ikke bør være uoverkommelig å betjene denne gjelden samtidig med det løpende bidraget.
Hva angår fastsettelse av det fremtidige bidraget, legger lagmannsretten til grunn at A etter konkursen i alle fall i overskuelig fremtid ikke vil kunne drive advokatvirksomhet, og at hans inntekt vil ligge på ca kr 250.000,-. Bidraget fastsettes derfor til 11% av dette beløpet. Årlig bidrag blir således kr 27.500,- og månedlig bidrag kr 2.291,-. Lagmannsretten finner å kunne sette virkningstidspunktet til 11. desember 1997, som er tidspunktet for byrettens dom, selv om kunkurs først ble åpnet 12. mars 1998. Ankemotparten har akseptert dette, og lagmannsretten finner det rimelig under hensyn til As økonomiske situasjon at det skjer en viss tilbakevirkning.
Lagmannsretten finner at det ikke foreligger grunnlag for å gi det fremtidige bidraget ytterligere tilbakevirkning i medhold av barneloven §57 første ledd. Det er uomtvistet at A har hatt en vesentlig inntektssvikt i forhold til det som ble lagt til grunn ved bidragsfastsettelsen i 1994. For 1995 var inntekten således kr 290.000,-, i 1996 kr 460.000,- og i 1997 kr 297.000,-. Lagmannsretten er enig med byretten i at manglende samvær med minstesønnen må anses å være en medvirkende grunn til As inntektssvikt. Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med A i at dette er et forhold som utelukkende skyldes ankemotparten. Forholdet må ses på bakgrunn av den dype konflikt som partene fortsatt synes å befinne seg i etter samlivsbruddet, og som begge må ta sin del av ansvaret for. Etter det som er kommet frem under ankeforhandlingen finner lagmannsretten dessuten at As inntektssvikt også må tilskrives det forhold at han har brukt en stor del av sin arbeidskapasitet på å føre saker mot ankemotparten i anledning samværsspørsmålet. Lagmannsretten har ved vurderingen også lagt vekt på at den samlede bidragsgjeld til B etter at hun har erklært motregning kun utgjør ca kr 50.000,-.
Den ankende part har i tvisten om endring og ettergiving av fastsatte og forfallte bidrag anvendt anke forgjeves. I tvisten om fastsettelse av fremtidig bidrag har begge parter lagt ned påstand om fastsettelse av bidraget etter rettens skjønn, og ankemotparten har akseptert at grunnlaget er en inntekt på kr 250.000,-. Den ankende part har ikke fått medhold i kravet om tilbakevirkning til begjæringstidspunktet, 22. februar 1995. Etter dette må den ankende part anses å ha anvendt anke forgjeves, men lagmannsretten finner grunnlag for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §180 første ledd siste setning, idet det foreligger særlige grunner. Det vises til at anken gjaldt en feil ved byrettens dom. Dette forhold gjorde det rimelig for den ankende part å angripe dommen. Lagmannsretten er enig i byrettens omkostningsavgjørelse.
Dommen er enstemmig.
Da det er en skrivefeil i byrettens domsslutning, finner lagmannsretten å ville utforme en helt ny domsslutning.
Domsslutning:
1. B frifinnes for så vidt gjelder kravet om endring av barnebidrag som skulle ha vært betalt fra den 1. februar 1994.
2. A tilpliktes å betale barnebidrag for fellesbarnet E, født xx.xx.1986, med kr 2.291,- - totusentohundreognittien - kroner 00/100 pr. måned, forskuddsvis den første i hver måned og med virkning fra den 11. desember 1997.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.