LA-1998-251
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-27 |
| Publisert: | LA-1998-00251 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr: 97-01357 - Agder lagmannsrett LA-1998-00251 M |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet. (v/Førstestatsadvokat Arnfinn Hval) Ankemotpart: A (v/Advokat Ellen Haugsrud). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug Herredsrettsdommer Jan Helliesen Med fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §233, §255 |
Ved Tønsberg byretts dom av 8. januar 1998 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven §233 første ledd og straffeloven §255, og dømt til fengsel i 6 år og en måned, med fradrag av 257 dager for utholdt varetekt. Hun ble videre dømt til å betale erstatning til X Jiu-Jitsuklubb med kr 46.494,-. Påtalemyndigheten hadde påstått sikringsdom i tillegg til fengselsstraffen. Denne påstanden ble ikke tatt til følge av byretten.
Tiltalebeslutningen i saken lyder slik:
"I. Straffeloven §233 første ledd, for å ha forvoldt en annens død.
Grunnlag:
Natt til søndag 27. april 1997 på bopel i ...veien 50 i X drepte hun sin 8 år gamle sønn. Etter å ha gitt ham et sovemiddel av typen Imovane strammet hun et målebånd rundt halsen hans slik at han ble kvalt.
II. Straffeloven §255, for i hensikt derved å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning, rettsstridig å ha avhendet, pantsatt, forbrukt eller på annen måte tilegnet seg en løsøregjenstand som han hadde besittelsen av, men som helt eller delvis tilhørte en annen.
Grunnlag:
I egenskap av kasserer i X Jiu-Jitsuklubb vinteren 1996 - våren 1997 tok hun kr 46.494,- fra klubbens kasse og brukte pengene til egne formål."
Om domfeltes personlige forhold og enkelthetene i saksforholdet vises til byrettens domsgrunner.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har, etter ordre fra Riksadvokaten, påanket straffutmålingen i saken til Agder lagmannsrett.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien fredag 24. april 1998. A møtte og forklarte seg. Ingen vitner ble ført. Aktor nedla påstand om at straffen forhøyes til fengsel i 9 år - samme straffepåstand som i byrettssaken. Forsvareren påsto anken forkastet.
Anken er begrunnet med at byretten i for sterk grad har vektlagt domfeltes subjektive forhold - hennes forestillinger og beveggrunner på handlingstidspunktet, og i for liten grad vektlagt hensynet til barns rettsvern og til den alminnelige rettsbevissthet. Det er tale om en drapshandling som ligger nær opp til å kunne karakteriseres som overlagt. Ifølge de rettspsykiatrisk sakkyndige ble drapet ikke begått i følelsesmessig affekt, og A hadde heller ikke nedsatt bevissthet på gjerningstidspunktet. Under hensyn til dette er det nødvendig med en strengere reaksjon enn fastsatt i den påankede dom.
Påstanden om sikring opprettholdes ikke for lagmannsretten.
Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med byretten i at det i denne tragiske saken må være riktig å vektlegge de subjektive forhold sterkere enn det kan gjøres i drapssaker generelt. Det vises til byrettens domsgrunner forsåvidt angår foranledningen til drapshandlingen og domfeltes beveggrunner for å gjøre det hun gjorde. Hun har i ettertid kommet til erkjennelse av at det hun gjorde for et år siden var fatalt og galt, og hun kan nå ikke forstå at hun kom i tanker om å gjøre det. Hun har fått en samvittighetsstraff å bære som nok i seg selv oppleves som tyngre enn fengselsstraff og som det ikke kan være riktig å se bort fra.
Den direkte foranledning til drapshandlingen var avdekkingen av det underslag hun hadde begått, og erkjennelsen av at hun ikke hadde noen mulighet til å tilbakebetale pengene innen den frist som var satt. Det er forståelig at A oppfattet dette som en ytterst ubehagelig og prekær situasjon, men det er likevel vanskelig å forstå at hun ikke fant andre løsninger på problemene enn å ta livet både av seg selv og sønnen. Det synes for lagmannsretten som om mangelen på personer hun kunne rådføre seg med og søke hjelp hos, er en hovedfaktor når det spørres hvordan hun i den aktuelle situasjon kunne komme på å velge den løsning hun valgte.
Noen rettspraksis som lagmannsretten føler seg bundet av, foreligger ikke.
I spørsmålet om byretten tross alt i for sterk grad har latt de subjektive straffutmålingsmomentene slå ut til domfeltes fordel, har lagmannsretten delt seg i et flertall på 4 og et mindretall på 3.
Flertallet - 4 stk. - er enig med påtalemyndigheten i at den aktuelle drapshandlingen ligger på grensen til å måtte bedømmes som overlagt drap. Det er også straffskjerpende at drapsofferet var et barn på 8 år som domfelte hadde omsorgen for. Som fremholdt av aktor må hensynet til barns rettsvern vektlegges og veies opp mot de subjektive forhold hos domfelte. Flertallet ser det slik at lovens minstestraff for forsettlig drap da gir en uheldig signaleffekt - selv når de spesielle momenter i saken hensyntas. Flertallet er derfor kommet til at straffen må forhøyes noe, men finner at aktors påstand går lenger enn de nevnte hensyn gjør nødvendig. Flertallet er blitt stående ved fengsel i 7 år og 6 måneder som en riktig fellesstraff i denne saken.
Mindretallet - 3 stk. - stemmer for å forkaste påtalemyndighetens anke, og tiltrer det byretten har sagt om straffutmålingen og avveiningen av de ulike hensyn. Saken er svært spesiell, og etter mindretallets syn er verken individualpreventive, almenpreventive eller andre hensyn avgjørende til hinder for å anvende minstestraffen for forsettlig drap i dette spesielle tilfellet.
Det avsies etter dette dom i samsvar med flertallets resultat.
Det er opplyst at domfelte for lengst er gått over på soning, slik at det er unødvendig å endre det varetektsfradraget som fremgår av byrettens dom.
Dommen er avsagt under slik dissens som det foran er redegjort for.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til fengsel i 7 - sju - år og 6 - seks - måneder.