LA-1998-304
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-23 |
| Publisert: | LA-1998-00304 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett - Agder lagmannsrett LA-1998-00304 |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet Ankemotpart: A (Aktor: Politiadjutant Jan Stapnes Forsvarer: Advokat Bjørn Hoffstad) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg Lagdommer Steinar Thomassen Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §317, §52 |
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark har satt A under tiltale ved Sandefjord byrett, for overtredelse av
"Straffeloven §317 første ledd, for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbytte eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
I tidsrommet ca 20. juni - 15. juli 1994 i Sandefjord, sammen med daværende samboer/ektefelle B mottok hun til sammen kr 26837,- i fotoutstyr og sølvtøy i forbindelse med et anmeldt tyveri fra den felles bolig i ... i mai s.å., til tross for at hun var klar over at gjenstandene ikke var stjålet, idet tyveriet var fingert av B og hun selv var i besittelse av fotoutstyret."
Ved Sandefjord byretts dom av 15. januar 1998 ble A frifunnet. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for domfellelse i samsvar med tiltalen.
Påtalemyndigheten har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder byrettens rettsanvendelse. Ved lagmannsrettens beslutning av 23. februar 1998 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien onsdag 22. april 1998. A møtte og forklarte seg. Ett vitne ble avhørt - hennes samboer C.
A er født xx.xx.1963. Hun er student, bor i ..veien 28 i X, er skilt og samboende med vitnet C og har en datter. Hun er uformuende og har ingen andre inntekter enn barnetrygd, barnebidrag og bostøtte.
Om fakta i saken, som i det alt vesentlige er uomtvistet, vises til byrettens domsgrunner. Tiltalte har under ankeforhandlingen sagt seg usikker på om hun var kjent med at det anmeldte tyveriet var arrangert da hun hadde telefonsamtalen med forsikringsselskapet 11. juli 1994. Lagmannsretten legger til grunn som bevist utenfor rimelig tvil at hun var blitt kjent med dette i god tid før telefonsamtalen 11. juli, slik hun selv har forklart til politiet 25. juni 1996 og slik også byretten har lagt til grunn.
Lagmannsretten skal bemerke:
Påtalemyndigheten har valgt å tiltale A for heleri, istedenfor for forsikringsbedrageri eller medvirkning til forsikringsbedrageri. For domfellelse etter tiltalen er det tilstrekkelig hvis det finnes bevist at hun har "ytet bistand til å sikre - - - utbytte av en straffbar handling" for seg selv eller for en annen.
Byrettens flertall - de to meddommerne - har frifunnet A fordi de har funnet at det hun gjorde eller unnlot å gjøre i forbindelse med det arrangerte tyveriet ikke dekkes av gjerningsbeskrivelsen i straffeloven §317 første ledd. Hun oppbevarte fotoutsyret uten å bruke det, og hun forholdt seg stort sett passiv. De aktive handlingene ser flertallet som utslag av at hun var under et sterkt psykisk press fra sin daværende mann. Når hun verken har mottatt utbytte eller oppbevart eller skjult slikt utbytte for B, finner flertallet det lite naturlig å si at hun har ytet bistand til å sikre utbyttet.
Lagmannsretten er enig med påtalemyndighetene i at byrettens flertall har bygget på uriktig rettsanvendelse når de har frifunnet A på det foran angitte grunnlag.
Som påpekt av byrettens mindretall, må hennes handlinger og unnlatelser ses i sammenheng, og det er ikke spørsmål om ren passivitet fra hennes side. Avgjørende for lagmannsretten er at hun 11. juli 1994 ringte til forsikringsselskapet og ga de bekreftelsene selskapet hadde bedt om for å foreta oppgjør. På dette tidspunkt visste hun at det ikke var begått noe tyveri i det hele tatt. At hun var under press fra sin daværende mann for å gi disse bekreftelsene til selskapet, ser lagmannsretten som et straffutmålingsmoment - det forelå ikke noen nødrettssituasjon som kan gjøre handlingen straffri. Lagmannsretten anser det for sin del ikke tvilsomt at A i lovens forstand forsettlig ytet bistand til sikring av utbytte av en straffbar handling, at dette ble gjort forsettlig og at hun således ikke kan frifinnes.
Når det er sagt, vil lagmannsretten tilføye at det etter As partsforklaring foreligger særdeles sterke formildende omstendigheter i denne saken. Verken forsikringsselskapet eller politiet hadde noen som helst mistanke om bedrageri da hun uoppfordret ringte selskapet 22. mai 1996 og fortalte at tyveriet var arrangert. Samlivet med B var da brutt noen måneder tidligere. At hun ventet såvidt lenge med å si fra, har hun også gitt en akseptabel forklaring på - det skyldtes samlivssituasjonen i ekteskapet med B og hennes psykiske problemer de første månedene etter samlivsbruddet, med opphold på krisesenter etc.
Lagmannsretten er kommet til at det etter omstendighetene bør gis domsutsettelse i denne saken, i medhold av straffeloven §52 nr. 1.
For byretten ble det nedlagt påstand om erstatning til UNI Storebrand Skadeforsikring AS. Denne påstanden er frafalt i ankesaken, idet forsikringsselskapets utlegg etter det opplyste er blitt dekket av B.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A, født xx.xx.1963, kjennes skyldig i overtredelse av straffeloven §317 første ledd.
2. I medhold av straffeloven §52 nr. 1 utsettes utmålingen av straff, med en prøvetid på 2 - to - år.