LA-1998-310

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-02-22
Publisert:	LA-1998-00310
Stikkord:	Uenighet om skylddelingsdokument, Eiendomsoverdragelse
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 97-00806 - Agder lagmannsrett LA-1998-00310 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00409K .
Parter:	Ankende part: Bentsen & Sønner AS (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Hubert Senum). Ankemotpart: Greta Vatne. Wenche Elvebakk. John Egil Bentsen. Liv Karin Rødland. (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Mathiesen).
Forfatter:	Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180

John Emil Bentsen anla i 1944 en slipp på et festeareal under bnr. 9 og på en tilgrensende selveiende tomt, bnr. 7, begge under gården Helle, gnr. 1 på Kappeløya i Søgne kommune. Festetomten, heretter kalt tomt 1, oppgitt til ca 600 m2 stor, ble bortfestet til Bentsen ved en såkalt bygselkontrakt, datert 8. oktober samme år, fra dr. philos Ludvig Andersen Aars, som den gang var eier av bnr. 9. Noen år senere, antagelig i 1947 eller 1948, ble John Emil Bentsens sønner Lars Andreas Bentsen og John Lorentz Bentsen tatt opp som medeiere i firmaet, som heretter ble markedsført under navnet Bentsen & Sønner.

Ved et tillegg til bygselkontrakten, datert 12. juni 1951, ble festetiden for tomt 1 forlenget fra 50 til 99 år. Og ved en såkalt «Bygselkontrakt II» bortfestet dr. Andersen Aars et tilgrensende areal til tomt 1 og bnr. 7 fra bnr. 9, heretter kalt tomt 2, ca 10.200 m2 stort, til Bentsen & Sønner for 99 år. Festeavgiftene for tomt 1 og 2 er fastsatt til henholdsvis kr 100,- og kr 1,- pr. år. Bygselkontraktene og tilleggskontraktene inneholder forøvrig diverse bestemmelser som er uten betydning for nærværende sak. Dokumentene ble tinglyst på bnr. 9 som hefter.

Den 26. mai 1952 ble det avholdt skylddelingsforretning over bnr. 9, og hvorved det ble fradelt en parsell fra eiendommen med dr. Andersen Aars som oppført selger og Bentsen & Sønner som kjøper, og som ble tildelt bruksnavnet «Astrid og Ludvig Aars's gave». Av skylddelingsdokumentet fremgår det blant annet at det fradelte arealet skal «brukes til slipp- og verkstedtomt», at foran nevnte tomt 1 og tomt 2 er beliggende innenfor parsellens beskrevne grenser, og at dens skyld ble fastsatt til 0,20 mark av bnr. 9's opprinnelige skyld av 0,26 mark. Målebrevet ble tinglyst den 29. samme måned, og parsellen fikk bruksnummeret 25. Det er så vidt vites ikke utstedt, og i hvertfall ikke tinglyst skjøte eller annet overdragelsesdokument på bnr. 25, som dr. Andersen Aars følgelig fortsatt står oppført som hjemmelshaver til. Det opplyses at bnr. 25, som grenser til sjø mot nord, øst og sør, for det meste består av kupperte svaberg, og omfatter et areal på 50 - 60 da. Det er eiendomsretten til denne parsellen saken gjelder.

Samme dag som skylddelingsforretningen ble avholdt, avga skylddelingsmennene en takst over bnr. 9 i anledning av at eiendommen skal «overdras til Gudrun Bentsen», som var Lars Andreas Bentsens hustru. Og noen måneder senere, nærmere bestemt ved gaveskjøte av 8. oktober 1952, skjøtet og overdro dr. Andersen Aars bnr. 9 til Gudrun Bentsen som særeie mot at hun overtok påhvilende pantegjeld på kr 2.500,-. Etter fradelingen av bnr. 25 besto bnr. 9 av en tomt med påstående hus på ca 2 - 3 da. Dr. Andersen Aars, som var fast bosatt i Oslo, flyttet deretter fra Kapelløya for godt. Han døde i 1957 uten livsarvinger i uskifte med tidligere avdød ektefelle.

John Emil Bentsen døde i 1972. Sønnene Lars Andreas og John Lorentz Bentsen overtok avdødes part i virksomheten og ble eiere av firmaet med en halvdel hver. Av booppgjøret etter John Emil Bentsen, avsluttet av advokat Helge Tofte den 31. juli 1973, fremgår det blant annet at firmaets faste eiendommer består av «gnr. 1, bnr. 7 og tomt nr. 1 og 2 under bnr. 9 med bygninger». Bnr. 25 er ikke nevnt. Etter begjæring fra arvingene v/advokat Tofte ble det avholdt oppmålingsforretninger den 4. oktober 1973 over tomt 1 og tomt 2 med samme grensebeskrivelser som i bygselkontraktene. Målebrevene ble deretter tinglyst, og tomtene fikk egne blad i grunnboka.

Lars Andreas Bentsen trådte ut av firmaet i 1979. I følge kontrakten om oppløsningen av sameiet, datert 26. juli samme år, ble tomt 2 delt mellom Lars Andreas og John Lorentz Bentsen etter en nærmere beskrevet grenselinje, og således at John Lorentz Bentsen «som vederlag for å disponere de mest verdifulle arealer» av sameiet, skal betale Lars Andreas Bentsen en årlig godtgjørelse på kr 2.500,-. Heller ikke i denne kontrakten er bnr. 25 nevnt. Men Bentsen & Sønner og dets rettsetterfølger har så vidt opplyses ikke betalt de konraktsbestemte festeavgiftene for tomt 1 og 2 etter at bnr. 25 ble fradelt bnr. 9 i 1952.

Det er på det rene at advokat Tofte var i besittelse av skylddelingsforretningen for bnr. 25 under behandlingen av John Emil Bentsens dødsbo i 1972/1973. Heller ikke er det bestridt at Lars Andreas og John Lorentz Bentsen var kjent med dokumentet. Sett i lys av at bnr. 25 ikke ble dratt inn i bo-oppgjøret etter avdøde John Emil Bentsen i 1972/1973, og heller ikke er omhandlet i kontrakten i 1979 mellom Lars Andreas og John Lorentz Bentsen om oppløsning av sameiet, kan det synes som om Bentsen & Sønner ikke anså denne eiendommen som tilhørende firmaet. På den annen side ble firmaet som nevnt ikke avkrevet festeavgifter av bnr. 9's eiere i tiden etter 1952. Det kan også tilføyes at Søgne kommune, teknisk etat, ikke fanget opp at bnr. 25 ved skylddelingsforretningen i 1952 var blitt fradelt bnr. 9. Arealene som bnr. 25 omfatter, ble således på kommunens kart angitt som bnr. 9. Arealene på bnr. 25, som lå utenfor tomt 1 og 2 var uproduktive og den gang uten nevneverdig økonomisk interesse.

Først under behandlingen av Lars Andreas og før avdøde hustru Gudruns dødsbo i 1995/1996 ble deres arvinger oppmerksom på at bnr. 25, som de mente å eie, fortsatt sto med dr. Andersen Aars som hjemmelsmann. Da Bentsen & Sønners rettsetterfølger ikke ville medvirke til at arvingene fikk grunnbokshjemmel til parsellen, gikk de til søksmål for Kristiansand byrett mot firmaet med krav om fastsettelsesdom for at arvingene er eiere av gnr. 1, bnr. 25, herunder festetomt 1 og 2 i Søgne kommune. Bentsen & Sønner AS, som er Bentsen & Sønners rettsetterfølger, påsto seg frifunnet og reiste motsøksmål med påstand om at selskapet er eier av gnr. 1, bnr. 25, festetomt 1 under bnr. 9 og halvparten av festetomt nr. 2 under bnr. 9, alle i Søgne. Tvisten ble pådømt ved byretten som i dom av 10. desember 1997 under noen tvil fant «at Gudrun Bentsen ved gaveskjøtet av 8. oktober 1952 har fått seg overdratt også arealet som er benevnt som gnr. 1, bnr. 1 ved skylddelingsforretningen av 26. mai 1952 og at saksøkerne pr. dags dato er eier også av dette bruksnummer slik dette er beskrevet i skylddelingsforretningen.» Overensstemmende hermed avsa byretten dom med slik sluting:

«I hovedsøksmålet:

Greta Vatne, Wenche Elvebakk, John Egil Bentsen og Liv Karin Rødland er eiere av gnr. 1, bnr. 25, herunder festetomt nr. 1 og 2 i Søgne kommune.

I motsøksmålet:

Greta Vatne, Wenche Elvebakk, John Egil Bentsen og Liv Karin Rødland frifinnes.

I begge søksmål:

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Bentsen & Sønner AS har i rett tid påanket byrettens dom til lagmannsretten. Anken gjelder både hoved- og motsøksmålet og retter seg i det vesentlige mot byrettens bevisvurdering. Ankemotpartene har i tilsvar påstått byrettens dom stadfestet. Den ankende part har nedlagt samme påstand for lagmannsretten som for byretten.

Ankeforhandlingen ble avholdt den 19. januar 1999 i Kristiansand Tinghus. Jan Erik Bentsen som er styreformann og daglig leder av Bentsen & Sønner AS, avga partsforklaring. Av ankemotpartene avga John Egil Bentsen forklaring. Vitner ble ikke ført. Dokumentasjonen fremgår av rettsboka. I alt vesentlig foreligger saken i samme stilling som den forelå for byretten.

Fra partenes sider er det sammenfatningsvis anført følgende:

Ankende part antar at byretten har tatt feil i bevisbedømmelsen når det er lagt til grunn at gaveskjøtet av 8. oktober 1952 på bnr. 9 til Gudrun Bentsen også omfatter bnr. 25. Det pekes på at det besto et uvanlig godt og vennskapelig forhold mellom John Emil Bentsen og dr. Andersen Aars, som interesserte seg sterkt for firmaets ve og vel, og ønsket å hjelpe til. Overensstemmende hermed bortfestet han i 1951 tomt 2 til Bentsen & Sønner for en symbolsk festeavgift - nærmest en gavetransaksjon, og som i følge hans brev av 6. juni samme år til Bentsen var ment som en takk for «vårt gode naboskap nå gjennom de mange-mange år» og for «all den hjelp og hygge Dere alltid har vist oss».

Og da dr. Andersen Aars i 1952 for godt fraflyttet sin eiendom på Kapelløya, ønsket han åpenbart å sikre bedriften tilstrekkelige arealer for mulige fremtidige utvidelser. Av skylddelingsforretningen fra 1952 fremgår det således at de fradelte arealene var øremerket for «slipp- og verkstedtomt», og at arealet er overført som en «gave» til Bentsen & Sønner. Årsaken til at skjøte på bnr. 25 ikke ble skrevet, vites ikke. Det er mulig at John Emil Bentsen og dr. Andersen Aars kan ha gått ut fra at eiendomsoverdragelsen var tilstrekkelig sikret ved tinglysningen av skylddelingsforretningen, eller unnlatelsen kan bero på en forglemmelse. Slik skylddelingsforretningen er skrevet, kan det etter omstendighetene ikke være tvilsomt at dokumentet inneholder et endelig og bindende gavetilsagn. Det må etter dette trygt kunne legges til grunn at Bentsen & Sønner ble reell eier av bnr. 25 ved skylddelingen.

Det er ikke fremkommet opplysninger som peker i retning av at dr. Andersen Aars forandret mening og omgjorde gavetransaksjonen i de etterfølgende månedene inntil gaveskjøtet på bnr. 9 ble utstedt til Gudrun Bentsen. Hvis så hadde skjedd, måtte en ha kunnet vente at dr. Andersen Aars hadde ført opp bnr. 25 i tillegg til bnr. 9 som gaveobjekt, og ikke bare bnr. 9, slik tilfellet er. Hva hun formelt og reelt fikk tilskjøtet, besto av den opprinnelige bnr. 9 med fradrag for den allerede fradelte bnr. 25, og som tilsvarer en større boligtomt med påstående hus.

Ankende part vet ikke hvorfor bnr. 25 ikke ble trukket inn som aktivapost i John Emil Bentsens dødsbo og i kontrakten mellom Lars Andreas og John Lorentz Bentsen om oppløsningen av firmasameiet i 1979. Det var John Emil Bentsen som sto for den forretningsmessige delen av virksomheten, og det er mulig at sønnene ikke ble tilstrekkelig orientert. Det pekes også på at utgangspunktene for grensebeskrivelsene i festekontrakten for tomt 2 og skylddelingsforretningen for bnr. 25 kan forveksles, og at det således er mulig at Lars Andreas og John Lorentz Bentsen kan ha gått ut fra at det her dreiet seg om en og samme eiendom. En villfarelse med hensyn til eiendomsforholdene kan imidlertid isolert sett ikke medføre tap av bedriftens ervervede eiendomsrett til bnr. 25.

Det foreligger intet dokument eller andre opplysninger som peker i retning av at Bentsen & Sønner eller dets rettsetterfølger i ettertid har overdratt eller oppgitt sin eiendomsrett til parsellen. Hevd kan det ikke bli spørsmål om, idet Lars Andreas og hustruen Gudrun, som begge var kjent med skylddelingsforretningen av 1952, ikke kan ha vært i tilstrekkelig aktsom god tro. De har heller ikke utøvet noen bruk av arealene utover hva Lars Andreas Bentsen kunne utøve i kraft av sin sameierett inntil 1979. I ettertid har eierene av bnr. 9 ikke nyttet noen del av arealene.

Ankende part har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

Bentsen & Sønner AS frifinnes.

I motsøksmålet:

Bentsen & Sønner AS er eier av eiendommen gnr. 1, bnr. 25, festetomt nr. 1 under gnr. 9, samt halvparten av festetomt nr. 2 under bnr. 9, alle i Søgne.

I begge søksmålene:

Bentsen & Sønner AS tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllelsestidspunktene.»

Ankemotpartene antar at byrettens dom er riktig både når det gjelder begrunnelsen og resultatet. Det hevdes således at intensjonene i skylddelingsforretningen for bnr. 25 ikke ble videreført og effektuert. Formentlig har dr. Andersen Aars i samråd med John Emil Bentsen i den etterfølgende tid skiftet mening og funnet det mer formålstjenlig at bnr. 9 udelt burde tilfalle Gudrun Bentsen. Det pekes i denne forbindelse på at Bentsen & Sønner var tilstrekkelig sikret allerede for fremtidige utvidelser og ekspensjoner ved ervervene av tomt 1 og 2. Dr. Andersen Aars, som hadde juridisk hjelp, kan ikke ha vært uvitende om at en skylddelingsforretning ikke er noe rettslig dokument som gir grunnlag for en hjemmelsoverføring.

Overensstemmende hermed antok Gudrun Bentsen at bnr. 9 også omfattet bnr. 25 som hennes eiendom. At bnr. 25 ikke er nevnt som overdragelsesobjekt i gaveskjøtet fra 1952 beror antagelig på en ren forglemmelse. Eller partene kan den gang ha resonert derhen at det måtte være unødvendig å nevne bnr. 25 ved side av bnr. 9 all den tid at den tidligere påtenkte overdragelsen av parsellen til Bentsen & Sønner ikke ble noe av. Det finnes ingen kontrakt, skjøte eller andre dokumenter som kan bekrefte eller sansynliggjøre at Bentsen og Sønner ble reell eier av bnr. 25.

Det pekes videre på at bnr. 25 ikke ble trukket inn som aktivapost i dødsbooppgjøret etter John Emil Bentsen i 1972/1973. Av skylddelingsforretningen for bnr. 25 går det forøvrig frem at John Lorentz Bentsen var til stede under grenseoppgangen. Den ankende part kan under disse omstendigheter ikke høres med at John Lorentz Bentsen kan ha forvekslet skylddelingens og festekontraktenes grensebeskrivelser. Advokat Tofte, som er inngiftet i familien Bentsen og antagelig lokalkjent, har også gått ut fra at bnr. 25 ikke tilhørte firmaet. Og når John Lorentz og Lars Andreas Bentsen heller ikke trakk inn bnr. 25 som eiendomsobjekt i kontrakten fra 1979 om oppløsningen av firmasameiet, må forklaringen nødvendigvis være at begge sameierne anså parsellen som ikke tilhørende Bentsen & Sønner.

Gudrun Bentsen og hennes familie og rettsetterfølgere har da også uavbrutt antatt at bnr. 25 tilhørte dem. De har forholdt seg etter dette ved å utøve en eiers faktiske rådighet over parsellen. De har således nyttet deler av bnr. 25 til blant annet slåttemark, plantet busker og foretatt opprydding. Tilslutningsvis, og som en subsidiær anførsel påstås det at Gudrun Bentsen og hennes rettsetterfølgere har ervervet eiendomsrett til bnr. 25 ved hevd. Gudrun Bentsen, som ikke kjente til skylddelingsforretningen, var i aktsom god tro. Bruksutøvelsen over parsellen har riktig nok ikke vært stor. Men hensett til arealets beskaffenhet har hun og hennes rettsetterfølgere utøvet den bruk som er naturlig etter forholdene.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

«I hovedsøksmålet:

Kristiansand byretts dom stadfestes.

I motsøksmålet:

Kristiansand byretts dom stadfestes.

I begge søksmål:

Bentsen & Sønner AS dømmes til å betale saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% årlig rente fra oppfyllingstidspunktet.»

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at dr. Andersen Aars ved skylddelingsforretningen for bnr. 25 i 1952 faktisk overdro eiendomsretten til parsellen til Bentsen & Sønner. Skylddelingsdokumentet gir klart og utvetydig til kjenne at det her dreier seg om en gave, at gavens mottaker er Bentsen & Sønner, og at firmaet, som var representert i forretningen, fikk kunnskap om gavetilsagnet. Det er ikke inntatt betingelser eller andre forbehold som er knyttet til eiendomsoverdragelsen. Slik lagmannsretten forstår dokumentet, sett på bakgrunn av omstendighetene forøvrig, må det trygt kunne legges til grunn at en her står overfor en fullbyrdet gavetransaksjon.

Det foreligger ikke opplysninger eller andre forhold som kan peke i retning av at Bentsen & Sønner frafalt gaven, eller at den ble tilbakeført til dr. Andersen Aars før Gudrun Bentsen noen måneder senere fikk tilskjøtet bnr. 9. I så fall skulle en ha ventet at dr. Andersen Aars hadde ført opp bnr. 25 som overdragelsesobjekt på gaveskjøtet til Gudrun Bentsen i tillegg til bnr. 9. Som allerede nevnt avholdt skylddelingsmennene i egenskap av kommunens pristakstnemd takst over bnr. 9 i samband med fradelingen av bnr. 25. Taksten ble gitt i anledning av at «gnr. 1, bnr. 9 skal overdrages til Gudrun Bentsen». I gaveskjøtet til Gudrun Bentsen på bnr. 9 er det vist til denne taksten på kr 8.000,- som tilsvarende «eiendommens verdi». Skylddelingsforretningen sammenholdt med takstforretningen og gaveskjøtet til Gudrun Bentsen på bnr. 9 kan under disse omstendigheter vanskelig forstås på annen måte enn at taksten gjelder bnr. 9's verdi etter fradelingen av bnr. 25. Lagmannsretten ser det etter dette slik at Gurdrun Bentsen heller ikke reellt sett ble eier av bnr. 25 ved gaveskjøtet.

Det vites ikke hvorfor dr. Andersen Aars unnlot å utferdige skjøte til Bentsen & Sønner på parsellen. Som påpekt av den ankende part kan unnlatelsen bero på en forglemmelse, eller muligens på den omstendighet at giver og gavemottaker har gått ut fra at den tinglyste skylddelingsforretningen var tilstrekkelig som dokumentasjon for en hjemmelsovergang til Bentsen & Sønner på parsellen. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, idet det ikke er noen betingelse at en gavetransaksjon, knyttet til en fast eiendom, skal tilkjennegis i form av et skjøte for å være gyldig.

Det er ikke påstått fra ankemotpartens side at det foreligger noen konkret avtale - skriftlig eller muntlig - hvoretter eiendomsretten til bnr. 25 i ettertid ble overført fra Bentsen & Sønner til Gudrun Bentsen. Lars Andreas Bentsen og hustru Gudrun skal riktig nok ha antatt at eiendommen tilhørte bnr. 9, men John Lorentz Bentsen og hans familie antok at firmaet eier bnr. 25. John Lorentz Bentsen lever, men han er så alderdomssvekket at han er ute av stand til å forklare seg om eiendomsforholdene. At Bentsen & Sønner og dets rettsetterfølger ikke har betalt festeavgiftene for tomt 1 og 2, er utvilsomt momenter som trekker i retning av at firmaet er eier av bnr. 2. På den annen side inneholder booppgjøret etter avdøde John Emil Bentsen i 1972/1973 og kontrakten mellom Lars Andreas og John Lorentz Bentsen om firmaoppløsningen i 1979 opplysninger som er egnet til å underbygge ankemotpartenes krav om eiendomsrett til parsellen. Det gjentas i denne sammenheng at bnr. 25 ikke ble oppført som aktivapost i noen av disse oppgjørene - hva en skulle ha ventet dersom Bentsen & Sønner anså parsellen som tilhørende firmaet. I begge oppgjørene er tomt 1 og 2 betegnet som festetomter. Skylddelingsforretningen for bnr. 25 var for hånde under dødsbooppgjøret, og i hvert fall enkelte arvinger var kjent med dokumentet. Det ble dessuten etter begjæring fra dødsboets bestyrer avholdt oppmålingsforretninger over tomt 1 og 2 - noe som var unødvendig dersom bnr. 25 tilhørte firmaet. På disse målebrevene er det dessuten anført at arealene er betegnet som tomt 1 og 2 «under gr.nr. 1, br.nr. 9». Det må imidlertid tilføyes at arealene under bnr. 25 på målebrevets kart uriktig er betegnet som bnr. 9. Det legges forøvrig til grunn at Bentsen & Sønner ikke nyttet, og neppe heller på sikt hadde noen særlig interesse av arealene på bnr. 25 som lå utenfor tomt 1's og 2's grenser. Arealene hadde heller ikke nevneverdig utnyttelsesverdi for bnr. 9's eier.

Etter lagmannsrettens vurderinger virker det ikke særlig sansynlig at Bentsen & Sønner skal ha overdratt, eller gitt avkall på sin eiendomsrett til bnr. 25 til fordel for Gudrun Bentsen, som ikke hadde noe aktuelt behov for parsellen. Det virker enda mindre sansynlig at firmaet på denne måten også kvittet seg med eiendomsretten til tomt 1 og 2, hvortil virksomheten var knyttet. Selv om det er så at festetiden var lang og festeavgiften beskjeden, måtte et slikt overdrag fremstå for firmaet som en dårlig forretningsmessig og lite heldig løsning. Sannsynligvis har arvingene etter John Emil Bentsen og sameierne under firmaoppløsningen i 1979 ikke vært tilstrekkelig orientert om eiendomsforholdene. En medvirkende årsak til mistaket kan være at de omtvistede arealene på kommunens kart uriktig ble betegnet som bnr. 9. Lagmannsretten går ikke nærmere inn på dette, idet det legges til grunn at opplysningene i foran nevnte dødsbo- og sameieoppgjør ikke er tilstrekkelige som bevis for at Gudrun Bentsen har fått bnr. 25 overdratt. Det må kreves sterkere bevis når det påstås eiendomsrett til en eiendom og kravet som her ikke kan forankres i en påviselig avtale om eiendomsrettsovergang.

Tilbake står spørsmålet om Gudrun Bentsen og hennes rettsetterfølgere har ervervet eiendomsrett til bnr. 25 ved hevd. Det legges til grunn at hun og hennes familie foretok en del oppryddinger på arealet etter siste krig. Det ble såvidt skjønnes plantet en del le-planter, og noen mindre arealer, oppgitt til ca 2,5 da., ble i 1950-åra nyttet til slått og beite. Bruken har således vært beskjeden og periodisk, og den har neppe gått ut over de utnyttelsesrettigheter som familien i alle fall hadde i Lars Andreas Bentsens sameiertid inntil 1979.

Arealene består som nevnt i alt vesentlig av kuperte svaberg. En naturlig bruksutnyttelse kan under disse forholdene ikke bli stor. Det må imidlertid som utgangspunkt kreves at hevderen utøver en aktivitet som utad tilkjennegir at han råder over hevdsobjektet som eier. Aktiviteten må skje noenlunde kontinuerlig, og ikke som her sporadisk over kortere perioder. Selv om det er så at det ikke kan stilles strenge krav til brukens intensitet etter forholdene på stedet, finner lagmannsretten at Gudrun Bentsen og hennes familie ikke har utøvet den aktivitet som er naturlig og som må kreves for å erverve eiendommen ved hevd.

Lagmannsretten er etter dette kommet til at den ankende part må gis medhold i hoved- og motsøksmålet. Angivelsen i motsøksmålet av at den ankende part er eier av «halvparten av festetomt 2 under bnr. 9» er ikke presis nok. Grensen for firmaets del av festetomt 2 er nøyaktig beskrevet i kontrakten av 26. juli 1979 angående oppløsningen av firmasameiet, og går ut på at Bentsen & Sønner eier rettighetene «øst for en linje fra bolt i fjellet pkt. 194 «H» til bunn av liten bugt øst for «Sjø» som vist på vedlagt kart». Domsslutningen utformes overensstemmende hermed.

Ankemotparten har tapt saken for lagmannsretten. Retten er imidlertid blitt stående ved at hver av partene bør bære sine egne saksomkostninger for begge rettsinstanser, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd. Det er herunder tatt hensyn til at tvisteforholdet i det alt vesentlige skyldes uklare forhold som Bentsen & Sønner har medvirket til å skape ved ikke å sørge for å få skjøte på bnr. 25, og deretter ved å opptre på en måte under foran nevnte bo- og sameieoppgjør som var egnet til å skape usikkerhet om eierforholdet.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

I hovedsøksmålet:

Bentsen & Sønner AS frifinnes.

I motsøksmålet:

Bentsen & Sønner AS er eier av eiendommen gnr. 1, bnr. 25, festetomt 1 under bnr. 9 og den del av festetomt 2 under bnr. 9, som ligger østenfor en linje fra bolt i fjellet pkt. 194 «H» til bunn av liten bukt øst for «Sjø», slik som vist på vedlagt kart til kontrakt av 26. juli 1979 mellom Lars Bentsen og John Lorentz Bentsen, alle eiendommer i Søgne kommune.

I begge søksmålene:

Saksomkostninger tilkjennes verken for byrett eller lagmannsrett.