LA-1998-311
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-09-14 |
| Publisert: | LA-1998-00311 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Larvik herredsrett nr: 97-00343 - Agder lagmannsrett LA-1998-00311 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00170K . |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Søren Ø. Hellenes). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ole-Henrik Sætre) |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. Kst. lagdommer Tormod Rafgård. Ekstraord. lagdommer Odvar Rye |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §29, §33, Straffeloven (1902) §227, §28, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §28 |
Saken gjelder gyldigheten av skifteavtale inngått 3 desember 1992 mellom B og A i anledning opphør av samlivet mellom dem. Partene ble gift i 1956, separert 10 desember 1992 og skilt 21 mars 1995.
B reiste 6 juni 1996 søksmål ved Larvik herredsrett mot A med påstand om at avtalen skulle kjennes ugyldig i medhold av avtaleloven §29 og §33. Herredsretten sa dom i saken 21 november 1997 med slik domsslutning:
"1. Skifteavtale av 04.12.1992 mellom B og A kjennes ugyldig.
2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige med til sammen kr 24.000,- - kronertjuefiretusen - .
3. Oppfyllelsesfristen for det under pkt 2 nevnte er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
A har 21 januar 1998 anket dommen til Agder lagmannsrett og påberopt feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. B har 24 februar 1998 gitt tilsvar og imøtegått anken. Begge parter er innvilget fri sakførsel.
Ankeforhandling ble holdt 8 og 9 september 1998 i Tinghuset i Skien. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og ga forklaring. Det ble avhørt 10 vitner, hvorav noen var nye for lagmannsretten. Det ble ellers foretatt protokollasjon slik rettsboken viser.
Saken står for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for herredsretten. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.
A har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten. Anførslene fremgår av herredsrettens dom. Han har for lagmannsretten lagt ned slik påstand :
"1. A frifinnes.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger både for herredsretten og byretten."
B har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten. Anførslene fremgår av herredsrettens dom. Hun har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige for lagmannsrett."
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn herredsretten og skal bemerke:
Bevisførselen for lagmannsretten har som for herredsretten, i stor grad dreiet seg om hvorvidt A har utøvet vold og kommet med trusler mot B og deres fire barn, som nå er voksne. Lagmannsretten finner etter bevisførselen det mest sannsynlig at det har vært en del slik episoder i familien opp gjennom årene i et konfliktfylt ekteskap. A er sterkt å bebreide for dette, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på enkelt- tilfelle. Spørsmålet i denne saken er om slike forhold har påvirket Bs inngåelse av skifteavtalen av 1992. Etter avtaleloven §28 blir det avgjørende om Bs undertegning av skifteavtalen rettstridig er fremtvunget av A ved trusler som fremkalte grunnet frykt for hennes liv eller helbred. At den skal være fremtvunget ved vold er ikke påberopt. Foreligger det trusler som nevnt, vil den være rettstridig. Det kreves årsakssammenheng mellom trusselen og inngåelsen av avtalen. Hvorvidt frykten i tilfelle har vært grunnet, må avgjøres subjektivt, eller mao etter Bs egne forutsetninger på tiden for avtaleinngåelsen. Forsåvidt gjelder frykt for hennes helbred, vil ihvertfall en omgang med juling være tilstrekkelig.
B og A inngikk først en skifteavtale 29 oktober 1992, samtidig med at separasjonssøknaden ble undertegnet. Begge parter ble bistått av advokat. Det sentrale aktivum i boet var partenes hus i Larvik. I følge avtalen skulle partene være sameiere med en fjerdedel på B og tre fjerdedeler på A. I tillegg skulle B få utbetalt et beløp på kr 180.000. Lagmannsretten legger til grunn at denne ordning var i samsvar med det hun på forhånd hadde snakket om som en mulighet. I et notat som er fremlagt for lagmannsretten har sønnen C beskrevet ordningen som "MAMMAS FORSLAG 1".
I den reviderte skifteavtalen av 3 desember 1992, som denne saken dreier seg om, ble det avtalt at A alene skulle overta huset. B skulle fortsatt få et beløp på kr 180.000, og i tillegg skulle hun motta kr 20.000 innen 1 januar 1996. Dessuten ble det avtalt likedeling av beløp over kr 400.000 - med fradrag av eventuelle påkostninger dersom huset ble solgt før 1 januar 1998. Denne ordning har store likhetstrekk med det som i ovennevnte notat fremkommer som mammas forslag nr to. Også ved denne avtaleinngåelse var begge parter bistått av advokat.
Det tilføyes at begge avtaler bygger på at verdien av huset var omlag kr 400.000. Det ble ikke avholdt takst da, men to senere avholdte takster som er fremlagt for lagmannsretten viser salgsverdier i 1992 på hhv kr 380.000 og kr 400.000.
Lagmannsretten legger som herredsretten til grunn, at B var nedbrutt da skifteavtalen ble inngått. Det gjaldt imidlertid også mannen, som i følge fremlagt utskrift av legejournal var uføretrygdet fra 1989 og 1 desember 1992 ble vurdert som deprimert og med "overhengende suicidalfare".
Den trussel fra A som er påberopt i saken, er særlig at han også etter samlivsbruddet og før avtalen ble undertegnet, har kommet med et av de uttrykk han ofte brukte, nemlig at han skulle "ta" henne. B har forklart at hun var redd for at dette betydde at han ville øve vold mot henne, og datteren D har bekreftet dette. A har tidligere bekreftet at han har kommet med slike utsagn, bl.a i en straffesak i 1996 der han ble frifunnet for tiltale om trusler etter straffeloven §227. For lagmannsretten har han imidlertid forklart at han mente at han skulle ta henne i en rettssak. Selv om B gjennom et langt, konfliktfylt samliv har hørt ham bruke slike uttrykk mange ganger og virkningen på henne dermed kan ha fortatt seg, ser ikke lagmannsretten bort fra at B kan ha hatt en viss frykt for hva mannen ville finne på dersom skifteforhandlingene gikk ham i mot. Det kan også ha foreligget en grunnet frykt for helbreden, jf §28. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å ta endelig standpunkt til dette vanskelige bevisspørsmålet.
Lagmannsretten vurderer det således slik at begge parter i den sterke konfliktsituasjonen som forelå, hadde et sterkt ønske om å bli ferdige med skiftet så raskt som mulig. B ønsket at mannen skulle bli sittende i huset til ektefellene; også av hensyn til barna. Selv ønsket hun å kjøpe leilighet, og hun ville derfor ha en skifteavtale som ga henne kontanter til dette. Den inngåtte avtalen er ikke satt opp som et ordinært skiftedokument med angivelse av aktiva, passiva, utregning av lodd og utlodning. Den bygger også på den ordning at ektefellenes separate bankkonti ikke skulle dras inn i skiftet, men fortsatt disponeres av hver av dem. Dette strider mot likedelingsprinsippet. Det er mulig at en konsekvent gjennomføring av dette prinsippet ville medført at B ville fått et større boslodd. Det knytter seg en del usikkerhet til dette, bl.a i hvilken utstrekning skjevdeling kunne ha vært aktuelt.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. Det vesentlige må være at avtalen mest sannsynlig fremstår som uttrykk for Bs ønsker. Hun har hatt god tid til å tenke gjennom saken, hun har drøftet den med barna sine, og hun har hatt advokatbistand. Den truende oppførsel A har vist både før og etter samlivsbruddet må bebreides ham, men lagmannsretten kan ikke finne det overveiende sannsynlig at den har vært motiverende for henne da hun inngikk avtalen. Med lovens ord er avtalen ikke fremtvunget av noen trussel som nevnt i loven.
Etter avtaleloven §33 vil skifteavtalen kunne kjennes ugyldig dersom A kjente til forhold hos B ved avtaleinngåelsen som gjør at det vil stride mot redelighet eller god tro å gjøre avtalen gjeldende. De forhold som påberopes er truslene nevnt ovenfor, samt at B skulle være kuet av mannen etter et langt og vanskelig samliv med ham og derfor ikke hadde klart for seg hva hun gikk med på. Lagmannsretten er ovenfor kommet til at en eventuell trussel om vold ikke har fremtvunget eller vært motiverende for avtalen, og det får avgjørende betydning også i forhold til §33. Når det gjelder anførselen om underkuelse, ser ikke lagmannsretten bort fra at B til tider kan ha følt det slik opp gjennom årene. På tiden for avtaleinngåelsen var som nevnt begge parter langt nede. A har mest sannsynlig ikke hatt noen tanker, langt mindre kunnskap, om at ektefellen skulle være verre stilt enn han selv var i så måte, og at hun derfor undertegnet noe hun ikke ønsket. Under de forhold som rådet, finner lagmannsretten at han heller ikke har handlet mot redelighet eller god tro.
Lagmannsretten finner avslutningsvis grunn til å tilføye at B i tiden etter avtaleinngåelsen foretok en del handlinger som bekrefter både at hun ikke lot mannens truende vesen styre sine handlinger, og at hun ikke var kuet i en slik grad at den fratok henne evnen til å opptre selvstendig og veloverveid. Det er således på det rene at hun etter separasjon i ett år motsatte seg å skrive under skilsmissesøknaden, slik at A måtte vente ett år til. Videre reiste hun i 1993 sak mot A med krav om utlevering av en del gjenstander som i følge skiftet tilhørte henne. Hun anmeldte ham også for straffbare trusler og gjennomførte hovedforhandlig som fornærmet ved Larvik herredsrett i 1996, jf ovenfor. Endelig nevnes at hun begjærte utleggsforretning i anledning mannens gjeldsbrev i forbindelse med skiftet.
På denne bakgrunn blir A å frifinne, slik det er nedlagt påstand om.
Det er lagt ned påstand om saksomkostninger til det offentlige. Lagmannsretten finner at saken har frembudt tvil, og at unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd jf §180 annet ledd, bør komme til anvendelse. Saksomkostninger blir derfor ikke idømt for noen instans.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes.
2. Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsretten og lagmannsretten.