LA-1998-32

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-08-03
Publisert:	LA-1998-00032
Stikkord:	Barnevern
Sammendrag:
Saksgang:	Tønsberg byrett nr: 97-00331 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00032 A
Parter:	Ankende part: C (Prosessfullmektig: Advokat Ole-Johnny Yggeseth) Ankemotpart: Bærum kommune (Prosessfullmektig: Advokat Just Finne) Hjelpeinterv. svak: B (Prosessfullmektig: Advokat Jahn Knapstad)
Forfatter:	Kst. lagdommer Tormod Rafgård Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang Ekstraord. lagdommer Tor Berge Med fire meddommere
Lovhenvisninger:	Barnevernloven (1992) §4-12, §6-3, Tvistemålsloven (1915) §4-12, §477, §482, §6-3

A født xx.xx.84 (heretter; A) er sønn av B (moren) og C (faren eller C). As foreldre var samboere, men flyttet fra hverandre kort tid etter fødselen. Mor fikk psykiske problemer og har flere ganger søkt opphold på psykiatrisk sykehus. Far ble ved dom av Asker og Bærum herredsrett i 1986 tilkjent den daglige omsorg for A.

Den 25.02.97 traff fylkesnemnda for sosiale saker i Oslo og Akershus vedtak om at Bærum kommune skulle overta omsorgen for A og at han skulle plasseres i fosterhjem. Hver av foreldrene skulle ha samvær med gutten inntil 6 timer en gang i måneden. Samværet med faren skulle skje under tilsyn.

Kommunen fant imidlertid ikke noe egnet permanent fosterhjem for A som ble boende i sitt tidligere besøkshjem hos D i Asker. Besøkshjemmet ble nå midlertidig fosterhjem. Som avlastning ble det forsøkt med nytt besøkshjem på X en gang i måneden, men dette ble senere avviklet etter As ønske.

Faren brakte fylkesnemndas vedtak inn for Tønsberg byrett som 25.08.97 avsa dom med følgende slutning:

"1. Bærum kommune overtar omsorgen for A, født xx.xx.84.

2. A plasseres i godkjent fosterhjem.

3. A skal ha samvær med hver av sine foreldre en helg i måneden fra fredag ettermiddag kl. 19.00 til søndag ettermiddag kl. 18.00."

For sakens øvrige bakgrunn frem til dommen i Tønsberg byrett vises til byrettens premisser s. 2-5.

På vegne av faren, anket advokat Ole-Johnny Yggeseth den 21.10.97 byrettens dom til Agder lagmannsrett. Bærum kommune, ved advokat Just Finne, sendte tilsvar med motanke til lagmannsretten 13.11.97. Moren meddelte i desember gjennom advokat Jahn Knapstad at hun ville tre inn i saken som hjelpeintervenient i likhet med den posisjon som hun hadde for Tønsberg byrett.

Barnevernstjensten i Bærum kommune fattet 17.11.97 enkeltvedtak som gikk ut på at As samvær med faren skulle innskrenkes i forhold til byrettens dom og skje under tilsyn 6 timer pr. måned. Dette var i samsvar med fylkesnemndas vedtak av 25.02.97. Faren påklaget vedtaket 01.12.97, men kommunen fant ikke grunn til omgjøring.

Ankesaken ble berammet til hovedforhandling for lagmannsretten, 16.03.98. Men partene begjærte så saken utsatt i påvente av utfallet av en DNA test som skulle fastslå hvorvidt C var As biologiske far. Utfallet av DNA testen forelå i mai 98 og bekreftet at C var As biologiske far.

Ved prosesskrift av 25.03.98 fremsatte C begjæring til lagmannsretten der han anførte at kommunens vedtak om innskrenkning av det samværet som byretten hadde bestemt, var uhjemlet og ulovlig. Det ble nedlagt påstand om at byrettens dom "gjelder". Begjæringen ble avvist ved lagmannsrettens kjennelse av 06.05.98 under henvisning til tvistemålsloven §477.

I begynnelsen av mars 98, hadde Fylkesbarnevernet sendt søknad om plass for A ved Y barnevernsenter i Asker. Av brevet går også frem at barneverntjenesten vurderte å fremlegge et endringsforslag om å plassere gutten i institusjon "ettersom det ikke foreligger hjemmel for dette i dag." Søknaden ble innvilget og fra 01.06.98 fikk A midlertidig plass ved Z korttid- og utredningsavdeling som er underlagt Y barnevernsenter. I forbindelse med plasseringen forutsatte barnevernet at det ble utarbeidet en utredning av As behov med tanke på videre plassering.

I perioden april - juni 98 rømte A ved flere anledninger både til Æ for å treffe sin far og til sin fars venninne, E som bor i Bærum. Den 26.05.98 måtte barnevernet anmode om bistand fra politiet for å hente A, som da oppholdt seg i hjemmet til fars venninne. Etter kort tid rømte A tilbake til E. Barnevernet anmodet nok en gang politiet om hjelp til å få ham tilbake, men ga etter denne episoden foreløpig opp og bekreftet at gutten kunne bo hos henne til saken kom opp for lagmannsretten. Noe senere fikk imidlertid A tilbud fra barnevernet om ferieopphold sammen med andre barn i Ø. Her oppholdt han seg da saken kom opp for lagmannsretten i Tønsberg.

Hovedforhandlingen i ankesaken foregikk fra 29.06.98 til 02.07.98. Ankende part, C møtte med sin prosessfullmektig, advokat Ole-Johnny Yggeseth. Ankemotparten, Bærum kommune var representert ved barnevernskurator Anne-Grete Sanne og prosessfullmektigen, advokat Just Finne. Hjelpeintervenienten, B møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jahn Knapstad.

Under forhandlingene hadde rettens formann og de fagkyndige meddommere 02.07.98 et møte med A som klart ga uttrykk for at han ønsket å bo hos sin far i Æ. Orientering om samtalen ble umiddelbart gitt i rettsmøtet. Det ble avhørt åtte vitner i saken, derav tre sakkyndige vitner. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Saken står ellers i hovedtrekk i samme stilling som for byretten. De nærmere omstendigheter i saken, partenes anførsler, samt byrettens vurdering av de faktiske og rettslige forhold og dens begrunnelse fremgår av rettens premisser.

For lagmannsretten har ankende part i det vesentlige gjort gjeldende:

Som enslig forsørger tok faren selv tidlig kontakt med sosialetaten i Bærum for å få avlastning. Hjemmet til D i Asker ble oppnevnt som besøkshjem for A. Omsorgen for gutten gikk forøvrig bra frem til 1991 da C mistet sitt faste arbeide på - - -. Det erkjennes at han deretter etter hvert forsømte A, noe som resulterte i en bekymringsrapport fra barnevernvakten i Å i januar 1993. To år senere, skrev far til barneverntjenesten og ba om bedre støtte. Han fikk avslag på sin anmodning. Det fremgår av avslaget at det var uenighet mellom skole og barnevernstjeneste om hvem som var ansvarlig for hjelpetiltak. Noen måneder senere ble det likevel fattet vedtak om støttetiltak. Den videre utvikling fremgår av byrettens premisser.

Det er kommunen som skal bevise at det foreligger slike alvorlige forhold som gjør far uegnet til å ha omsorgen for A, jfr. barnevl. §4-12 bokstav a. Slike bevis er ikke ført.

Far, som er blitt 46 år, har tatt et kraftig tak i sin livssituasjon. Ved årsskiftet 96/97 flyttet han til sin hjemkommune Æ, hvor han nå har fått sin egen leilighet med god plass til A. Leiekontrakten går frem til år 2001. Han har vært i arbeide siden han kom tilbake til Æ. Hans sterke ønske om å overta omsorgen deles av A som snart er 14 år og som har reagert voldsomt på at han fortsatt skal holdes borte fra faren. As ønske om å komme til far er kommet sterkt til uttrykk gjennom gjentatte rømninger til Æ og til fars venninne i Bærum hvor han også føler seg trygg. I kraft av sitt naturlige instinkt og sine følelser søker A sin biologiske far. Dette er ansett som et positivt trekk i vår kultur, og det har alltid vært lovens utgangspunkt at et barn skal vokse opp hos sine biologiske foreldre. A er ikke til å misforstå, og det synes helt klart at enhver ordning som skal ha den minste sjanse til å lykkes, forutsetter deltagelse fra fars side.

De forhold som gjøres gjeldende av kommunen som grunnlag for omsorgsovertagelsen er: fars forhold til alkohol, hans manglende selverkjennelse og hans kameratslige omgangstone som ikke gjør ham i stand til å trekke klare grenser for A.

Ingen av disse forhold er så alvorlige at det gjør far uegnet til å ha omsorgen for sin sønn. Far er hemmet i sin kommunikasjon med det offentlige ved at han ikke har lett for å uttrykke seg verbalt. Dette lider han under. I den vanskelige situasjon som han nå er oppe i, har han hatt samtale med psykolog og er villig til å underkaste seg kontroll for å vise at de påberopte problemer er sterkt overdrevet fra kommunens side. Kommunens anførsler må på sin side ses i sammenheng med to positive sakkyndige uttalelser som ble fremlagt i 1986 da faren ble tildelt omsorgen for A. Deres vurdering ble sterkt støttet av spesialpsykolog Randi Natvig som ble avhørt som sakkyndig vitne for lagmannsretten og som har kjent far og sønn fra sin tid i Bærum helseråd. Hun sluttet her i 1996 etter 20 års tjenestetid. Det er symptomatisk at barneverntjenesten ikke har vært villig til å innhente en uhildet sakkyndig vurdering av far.

Barnevernet har hatt kontakt med familien siden gutten var ett år gammel og kommunen har i den siste tiden hatt ansvaret for omsorgen av A i over 1,5 år. Det er riktig at A har vært tatt for noen naskerier/tyverier, at han har rømt fra fosterhjemmet og at har hatt sosiale tilpasningsvansker på skolen. Det er imidlertid å gå for langt når kommunen hevder at A derved er så "skadet" og har så spesielle behov at disse ikke kan dekkes av faren i Æ. Det hadde ikke lykkes kommunen å finne passende fosterhjem da saken var oppe for byretten. Kommunen, som gang på gang har "feilet", har fortsatt lite å tilby A og hans reaksjoner må anses som en klar protest mot kommunens håndtering av saken.

Gutten er nå plassert på barnehjem. Forsøk på å etablere nytt foreldreforhold for A gjennom ny fosterhjemsplassering - slik kommunen har skissert for lagmannsretten - vil ikke bare være risikabelt, men helt fåfengt sett i sammenheng med at gutten begynner å nærme seg voksen alder og klart har gitt uttrykk for at han vil bo hos sin far. Fortsatt eksperimentering fra kommunens side, kan i den foreliggende situasjon lett få uheldige, utilsiktede virkninger. Det er også en urettferdig stigmatisering av far som representerer kontinuiteten for A og som er det ankerfeste som kan gi gutten den ro som nå trengs.

Omsorgsovertagelse er etter loven å betrakte som siste utvei, jfr. barnevl.§4-12 annet ledd. Bestemmelsen setter ingen idealisert norm for egnete omsorgspersoner slik byretten synes å ha lagt til grunn. Lista må legges lavere enn som så idet det må tas hensyn til at familierelasjonene i seg selv er viktige og at barnets mening skal høres og tillegges betydning, jfr.barnevl.§6-3 første ledd. Det ankes derfor over byrettens lovanvendelse.

Kommunen har ytterligere vanskeliggjort As situasjon ved å innskrenke samværene med far og dertil kreve at de korte samværene skal skje med tilsyn noe som skaper en kunstig atmosfære. Når kommunen dertil legger hindringer i veien for telefonsamtaler mellom far og sønn, forsterker det As følelse av at alt som har med far å gjøre er ulovlig. Også kommunens håndtering av forholdene rundt DNA testen var klossete og lite profesjonell hvilket har gjort det enda vanskeligere for A.

Kommunen har som støtte for sine anførsler for lagmannsretten sterkt fremhevet at det omsorgsalternativ som var fremme under behandlingen i byretten, nå er falt bort. Dette inkluderte hjelp og støtte fra fars familie på - - - utenfor Æ. Årsaken til at dette tilbud ikke er like aktuelt skyldes ikke alene at far kan ha kommet noe på kant med enkelte familiemedlemmer, men også påvirkning fra barnevernets representanter etter at samværsretten ble innskrenket. Fortsatt vil det selvsagt være verdifullt for As videre utvikling å få anledning til bedre kontakt med sin familie på - - - ved å bli gjenforent med sin far i Æ.

Dersom omsorgsovertagelsen likevel ikke blir opphevet nedlegges subsidiært påstand om samvær uten tilsyn slik byretten kom frem til, samt en ukes ferieopphold.

Ankende part har nedlagt denne påstand :

"Prinsipalt: Tønsberg byretts dom i sak nr. 97-331 A om omsorgsovertagelse for A, født xx.xx.84 oppheves idet sønnen tilbakeføres til far C.

Subsidiært: A skal ha samvær med sin far C en helg i måneden fra fredag ettermiddag kl. 19 til søndag ettermiddag kl. 18 foruten en uke sommerferie."

Ankemotparten, Bærum kommune har i hovedtrekk fremkommet med de samme anførsler som for byretten. Situasjonen rundt C har ikke siden endret seg til det bedre slik at han nå er i stand til å ta seg av sin sønn på en tilfredsstillende måte vurdert ut fra barnevl. §4-12 bokstav a, jfr.4-12 bokstav d. Når det gjelder de juridiske anførsler samt de forhold som viser fars personlighet, atferd og omsorgssvikt frem til sommeren 1997, henvises derfor til byrettens premisser.

Hva angår As mange problemer som reflekterer tradisjonelle symptomer utviklet gjennom langvarig omsorgsvikt, vises også til kommunens anførsler for byretten slik de er gjengitt i byrettens premisser. Det fremgår at når A stjeler, lyver og skulker, fremstår han i dag som et skadet barn som trenger klare rammer for sin oppførsel med gode voksne forbilder. Det kan faren dessverre ikke gi idet han vedholder sin bagatellisering av de alvorlige problemene som er oppstått over lang tid.

Utviklingen siden byrettssaken har også vist at kommunens vurdering av det såkalte - - -alternativet var riktig. Dette alternativet gikk ut på at faren ved hjelp av sin familie på - - - skulle tilby A et trygt og godt miljø utenfor Æ. Fars atferd har imidlertid resultert i at tilbudet om støtte fra familien her nå er langt mindre synlig.

Man står da igjen med å vurdere hva faren selv kan tilby A i dag. Han skal krediteres for å ha vendt tilbake til arbeidslivet og for at han har skaffet seg bolig. Dog er det ingenting som tyder på at hans alkoholvaner og livsstil forøvrig har endret seg. Han har fortsatt vært beruset i telefonen når han har kontaktet barnevernet og A.

Det kan ikke legges avgjørende vekt på hva A gir uttrykk for. Guttens ønske om å bo sammen med faren må ses i lys av den ekstreme lojalitet som han viser og sin tro på at han er i stand til å løse farens alkoholproblemer. Heller ikke kan det legges vekt på sakkyndige erklæringer som går langt tilbake i tid.

Det som må være avgjørende for retten, er forholdene på domstidspunktet. To sakkyndige vitner; psykolog Fredrikke Lynum og psykolog Pål Mo Iversen, som har uttalt seg på bakgrunn av forholdene i dag, er samstemte i sin oppfatning av at bare fosterhjemsplassering kan gi A den ro som er nødvendig. De er også enige om at han er et skadet barn som trenger en ekstraordinær støtte for å utvikle seg positivt. Kommunen har funnet et godt fosterhjem i en landkommune i Østfold der det er andre barn. Fosterhjemmet er kjent med sakens bakgrunn og er motivert til å ta utfordringen. Dette fremstår som et klart tryggere alternativ enn hva far kan tilby i Æ.

Når det gjelder samværsspørsmålet, må det legges til grunn at erfaringen fra de tidligere samværene med far uten tilsyn, ikke var gode. Faren trakk gutten inn i sine egne problemer og A viste en sterk negativ atferdsendring hver gang han kom tilbake fra Æ. Dette ga seg utslag i vanskeligheter på ungdomsskolen, både i form av manglende konsentrasjon og av disiplinær art. Likeledes ble hans atferd i fosterhjemmet langt mere problematisk. At samværene har vært uheldige er også bekreftet av en representant for fars egen familie. Det er etter dette kommunens mening at samvær med far fortsatt bør skje under tilsyn, og at det ikke bør finne sted for ofte. Det er viktig at A får ro og at han blir i fosterhjemmet med "hele seg" og ikke splittes opp ved hyppige besøk hos far, slik at han ikke lenger føler seg hjemme noe sted.

Kommunen har nedlagt slik påstand og motanke :

"1. Tønsberg byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. A skal ha samvær med sin far inntil 4 ganger pr. år inntil 6 timer pr. gang under tilsyn.

3. A skal ha samvær med sin mor hver 14. dag inntil 4 timer pr.gang."

B har som helpeintervenient anført:

I likhet med anførslene for byretten gjøres gjeldende at A er et barn som er preget av å ha levet i mange år under grov omsorgssvikt og at faren ikke kan klare å gi ham slik omsorg som loven krever. Dette er nå enda klarere etter at det nettverk som ble hevdet etablert av fars familie i Æområdet, synes å ha smuldret bort. Som mor kan hjelpeintervenienten på grunn av sin sykdom, ikke makte omsorgsoppgaven. Kommunens påstand om at A plasseres i fosterhjem, må - etter omstendighetene - derfor gis full støtte. Det vises forøvrig til hjelpeintervenientens anførsler for byretten slik de fremgår av rettens premisser. Selv ønsker mor samvær med A i overensstemmelse med byrettens dom. Særskilt påstand nedlegges ikke.

Lagmannsretten skal bemerke :

De spørsmål saken gjelder er hvorvidt Bærum kommune eller C skal ha omsorgen for A, og dernest foreldrenes samvær med sønnen. Det følger av tvistemålsloven §482 at retten kan prøve alle sider av saken og at retten er ubundet av det partene gjør gjeldende og de påstander som er nedlagt. Ved sin vurdering av saken skal retten bygge sin avgjørelse på forholdene ved domstidspunktet. Rettens oppgave er dermed å vurdere fylkesnemndas avgjørelse og byrettens dom ut fra situasjonen i dag.

Etter en totalvurdering som omfatter til dels motstridende vitneprov, partenes forklaringer og den samtale som retten hadde med A, er lagmannsrettens flertall på seks medlemmer i omsorgsspørsmålet kommet til samme resultat som byretten. En er også enig med byretten i at samværet med far og med mor, bør finne sted uten tilsyn.

Lagmannsretten har stor forståelse for de sterke bånd som har utviklet seg mellom far og sønn til tross for de vanskeligheter som de har vært i gjennom. Det initiativ som C har tatt ved å flytte til sin hjemkommune og finne seg arbeide og fast bopel der, er positivt og vektlagt i rettens vurdering. Det er også tatt hensyn til at Bærum kommune på sin side har erkjent at barneverntjenestens håndtering av A ikke har vært ubetinget heldig.

Etter bevisføringen legger lagmannsretten til grunn at den åpenbart mangelfulle omsorg som far tidligere har vist i forhold til A, er av en slik karakter at flytting til og etablering i en annen kommune ikke er tilstrekkelig for at han igjen skal kunne overta omsorgen.

I denne forbindelse har lagmannsretten lagt vekt på følgende forhold:

Det er ikke grunnlag for antagelse av at fars alkoholvaner har endret seg. Videre er fars forhold til barneverntjenesten fortsatt anstrengt. Forholdet til midlertidig fostermor, D har heller ikke utviklet seg positivt. Dette til tross for at hun i den foreliggende situasjon kanskje kunne ha vært den ressurs som kunne bidra til slik ro som A åpenbart sårt trenger til. Dertil kommer at det såkalte - - -alternativet som inngikk som et vesentlig grunnlag for ankende parts anførsler for byretten, må anses for å ha smuldret bort. Det er fremkommet noe motstridende forklaringer fra partene om årsaken til dette. At hele forklaringen kan ligge i en uheldig påvirkning fra barnevernet eller kommunens representanter, anser lagmannsretten - etter bevisføringen - som utelukket. Uten å gå nærmere inn på denne diskusjon, legger lagmannsretten til grunn at C enten ikke kan ha forstått, eller evnet å ivareta As interesser i forholdet til sin egen familie. Eller så må C bevisst ha nedprioritert hva som vil være til beste for gutten. Under alle omstendigheter er det lagmannsrettens inntrykk at C ikke har sett nødvendigheten av å etablere et samarbeide med de potensielle ressurser som finnes i miljøet rundt A. Dette har hatt den uheldige følge at gutten i for stor grad er trukket inn i den konflikt som nå foreligger til avgjørelse.

Det legges til grunn at kommunen har funnet et godt egnet fosterhjem som er villig til å dra omsorg for A. Videre at fosterhjemmet er kjent med bakgrunnen for denne sak og at det er motivert til å ta den utfordring som plasseringen innebærer. As behov for å få bygget opp den nødvendige ro og trygghet i tilværelsen er så vesentlig at den ankende parts ønske om å overta omsorgen, derfor må stå tilbake. Når det forøvrig gjelder vurderingen av far som omsorgsperson og forholdet til A, vises til den begrunnelse som er gitt i byrettens dom som i det vesentlige er dekkende også for lagmannsrettens syn.

Det spørsmål som da gjenstår gjelder samværsretten med foreldrene, og om eventuelt samvær med far skal være med eller uten tilsyn.

Etter det som er kommet frem under hovedforhandlingen for lagmannsretten, er A en våken gutt med mange gode kvaliteter. Samtidig har han utviklet betydelige sosiale tilpasningsvansker. Han nærmer seg voksen alder. Det er enighet om at siktemålet med omsorgsovertagelsen i denne sak ikke bør være å bryte forbindelsen med biologiske foreldre. Både mor i Bærum og far i Æ bør fortsatt være sentrale personer for A. Utgangspunktet må være at samværsordningene tilpasses formålet med fosterhjemsplasseringen som er å skape ro gjennom en trygg voksenkontakt som evner å sette klare rammer for hva som er tillatt, og hva som ikke er tillatt. Hyppigheten av samværene med biologiske foreldre bør vurderes i lys av at lokaliseringen av fosterhjemmet vil være i en kommune i Østfold.

Samværet med mor er minst problematisk. Stort sett har dialogen og forståelsen mellom mor og kommunen vært god og mor har som hjelpeintervenient støttet den påstand som kommunen har nedlagt; samvær inntil 4 timer hver 14 dag. Men da A også skal ha samvær med far, finner lagmannsretten at et så hyppig samvær med mor som det er nedlagt påstand om, kan gå ut over den ro som synes nødvendig for en vellykket plassering i det nye fosterhjem. Besøkene hos moren bør derfor begrenses til et besøk i måneden. Besøkene kan strekke seg noe utover de 4 timer som det er nedlagt påstand om hvis fosterhjemmet, barnevernet og moren i samråd senere finner det ubetenklig.

Kommunen har nedlagt påstand om at As samvær med far begrenses til fire besøk pr. år. Lagmannsretten har forståelse for denne påstand og den begrunnelse som er gitt. På den annen side er det utviklet sterke følelsesmessige relasjoner mellom far og sønn som det må vises stor varsomhet med å forstyrre. Lagmannsretten fastsetter derfor at besøkene skal være annen hver måned, seks pr. år og at de fortsatt bør strekke seg over en "weekend" i samsvar med byrettens domslutning. Lagmannsretten slutter seg av samme grunn til ankende part subsidiære påstand om at det i tillegg bør være anledning til et feriebesøk av en ukes varighet slik at A får anledning til å gjøre seg bedre kjent med fars familie. Ferieuken bør normalt legges til sommerferien. Hvis dette ikke lar seg gjøre sommeren 1998, pga tidspunktet for denne domsavsigelse, overlates det til partene å finne annet egnet tidspunkt for disse feriedager, for eks. i forbindelse med skolens høst og/eller juleferie.

Byretten viste far tillit gjennom sin avgjørelse om at As besøk hos ham skulle være uten tilsyn. Lagmannsretten finner ikke at utviklingen senere har vært av en slik karakter at denne avgjørelse må settes til side. Til tross for de uoverensstemmelser som er oppstått mellom far og fars familie, synes det klart at A - slik han selv formidlet sterkt ønske om i sin samtale med retten - bør få sjansen til å videreutvikle sin kontakt med far, farmor, onkel, tante og søskenbarn i Æ-området på en mest mulig naturlig måte. A har gjort greit rede for hvorfor tilsynsordningen reduserte kvaliteten av besøkene hos far og lagmannsretten slutter seg til at disse besøkene bør være uten tilsyn.

Det legges til grunn for avgjørelsen at alle parter innser nødvendigheten av at det skapes ro rundt A. For at han skal fungere bedre i fremtiden, er det lagmannsrettens enstemmige oppfatning at far i større grad bør være lydhør for de signaler som kommer fra ankemotpartens side. Dette inkluderer et mer konstruktivt samarbeide med barnevernmyndighetene og forutsetter at partene ikke låser seg fast i hva man som enkeltperson kan oppfatte som rett eller urett. Det er verdifullt at foreldrenes familier synes å ha vist engasjement for ivaretagelsen av As beste interesser. Det er viktig at denne støtten fortsetter til tross for fosterhjemsplasseringen og eventuelle uoverensstemmelser innen familiene.

På den annen side legges til grunn at Bærum kommune ikke - slik som noen av anførslene fra ankende part kan tolkes - har latt det gå prestisje i saken, men at kommunen stiller seg åpen for forslag som måtte komme for at den kvalitetsmessige kontakt mellom A og foreldrene til en hver tid blir best mulig. Retten vil i denne forbindelse ikke unnlate å peke på ønskligheten av at det stilles til rådighet faghjelp/psykologisk bistand for at forholdet far/sønn skal kunne utvikle seg på best mulig måte.

Rettens mindretall, en meddommer, er kommet til at ankende part må gis medhold. Mindretallet viser til at kommunens tiltak for å ivareta As interesser hittil ikke har vært heldige. Det fosterhjemsalternativ som er skissert for lagmannsretten synes heller ikke i tilstrekkelig grad å fremstå som et klart og sikkert alternativ. På bakgrunn av at kommunen tidligere har feilet i sine forsøk på fosterhjemsplassering og på bakgrunn av As klare ønske om å bo hos sin far, bør hans ønske imøtekommes. Selv om far siden byrettsbehandlingen, ikke helt har maktet å følge opp sin sønns interesser slik man kunne ønske, finner mindretallet at Cs utvikling siden han flyttet til Æ har vært tilstrekkelig positiv til at han nå bør ha omsorgen for sin sønn. Da meddommeren er i mindretall støtter han subsidiært den samværsordning som flertallet har kommet frem til.

Domsslutning:

1. Tønsberg byretts dom pkt. 1 og 2 stadfestes.

2. A skal ha samvær med sin mor en gang i måneden inntil 4 timer pr.gang uten tilsyn.

3. A skal ha samvær med sin far C seks helger i året fra fredag ettermiddag kl. 19.00 til søndag ettermiddag kl. 18.00 og i tillegg en ukes sommerferie i året. Samværene skal være uten tilsyn.