LA-1998-332

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-23
Publisert:	LA-1998-00332
Stikkord:	Arbeidsforhold
Sammendrag:
Saksgang:	Holt herredsrett nr: 97-00048 - Agder lagmannsrett LA-1998-00332 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00445K .
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Carolyn Midsem). Ankemotpart: Aust-Agder fylkeskommune (Prosessfullmektig: Advokat Alice Jervell).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Fire meddommere
Lovhenvisninger:	Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §62, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Lov om videregående opplæring (1974), §2, §4, §57, §58A, §61

Saken gjelder spørsmålet om det foreligger en usaklig endringsoppsigelse av A i hans stilling som inspektør II, og om han i tilfelle har krav på erstatning for ikke-økonomisk skade.

Holt herredsrett avsa 4. november 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Aust-Agder fylkeskommune frifinnes.

2. A betaler kr. 66.807,- - sekstisekstusenåttehundreogsyvkroner- i saksomkostninger til Aust-Agder fylkeskommune innen 14 -fjorten- dager.»

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.

A har 9. januar 1998 anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisvurderingen og rettsanvendelsen. Aust-Agder fylkeskommune har imøtegått anken og påstått herredsrettens dom stadfestet.

For lagmannsretten ble det, som for herredsretten, lagt ned påstand om at oppsigelsen av A skulle kjennes ugyldig, samtidig som det ble fremsatt krav om å stå i stilling til rettskraftig dom foreligger. I prosesskrift av 3. april 1998 frafalt A kravet på gjeninntredelse i stillingen, og påstanden ble endret til at oppsigelsen kjennes usaklig og at han tilkjennes erstatning etter rettens skjønn. Krav om erstatning for lønnstap er senere frafalt, hvorimot krav om ikke-økonomisk tap er opprettholdt.

Ankeforhandling ble holdt i tinghuset i Arendal 16., 17., 18. og 19. februar 1999. A møtte sammen med sin prosessfullmektig, advokat Carolyn Midsem, og avga forklaring. For Aust-Agder fylkeskommune møtte undervisningssjef Sigmund Austenaa med fullmakt samt fylkeskommunens prosessfullmektig, advokat Alice Jervell. Austenaa avga forklaring. Det ble i tillegg avhørt 12 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

A har gjort gjeldende at brev av 16. februar 1996 vedlagt arbeidsavtale for adjunkt med opprykk innebar en endring av grunnpreget i hans stilling og er dermed en endringsoppsigelse. Denne endringsoppsigelse er ikke saklig begrunnet. Overføringen av AMO-sentrene til fylkeskommunen pr. 1. januar 1996 ga ikke i seg selv grunnlag for en endring av hans stilling som undervisningsinspektør II. Han hadde da krav på uendrede forhold frem til det forelå et gyldig vedtak som kunne gi grunnlag for en endring. Et slikt vedtak er ikke truffet. En omorganiseringsprosess var påbegynt, men den hadde ikke kommet så langt at den kunne gi grunnlag for en endring. Dessuten var saksbehandlingsregler ikke fulgt. Det var derfor ikke saklig grunn for en endring, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1. Det gjøres videre gjeldende at han i medhold av rettsvilkårsavtalen §4 har rett til overføring til en stilling på samme nivå. Prinsipalt gjøres det gjeldende at han er tilsatt i ressurssenterlederstilling, subsidiært at han har en fortrinnsrett til stillingen. Under alle omstendigheter hadde han krav på inspektørstillingen som ble besatt i januar 1997 eller en annen ledig lederstilling i fylkeskommunen. Alle disse muligheter måtte være prøvet, før man kunne tilby ham en undervisningsstilling. Han krever som følge av dette erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd og rettsvilkårsavtalen §4.

Når det nærmere gjelder omorganiseringsprosessen har A gjort gjeldende at det ikke var noe i vedtaket 13. juni 1995 i fylkeskommunen som omhandler ledelsesstruktur. Pr. 1. januar 1996 var det heller ikke fattet noe annet vedtak som omhandler dette. På skolenivå var en prosess i gang. Det ble fremlagt en plan fra arbeidsgruppen som ble forelagt samarbeidsutvalget. Det ble deretter truffet vedtak 13. februar 1996 i samarbeidsutvalget vedrørende «Mål, visjoner og satsingsområder» ved X videregående skole. Dette var ikke noe vedtak av en organisasjonsplan. I så tilfelle kreves det en bestemt saksbehandling, jfr. hovedavtalen §13, hvor det heter at «andre samarbeidssaker» må behandles på fylkesplan. Endringen er et forhold som klart går inn under pkt. 2 a) i denne bestemmelsen. Heller ikke kan vedtaket om opprettelse av en ressurssenterlederstilling anses som et vedtak om omorganisering. Det lå ikke noe i dette vedtaket om konsekvenser for andre stillinger ved X videregående skole. Det forhold at As stilling prolongeres viser også at man var inne i en prosess som ikke var kommet så langt at den kunne danne grunnlag for en endring.

Subsidiært gjøres det gjeldende at omorganiseringen ikke kunne gi grunnlag for en endring av As stilling. Ifølge rettsvilkårsavtalen §2 siste ledd må det foreligge en stillingsplan i forbindelse med overtallighetsvurdering. Planen skal gi en oversikt over de ressurser skolen har til rådighet. Dette omfatter også lederstillinger og ressurser til administrasjon. Den stillingsplan som forelå for X videregående skole for 1996 inneholdt intet om dette. Det ville være helt avgjørende for om det var plass til en leder til, og for hvordan ressurserne skulle fordeles. Det var da ikke noe grunnlag for å vurdere overtallighet.

Det var heller ikke slike faktiske endringer i As arbeidssituasjon som kunne gi grunnlag for en endring. AMO-kursene var i gang i hele perioden, og det var ingen arbeidsmangel. Behovet for hans lederoppgaver var fortsatt til stede.

Under alle omstendigheter er det ikke truffet et gyldig vedtak om endring. Brev av 16. februar 1996 til A hvor han ble fristilt fra stillingen som AMO-inspektør og mottok arbeidsavtale med stillingsbetegnelse adjunkt med opprykk var en endringsoppsigelse av hans stilling som inspektør II. Han reagerte imidlertid ikke umiddelbart, da stillingen som inspektør II ble prolongert midlertidig. Dette innebar ikke at han aksepterte endringen. Han underskrev aldri avtalen, og han reagerte den 18. juni 1996 med å stadfeste sin rett til stillingen som ressurssenterleder. Endringsoppsigelsen var ugyldig. Den var ikke behandlet på fylkesnivå, slik reglene krever. Heller ikke kan vedtaket om opprettelse av senterlederstilling anses som et gyldig vedtak av rette organ om bortfall av inspektør II-stillingen. Meldingen om at hans stilling midlertidig ble prolongert var også i strid med arbeidsmiljølovens §58A.

Overføringen av A fra stilling som inspektør II til undervisningsstilling innebar en endring av grunnpreget i stillingen. Dette gjelder også, selv om A etterpå ble tilbudt en administrasjonsressurs på 25% til undervisningsstillingen. Det følger av lov om videregående opplæring og instruksen for henholdsvis undervisningspersonale og inspektører at det er en vesensforskjell i innholdet i de to stillingskategorier. Grunnpreget i inspektørstillingen er lederstilling. Som inspektør II var A en del av skolens ledelse. Ved vurderingen av om grunnpreget er endret er sammenligningsgrunnlaget stilling som inspektør II. Det har ingen betydning at det var for et AMO-senter. Når grunnpreget i stillingen endres, foreligger det en endringsoppsigelse, jfr. Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 1995, side 36.

Overføringen av A til undervisningsstilling er i strid med bestemmelsen i rettsvilkårsavtalen §4. Dette er en tariffavtale som gir de fast tilsatte i skoleverket større rettigheter enn det som følger av arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det følger av §4 at den som er fast tilsatt ikke kan sies opp i forbindelse med en omorganisering, men har plikt til å gå over i annen stilling. Overføringen skal så vidt mulig skje til stilling som krever de samme faglige kvalifikasjoner. Når rettsvilkårsavtalen bruker betegnelsen «samme faglige kvalifikasjoner», må dette forstås slik at en person i lederstilling i utgangspunktet skal vurderes opp mot en stilling på samme nivå, d.v.s. en annen lederstilling. A hadde således krav på å bli vurdert opp mot en annen lederstilling, dersom dette fantes. Ved den konkrete vurderingen som deretter skal foretas, har A krav på stillingen, dersom han oppfyller minimumskvalifikasjonene.

Det følger av dette at A skulle vært tilbudt senterlederstillingen. Denne stillingen er i det vesentlige lik stillingen som leder for AMO-senteret. Den har mange sammenfallende elementer, og det er ikke noe i hans kompetanse som skulle tilsi at han ikke var kvalifisert for stillingen. Subsidiært gjøres det gjeldende en fortrinnsrett til stillingen. Det vises til praksis i Oslo, hvor man ifølge vitnet Stephansen i utgangspunktet vurderer mot stilling på samme nivå. Under alle omstendigheter skulle A vært tilbudt inspektørstillingen ved X videregående skole som ble besatt i januar 1997. Med sin erfaringsbakgrunn i maskin- og mekaniske fag samt lederoppgaver var han fullt ut kvalifisert for stillingen. Ialt forelå det i perioden 8 stillinger som inspektør eller rektor som A burde vært tilbudt. Av disse var 5 stillinger ved skoler som hadde mekaniske fag i sitt undervisningstilbud. Dersom man ved den konkrete vurdering fant at A mangler kvalifikasjoner i forhold til undervisning som inngikk i de enkelte stillinger, burde han vært tilbudt etterutdanning med permissjon i stillingen mens denne pågikk. Endringsoppsigelsen er derfor usaklig.

Arbeidsgiver har heller ikke foretatt slik interesseavveining som følger av arbeidsmiljøloven §60 annet ledd. Dette skulle vært foretatt både i forbindelse med omorganiseringen og endringsoppsigelsen. Det foreligger massive saksbehandlingsfeil som må ha hatt betydning for resultatet. Endelig gjøres det gjeldende at det er tatt utenforliggende hensyn, idet det foreligger en motvilje fra rektors side mot A.

Endringsoppsigelsen av A er derfor usaklig, og han har krav på erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd og rettsvilkårsavtalen §4 som viser til arbeidsmiljølovens bestemmelser. A er som følge av arbeidsgivers behandling av ham påført en betydelig psykisk skade. Den har ført til at det har oppstått en usikkerhet hos ham med hensyn til om han vil klare å inneha lederstilling i fremtiden. Han er engstelig for å gå inn i arbeidsforhold med stort ansvar. Det er heller ikke tvilsomt at hans sykemeldingsperiode på 10 måneder er forårsaket av arbeidsgivers opptreden som både har vært i strid med gjeldende regler og klanderverdig. Han krever erstatning for ikke-økonomisk tap begrenset oppad til 100.000 kroner.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Oppsigelse av A kjennes usaklig.

2. A tilkjennes erstatning etter rettens skjønn begrenset oppad til kr. 100.000,-.

3. A tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten og herredsretten.»

Aust-Agder fylkeskommune har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det foreligger ingen endringsoppsigelse av A. Under alle omstendigheter er en eventuell endringsoppsigelse saklig, idet han er tilbudt annet passende arbeid, jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 2. Overføringen av A til stilling som adjunkt med opprykk med 25% administrasjonsressurs er heller ikke i strid med rettsvilkårsavtalen §4, idet overføringen er til annen stilling med samme faglige kvalifikasjoner. Det vises til Sarpsborg byretts dom av 2. oktober 1990 vedrørende tolkningen av avtalen.

Det er ikke korrekt å legge til grunn skjæringstidspunkt 16. februar 1996 for en overføring i medhold av rettsvilkårsavtalen §4. Det foregikk en kontinuerlig prosess fra fylkestingets vedtak 13. juni 1995 om fylkeskommunens overtakelse av arbeidsgiveransvaret for AMO-ansatte og driften av AMO-senteret frem til høsten 1996, hvor man forutsatte at overføring i medhold av rettsvilkårsavtalen skulle skje.

Overføring av arbeidsgiveransvaret pr. 1. januar 1996 innebar ikke noen formell endring i stillingen som inspektør II. Heller ikke brev av 16. februar 1996 var ment som en endring av stilling eller arbeidsoppgaver. Det var en bekreftelse på overtakelse av arbeidsgiveransvaret og tilbud om ny avtale. Det fremgår av brevet at overføring skal skje senere, i forbindelse med skolens opptak sommeren 1996. Det innebærer en prolongering av den eksisterende situasjon. Formuleringen i brevet var kansje uheldig. Det var imidlertid klart for A at det ikke var dette som var overføringen. Det hadde på dette tidspunkt ikke skjedd noen endring med hensyn til bemanningssituasjonen. Man arbeidet med en organisasjonsplan som skulle virke fra høsten 1996. I den prosessen må det kunne benyttes slike prolongeringer. Arbeidsgiver hadde dessuten plikt til å sende brevet.

Det gjøres videre gjeldende at varselet 14. mai 1996 om overtallighet var i samsvar med gjeldende regelverk. Varslet var tatt opp med A på forhånd, og det var et nødvendig element i avtalen mellom arbeidsdirektoratet og fylkeskommunen om dekning av lønnsutgifter i forbindelse med omskolering/etterutdanning ved eventuell overtallighet. Til grunn for varslet lå stillingsplan for X videregående skole for skoleåret 1995-96 og en oversikt over samtlige AMO-ansatte.

Alle relevante opplysninger om de ansatte var skolen i hende. Overtallighet skal meldes også for deler av en stilling, og det var klart at A kunne bli overtallig for undervisningsdelen av sin stilling. Det var planlagt kun 4 AMO-kurs fra 1. august 1996. Et varsel om overtallighet innebærer ikke at man på varselstidspunktet anses overtallig.

Overføring til stilling som adjunkt med opprykk og med 25% administrasjonsressurs var heller ikke i strid med bestemmelsen i rettsvilkårsavtalen §4. Denne bestemmelsen gir de fast ansatte lærere et helt spesielt stillingsvern, idet de ikke kan sies opp uansett arbeidsmangel og beholder sin lønn ved eventuelle endringer i stillingens innhold. Bestemmelsen innebærer også en plikt til å gå over i annen stilling uten annen begrensning enn at det såvidt mulig må være til en stilling som krever de samme faglige kvalifikasjoner. Det fremgår ikke av denne bestemmelsen at tilsetting som leder gir rett til overføring til en annen lederstilling ved omorganisering. Det må foretas en konkret vurdering med hensyn til innholdet i den enkelte stilling. Ved denne vurderingen må arbeidsgiver stå rimelig fritt. Det er ikke tilstrekkelig at de formelle kvalifikasjoner er i orden. Dersom det ikke foreligger en passende stilling på overføringstidspunktet, har man plikt til å gå over i en annen stilling, men beholder sin fortrinnsrett, jfr. ordlyden «såvidt mulig».

A har gjort gjeldende at han hadde krav på senterlederstillingen. Denne ble imidlertid stilt vakant etter at utlysning var foretatt, og det vil ikke bli tilsatt noen i stillingen, da det ikke er grunnlag for dette i arbeidsmengden på skolen. Det gjøres gjeldende at man ikke kan kreve tilsetting i en stilling som er stilt vakant. Under alle omstendigheter er senterlederstillingen langt mer omfattende og krevende enn stilling som AMO-leder, og A hadde ingen fortrinnsrett til stillingen frem for andre som hadde hatt lederstillinger ved skolen.

A ble vurdert til stillingen som inspektør II, som ble besatt i januar 1997. Stillingen hadde en betydelig undervisningsdel og omfattet særskilt tilrettelagt undervisning, som lå uten for hans erfaringsområde. Han ble ikke ansett kvalifisert til stillingen. Han satte heller ikke frem krav om å få stillingen, noe som må kunne kreves. Han fikk tilbud om hospitering ved Y videregående skole, men dette takket han nei til.

Det bestrides at A har krav på erstatning. Stillingen som adjunkt tillagt 25% administrasjonsressurs over 4 år innebærer at han beholder sitt arbeid og sin lønn, samtidig som han vil ha sin fortrinnsrett i behold. Organisasjonsprosessen fant sted i samarbeid med de ansatte, og man har fulgt gjeldende saksbehandlingsregler. Uansett har eventuelle saksbehandlingsfeil ikke hatt betydning for resultatet.

Aust-Agder fylkeskommune har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom pkt. 1 stadfestes.

2. Aust-Agder fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for herredsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

3. Aust-Agder fylkeskommune tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra forfall til betaling skjer.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Partene er enige om at den fremstilling av det faktiske hendelsesforløp som er gitt i herredsrettens dom på side 1 til 8 i det vesentlige er korrekt. Lagmannsretten legger dette til grunn og viser til denne fremstilling.

For lagmannsretten er spørsmålet om A har krav på erstatning for ikke-økonomisk skade for de endringer i hans stilling som fant sted etter at fylkeskommunen overtok ansvaret for de ansatte i AMO-senteret pr. 1. januar 1996. Foruten arbeidsmiljølovens §62 annet ledd om erstatning ved usaklig oppsigelse, har A påberopt seg §4 i rettsvilkårsavtalen, som er en tariffavtale inngått mellom lærerorganisasjonene og Kirke- og undervisningsdepartementet. Avtalen kommer til anvendelse dersom den gir den enkelte arbeidstaker sterkere rettigheter enn det loven gjør, jfr. Kommentarer til Rettsvilkårsavtalen, datert 12. mai 1987. Kommentaren er basert på enighet mellom avtalepartene om en tolking av avtalen, jfr. rundskriv nr. F-55/87.

Lagmannsrettens flertall, bestående av de tre juridiske dommere og to meddommere, er kommet til at vilkårene for å tilkjenne A ikke er tilstede. Flertallet har funnet saken vanskelig og avgjørelsen har på enkelte punkter budt på tvil.

Vilkårene for at A har krav på erstatning i medhold av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd er at det foreligger en endringsoppsigelse, og at endringsoppsigelsen i tilfelle ikke er «saklig begrunnet i virksomhetens, arbeidsgiverens eller arbeidstakerens forhold», jfr. arbeidsmiljøloven §60 nr. 1.

Flertallet legger til grunn som utgangspunkt for sin vurdering at overføringen av arbeidsgiveransvaret til fylkeskommunen pr. 1. januar 1996 ikke i seg selv innebærer en endring i As stilling som inspektør II. Hvorvidt det foreligger en endringsoppsigelse, og om denne i tilfelle var saklig begrunnet må vurderes ut fra forholdene på oppsigelsestidspunktet. Det legges til grunn at brev datert 16. februar 1996 fra Aust-Agder fylkeskommune til A er avgjørende.

Hvorvidt det foreligger en endringsoppsigelse vil avhenge av om grunnpreget i arbeidsavtalen er endret, jfr. Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold, 1995, side 36. A var tilsatt som undervisningsinspektør II ved X yrkesskole, Senter for arbeidsmarkedsopplæring. Ved X videregående skole fikk han stilling som adjunkt med opprykk, d.v.s. en undervisningsstilling. Flertallet finner at dette innebærer en betydelig endring i As arbeidsavtale, men finner det ikke nødvendig å ta stilling til om det foreligger en endringsoppsigelse, idet endringen under alle omstendigheter anses saklig etter kravene i arbeidsmiljølovens §60 nr. 1.

Ved overføringen av AMO-sentrene pr. 1. januar 1996 påtok fylkeskommunen seg ansvar for driften av disse, og det fremgår av fylkeskommunens vedtak pkt. 3 at AMO-sentrene formelt opphører fra overføringstidspunktet, og at de fra samme tidspunkt inngår i eller utgjør de respektive skolenes ressurssentre. Fylkeskommunen ønsket å omorganisere AMO-virksomheten slik at den ble integrert i X videregående skole. Kontoradministrasjonen ble gradvis overført til den videregående skolen. En arbeidsgruppe, hvor A var med, fremla forslag til organisering av ressurssenter ved X videregående skole, som foruten AMO-virksomheten også skulle omfatte den eksisterende ressurssentervirksomhet ved skolen og arbeidsskolen. Det fremgår av forslaget at senteret skulle ledes av en ressurssenterleder, som under seg i organisasjonen skulle ha tre personer som skulle stå for ledelse av henholdsvis arbeidsskolen, arbeidsmarkedsopplæring og andre kurs/aktiviteter. Bortsett fra den mer overordnede målsetting var den nærmere organiseringen ikke bestemt, hverken på fylkesplan eller ved X videregående skole. Forslaget ble forelagt organisasjonene før det ble lagt frem for samarbeidsutvalget, som fattet vedtak i saken 13. februar 1996. Organisasjonskartet viser at funksjonen som A hadde, var plassert under senterlederstillingen.

Flertallet konstaterer at A har beholdt sin lønn og sine administrative arbeidsoppgaver i forbindelse med arbeidsmarkedsopplæringen ved X videregående skole. På grunn av nedgangen i antall kurs, måtte undervisningsdelen i stillingen nødvendigvis utvides, og i den forbindelse fikk han tilbud om etterutdannelse. A fikk også etter forhandlinger tilbud om en administrativ ressurs på 25% i fire år, med mulighet for økt ressurs ved økt kursaktivitet. Flertallet finner at dette tilfredsstiller kravet om «annet passende arbeid» i arbeidsmiljølovens §60 nr. 2. Det kan i denne sammenheng ikke være avgjørende at stillingen betegnes som en undervisningsstilling og ikke inspektørstilling, idet han etter arbeidsmiljølovens regler vil måtte finne seg i en noe mindre selvstendig stilling enn tidligere som en følge av omorganiseringen.

Flertallet finner etter dette at A ikke har krav på erstatning etter arbeidsmiljølovens regler.

Spørsmålet er dernest om A har krav på erstatning etter rettsvilkårsavtalens §4, annet ledd «Overføring», som viser til saksbehandlingsreglene i arbeidsmiljølovens §57, §61 og §62.

Ifølge rettsvilkårsavtalen §4 annet ledd skal en lærer som blir overtallig varsles tidligst mulig. Videre må det ifølge §2 før endring av stillingsomfang foreligge en stillingsplan for skolen. A fikk varsel om overtallighet ved brev 14. mai 1996. Nytt varsel om overtallighet med virkning fra 1. august 1996 ble gitt 29. mai 1996 etter at formelle drøftinger var foretatt. Et varsel om overtallighet innebærer ikke at resultatet blir at vedkommende lærer vil være overtallig ved neste skoleår. Dette vil avhenge av hva som blir resultatet med hensyn til undervisningsbehov og muligheter ved skolestart om høsten. Et varsel gir derfor ikke i seg selv noe grunnlag for erstatning. For flertallet er det noe uklart om overtallighetsvarslet ble effektuert. Dersom man imidlertid legger til grunn at det ble effektuert, oppstår spørsmålet om A i realiteten var overtallig. Det legges til grunn at elevtallet var synkende ved skolen, og at det forelå fare for overtallighet for flere lærere ved skolen. Det var planlagt kun fire arbeidsmarkedskurs ved skolen for skoleåret 1996/97. Det er derfor klart at A måtte påta seg undervisning, idet det ikke var tilstrekkelig med administrasjonoppgaver til å fylle stillingen. Det foreligger ikke opplysninger om hvilke konkrete lederoppgaver som forelå eller hvilke konkrete undervisningsoppgaver han kunne gå inn i. Flertallet finner å måtte legge til grunn at det ikke var undervisningsoppgaver A umiddelbart kunne gå inn i. As administrasjonsoppgaver var under vurdering og forutsatt avklart 1. januar 1997, slik at det var grunn til å tro at han ville bli overtallig her. Flertallet finner etter dette under tvil at A var overtallig.

Flertallet legger til grunn at det forelå stillingsplan for X videregående skole for skoleåret 1995-96, og for de AMO-ansatte forelå det en liste over de ansatte med angivelse av kvalifikasjoner. Flertallet antar at dette tilfredsstilte vilkårene i rettsvilkårsavtalen §2 om stillingsplan. Under alle omstendigheter vil dette, dersom det må anses som en saksbehandlingsfeil, ikke ha hatt noen betydning for resultatet.

Spørsmålet er dernest om A fikk det tilbud han etter rettsvilkårsavtalen og arbeidsmiljølovens regler hadde krav på. Etter rettsvilkårsavtalens §4 annet ledd vil en arbeidstaker ha plikt til å gå over i annen passende stilling som så vidt mulig skal være stilling som krever de samme faglige kvalifikasjoner. Spørsmålet er om en leder har krav på annen lederstilling, dersom dette finnes, og dersom han oppfyller minimumskvalifikasjonene for stillingen, eller om det kan tas hensyn til personlige kvalifikasjoner og innholdet i den enkelte stilling. Flertallet er ved denne vurderingen kommet til samme resultat som herredsretten og tiltrer herredsrettens begrunnelse, jfr. også Sarpsborg byretts dom av 2. oktober 1998. Dette innebærer at A også etter rettsvilkårsavtalen må finne seg i overføring til undervisningsstilling, eventuelt undervisningsstilling tillagt en administrativ ressurs.

Flertallet er kommet til at A ikke hadde krav på senterlederstillingen. Den ble stilt vakant. Flertallet er enig med fylkeskommunen i at man ikke kan gjøre krav på en stilling som er stilt vakant. Det er ikke nødvendig å ta stilling til hvorvidt A vil ha krav på stillingen, dersom den senere blir utlyst.

Hva angår inspektørstillingen som ble besatt i januar 1997, er flertallet etter en helhetsvurdering kommet til at A heller ikke hadde krav på denne. A hadde valgt å stå i stillingen, og stillingen han gjorde krav på i den forbindelse var senterlederstillingen. Han viste ingen interesse for inspektørstillingen, og flertallet legger etter bevisførselen til grunn at han heller ikke var interessert. Uansett burde han i den situasjon, hvor han krever å stå i sin opprinnelige stilling, ha gitt uttrykk for at han ønsket den ledige inspektørstillingen. Han ble likevel vurdert til stillingen, men ikke funnet kvalifisert. Stillingen omfattet særskilt tilrettelagt undervisning og eksamensavvikling, som også for AMO-senteret hadde vært administrert av X videregående skole. Dessuten manglet han kompetanse i de fag som inngikk i undervisningsdelen av inspektørstillingen.

A viste heller ikke interesse for de øvrige stillinger, som var ledige i perioden, og som han gjør krav på. Flertallet finner at det ikke har tilstrekkelig materiale til å vurdere om han var kvalifisert for disse stillingene, men finner at han etter omstendighetene burde ha gitt klart uttrykk for at han ønsket disse. Det vises til det som fremgår foran vedrørende inspektørstillingen.

A har også gjort gjeldende at det foreligger saksbehandlingsfeil i forbindelse med omorganiseringen og endringsoppsigelsen, og at disse må ha hatt betydning for resultatet. Det er dessuten gjort gjeldende at man ikke har foretatt en slik interesseavveining, som kreves i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2, og endelig at det er tatt utenforliggende hensyn. Hva angår det sistnevnte, finner flertallet at A ikke har ført bevis for at så er tilfellet. Flertallet er heller ikke enig med A i at man ikke har foretatt interesseavveining, jfr. arbeidsmiljølovens §60. nr. 2. Omorganiseringen ble foretatt i samarbeid med de ansatte, og A var med i arbeidsutvalget som fremla forslag til plan for ressurssenteret. Flertallet legger etter bevisvurderingen også til grunn at rektor har diskutert endringene som inntraff på grunn av omorganiseringen fortløpende med A, og at man har hatt både skolens og As situasjon med i avveiningen. Flertallet finner imidlertid at det hefter saksbehandlingsfeil ved brevet av 16. februar 1996, hvor A ble fristilt fra sin stilling som inspektør II, samtidig med at stillingen midlertidig ble prolongert. Bestemmelsene i rettsvilkårsavtalens §4 om overføring må forstås slik at en lærer innehar den stilling han er ansatt i inntil overføring til annen stilling har funnet sted. Det var derfor i strid med bestemmelsen å tilby engasjement i stillingen midlertidig, samtidig som A fikk tilbud om undervisningsstilling. Flertallet er, omenn under noen tvil, kommet til at feilen ikke har hatt betydning for resultatet. Dette ville under alle omstendigheter blitt det samme.

Flertallet er etter dette kommet til at A ikke har krav på erstatning, verken etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd eller etter rettsvilkårsavtalen §4.

Mindretallet, bestående av to meddommere er kommet til at A har krav på erstatning, fordi det foreligger en usaklig endringsoppsigelse av ham i hans stilling som inspektør II. Mindretallet er enig med den ankende part i at overføringen av ham fra lederstilling som inspektør II til undervisningsstilling innebærer en endring av grunnpreget i hans stilling. Dette gjelder også selv om han senere ble tildelt en administrasjonsressurs på 25% i fire år. Mindretallet mener at A ikke var overtallig i sin stilling som inspektør II. Dersom det viste seg at administrasjonsdelen ble redusert, burde arbeidsgiver ha kompensert dette med undervisning. For det tilfelle at A trengte oppdatering for å kunne påta seg undervisning, burde han ha fått tilbud om dette. Arbeidsgiveren har overført ham til undervisningsstilling med en administrativ ressurs, som i realiteten er en inspektørstilling. Han ble derved fratatt sin lederstilling og det innebærer en klar degradering av ham. Det foreligger derfor en usaklig endringsoppsigelse. Mindretallet slutter seg til flertallets bemerkninger om at saksbehandlingsfeil er begått, men vurderer det slik at disse har hatt betydning for resultatet, således at det også av den grunn foreligger en usaklig endringsoppsigelse. Mindretallet er etter dette kommet til at A har krav på erstatning.

Etter dette avsies dom i samsvar med flertallets syn.

Anken har vært forgjeves, og saksomkostningsspørsmålet skal avgjøres etter tvistemålsloven §180. Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at unntaksbestemmelsen i §180 bør få anvendelse og A fritas for erstatningsplikten både for lagmannsretten og herredsretten, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Det vises til den tvil som avgjørelsen har budt på.

Dommen er avsagt med den dissens som fremgår foran.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom pkt 1 stadfestes.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.