LA-1998-334
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-04-27 |
| Publisert: | LA-1998-00334 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tinn og Heddal herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1998-00334 M |
| Parter: | Ankende part: Den offentlige påtalemyndighet (v/Statsadvokat Kjetil Omholt) Ankemotpart: A (v/Advokat Borgar Veiding) |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg Ekstraord. lagdommer Raamund Stuhaug Herredsrettsdommer Jan Helliesen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §22, Straffeloven (1902) §47, §31, Straffeprosessloven (1981) §342, §343 |
Ved Tinn og Heddal herredsretts dom av 3. februar 1998 ble A, født xx.xx.1953, frifunnet for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første til tredje ledd, jf. §22 første ledd - for å ha kjørt bil i alkoholpåvirket tilstand. Dommen er avsagt under dissens, idet rettens formann stemte for domfellelse.
Påtalemyndigheten ved Politimesteren i Rjukan har påanket dommen. Anken gjelder lovanvendelsen under skyldspørsmålet.
Agder lagmannsrett har ved beslutning den 4. mars 1998 henvist anken til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien den 23. april 1998. A møtte og forklarte seg. Det ble ikke avhørt vitner, men foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken. Om saksforholdet og As personlige forhold, vises det til herredsrettens dom. Det skal tilføyes at A har vært sykmeldt siden august 1997. Hun har i dag en netto formue stor ca kr 80.000,- etter salg av felles bolig. Hennes inntektsforhold er ikke endret vesentlig siden herredsrettens dom.
Påtalemyndigheten har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Frifinnelsen er begrunnet i at A befant seg i en nødssituasjon. Betingelsene for å anvende straffeloven §47 er imidlertid ikke til stede i denne sak. Således har flertallet ikke satt tilstrekkelig strenge krav til nødrettssituasjonen.
Det er anført at lagmannsretten ikke er bundet av herredsrettens faktumbeskrivelse hva angår lovanvendelsesspørsmålet. Lagmannsretten må dessuten kunne prøve alternative ankegrunnlag, jf. straffeprosessloven §342 annet ledd.
Det er nedlagt slik påstand:
"Prinsipalt:
Tiltalte A, født xx.xx.53, dømmes for en forseelse mot vegtrafikkloven §31, første, annet og tredje ledd, jf. §22, første ledd, til en straff av fengsel i 30 dager som gjøres betinget med 2 års prøvetid, samt en bot på kr 5.000, subsidiært 10 dager fengsel.
Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn.
Subsidiært:
Tinn og Heddal herredsretts dom av 03.02.98 med hovedforhandling oppheves."
A har i hovedtrekk gjort gjeldende:
Lagmannsretten er bundet av den faktumbeskrivelse og bevisbedømmelse herredsretten har foretatt. A er med rette frifunnet slik flertallet har beskrevet den situasjon hun befant seg i.
A har nedlagt påstand om at anken må bli å forkaste.
Lagmannsretten skal bemerke:
Påtalemyndigheten har påberopt uriktig lovanvendelse under skyldspørsmålet som ankegrunn. Herredsrettens bevisbedømmelse under skyldspørsmålet eller dens domsgrunner er ikke angrepet. Den faktumbeskrivelse og bevisbedømmelse herredsretten (flertallet) har foretatt, må derfor legges til grunn av lagmannsretten. De vurderinger og konklusjoner herredsretten har foretatt, har imidlertid lagmannsretten full adgang til å prøve. Det følger av straffeprosessloven §342 annet ledd nr. 4, jf. §343 nr. 8 at lagmannsretten dessuten utenfor anken kan oppheve dommen, om det måtte foreligge mangler ved domsgrunnene som hindrer en prøving av anken.
Herredsrettens flertall har lagt til grunn at det forelå en reell fare for at A skulle bli utsatt for legemsbeskadigelse, og at eneste utvei slik hun oppfattet faresituasjonen, var å rømme unna med bilen. Hun var på det tidspunkt betydelig påvirket av alkohol. Etterfølgende blodprøveanalyse viste at hun da hadde mer enn 2 promille alkohol i blodet. Herredsrettens flertall har imidlertid lagt til grunn at hennes vurdering av faresituasjonen var upåvirket av beruselsen. Kjøringen foregikk over en strekning på 2-3 km, innledningsvis på en mindre tilførselsvei til et hyttefelt, og senere på riksveg. Kjøreturen ble avbrutt ved at bilen kom utenfor vegbanen, og hun ble stående. Politiet kom så til stedet.
En handling er rettmessig ved nødrett når faren er "uafvendelig", det vil si at den ikke kan avverges på annen måte enn ved nødrettshandlingen. Videre må faregraden man selv er utsatt for klart overgå den fare nødrettshandlingen utsetter omgivelsene for. Kjøring i alkoholpåvirket tilstand representerer en betydelig trafikkfare for fører og andre trafikanter. Faregraden øker med påvirkningsgraden. Det må derfor settes strenge krav til selve nødssituasjonen før promillekjøring anses rettmessig. Spesielt må dette gjelde når promillen er høy. Spørsmålet om faren kunne vært avverget på annen måte, må videre underkastes en streng vurdering.
A og hennes daværende samboer oppholdt seg i eller i umiddelbar nærhet av et feriehyttesenter. Det er i herredsrettens dom opplyst at det sto flere biler parkert på parkeringsplassen der hun kjørte fra. Herredsrettens dom må forstås slik at enkelte av de omliggende hytter var bebodd, uten at hun søkte hjelp hos beboerne der. Flertallet har lagt til grunn at hun var barbent og lett påkledd, og derfor avskåret fra å løpe gjennom skogen. Hun satte seg i stedet i bilen og kjørte 2 til 3 km. Herredsretten har uttalt at hun ikke førte bilen lenger enn nødvendig. Det fremgår ikke av herredsrettens domsgrunner om hun passerte bebodde hus på strekningen. Det er lagt til grunn at parkeringsplassen hun tok sikte på å kjøre til, var det første naturlige stoppested der hun kunne søke hjelp. Det sies intet om det fantes alternative steder hun kunne ha stoppet tidligere, der hun kunne ha gjemt seg bort. Herredsretten sier heller intet om hun ble forfulgt av samboeren da hun løp til bilen.
Under disse omstendigheter bør herredsrettens dom oppheves, idet det ut fra domsgrunnene ikke er mulig å avgjøre om den aktuelle kjøringen med rette er bedømt som en nødrettshandling.
Slutning:
Herredsrettens dom med hovedforhandling oppheves.