LA-1998-463
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-19 |
| Publisert: | LA-1998-00463 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 98-00189 M - Agder lagmannsrett LA-1998-00463 |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (v/ politifullmektig Olav Markussen). Tiltalt: A (v/Advokat Ranveig Sem). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommer Erling Strand, kst.lagdommer Tormod Rafgård |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §257, §258, §391a, Legemiddelloven (1992) §24, §31, §162, §263, §49, §54, §60, §62, §63, Fengselsloven (1958) §41, Straffeprosessloven (1981) §345 |
Skien og Porsgrunn byrett avsa 20. februar 1998 dom med slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §257 jf. §258, 3 overtredelser av straffeloven §257, overtredelse av straffeloven §257 jf. §49, 4 overtredelser av straffeloven §162 første ledd og 5 overtredelser av legemiddelloven §31, annet og fjerde ledd jf. §24 første ledd jf. Sosialdepartementets narkotikaforskrifter av 30.6.1978 og Helsedirektørens narkotikaliste, - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd og §63, annet ledd og §263, - til en straff av fengsel i 1 - ett - år. Straffen er utmålt som en fellesstraff med resttiden på 81 - åttien - dager etter prøveløslatelse fra soning av Skien og Porsgrunn byretts dom av 17. februar 1997, jf. straffeloven §54 nr. 3 jf. fengselloven §41.
Til fradrag i straffen kommer 39 - trettini - dager for utholdt varetektsfengsel, jf. straffeloven §60."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom.
Domfelte har påanket dommen. Anken er angitt å gjelde straffutmålingen, men det fremgår av sammenhengen at det også ankes over rettsanvendelsen. Ved lagmannsrettens beslutning 25. mars 1998 ble anken henvist til ankeforhandling. Etter begjæring fra partene besluttet lagmannsretten at anken skulle undergis skriftlig behandling.
Etter domfeltes oppfatning er straffen for strengt utmålt. Det gjøres gjeldende at det forhold som er pådømt som forsøk på tyveri, rettslig sett må rubriseres som en straffri forberedende handling og at domfelte således skulle vært frifunnet for dette forhold. Det anføres også at tre tilfeller som er pådømt som tyveri skulle vært ansett som naskeri, jfr. straffeloven §391a.
Lagmannsretten tar først stilling til de deler av anken som gjelder rettsanvendelsen.
Tyveriforsøket som domfellelsen omfatter fant sted ved at domfelte sammen med en kamerat dro til et ikke ferdigstilt bygg for å finne materialer til et hundehus. De gikk rundt i bygget og lette, men stakk av fra stedet da politiet kom. Når domfelte har tatt seg inn i det bygg han har tenkt å ta materialer fra, må grensen mellom den straffrie forberedelse og det straffbare forsøk anses overskredet, selv om det ikke har vært nødvendig å bryte seg inn, jfr. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven, annen del s. 681 (pkt. 4.2) og Rt-1984-286. De tre tyverier A er dømt for gjelder en pæreskinke til en verdi av 417,45 kroner fra - - - supermarked i X, en boks eller tube trelim til en verdi av 36 kroner fra forretningen - - - på Y i X samt en høyttaler og et par skoletter fra en parkert bil.
Lagmannsretten er enig med domfelte i at borttagelsen av pæreskinken og trelimet på grunn av de små verdier det her er tale om og etter forholdene forøvrig, må bedømmes som naskeri som rammmes av straffeloven §391a. Det er tale om varer som er fjernet fra selvbetjeningsbutikker, og slike forhold må anses som typiske tilfeller av naskeri. Lagmannsretten bemerker at det ved bedømmelsen av om forholdet kan anses som naskeri som utgangspunkt bare kan tas hensyn til forhold som knytter seg til selve handlingen. Det er derfor ikke grunnlag for, slik byretten har gjort, å legge vekt på at domfelte har begått flere vinningsforbrytelser innenfor kort tid. Det vises om disse spørsmål til Andenæs, Formuesforbrytelsene, 6. utg. s. 67-68.
Tyveriet fra den parkerte bil finner lagmannsretten ikke å kunne anse som et naskeri, selv om verdien av de gjenstander som ble tatt, er relativt beskjeden, i hvert fall om man ser hen til at det dreier seg om brukte gjenstander. Forholdene forøvrig tilsier imidlertid ikke at man kan anse straffeskylden som så liten at det er rom for å anvende §391a, selv om bilen ikke var låst. Det dreier seg her om en frekk form for tyveri, og eieren påføres adskillig bryderi og ergrelse bl.a. ved å måtte kjøpe inn nye ting til erstatning for det stjålne og til en langt høyere pris enn det som svarer til verdien av de brukte ting som er stjålet.
Når det gjelder straffutmålingen bemerker lagmannsretten innledningsvis at den angrepne dom gir grunnlag for en vurdering av denne side av anken også om lagmannsretten, som det fremgår foran, for to av de pådømte forhold legger til grunn en annen lovsubsumsjon enn byretten, jfr. straffeprosessloven §345 annet ledd.
Med den subsumsjonsendring som fremgår foran, er domfelte funnet skyldig i ett grovt tyveri, ett simpelt tyveri, ett forsøk på simpelt tyveri tyveri, to naskerier og diverse overtredelser av narkotikalovgivningen. Det grove tyveri gjelder et nattlig innbrudd i en leilighet hvor det ble fjernet bl.a. en cd-spiller. A er dømt for ved en anledning å ha ervervet 6 tabletter Vival og ved to forskjellige anledninger å ha oppbevart til sammen 14 brukerdoser amfetamin, hvorav han hadde ervervet 3 gram. Han er videre dømt for bruk og besittelse av mindre kvanta hasjisj, amfetamin og morfin. Forholdene har funnet sted i tidrommet fra juli 1997 til januar 1998. Han er i årene fra 1974 til 1997 straffedømt 17 ganger, i det alt vesentlige for vinningskriminalitet og narkotikaovertredelser. Han er bøtlagt 6 ganger. Han ble sist dømt 17. februar 1997 til ubetinget fengsel i 8 måneder for grovt tyveri og narkotikaovertredelse. Han ble prøveløslatt fra avsoningen av denne dommen 28. mai 1997 med en prøvetid på ett år og en resttid på 81 dager.
Et sentralt poeng ved straffutmålingen er hvilken vekt man skal tillegge de uttalelser som er gitt av Høyesterett i Rt-1997-1976, særlig s. 1979 ( Rt-1997-1979). Høyesterett uttaler her at det kan være grunn til en mer generell skjerpelse av straffenivået for tilbakefallsforbrytere innenfor den mer omfattende vinningskriminalitet. Det er tilføyet at domstolene bør være varsomme med å endre straffenivået i store sprang og at nivået bør tilpasses samfunnsforholdene til enhver tid. Denne prinsipputtalelse har betydning også for straffutmålingen i den foreliggende sak. Domfelte må anses som en tilbakefallsovertreder både når man ser på antallet av tidligere dommer og ved at han har begått nye lovovertredelser kort tid etter prøveløslatelse fra forrige dom. Disse omstendigheter må tillegges vesentlig vekt ved straffutmålingen, men likevel slik at man, i samsvar med hva som fremgår av den foran nevnte høyesterettsdom, må ta hensyn til at endring i straffenivået ikke skal skje ved store sprang. Med dette som utgangspunkt er lagmannsretten kommet til at straffen passende kan settes til fengsel i 9 måneder.
Ved den nærmere fastsettelse av straffen har lagmannsretten tatt hensyn til at de pådømte handlinger, med unntak for innbruddstyveriet, gjelder relativt bagatellmessige forhold, som ville ha medført en forholdsmessig mild reaksjon hvis gjerningsmannen ikke var kriminelt belastet fra tidligere. Det er også sett hen til hvor omfattende domfeltes tidligere kriminell virksomhet har vært. For øvrig kan lagmannsretten ikke se at det er vesentlige momenter å anføre i skjerpende eller formildende retning.
I og med at lagmannsretten har foretatt en subsumsjonsendring finner den å måtte utforme en ny og fullstendig domsslutning. Domfelte er for tiden varetektsfengslet, og det er i domsslutningen fastsatt varetektsfradrag frem til i dag.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A, født xx.xx.1958, dømmes for overtredelse av straffeloven §257 jfr. §258, §257, §391a og §162 første ledd og legemiddelloven §31 annet og fjerde ledd jfr. §24 første ledd - alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, §63 annet ledd og §263 - til en straff av fengsel i 9 - ni - måneder. Straffen er utmålt som en fellesstraff med resttiden på 81 - åttien - dager etter prøveløslatelse fra soning av Skien og Porsgrunn byretts dom 17. februar 1997, jfr. straffeloven §54 nr. 3 jfr. fengselsloven §41.
Det gjøre fradrag i straffen med i alt 158 - etthundreogfemtiåtte - dager for varetektsfengsel.