LA-1998-508

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1998-10-21
Publisert:	LA-1998-00508
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr: 97-01736 - Agder lagmannsrett LA-1998-00508 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per J. Hanisch). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Tore H. Pettersen).
Forfatter:	Lagdommer Erling Strand, formann. Ekstraord. lagdommer John Årseth. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §43a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Saken gjelder foreldreansvaret for og omfanget av farens samvær med partenes fellesbarn.

B, født xx.xx.1968, og A, født xx.xx.1963, inngikk ekteskap i Kristiansand 17. februar 1995. De hadde da bodd sammen siden november 1993, og har et barn sammen, C født xx.xx.1994. Moren er dansk statsborger og faren er tunesisk statsborger. Begge er fast bosatt i Norge. De ble separert ved bevilling 14. oktober 1997. Partene var til megling, men kom ikke til enighet om foreldreansvaret for fellesbarnet, om daglig omsorg, eller om samværsspørsmålet. Ved stevning 20. oktober 1997 reiste B sak ved Kristiansand byrett med krav om at hun alene skulle ha foreldreansvaret for barnet og den daglige omsorgen. Hun krevde samtidig midlertidig avgjørelse med tilsvarende innhold inntil rettskraftig dom foreligger. I tilsvaret aksepterte A at saksøkeren skulle ha den daglige omsorgen for barnet, men påsto at de skulle ha felles foreldreansvar, og krevde samvær etter rettens fastsettelse.

I forberedende rettsmøte ved byretten 29. oktober 1997 inngikk partene slikt rettsforlik inntil rettskraftig dom foreligger:

"1. Mor skal ha den daglige omsorg for C.

2. Far skal ha samvær til følgende tider:

a) hver onsdag ettermiddag fra kl. 1600 - 18.30

b) annenhver helg fra fredag kl. 16.00 til mandag morgen da han leverer barnet i barnehagen.

c) første jule- og nyttårshelg skal mor ha C i julehelgen mens far skal ha C fra nyttårsaften kl. 12.00 til 2. januar 1998 kl. 18.30.

d) far skal videre ha samvær fra 31. januar 1998 kl. 12.00 til 3. februar 1998 kl. 18.30 (tre siste dager av Rahmadan).

3. Far forplikter seg til ikke å reise utenlands med C frem til rettskraftig dom foreligger og i samme tidsrom avstå fra å søke eget pass for C.

4. Mor trekker med dette begjæringen om midlertidig avgjørelse tilbake."

Byretten avsa 25. februar 1998 dom i tvisten med slik domsslutning:

"1. B skal alene ha foreldreansvaret for C født xx.xx.1994.

2. C skal bo fast hos B.

3. A skal ha samvær med C fastsatt slik: - hver onsdag ettermiddag fra kl. 16.00 - 18.30 - annenhver helg, jul, påske og nyttår - de tre siste dagene av Rahmadan - 14 dager i sommerferien, men inntil 4 uker annenhver sommer dersom det er aktuelt med feriebesøk i Tunis.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Partene var i byretten enige om punkt 2 i domsslutningen. De var også enige i at faren skal ha samvær med barnet, men de var uenige om omfanget av samværet.

Byretten la til grunn at det foreligger et ikke ubetydelig konfliktnivå mellom partene og at dette har sitt utspring i episoder som begge partene må bære sin del av ansvaret for. Retten utelukket ikke at de i fremtiden vil kunne samarbeide bedre, men fant at den eksisterende uenigheten mellom partene, samt de reelle konfliktmulighetene som ligger i fremtiden, var av slik størrelse at det av hensyn til barnets beste ikke var riktig å fastsette felles foreldreansvar. Retten vurderte situasjonen slik at partene i hvert fall i de nærmeste årene svært vanskelig vil kunne samarbeide om vesentlige spørsmål som faller inn under foreldreansvaret. Med henvisning til dette fant byretten under tvil at barnets mor bør ha foreldreansvaret alene.

De nærmere omstendighetene i saken, partenes anførsler og fullstendige påstander for byretten, samt dens vurdering av forholdene, fremgår av byrettens dom.

A med advokat Per J. Hanisch som prosessfullmektig har anket dommen til Agder lagmannsrett for så vidt gjelder domsslutningens punktene 1 og 3. B med advokat Tore H. Pettersen som prosessfullmektig har imøtegått anken, og har erklært motanke med hensyn til omganget av farens samvær med barnet.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 6. og 7. oktober 1998. Partene møtte, sammen med sine prosessfullmektiger, og forklarte seg. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav 2 var nye for lagmannsretten. Det ble dokumentert en del skriftlig bevismateriale, som er nevnt nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet.

Saken står i alt vesentlig i samme stilling som for byretten. Partenes anførsler er også i hovedsak de samme for begge rettene og det vises for så vidt til byrettens gjengivelse i sine domspremisser.

Den ankende parts anførsler kan sammenfattes slik:

I spørsmålet om foreldreansvaret gjelder anken såvel lovanvendelsen som bevisbedømmelsen. Byretten har under tvil kommet til at det har vært slik uenighet mellom ektefellene at moren bør ha foreldreansvaret alene. Det skal imidlertid mer til av uenighet/uoverensstemmelser enn det har vært mellom partene for å fravike hovedregelen om felles foreldreansvar. Det vises til Ot.prp.nr.56 1996-97 om endringer i barneloven, hvor det blant annet fremgår at når far - som her - har deltatt i omsorgen og har et nært forhold til barnet, vil det være uheldig om han skulle bli avskåret fra den tilknytningen til barnet som foreldreansvaret innebærer. Selv der hvor partene aldri har bodd sammen, bør det foreligge tungtveiende grunner for å nekte felles foreldreansvar. Byretten synes overhodet ikke å ha berørt dette.

Det har ikke vært noen alvorlige uoverensstemmelser mellom partene i den tiden de bodde sammen. I forbindelse med selve adskillelsen og skiftet mellom dem var det riktig nok noen episoder, men som påpekt av byretten, har ankemotparten og hennes famiie opptrådt lite fleksibelt og gjennomtenkt både til de oppståtte konfliktene og til deres omfang. Det vises ellers til at partene under meglingen hos advokat Nordmo i august 1997 var enige om at de skulle ha felles foreldreansvar, jfr. det avtaleutkastet som advokat Nordmo da utarbeidet på grunnlag av hva partene var enige om. Selv om avtaleutkastet ikke ble underskrevet, må det tas som uttrykk for at det under ekteskapet ikke var så store konflikter mellom partene at det ga grunn til at barnets mor skulle ha foreldreansvaret alene. I ettertid har samarbeidet med hensyn til gjennomføringen av samværet fungert stort sett greitt. Det har i hvert fall ikke oppstått slike uoverensstemmelser at det kan gi grunn til å frata den ankende part del i foreldreansvaret. Partene har ordnet opp i forholdene selv, uten noe advokatbistand, i motsetning til hva situasjonen er i mange andre lignende tilfeller. Forholdet mellom dem har således vært relativt normalt.

Det foreligger heller ingen kulturkollisjoner av betydning. Den ankende part og hans øvrige tunisiske familie i Norge har tilpasset seg norsk kultur og praktiserer ikke sin tidligere muslimske religion. De feirer således de tradisjonelle kristne høytidene på samme måte som de fleste nordmenn gjør.

Det foreligger ingen grunn til å fravike det som er hovedregelen, nemlig felles foreldreansvar. Ankemotparten har bevisbyrden for at det foreligger så alvorlige konflikter mellom partene at hovedregelen bør fravikes, og dette er ikke bevist.

Når det gjelder samvær med barnet, finner den ankende part at dette er utmålt for snautt av byretten og for lite spesifisert. Det vises også i denne forbindelsen til det avtaleutkastet som ble oppsatt ved meglingen i august 1997. Det ble der skissert et samvær av større omfang enn det byretten har utmålt. For den ankende part betyr det svært mye å få ha mest mulig samvær med barnet. Det gjelder også ved avslutningen av de muslimske høytidene Ramadan og Aid. Hans mor bor i Tunis og bør få anledning til å treffe sitt barnebarn. Det bør derfor fastsettes noe utvidet samværstid i de somrene det kan være aktuelt med feriebesøk i Tunis. Ankemotpartens frykt for at faren kan bli værende i Tunis med datteren er helt ubegrunnet.

Det er nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

1. B og A har felles foreldreansvar for datteren C født xx.xx.1994.

2. A skal ha samvær med C slik:

a) Hver onsdag ettermiddag fra kl. 16.00 - 18.30.

b) Annenhver helg fra fredag ettermiddag kl. 16.00 til mandag morgen, hvor far leverer C i barnehagen.

c) Annenhver julehelg fra julaften kl. 12.00 til 2. juledag kl. 18.30 og annenhver nyttårshelg vekselvis fra nyttårsaften kl. 12.00 til 1. nyttårsdag kl. 18.30.

d) Annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag kl. 16.00 til 2. påskedag kl. 18.30.

e) 3 uker i sommerferien hvert år, men 4 uker de somre det er aktuelt med feriebesøk i Tunis.

f) De to muslimske høytider, herav de tre siste dager av Ramadan hvert år og to av de åtte dagene av høytiden AID hvert år.

3. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A forsåvidt gjelder egenandelen under fri rettshjelp, og resten av saksomkostningene til det offentlige, alt for lagmannsretten.

4. Forøvrig stadfestes Kristiansand byretts dom.

I motanken:

1. A frifinnes.

2. B tilpliktes å betale saksomkostninger til A forsåvidt gjelder egenandelen under fri rettshjelp, og resten av omkostningene til det offentlige, alt for lagmannsretten."

Ankemotparten har i hovedsak gjort gjeldende:

Det rettslige grunnlaget for avgjørelsen av hvem av partene som skal ha foreldreansvaret er barnelovens §34 tredje ledd. Det skal legges vekt på det som er best for barnet. I denne saken vil det være best for C om mor har foreldreansvaret alene, slik byretten har avgjort.

Under ekteskapet var det stort sett slik at det var A som tok bestemmelsene når partene har vært uenige om noe. Hans væremåte har vært svært dominerende, preget av arabisk kultur, hvor mannen bestemmer. Han gjorde således stort sett som han ville og viste et sinne som han ikke helt styrer. Ved uoverensstemmelser går han derfor lenger enn normalt, både i ord og handling, og dette har også skjedd når barnet har vært til stede. Ankemotparten har vært utsatt for et sterkt press ved hans væremåte. Dette har ført til at hun har gitt etter og ikke tatt noen konfrontasjoner for så vidt gjelder beslutninger under ekteskapet. Under ekteskapet var det også konflikter i forbindelse med beslutninger som gjelder spørsmål under foreldreansvaret for C. Det gjaldt eksempelvis da C skulle døpes, og det har vært diskusjoner om utenlandsreiser til Tunis.

Konfliktene er blitt mye mer tydelig mellom partene i forbindelse med opphøret av ekteskapet og ved skifteoppgjøret. B er uenig med byretten når den gir uttrykk for at hun og hennes familie synes å ha opptrådt lite fleksibelt og gjennomtenkt ved flere anledninger i forbindelse med diskusjonen om C og ved skifteoppgjøret. Konfliktene har oppstått som følge av en fastlåst og ubøyelig oppfatning fra As side for så vidt gjelder det som måtte avtales i forbindelse med separasjons- og skiftespørsmålene. Hans kulturelle bakgrunn kan være årsak til hans væremåte i konfliktsituasjoner. Han har vist stor hissighet og har kommet med trusler. Han har også flere ganger spyttet på B i konfliktsituasjoner. Hans atferd i slike situasjoner er helt uakseptabel etter vanlige former og regler, og utelukker at partene på noen fornuftig måte skal kunne samarbeide om bestemmelser som må tas ved utøvelsen av foreldreansvaret for C. Han er også upålitelig når det gjelder inngåtte avtaler om henting og bringing av barnet. Det vil være klart best for C om mor har foreldreansvaret alene.

Spørsmålet om samværsordningen mellom C og hennes far skal avgjøres ut fra barnelovens §44a. For byretten nedla moren påstand om at barnets far skal ha vanlig samvær etter barneloven. Byretten har imidlertid gitt samvær av noe større omfang. Det er derfor erklært motanke på dette punktet, idet det fortsatt er hennes oppfatning at samværet ikke bør ha større omfang enn såkalt vanlig samvær etter barneloven. Det vises for så vidt til anførslene for byretten. A har krevet samvær både ved de kristne høytidene og i forbindelse med de muslimske høytidene Ramadan og Aid. B kan akseptere at han får samvær som påstått ved de muslimske høytidene mot at barnet er sammen med sin mor hver jul.

B er redd for at barnets far i forbindelse med reiser til Tunis vil beholde C der. Det foreligger ingen utleveringsavtale mellom Norge og Tunis, men en bilateral avtale om forhandlinger på fritt grunnlag i forbindelse med barnebortføringssaker. Det gir ingen garanti i tilfelle bortføring. Lagmannsretten bør derfor ikke gi tillatelse til at faren i forbindelse med samvær får ta C med til Tunis. Det er nedlagt slik påstand:

"I hovedanken:

Kristiansand byretts dom av 25. februar 1998 pkt. 1 stadfestes.

I motanken:

A skal ha vanlig samvær med C født xx.xx.1994, eventuelt fastsatt etter rettens skjønn.

I begge ankene:

A tilpliktes å betale sakens omkostninger til det offentlige og til B."

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvisten for lagmannsretten gjelder foreldreansvaret for fellesbarnet og omfanget av farens samværsrett med barnet, jfr. punktene 1 og 3 i byrettens domsslutning. Punkt 2 i domsslutningen er ikke anket. Det er således rettskraftig avgjort at moren skal ha den daglige omsorgen for barnet og at barnet derfor også skal bo fast hos henne.

Som nevnt av byretten skal avgjørelsen av foreldreansvarsspørsmålet først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. barnelovens §34 tredje ledd. Foreldrenes personlige ønsker og behov må derfor ved avgjørelsen komme noe i bakgrunnen. Lagmannsretten er enig med byretten i at det ved avgjørelsen generelt må legges til grunn at det for de fleste barna vil være et gode at begge foreldrene har del i foreldreansvaret, og at unntak fra dette må avgjøres konkret ut fra den aktuelle situasjonen, herunder en vurdering av foreldrenes evne og vilje til samarbeid om de spørsmålene som faller inn under foreldreansvaret.

Som byretten finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at det foreligger et betydelig konfliktnivå med sterke motsetninger mellom partene. Det er lagmannsrettens oppfatning at barnets far har en dominerende natur som gjør et fruktbart samarbeid ved avgjørelser som faller inn under foreldreansvaret svært vanskelig. Det foreligger nærliggende fare for at et felles foreldreansvar vil føre til store stridigheter mellom partene og som ikke vil være til barnets beste. Både det nåværende konfliktnivået og særlig de åpenbart reelle konfliktmulighetene som ligger i fremtiden er større enn det en ordning med felles foreldreansvar forutsetter. Lagmannsretten er derfor enig med byretten i at moren bør ha foreldreansvaret alene.

I samværsspørsmålet er partene enige om at faren skal ha samvær med barnet. Uenigheten gjelder omfanget av samværet, og nærmere bestemt om faren skal ha mer enn vanlig samvær etter barneloven, jfr. barnelovens §44a, annet ledd. Også avgjørelsen av dette spørsmålet skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jfr. §44a, tredje ledd.

Det er enighet mellom partene om samvær etter bokstavene a), b) og d) i As påstand, og med de tidsangivelsene for samværene som der er angitt. Så langt legges derfor påstanden til grunn. A har under ankeforhandlingen lagt stor vekt på at han hvert år får anledning til å ha samvær med barnet ved avslutningen av de muslimske høytidene Ramadan og Aid, i henholdsvis 3 og 2 dager, jfr. påstandens bokstav f). Han har understreket at han og hans muslimske familie i Norge feirer disse høytidene først og fremst som tradisjonelt hyggelige familiesammenkomster, særlig for barna. Han krever at han i samsvar med det som betegnes som vanlig samværsrett også må få ha samvær med barnet annethvert år i de kristne høytidene, jfr. bokstavene c) og d) i påstanden, idet han og hans familie også feirer disse høytidene på samme tradisjonelle måte som de fleste nordmenn gjør. Han krever også noe utvidet samvær i sommerferien, jfr. påstandens bokstav e).

Lagmannsretten finner at As sterke ønske om samvær ved avslutningen av de muslimske høytidene etter omstendighetene bør imøtekommes. Disse høytidene faller på forskjellige datoer fra år til annet. Det anses unødvendig å tidfeste disse samværene nærmere, idet retten har fått forståelsen av at partene vil avklare dette med hverandre. Det må imdlertid være en forutsetning at dette gjøres i rimelig god tid på forhånd. Når farens sterke ønske om slike samvær imøtekommes, anser lagmannsretten det som rimelig at samvær i julehøytidene bortfaller, slik at moren har barnet hos seg hver julehelg. Det fastsettes derimot samvær for faren annenhver nyttårshelg og påske. Lagmannsretten finner ikke tilstrekkelig grunn til å fastsette samværet om sommeren til noe mer enn 14 dager.

Etter barnelovens §43a, siste ledd, kan den av foreldrene som ikke har foreldreansvaret ikke reise til utlandet med barnet uten samtykke fra den som har foreldreansvaret. Retten kan likevel etter krav fra den som vil reise, gi samtykke til utenlandsreise med barnet når det er åpenbart at barnet vil komme tilbake. Lagmannsretten vurderer situasjonen i dette tilfellet slik at moren nå har en reell frykt for at faren ved reise til Tunis med barnet ikke vil bringe barnet tilbake. Forholdene ligger således nå ikke til rette for å treffe noen avgjørelse om farens reise med barnet til Tunis. Lagmannsretten viser imidlertid til at spørsmålet om slik utenlandsreise kan stille seg annerledes senere, hvis A viser seg i stand til å opparbeide nødvendig tillit hos barnets mor, slik at hun finner å kunne samtykke til å reise med barnet, eller det blir truffet rettslig avgjørelse om det, jfr. den refererte lovbestemmelsen.

Punkt 1 i byrettens domsslutning blir etter dette å stadfeste og samværet fastsettes som redegjort for foran.

Saksomkostninger.

Hovedanken har bare delvis ført frem, for så vidt som A ikke har fått medhold i sin påstand om felles foreldreansvar, men har fått noe utvidet samvær i forhold til byrettens dom. Partene bør etter dette dekke hver sine saksomkostninger, i samsvar med hovedregelen i tvistemålslovens §174 første ledd, jfr. §180 annet ledd.

Motanken har også bare delvis ført frem, jfr. resultatet i hovedanken. Partene bør derfor også i motanken dekke hver sine omkostninger, i samsvar med forannevnte hovedregel.

Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

Det utformes felles domsslutning for hovedanken og motanken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom, domsslutningens punkt 1, stadfestes.

2. A skal ha samvær med C slik:

a) Hver onsdag ettermiddag fra kl. 16.00 til kl. 18.30.

b) Annenhver helg fra fredag ettermiddag kl. 16.00 til mandag morgen, da far bringer C til barnehagen.

c) Annenhver nyttårshelg fra nyttårsaften kl. 12.00 til 1. nyttårsdag kl. 18.30.

d) Annenhver påske fra onsdag før skjærtorsdag kl. 16.00 til 2. påskedag kl. 18.30.

e) 14 dager i sommerferien hvert år.

f) De tre siste dagene av den muslimske høytiden Ramadan hvert år, og to av de åtte dagene av den muslimske høytiden AID hvert år.

3. Partene bærer hver sine saksomkostninger i såvel hovedanken som i motanken.

Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.