LA-1998-53
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-03-20 |
| Publisert: | LA-1998-00053 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr: 96-00256 - Agder lagmannsrett LA-1998-00053 M |
| Parter: | Ankende part: A (v/Advokat Morten Grøndahl). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (v/Statsadvokat Paal Chr. Aartun). |
| Forfatter: | Lagdommer Åse Berg. Ekstraord. lagdommer Hans-Jacob Hallvang. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §268, §49, Legemiddelloven (1992), §260, §267, §317, §391a, §54, §62, §63, Våpenloven (1961) §33, §7, §8, Veitrafikkloven (1965) §22, §24, §31, Straffeprosessloven (1981) §344, §437, §60, Legemiddelloven (1992) §24, §31 |
I straffesak mot A og B avsa Tønsberg byrett dom den 13. november 1997. For så vidt gjelder A har dommen slik domsslutning:
"A, født xx.xx.1970, dømmes for 1 overtredelse av straffeloven §267, jf §268, første ledd, jf §49, 1 overtredelse av straffeloven §260, første og fjerde ledd, 1 overtredelse av vegtrafikkloven §31, første, annet og tredje ledd, jf §22, første ledd, 1 overtredelse av vegtrafikkloven §31, første ledd, jf §24, første ledd, første pkt., 1 overtredelse av straffeloven §317, første ledd, 1 overtredelse av straffeloven §391a, første og annet ledd og 2 overtredelser av legemiddelloven §31, annet ledd, jf §24, første ledd.
Straffeloven §62, første ledd og §63, annet ledd er gitt anvendelse.
Forholdene er begått i perioden 27. til 28. august 1997.
Tiltalte frifinnes for 1 overtredelse av våpenloven §33, jf §7, jf §8, første ledd, tiltalebeslutningens post V.
Straffen settes til ubetinget fengsel i 1 - ett - år og 3 - tre - måneder.
I straffen gjøres fradrag med 80 - åtti - dager utholdt varetekt, jf straffeprosessloven §60.
Straffen er fellesstraff som omfatter betinget del av straff utmålt ved Tønsberg byretts dom av 13. mars 1996, jf straffeloven §54 nr. 3."
Saksforholdet og domfeltes personlige forhold fremgår av byrettens dom, med den endring at domfelte nå har et etablert samboerforhold og har fått fast arbeid. Han tjener kr 110,- pr. time.
Domfelte A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 8. januar 1998 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg den 20. mars 1998. Domfelte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Domfelte har anført at den fastsatte straffen er for streng, særlig fordi byretten har utmålt samme straff for de to domfelte i saken til tross for at den andre domfelte, B, må anses som hovedmann under ransforsøket.
Aktor la ned påstand om at anken forkastes.
Lagmannsretten er kommet til at anken ikke kan føre frem, idet lagmannsretten ikke kan se at den fastsatte straffen står i åpenbart misforhold til de straffbare handlingene, jfr. straffeprosessloven §344. Lagmannsretten viser til byrettens begrunnelse som i alt vesentlig tiltres, og skal for øvrig bemerke:
Domfelte A er dømt for ett forsøk på vanlig ran, bilbrukstyveri, kjøring i påvirket tilstand og uten gyldig førerkort, heleri, naskeri og overtredelser av legemiddelloven. Han er straffet 6 ganger tidligere, siste gang ved Tønsberg byretts dom av 2. mai 1997. Han ble da idømt en straff av fengsel i 40 dager for promillekjøring. Han er også 4 ganger tidligere dømt for promillekjøring. De handlingene han nå er dømt for, er begått i prøvetiden for Tønsberg byretts dom av 13. mars 1996. Han ble da dømt til 7 måneders fengsel, hvorav 120 dager ble gjort betinget med 2 års prøvetid. Sett på denne bakgrunn finner lagmannsretten den straff byretten har utmålt passende. Det tilføyes at lagmannsretten ikke finner grunnlag for dom på samfunnstjeneste.
For så vidt gjelder ransforsøket, er det etter lagmannsrettens oppfatning ikke grunn til å behandle A mildere enn hans medskyldige. Det tillegges således ikke vekt at det var As oppgave å være sjåfør og at det var B som skulle utføre selve ranet. De var sammen om planleggingen og fordelte oppgavene seg i mellom på forhånd, og det er derfor ikke grunn til å behandle dem forskjellig.
Anken blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke, jfr. straffeprosessloven §437 siste ledd.
Dommen er enstemmig.