LA-1998-544
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-11-08 |
| Publisert: | LA-1998-00544 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr.: 96-01917 - Agder lagmannsrett LA-1998-00544 A. Se LA-1998-00544 A av 3. mars 1999 for førstegangsbehandling. |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Leif Oscar Olsen). Ankemotpart: Sørensen Invest AS (Prosessfullmektig: Advokat Svein T. Sønning). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Sorenskriver Tor Gjone |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, §180, §172, Ligningsloven (1980) §9-6 |
Agder lagmannsrett avsa den 1 mars 1999 dom i skattesak mellom Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor og Sørensen Invest AS med følgende slutning:
«1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.»
Søksmålet gjaldt gyldigheten av Sørensen Invest AS' ligning for skatte-året 1986. Byrettens domsslutning var som følger:
«1. Ligningen av Sørensen Invest AS for 1986 oppheves.
Ved ny ligning legges til grunn at selskapets avsetninger ikke berøres av salget av aksjene i selskapet i 1986.
2. I saksomkostninger betaler Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor til Sørensen Invest AS 137.925 - etthundreogtrettisjutusennihundreogtjuefem - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»
Sørensen Invest AS v/prosessfullmektig advokat Svein T Sønning påkjærte lagmannsrettens omkostningsavgjørelse, domsslutningens pkt 2 til Høyesterett. Lagmannsrettens dom for øvrig er rettskraftig.
Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa den 30 juni 1999 kjennelse i kjæremålet med følgende slutning:
«Lagmannsrettens dom, domsslutningens pkt 2, oppheves og saken hjemvises til fortsatt behandling for lagmannsretten.
Saksomkostninger i anledning kjæremålet bør avgjøres i den dom eller kjennelse som avslutter saken, jf tvistemålsloven §179 første ledd tredje punktum.»
I premissene fremgår:
«Lagmannsretten har lagt en uriktig lovforståelse til grunn når retten for ankeinstansen anvendte tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 annet ledd. Selv om lagmannsretten fant grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse, skal omkostningene for lagmannsretten avgjøres etter §180 første ledd i tilfelle anken ikke fører frem, jf Rt-1997-288 på sidene 290-291 med videre henvisninger. Utvalget viser også til Schei I s 603.
Lagmannsrettens grunnlag for å stadfeste byrettens dom om opphevelse av ligningen av selskapet for 1986, var at fristen etter ligningsloven §9-6 nr 3a var utløpt. Statens anke var forgjeves, og etter tvistemålsloven §180 første ledd kan staten bare fritas for omkostningsansvaret dersom særlige omstendigheter foreligger. Det må være en mer kvalifisert tvil enn den som kreves etter §172 annet ledd, jf Schei I s 607. Denne vurderingen er ikke foretatt av lagmannsretten, og avgjørelsen av omkostningsansvaret for lagmannsretten må da bli å oppheve.
For så vidt gjelder omkostningsansvaret for byretten, bemerker utvalget at selskapet for byretten gjorde gjeldende samme anførsel som for lagmannsretten, om at endringsligningen var foretatt for sent i relasjon til ligningsloven §9-6 nr 3 a. Byretten avgjorde imidlertid saken på et annet grunnlag og tok ikke stilling til fristspørsmålet. Ved avgjørelsen av omkostningsansvaret for byretten skal imidlertid utfallet i lagmannsretten legges til grunn, og tvistemålsloven §172 kommer til anvendelse. Lagmannsretten har vist til §172 annet ledd, men har ikke tilkjennegitt hva som var grunnlaget for at avgjørelsen av saken ble funnet tvilsom, og om tvilen knyttet seg til bevisbedømmelsen eller de rettslige vurderingene i lagmannsrettens drøftelse av om selskapet hadde gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger fremkommer det ikke at retten har funnet sine vurderinger tvilsomme. Hvordan lagmannsretten har vurdert omkostningsspørsmålet for byretten er derfor uklart. Det burde vært redegjort for dette, også fordi byretten avgjorde saken på et annet grunnlag enn lagmannsretten. Avgjørelsesgrunnene er for knappe til at utvalget kan prøve om avgjørelsen er i samsvar med loven, jf Rt-1998-133 med henvisninger.
Partene har for lagmannsretten utvekslet nye prosesskrift vedrørende den opphevede avgjørelse.
Sørensen Invest A/S har ved prosessfullmektigen advokat Sønning i det vesentlige anført:
Etter tvistemålsloven §180 første ledd skal ankeinstansen tilkjenne den vinnende part sakens fulle omkostninger, med mindre det foreligger særlige omstendigheter som tilsier at den tapende part bør fritas for omkostningsansvaret.
Lagmannsrettens domspremisser gir ikke grunnlag for å anta at det var tvil mht. at to-års fristen var oversittet. Det er da uten betydning om gjennomskjæringsgrunnlaget kunne vært tvilsomt og reist prinsipielle spørsmål. For øvrig hevdes fremdeles at heller ikke gjennomskjæring kunne ført frem.
Også saksomkostningene for byretten kreves erstattet fullt ut. Byretten avgjorde saken på grunnlag av prinsippene om ulovfestet gjennomskjæring. Når lagmannsretten har avgjort saken på annet grunnlag, uten å gi uttrykk for tvil, må konsekvensen bli at Sørensen Invest AS også tilkjennes saksomkostninger for byretten.
Sørensen Invest AS ha lagt ned slik påstand:
«1. Sørensen Invest AS tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten med kr 128.000 og for byretten med kr 137.925 med tillegg av forsinkelsesrente fra 14 dager etter forkynnelse av byrettens dom.
2. Sørensen Invest AS tilkjennes sakens omkostninger i anledning kjæremålet og fortsatt behandling ved Agder lagmannsrett med kr 5.080.»
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har ved sin prosessfullmektig advokat Leif Oscar Olsen anført at omkostningsavgjørelsen må bli den samme også om man legger til grunn rettsanvendelsen Høyesteretts kjæremålsutvalg har gitt uttrykk for.
Sakens rettslige og faktiske side er av en karakter som i omkostningsmessig sammenheng tilfredsstiller så vel den kvalifiserte tvil som kreves etter tvistemålsloven §172 annet ledd.
Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor har lagt ned slik påstand:
«1. Lagmannsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor tilkjennes omkostninger for Høyesteretts kjæremålsutvalg og for fortsatt behandling i lagmannsretten.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten legger ved den fortsatte behandling til grunn den lovforståelse som er kommet til uttrykk i Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse.
Anken har vært forgjeves. Ankende part, Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor bør, overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale Sørensen Invest AS' saksomkostninger for lagmannsretten. Saken har ikke vært såvidt tvilsom at det er grunnlag for å benytte unntaksregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd og det foreligger heller ikke andre særlige omstendigheter som gjør at unntaksregelen bør anvendes. Omkostningene settes, overensstemmende med den innsendte omkostningsoppgave, til kr 128.000.
Lagmannsretten er også enig med byrettens omkostningsavgjørelse og slutter seg til dens begrunnelse. Lagmannsrettens avgjørelse gir ikke grunnlag for å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ført frem. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor bør, overensstemmende med tvistemålsloven §180 annet ledd og §172 første ledd erstatte Sørensen Invest AS' saksomkostninger i forbindelse med kjæremålssaken og den fortsatte behandling for lagmannsretten. Overensstemmende med påstanden settes omkostningene til kr 5.680.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom, domsslutningens pkt 2 stadfestes.
2. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor dømmes til å betale til Sørensen Invest AS 137.925 - etthundreogtrettisyvtusennihundreogfemogtyve - kroner i saksomkostninger for lagmannsretten, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
3. Staten v/Vest-Agder fylkesskattekontor dømmes til å betale til Søren Invest AS 5.680 - femtusensekshundreogåtti - kroner i saksomkostninger i forbindelse med kjæremålssaken og den fortsatte behandling for lagmannsretten, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.
4. Betalingsfristen i slutningens pkt 2 og 3 er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.