LA-1998-55
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-06-24 |
| Publisert: | LA-1998-00055 |
| Stikkord: | Skatterett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr: 97-00057 A nr: 97-00058 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00055 A og LA-1998-00056 A |
| Parter: | Ankende part: Per Kruse (Prosessfullmektig: Advokat Arne Aarsæther) Ankemotpart: Staten v/ Telemark Fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum) Ankende part: Tor Ekeland (Prosessfullmektig: Advokat Arne Aarsæther) Ankemotpart: Staten v/ Telemark Fylkesskattekontor (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Nærum) |
| Forfatter: | Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Skatteloven (1911) §44, Ligningsloven (1980) §10-2, §10-4, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §7-1 |
I vedtak 16 februar 1996 forhøyet Skien likningsnemnd nettoinntekten for 1991 for Tor Ekeland med tilsammen kr 186451. I eget vedtak samme dag ble nettoinntekten for Per Kruse forhøyet med tilsammen kr 184871. Ekeland og Kruse ble liknet som ansatte i Telemark Maskin & Automatisering AS (TEMA), som de eide sammen. Samtidig ble det ilagt 60 prosent tilleggskatt for begge skattyterne. Etter klage ble vedtakene opprettholdt av Skien overlikningsnemnd i vedtak 28 juni 1996.
Ekeland og Kruse reiste 2 januar 1997 separate søksmål for Skien og Porsgrunn byrett mot staten v/Fylkesskattesjefen i Telemark for å få opphevet overlikningsnemndas vedtak. Ekelands søksmål innebar dog godtakelse av en av postene i vedtaket. Byretten forenet de to søksmålene til felles behandling og pådømmelse. Under hovedforhandlingen 20 og 21 august 1997 godtok Ekeland og Kruse endel poster i overlikningsnemndas vedtak. De forhold som gjensto til pådømmelse for begge var spørsmålet om den skattemessige behandling av utbetalinger fra TEMA som var angitt å gjelde kontorer hjemme hos hos de to og bil- og diettgodtgjørelser, samt vedtakene om 60 prosent tilleggskatt.
Skien og Porsgrunn byrett sa 30 september 1997 dom i saken med slik domsslutning:
"Sak 97-00057 A:
1. Staten v/Telemark fylkesskattekontor frifinnes.
2. Per Kruse dømmes til innen 2 - to- uker etter forkynnelse av denne dom å betale saksomkostninger til Staten v/Telemark fylkesskattekontor med kr 35000,- - kronertrettifemtusen 00/100 -.
Sak 97-00058 A:
1. Staten v/Telemark fylkesskattekontor frifinnes.
2. Tor Ekeland dømmes til innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale saksomkostninger til Staten v/Telemark fylkesskattekontor med kr 17500.- - kronersyttentusenfemhundre 00/100-."
Ekeland og Kruse anket 2 desember 1997 sammen dommen til Agder lagmannsrett med påberopelse av feil bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Lagmannsretten registrerte anken som to ankesaker og forenet de til felles behandling og pådømmelse. Staten v/Telemark fylkesskattekontor sendte to likelydende tilsvar 29 desember 1997 og påsto byrettens dom stadfestet. Hovedforhandling ble holdt 3, 4 og 5 juni 1998 i Tinghuset i Skien. De ankende parter møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Staten møtte med sin prosessfullmektig og førstekonsulent Åge Åmos og konsulent Øystein Nilsen, som hadde fullmakt fra fylkesskattesjefen i Telemark og ga forklaring som vitner. Det ble ført ytterligere fem vitner og foretatt en del dokumentasjon.
Saken står for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for byretten. Når det gjelder saksforholdet, vises til byrettens dom.
De ankende parter har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for byretten. Anførslene fremgår av byrettens dom. De har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"Saknr. 97-00058 A.
Skien overlikningsnemnds vedtak av 28.06.96 vedrørende ligningen av Tor Ekeland for inntektsåret 1991 oppheves forsåvidt gjelder utbetalt husleie for 2. halvår 1991, bil og diettgodtgjørelse og tilleggsskatt.
Staten v/Telemark fylkesskattekontor tilpliktes å erstatte Tor Ekeland sakens omkostninger for by og lagmannsrett.
Saknr. 97-00057 A.
Skien overlikningsnemnds vedtak av 28.06.96 vedr. ligningen for Per Kruse for inntektsåret 1991 oppheves forsåvidt gjelder utbetalt husleie, bil og diettgodtgjørelse og tilleggsskatt.
Staten v/Telemark fylkesskattekontor tilpliktes å erstatte Per Kruse sakens omkostninger for by og lagmannsrett."
Ankemotparten har i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for byretten. Anførslene fremgår av byrettens dom. Staten har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
"1. Skien og Porsgrunn byretts dom av 30.09.97 stadfestes.
2. Tor Ekeland dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Telemark fylkkesskattekontor for lagmannsrett.
1. Skien og Porsgrunn byrettes dom av 30.09.97 stadfestes.
2. Per Kruse dømmes til å betale saksomkostninger til staten v/Telemark fylkesskattekontor for lagmannsrett."
Lagmannsretten er for de fleste forhold saken gjelder kommet til samme resultat som byretten og skal bemerke:
Det første forholdet gjelder utbetalinger fra TEMA til Ekeland og Kruse som iflg vedlagt formular nr 3 til selvangivelsen for 1991 fra TEMA skulle dekke kontorer hjemme hos dem. Beløpene var på hhv kr 3000 og kr 4000 pr mnd. Ekeland og Kruse oppga ikke beløpene til beskatning i den formening at de var å anse som skattefrie inntekter ved utleie av en mindre del av prosentliknet bolig. Overlikningsnemnda la til grunn at det ikke dreide seg om reelle leieforhold. Den godkjente imidlertid begge kontorene som "hjemmekontor" med fradrag på kr 800 etter takseringsreglene. De skattemessige overskudd etter nettometoden ble da hhv kr 17200 og kr 47200.
Kontoret i Ekelands bolig var på omlag 10-12 kvm og kontoret i Kruses bolig på omlag 12 kvm. Ekelands kontor lå i underetasjen og hadde separat inngang. Kruses kontor lå i kjelleren og adkomsten skjedde via boligens hovedinngang. Begge kontorene var komplett utstyrt, men ikke med safe.
Ekeland og Kruse har i ettertid gjort gjeldende at godtgjørelsen fra TEMA på hhv kr 18000 og kr 48000 gjaldt reelle leieforhold, idet leie av kontorene hjemme hos de to var nødvendig for virksomheten i TEMA. Særlig skyldtes dette at selskapets hovedkontor i Skien ikke hadde muligheter for betryggende oppbevaring av fortrolige tegninger og dokumenter. Som et tilleggsmoment kom at TEMA ønsket at de ansatte skulle arbeide mest mulig. Kontorer hjemme var da en forutsetning for å oppnå dette.
Lagmannsretten er som byretten kommet til at det var riktig av overlikningsnemnda ikke å anse kontorene som selskapets kontorer, men som Ekelands og Kruses egne hjemmekontorer; dvs et ekstra kontor hjemme for å slippe å begi seg til arbeidstedet når man skal arbeide om kveldene og i helgene. Lagmannsretten er i det vesentlige enig i den begrunnelsen som er gitt av byretten og overlikningsnemnda, jf vedtakene i likningsnemnda. Stikkordmessig gjengis at de påståtte leieforholdene ikke er dokumentert med skriftlige avtaler, at den månedlige godtgjørelsen langt overstiger et realistisk leienivå, at kontorene verken reelt eller utad fremsto som kontorer for TEMA, og at TEMA ikke har hatt et reelt behov for å etablere slike leieforhold. Det tilføyes at anførselen om at leieforholdene var nødvendige for oppbevaring av fortrolige tegninger og dokumenter fremstår som noe søkt. Dette behovet måtte TEMA kunne dekke - i tilknytting til hovedkontoret eller andre steder - på en langt billigere og sikrere måte enn å leie kontorlokaler hjemme hos de ankende parter. De påståtte leieforholdene hadde intet annet formål enn å tjene som grunnlag for ekstrainntekter for Ekeland og Kruse, og som i realiteten var tillegg til deres lønn.
Det neste forholdet gjelder bil- og diettgodtgjørelsene. Ekeland og Kruse har fra TEMA fått utbetalt godtgjørelse etter statens regulativ i anledning bruk av egne biler fra Skien til Hydro Rafnes i Bamble. Avstanden er oppgitt til 50 km hver vei, og reisene er foretatt praktisk talt hver arbeidsdag gjennom hele 1991. De har sett det slik at godtgjørelsene ikke har gitt overskudd og derfor er skattefrie. Overlikningsnemnda har ikke godkjent dette, med den begrunnelse at reisene er å betrakte som arbeidsreiser, ikke tjenestereiser. Bil- og diettgodtgjørelse for Ekeland er tillagt inntekten med kr 105985, mens reiseutgifter er godkjent og oppført til fradrag med kr 15000. For Kruse er tillegget kr 124446 og fradraget kr 13000.
Lagmannsretten bemerker for ordens skyld at den likningsmessige behandlingen av overskudd på bil- og diettgodtgjørelser følger reglene i statens reiseregulativ, jf takseringsreglene jf likningsloven §7-1. Forutsetningen for bilgodtgjørelse er at det dreier seg om tjenestereise. I såfall har man også krav på diettgodtjørelse.
Lagmannsretten har vært i en viss tvil om overlikningsnemndas vedtak bør oppheves. Tvilen knytter seg særlig til at nemnda synes å ha bygget på den uriktige rettsoppfatning at en tjenestereise må starte fra det faste arbeidsstedet, her TEMAs hovedkontor, ikke fra bopel. Nemnda har også bygget på at Ekeland og Kruse ikke hadde daglige oppmøter på hovedkontoret. Bevisførselen for lagmannsretten har godtgjort at fremmøte på hovedkontoret om morgenen for å utføre arbeid med varierende oppgaver var hovedregelen mer enn unntaket, og at overlikningsnemnda hadde tilstrekkelige opplysninger til å legge dette til grunn.
Det følger av Ekelands og Kruses egne oppgaver til likningsmyndighetene og er bekreftet under hovedforhandlingen, at den overveiende del av det arbeid som ble utført i 1991 skjedde som innleide ingeniører på Hydro Rafnes. Ekeland har oppgitt 234 reisedager og Kruse 225. Dette kan tale for å anse reisene som arbeidsreiser. På den annen side legger lagmannsretten til grunn at de samtidig har arbeidet med andre løpende oppgaver for TEMA, særlig utviklingen av en kanonpussemaskin. Utførelsen av disse oppgavene skjedde dels om morgenen, dels til andre tider på døgnet. De hadde i motsetning til de som var ansatt på Hydro Rafnes full frihet til å komme og gå som de ville. De noterte de timer som faktisk medgikk, og TEMA fakturerte timene med tillegg av merverdiavgift.
Lagmannsretten tar utgangspunkt i at den store hovedregel er at reise mellom bopel og arbeidssted bekostes av arbeidstakeren. Hvis det ytes godtgjørelse fra arbeidsgiveren, blir den å skattlegge etter skatteloven §44. Utgifter til arbeidsreisen kommer til fradrag i selvangivelsen etter nærmere regler.
Ekeland og Kruse har i dette tilfellet fått bil- og diettgodtgjørelse for en rutinemessig kjøring gjennom hele året til det som fremstår som deres faktiske arbeidssted. Reisene fremstår som ordinære arbeidsreiser, som ikke skiller seg fra det som var situasjonen for ansatte ved Hydro Rafnes med bopel i Skien, og som får fradrag for reiseutgifter på den måte overlikningsnemnda har anvendt overfor Ekeland og Kruse. At Ekeland og Kruse på vei hjem fra Hydro brukte bil til å utføre andre oppdrag for TEMA, endrer ikke det karakteristiske preget av arbeidskjøring. Slike "omveier" ville imidlertid etter omstendighetene kunne medføre rett til bil- og diettgodtgjørelse. Lagmannsretten er således, etter en samlet vurdering av det som er fremkommet, enig med overlikningsnemnda og byretten i at kjøringen fra Skien til Bamble skatterettslig sett må behandles som arbeidsreiser, ikke tjenestereiser.
Det tredje forholdet gjelder vedtaket i overlikningsnemnda om å ilegge Ekeland og Kruse en tilleggskatt på 60 prosent, jf likningsloven §10-2 og §10-4. Lagmannsretten legger til grunn at vurderingen av om tilleggskatt skal ilegges og hvor stor den skal være, må skje i forhold til hver enkelt påplussing for hver av de to skattyterne.
Lagmannsretten er ovenfor kommet til at anken ikke kan tas til følge forsåvidt gjelder likningen av TEMAs leie av kontorer hos Ekeland og Kruse. Det er på det rene at skattyterne ikke har oppgitt inntektene til beskatning som lønnsinntekt. Lagmannsretten er enig med overlikningsnemnda og byretten i at de dermed har gitt uriktige opplysninger som kunne ha ført til fastsetting av en for lav skatt. Lagmannsretten er videre enig i at dette for begges vedkommende er skjedd forsettlig eller grovt uaktsomt. En tilleggskatt på 60 prosent er da korrekt etter gjeldende retningslinjer og praksis, jf likningsloven §10-2 jf §10-4.
Når det gjelder tilleggskatt for den forhøyelsen som i det alt vesentlige skyldes at reisene fra Skien til Hydro Rafnes i Bamble er betraktet som arbeidsreier istedenfor tjenestereiser, er lagmannsretten under tvil kommet til et annet resultat enn overlikningsnemnda og byretten. Ekland og Kruse førte fortløpende samlelister for kjøringen fra Skien til Bamble, der dato og kjørelengde var oppført. Selv om listene ikke fullt ut tilfredstillte de formelle kravene, og selv om det senere kunne stilles visse spørsmål i tilknytting til dem, finner lagmannsretten å burde legge til grunn at Ekeland og Kruse ikke har gitt uriktige eller ufullstendige opplysninger. Likningsmyndighetene må etter lagmannsrettens syn ha fått tilstrekkelig grunnlag for å vurdere det aktuelle skattespørsmålet. Som det fremgår ovenfor, er det helt dominerende trekk ved dette forholdet hvorvidt faktisk utførte reiser skal behandles som tjenestereiser eller arbeidsreiser, mao rettsanvendelse.
Det er uklart hva det siktes til når nemnda har gitt uttrykk for at den setter til side oppgavene over tjenestekjøringene og anvender skjønn, samtidig som antall reisedager for Ekeland er bare er satt ned med 3 dager og Kruse med 15 dager. Hovedspørsmålet for nemnda, og det som har medført den overveiende del av inntektsforhøyelsen, har vært rettsanvendelsen. Partene var forøvrig under hovedforhandlingen for lagmannsretten enige om at dette beskjedne avviket mellom Ekelands og Kruses oppgaver og det antall reisedager som er lagt til grunn av overlikningsnemnda, er uten betydning. Etter dette blir overlikningsnemndas vedtak om 60 prosent tileggskatt for forhøyelsen av inntektene til Ekland og Kruse i anledning bil- og diettgodtgjørelsene å oppheve, mens byrettens dom blir å stadfeste for de øvrige forholdene.
Saken er dels vunnet dels tapt. Lagmannsretten finner i medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §174, jf §180 annet ledd, at hver av partene bør bære sine omkostninger for begge retter.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
Ankesak LA-1998-00055 A: 1 Skien overlikningsnemnds vedtak 28 juni 1996 vedrørende Tor Ekeland oppheves forsåvidt gjelder tilleggskatt for bil- og diettgodtgjørelse.
Forøvrig stadfestes byrettens dom post 1. 2 Saksomkostninger idømmes ikke.
Ankesak LA-1998-00056 A: 1 Skien overlikningsnemnds vedtak 28 juni 1996 vedrørende Per Kruse oppheves foråvidt gjelder tilleggskatt for bil- og diettgodtgjørelse.
Forøvrig stadfestes byrettens dom post 1. 2 Saksomkostninger idømmes ikke.