LA-1998-559

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-12-03
Publisert:	LA-1998-00559
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Kristiansand byrett nr.: 94-00874 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00559 A.
Parter:	Ankende part: A og B (Prosessfullmektig: Advokat Jørgen Bugge). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS, Vår Bank og Forsikring, Vesta Forsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Truls Nygård).
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §180, Bilansvarslova (1961) §6

Saken gjelder krav om erstatning og forsikring etter et bilsammenstøt.

Ektefellene A og B kjørte med en Mazda personbil med registreringsnummer xxx i Kristiansand sentrum den 19. februar 1992 om formiddagen med sistnevnte som sjåfør. I Gyldenløves gate stoppet B for å slippe frem en lastebil som skulle ut fra en byggeplass. Mens deres bil sto stille ble ektefellene påkjørt bakfra av en Mercedes personbil med registreringsnummer xxx. B satt med foten på bremsepedalen fordi bilen han førte sto i en svakt hellende motbakke. A og B mener de begge ble påført nakkeslengskade som følge av påkjørselen. De har krevet menerstatning og erstatning for tapt arbeidsfortjeneste og merutgifter overfor Storebrand Skadeforsikring AS der Mercedesen var trafikkforsikret. Det var tegnet fører- og passasjerulykkesforsikring i Vesta Forsikring AS for Mazdaen. Ektefellene var dessuten ved As fagforeningsmedlemskap ulykkesforsikret gjennom kollektive forsikringer i Samvirke Skadeforsikring AS - nå VÅR Bank og Forsikring AS. De har også krevet utbetalinger etter de her nevnte ulykkesforsikringer. Det innskytes at begge ektefellene hadde 100% uførepensjon da uhellet skjedde. B drev tidligere drosjekjøring og hadde fremdeles drosjeløyve.

Kristiansand byrett avsa 9. januar 1998 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring A/S, Samvirke Skadeforsikring A/S og Vesta Forsikring A/S frifinnes.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Byretten har i sin avgjørelse lagt til grunn at kollisjonshastigheten var 4 km/t og at hastighetshetsforandringen for den påkjørte bil i utgangspunktet var så lav at det ikke i tilstrekkelig grad er sannsynliggjort at kollisjonen har hatt skadeevne. Det er videre vist til at de påberopte symptomer har inntrådt lenge etter det tidsrom som er alminnelig anerkjent som grense for påvisning av nakkeslengskader og at ektefellenes sykehistorier gir grunnlag for å anta at det kan foreligge andre årsaker til symptomene etter ulykken. Nærmere om sakens faktiske bakgrunn, partenes anførsler for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.

A og B har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Ankeforhandling ble opprinnelig berammet til 9. mars 1999, men ble utsatt fordi de ankende parter på bakgrunn av uttalelser i høyesterettsdom inntatt i Rt-1998-1565 om nødvendigheten av medisinsk sakkyndige i saker som den foreliggende, ba om oppnevnelse av slike sakkyndige. Ankemotpartene erklærte seg enige med de ankende parter på dette punkt. Den utsatte ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 23. - 25 november 1999. De ankende parter møtte sammen med sin felles prosessfullmektig og forklarte seg. Forsikringsselskapene var representert ved sin felles prosessfullmektig. Det ble avhørt 6 vitner, hvorav 5 var nye for lagmannsretten.

Under hovedforhandlingen møtte overlege Torbjørn Aksel Fredriksen og avdelingsoverlege Hans Christian Gulseth, som er oppnevnt som nye sakkyndige for lagmannsretten. Dr. Fredriksen har under betydelig tvil funnet at en mindre del av de ankende parters medisinske invaliditet har sammenheng med skade oppstått som følge av kollisjonen, for B i størrelsesorden 10-15% og for A ca 10%. Dr. Gulseth har konkludert med 15% medisinsk invaliditet for B vedkommende og for As vedkommende med at uhellet ikke har medført noen økt medisinsk invaliditet. Begge de sakkyndige har lagt til grunn ektefellenes fremstilling av sakens fakta.

Ett av de vitner som møtte for lagmannsretten, var optometrist Pål Kolsrud, som har foretatt en synsundersøkelse av ektefellene, bl.a når det gjelder leseferdighet, og fremlagt en rapport om dette. For As øyebevegelser viste undersøkelsen en rating på 1,0 mens den gjennomsnittlige rating er 12-15, hvilket for hennes vedkommende kan nedgraderes til 10-12. Den rating som ble målt svarer til leseferdigheten hos en førsteklassing. For B ble det målt en rating på 6,7. Kolsrud konkluderer for begge ektefellene med at det er en sannsynlig sammenheng mellom nedsatt leseevne og nakkeslengskade.

Utover det som foran er nevnt om uttalelser fra de sakkyndige og optometrist Kolsrud står saken for lagmannsretten i stort sett samme stilling som for byretten.

A og B har for lagmannsretten i det vesentlige anført følgende:

I forhold til Storebrand og bilanvarsloven gjelder de vanlige erstatningsrettslige betingelser med hensyn til årsakssammenheng, bl.a slik at enhver omstendighet som er nødvendig for skadens inntreden er relevant ved bedømmelsen av om det rettslig sett foreligger årsakssammenheng. Storebrand har bevisbyrden for at andre forhold, slik som partenes helsetilstand før uhellet, ville ha ført til de samme skader selv om ulykken ikke hadde skjedd. Forsåvidt angår ulykkesforsikringene gjelder et hovedårsaksprinsipp slik at det skjer en fordeling mellom de skadeutløsende omstendigheter hvis skaden er et resultat av samvirkende årsaker.

Byretten har tatt feil ved bedømmelsen av påkjørselens skadevoldende evne. Det gjøres gjeldende at hastigheten har vært høyere enn det byretten har lagt til grunn. Skaden på den bil de ankende parter satt i var også mer omfattende idet tilhengerfestet på denne bilen ble påført skade og senere skiftet. Det påpekes også at B hadde foten på bremsepedalen da påkjørselen fant sted og at As briller falt av henne og ble ødelagt. Det er store individuelle forskjeller med hensyn til hvilke påkjenninger som kan utløse nakkeslengskader.

Ulykken har medført en markert og inngripende endring i de ankende parters tilværelse. De har fått betydelige plager i form av hodepine, synsforstyrrelser og andre ledsagende symptomer som er karakteristiske for nakkeslagskade og som de ikke hadde tidligere. De har konstante smerter og er avhengig medikamenter. Deres sosiale liv er ødelagt og det seksuelle samliv er opphørt som følge av ulykken. A har måttet slutte med sitt engasjement bl.a i foreningslivet. B maktet ikke lenger å fortsette med den begrensede drosjekjøring han tidligere hadde drevet. Det ble nødvendig å ansette ytterligere en leiesjåfør, og føringen av kjøresedler måtte overlates til regnskapsføreren. Drosjeløyvet ble innlevert 1. desember 1992.

Plagene oppsto ved ulykken. De har vedvart og blitt permanente. De ankende parters primærlege, dr. Hærum, ble kontaktet over telefon samme dag ulykken skjedde etter at de begge fikk hodepine og kvalme og kastet opp. Dette er bekreftet av deres datter, som ringte til dem samme dag. Det fremgår av dr. Hærums journal at A under sitt første besøk hos ham etter ulykken oppga at hun fikk hodepine straks etter ulykken. Når det i skademeldingskjemaet er krysset av for «nei» under rubrikken for personskade og det i politiets rapport om trafikkuhell er krysset av for at B var uskadd, har det sammenheng med at han med skade forsto fysisk og synlig skade i form av brudd, sår o.l.

Under bilansvarforsikringen bør det ytes menerstatning med utgangspunkt i dr. Fredriksen invaliditetsprosenter etter vanlige regler med gruppeopprykk. Det kreves videre erstatning for inntektstap for B med 16.000 kroner for tiden fra han leverte fra seg drosjeløyvet til han fylte 70 år 17. april 1993. Dette kravet har sammenheng med at han drev en begrenset drosjekjøring på tiden for uhellet. Endelig kreves det under trafikkforsikringen erstatning for påløpte og fremtidige ekstrautgifter med 10.000 kroner til hver av de ankende parter. Dekning under ulykkesforsikringene kreves med utgangspunkt i de invaliditetsprosenter som dr. Fredriksen er kommet frem til.

A og B har nedlagt slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale B og A:

- mén-erstatning fastsatt etter rettens skjønn

- lidte/fremtidige utgifter fastsatt/begrenset til kr 10.000,- for hver

- lidt inntektstap begrenset oppad til kr 16.000 for B med tillegg av lovens renter f.o.m. 06.02.93 til 31.12.93 og 12% p.a. fra 01.01.94 til oppgjør skjer - jf. bilansvarsloven §6 tredje ledd.

2. Vesta Forsikring A/S dømmes til å betale erstatning under passasjer/førerulykkeforsikring til:

- A med kr 20.000 med tillegg av 18% p.a. fra 12.07.92 til 31.12.93 og 12% p.a. renter fra 01.01.94 til oppgjør skjer.

- B med kr 20.000 med tillegg av 18% rente p.a. fra 12.07.92 til 31.12.93 og 12% p.a. fra 01.01.94 til oppgjør skjer.

3. Vår Forsikring A/S dømmes til å betale erstatning under kollektiv ulykkesforsikring, hjemforsikring og ulykkesdel under kollektiv hjemforsikring for:

- A med

kr 58.250,- med tillegg av 18% rente f.o.m. 24.10.92 til 31.12.93 og 12% rente fra 01.01.94 til oppgjør skjer.

- B med

kr 58.658 med tillegg av 18% rente f.o.m. 24.10.92 til 31.12.93 og 12% rente f.o.m. 01.01.94 til oppgjør skjer.

4. B og A tilkjennes saksomkostninger

- for byrett, kr 91.279,-

- Det offentlige og B og A iht. særskilt oppgave for lagmannsretten.»

Forsikringsselskapene har gjennom sin felles prosessfullmektig sammenfatningsvis anført følgende:

Prinsipalt gjøres gjeldende at det ikke foreligger faktisk årsakssammenheng mellom uhellet og de skader det kreves erstatning for.

Påkjørselen har ikke hatt en tilstrekkelig skadegjørende evne etter allment akseptert vitenskapelig oppfatning. Det er antatt at man i alminnelighet må opp i hastigheter på 10-15 km/t før det inntrer slike skader det her er tale om. Med de beskjedne skader eller merker de involverte kjøretøyer ble påført, må det ha vært tale om en langt lavere hastighet for Mercedesen. Selv ved en fart av 5 km/t vil det oppstå større karosseriskader enn i det foreliggende tilfelle.

Det er heller ikke ført tilstrekkelig bevis for akuttskader og såkalte brosymptomer som etter alminnelig medisinsk enighet må foreligge før det kan fastslåes at det foreligger nakkeslengskade, jf. om dette i Rt-1998-1565 hvor det på s. 1570 - 71 gjøres rede for både den kvalitetmessige forskjell i bevisstyrke mellom begivenhetsnære bevis (bl.a opptegnelser i legejournaler o.l.) og andre bevis som fremkommer i ettertid og for den betydning rapporten fra den såkalte Quebec Task Force og legeforeningens retningslinjer fra 1994 må tillegges. Ifølge sakens dokumenter var det først den 14. mai 1993 overfor dr. Jill Klee at B oppga at hadde fått en dundrende hodepine samme dag uhellet skjedde. Tidligere hadde han forklart at hodepinen kom langt senere eller bare nevnt at hans kone hadde fått problemer. A har under besøk hos dr. Hærum 17. mars 1992 gitt uttalelser som tyder på at smertene først meldte seg for alvor 10 dager etter uhellet. Det samme fremgår av erklæringer 17. november 1992 fra dr. Haugland og 19. mai 1993 fra dr. Klee.

Begge de ankende parter har en massiv sykelighet og var begge 100% arbeidsuføre da ulykken inntraff. Deres sykdomsbilde er forenlig med de plager de mener skyldes uhellet, og spesielt B har etter ulykken gjennomgått en sykdomsutvikling som forklarer hans nåværende medisinske tilstand.

Det er ikke tilstrekkelig dokumentert at Kolsruds funn med hensyn til de ankende parters leseevne er spesifikke for nakkeslengskade. Uttalelser fra de ankende parters egne leger må tillegges mindre vekt. Konklusjonene fra de rettsoppnevnte sakkyndige for lagmannsretten fremkommer under sterk tvil og bygger på de ankende parters fremstilling av saken, og kan av den grunn ikke tillegges avgjørende vekt.

Subsidiært gjøres gjeldende at det ikke foreligger noen årsakssammenheng som kan tillegges rettslig betydning. Hensett til de ankende parters øvrige sykdomshistorie må det i forhold til trafikkforsikringen legges til grunn at ulykken i høyden har hatt en helt ubetydelig innvirkning på deres helsemessige situasjon. I forhold til ulykkesforsikringen kan uhellet ikke ha vært noen hovedårsak.

Atter subsidiært er det gjort innsigelser mot erstatningsberegningen. Det er ikke grunnlag for såkalt klasseopprykk ved fastsettelse av menerstatningen. Ulykkesforsikringerstatningen må fastsettes under hensyn til den invaliditet de ankende parter ville hatt uten ulykken. Med hensyn til ekstrautgifter bemerkes at de ankende parter allerede før uhellet hadde problemer med å utføre alminnelige husholdningsoppgaver.

Selskapene har nedlagt slik felles påstand:

«1. Kristiansand byretts dom av 09.01.98 stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring A/S, Vår Bank og Forsikring og Vesta Forsikring A/S tilkjennes sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.»

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan i stor utstrekning tiltre byrettens begrunnelse. Lagmannsretten er i likhet med byretten kommet til at det ikke kan påvises tilstrekkelig årsakssammenheng mellom sammenstøtet og de skader det kreves erstatning for. Lagmannsretten tillegger imidlertid de relevante forhold en noe annen innbyrdes vekt enn hva byretten har gjort. Byretten har i første rekke bygget sin avgjørelse på at sammenstøtet ikke kan ha hatt tilstrekkelig skadegjørende evne. Lagmannsretten hovedbegrunnelse knytter seg til opplysninger som foreligger om den tidsmessige nærhet mellom uhellet og de aktuelle plager, mens øvrige forhold - sammenstøtets skadegjørende evne og de ankende parters øvrige sykehistorie - er støtteargumenter for det resultat lagmannsretten er kommet til.

Etter byrettens dom har Høyesterett i en avgjørelse, inntatt i Rt-1998-1565, kommet med prinsipielle uttalelser knyttet til de forhold som lagmannsretten har begrunnet sin avgjørelse med. På s. 1570 - 71 uttaler førstvoterende følgende:

«Såkalte whiplash- eller nakkeslengskader som kommer for domstolene, er ikke sjelden preget av et uklart årsaks- og symptombilde. Det kan være uklarhet om hvilke skader som er oppstått, når de forskjellige symptomer har inntrådt og i det hele om og i tilfelle hvilke deler av en foreliggende helsesvikt som kan tilbakeføres til den aktuelle påkjørsel som skal ha medført nakkesleng. Det foreliggende bevismateriale vil gjerne være sammensatt, og opplysningene kan trekke i forskjellige retninger. Ved en slik bevisbedømmelse er det viktig å ha for øye at bevisene vil kunne ha forskjellig kvalitet og tyngde. Særlig viktig ved bevisbedømmelsen vil være nedtegnelser foretatt i tid nær opp til den begivenhet eller det forhold som skal klarlegges, og da spesielt beskrivelser foretatt av fagfolk nettopp for å få klarlagt en tilstand. Dette vil gjelde blant annet nedtegnelser i legejournaler om funn og om de symptomer pasienten har ved undersøkelsen eller behandlingen. Svakere bevisverdi vil for eksempel opplysninger fra pasient til lege ha hvis opplysningene gjelder pasientens tilstand på et vesentlig tidligere tidspunkt enn tidspunktet for den aktuelle konsultasjon. Opplysninger fra parter eller vitner med binding til partene som er gitt etter at tvisten er oppstått, og som står i motstrid eller endrer det bildet som mer begivenhetsnære og uavhengige bevis gir, vil det oftest være grunn til å legge mindre vekt på, jf her - om bevisbedømmelsen på et annet rettsområde - Rt-1995-821. En evaluering av bevisene i nærværende sak kommer jeg tilbake til.

Whiplash eller nakkesleng er ikke uttrykk for en inntrådt skade, men for en skademekanisme - altså en bestemt måte skade eventuelt inntrer på - ved at hodet, gjerne ved påkjørsler med bil bakfra, kastes bakover for så etter en «knekk» å fare fremover. Hva som skal til for å få skader ved nakkesleng, skadeomfang, varighet og andre sider ved nakkesleng er til dels sterkt omtvistet. Men særlig gjennom 90-årene har det skjedd en betydelig medisinsk-faglig avklaring av viktige sider ved nakkesleng. Dette leder meg til mitt neste generelle poeng. Vi er her på et område hvor det kanskje er særlig viktig at domstolene har for øye at årsaksforhold, skadeomfang mv. så langt mulig må bedømmes i lys av mer allment akseptert medisinsk viten. Jeg peker spesielt på rapporten fra den såkalte Quebec Task Force, en tverrfaglig internasjonal gruppe som har samlet materiale om årsaksforhold, forebygging og behandling av tilstander utløst av nakkesleng. Dens arbeide har resultert i det som er betegnet som en internasjonal konsensus om lidelser assosiert med nakkeslengskader. Jeg viser til omtale av dette i Tidsskrift for Den norske lægeforening nr 17 for 1995. Jeg legger til at de rettsoppnevnte sakkyndige for Høyesterett i sine forklaringer har vist til denne rapporten og dens konklusjoner. Videre peker jeg på at det er viktig for domstolene å påse at aksepterte retningslinjer for vurdering av uførhet ved skader etter nakkesleng følges, jf her blant annet legeforeningens retningslinjer av 1994 for fastleggelsen av dette.»

I dommen er på side 1576-77 videre inntatt følgende uttalelse fra professor Helge J. Nordal om betingelser som må være til stede for at skader og symptomer årsaksmessig kan tilbakeføres til traume forårsaket av nakkesleng:

«Det er viktig å være oppmerksom på at sykdomsbildet ved nakkesleng skader i senfasen etter uhellet er ukarakteristisk mht årsaken. Dvs at liknende symptombilder sees hyppig i befolkningen ellers, som ikke har vært utsatt for noe traume. Man kan derfor sette opp en kjede av betingelser som må være oppfylt for at man med en viss sannsynlighet kan diagnostisere tilstanden.

1. For det første må det foreligge et adekvat traume, dvs det må ha virket mekaniske krefter tilstrekkelig til å skade biologisk vev.

I store trekk vil de krefter som virker på en person øke med økende hastighetsendringer av den bil en pasient sitter i. Det er imidlertid mange usikre omstendigheter som spiller inn, som bilsetets og nakkestøttende egenskaper, hodets stilling i kollisjonsøyeblikket, om pasienten er forberedt på støtet eller ei, om pasienten har forutbestående skade og derav følgende økt sårbarhet, om det er aldersbetingede svekkelser i nakkevirvelsøylen, evt ledsaget av forkalkninger, mm.

Etter min erfaring skal man være meget forsiktig med å sette opp kategoriske grenser for hvilke hastighetsgrenser det er som er minimum for at helsebesvær oppstår. Det vil som regel dreie seg om relativ risiko for helseskader, som øker med økende hastighet. Således kan man se at selv ved meget høye hastigheter, og med betydelige skader med brudd og annet tilfølge kan pasienten etter noen tid likevel føle seg helt frisk.

Etter min erfaring vil kollisjoner hvor en stillestående bil blir påkjørt bakfra av en annen bil med en hastighet under 10-15 km/t bare helt unntagelsesvis resultere i forbigående helseplager, og nesten aldri varige.

2. Det må foreligge akutt symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt et par døgn. Regelen er at dess kraftigere skade, dess tidligere kommer plagene. Akutt symptomene vil hos de fleste dreie seg om stivhet og smerter i nakken, hodepine, eller forbigående besvær fra armene pga irritasjon av nerverøtter som passerer ut mellom nakkevirvlene.

3. Det må foreligge «brosymptomer» fra akuttfasen frem til en kronisk senfase, 1 år eller mer etter uhellet. Dersom pasienten blir frisk, for så flere uker eller måneder senere å få tilbake liknende besvær, øker usikkerheten mht om det er den tidligere skaden, eller naturlig tilbøyelighet for helsebesvær med smerter, stivhet o.l. som er hovedårsaken til besværene. De fleste vil mene at traumatisk betingede besvær som blir kroniske, særlig når det dreier seg om mindre skader uten brudd eller skade av nervevev, sjelden blir helt borte for så å komme igjen.

4. Sykdomsbildet må være forenlig med det man vet om skader påført ved nakkesleng. Dvs at f.eks lammelser i armer eller ben som først opptrer måneder og år etter et uhell er ikke forenlig med det man vet om skademekanismen. Det må heller ikke være slik at helsebesværene etter uhellet bare er en fortsettelse av helsebesvær pasienten har hatt før uhellet. Sykdomsbildet må heller ikke ha en annen, mer sannsynlig forklaring i annen tilstand pasienten lider av. Slik tilstand kan være annen somatisk eller psykiatrisk sykdom, som har vært til stede allerede før uhellet, eller som har manifestert seg senere.»

Som supplement til Nordals utredning uttaler førstvoterende på s. 1577 følgende:

«Med hensyn til tidspunktet for når det må foreligge symptomer fra nakke eller hode, har jeg forstått dr Nordal slik at dette kan strekkes noe. Quebec Task Force opererer her med en tidsgrense på 72 timer. Jeg har forstått at også den andre medisinsk sakkyndige, overlege Berstad, i hovedtrekk legger til grunn de samme generelle vilkår for å tilbakeføre symptomer til nakkesleng som det professor Nordal gjør.»

Begge de ankende parter har for lagmannsretten forklart at de samme dag uhellet skjedde fikk sterk hodepine og kvalme og kastet opp og at de senere har vært plaget med hodepine, konsentrasjonsproblemer og lesevansker. A har også hatt besvimelsesanfall. De opplyser at deres primærlege, dr. Hærum straks ble kontaktet. Han anbefalte dem å ta det med ro og uttalte at deres symptomer kunne skyldes influensa som gikk på denne tiden. De oppsøkte derfor ikke lege før senere. Deres forklaringer støttes av vitneforklaring fra deres datter, som har opplyst at hun var i telefonisk kontakt med foreldrene samme dag uhellet skjedde.

De forklaringer de ankende parter har gitt for lagmannsretten lar seg vanskelig forene med andre og mer begivenhetsnære bevis i saken.

B konsulterte dr. Hærum de første ganger etter uhellet 2. og 10. april 1992. Av jorunalen fra disse besøkene fremgår at B hadde hoste, men intet om uhellet eller symptomer etter denne. Først ved et besøk 12. mai 1992 opplyste han om hodepine i sammenheng med ulykken og at denne hadde vart en måneds tid. A oppsøkte dr. Hærum 17. mars 1992. Av hennes journalen fremgår at hun kjente «hodepine fra utpå kvelden» og at det «fra sist helg, etter ca 10 dager, (ble) mer hodeverk». I skademelding innkommet til Vesta 3. mars 1992 er det krysset av for «Nei» ved spørsmålet om det oppsto personskade. I rapport om vegtrafikkuhell satt opp av politiet 19. mars 1992 er det for B krysset av for «uskadd» mens det for A er krysset av for «lettere skadd» og anmerket «nakkesleng». Ektefellene avga politiforklaringer 8. mai 1992. Begge nevner her at det i ettertid viste seg at A fikk problemer med nakke og hode, og A oppga at hun begynte å få en del hodepine ca to uker etter uhellet. I politiforklaringene er det ikke nevnt noe om at B skulle ha fått problemer etter uhellet. Av brev 18. mai, 13. august og 9. september 1992 fra selskapene til de ankende parters daværende prosessfullmektig fremgår at det til da bare hadde vært tale om skade som A måtte være påført.

Dr. Atle Oddgeir Haugland har etter henvendelse fra de ankende parters daværende prosessfullmektig avgitt spesialisterklæring i november 1992. A forklarte da til dr. Haugland at hun først 1 1/2 uke etter uhellet merket nakke- og hodesmerter. B opplyste at han «etter hvert» fikk sterke smerter, kvalme og uvelhet. Det foreligger videre spesialisterklæringer datert 19. mai 1993 fra dr. Jill Klee, som ble engasjert av Storebrand. Til dr. Klee skal A ha oppgitt at hun ved påkjørselen umiddelbart fikk en opplevelse av et ildstøt tvers gjennom nakken, men at hun ikke hadde andre plager enn sine vanlige inntil ca 10 dager etter ulykken. B forklarte til dr. Klee at han på ulykkesdagen etter hjemkomst følte seg rar og svimmel, at han neste dag fikk en «dundrende hodeverk» og at plagene har øket i styrke. De ankende parter har også vært til undersøkelse hos dr. Håkon Lie, som ble engasjert av Samvirke. Han har avgitt erklæringer datert 1. september 1993. Av disse fremgår at A hevder at hun i skadeøyeblikket kjente stikkende smerter i nakken, at hun utover kvelden fikk økende hodepine og nakkesmarte, at plagene senere har tiltatt og at hun og ektemannen var sengeliggende de først par uker. B skal til dr. Lie ha forklart at han følte seg svimmel og rar etter hjemkomst og dagen etter fikk dundrende hodeverk.

Som det fremgår av det foregående er det først ved tredje primærlegebesøk etter ulykken, den 12. mai 1992, B nevner noe om plager etter ulykken. Han angir i den forbindelse at han har hatt hodepine i ca en måned. Frem til da hadde det bare vært tale om skade som A skulle vært påført. Først ved besøk hos dr. Klee ett års tid senere angir B at plagene meldte seg i umiddelbar tilknytning til ulykken. Den dokumentasjon som gjelder A, viser at hun skal ha forklart at hodepine først oppsto omtrent 10 dager eller to uker etter uhellet. At plagene for hennes vedkommende inntrådte i umiddelbar tilknytning til uhellet er først nevnt for dr. Lie, slik det fremgår av hans erklæring 1. september 1993.

Ut fra de foran gjengitte prinsipielle uttalelser fra Høyesterett om bevisvurdering i saker som den foreliggende, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at de plager som partene mener kan tilskrives uhellet har meldt seg først flere uker eller måneder etter uhellet, slik det kan utledes av det bevismateriale som er mest tidsnært. At det skulle være en umiddelbar tidsmessig sammenheng mellom uhellet og plagene, fremgår først av materiale som skriver seg fra mer en ett år etter uhellet og senere. Av det foran refererte fremgår også at det er alminnelig akseptert innen den medisinske vitenskap, bl.a på grunnlag av rapporten fra den såkalte Quebec Task Force, at det for å kunne konstatere nakkeslengskade må foreligge akutte symptomer fra nakke eller hode innenfor maksimalt 72 timer. Etter den bevisbedømmelse lagmannsretten legger til grunn er dette grunnvilkår ikke oppfylt i den foreliggende sak.

Den konklusjon som er trukket på bakgrunn av hva som kreves med hensyn til tidsnærhet mellom ulykken og inntreden av symptomer og bevisvurderingen i denne sammenheng, støttes av de opplys-ninger som finnes om kraften i sammenstøtet og de ankende parters sykdomsbilde.

De involverte kjøretøy ble påført bare helt bagatellmessige skader som følge av sammenstøtet. Skadene på Mazdaen, den bil de ankende parter befant seg i, består i følge Vestas skaderapport av noen mindre bulker som ble taksert til 1618 kroner. På den annen bil, Mercedesen, ble det ikke andre skader enn noen riper på fremre støtfanger. Fra de ankende parters side er det opplyst at også tilhengerfestet på Mazdaen ble skadet og at kollisjonen således var kraftigere enn hva som eventuelt kan sluttes av Vestas skaderapport. Det er ført et vitne fra det bilverkstedet som skiftet tilhengerfestet og fremlagt kopi av faktura for reparasjonen. Fakturaen er datert 26. november 1997 og lyder på 3014,73 kroner. Det forhold at tilhengerfestet først er skiftet mer enn 5 år etter uhellet, svekker i noen grad opplysningen om at det ble skadet så langt tilbake i tiden som 1992. Selv om man man tar i betraktning en eventuell slik skade, har det formodningen mot seg at sammenstøtet kan ha hatt tilstrekkelig kraft til å forårsake personskade for noen av de involverte.

Også de ankende parters helsetilstand før uhellet og tildels den senere helsemessige utvikling gir støtte for lagmannsrettens konklusjon om at det ikke er tilstrekkelig årsakssammenheng mellom uhellet og de påberopte skader. Ifølge de medisinske sakkyndige for lagmannsretten kan plagene ikke utelukkes som symptomer i forhold til deres øvrige sykdomsbilde.

B har hatt plager med rygg og nakke siden 1973. Han fikk 50% uførepensjon i 1977 og ble operert for prolaps i 1979. I 1980-81 ble det konstatert slitasjeforandringer i rygg og nakke og han ble utredet for svimmelhet. Hans tilstand forverret seg i 1985 med slitasje i rygg og knær. Fra 1987 fikk han 70% uførepensjon. I 1988 søkte han 100% uførepensjon på grunn av forverrede degenerative forandringer, og søknaden ble innvilget i 1989. Han ble i 1990 operert for angina pectoris og ved den forutgående undersøkelse opplyste han at han hadde mye hodepine. Etter uhellet har hans sykdomsbilde utviklet seg videre. Bl.a ble det i 1997 konstatert en recidiv angina og i mars 1999 en kronisk obstruktiv lungesykdom. Degenereringen av nakke og rygg kan ifølge den sakkyndige for lagmannsretten, dr. Fredriksen, medføre påleiringer som kan tenkes å trykke på nervesystemet og gi smerter.

For A ble det konstatert symptomer vedrørende muskel- og skjelettapparatet fra 25 års alder. Hun var sammenhengende sykmeldt fra 1985 på grunn av tiltagende smerter i rygg og nakke. Fra 1988 har hun fått 100% uførepensjon på grunn av muskulære smerter fra nakke og nedre del av ryggen samt på grunn av fibrositt reaksjon. En uttalelse fra revmatisk poliklinikk i 1991 konkluderer med at de kliniske funn passer godt med diagnosen fibromyalgi. I tillegg ble det konstatert begynnende artrose i begge knær. Begge de sakkyndige for lagmannsretten har gitt uttrykk for at fibromyalgi kan gi slike symptomer som A lider av.

Lagmannsretten har ikke funnet at legeuttalelser som har konkludert med at de ankende parter har vært utsatt for nakkeslengskade, kan tilleggeavgjørende vekt i de ankende parters favør, således uttalelsene fra dr. Hærum og dr. Haugland og dr. Klee. I de nevnte uttalelser er det ikke tatt hensyn til betingelsen om at symptomene må ha meldt seg innen 72 timer, hvilket nå er alminnelig anerkjent som grunnleggende for bedømmelsen av om vedkommende symptom kan knyttes til nakkeslengskade. Konklusjonene om invaliditetsprosenter fra de sakkyndige som er oppnevnt for lagmannsretten, baserer seg på den forklaring som de ankende parter nå gir om at symtomene meldte seg samme dag uhellet inntraff. De øvrige leger som har uttalt seg, dr. Bragstad, dr. Lie og dr. Tjørstad - sistnevnte som sakkyndige for byretten - har alle konkludert med at nakkeslengskade ikke foreligger. Lagmannsretten finner ikke grunn til å bygge på uttalelsen fra optometrist Kolsrud. Kolsrud har selv medgitt at man ikke uten videre kan slutte at den nedsettelse i leseferdigheten som er konstatert, skyldes nakkeslengskade. Hans konklusjon er basert på at han ikke kan se noen annen årsak etter de opplysninger som finnes i saken.

Den sakkyndige dr. Fredriksen er av den oppfatning at Kolsruds konklusjon ikke er godt nok dokumentert og ikke bygger på en medisinsk metode som i tilstrekkelig grad er egnet til å verifisere den konklusjon Kolsrud har trukket. Lagmannsretten finner å måtte legge dr. Fredriksens oppfatning om dette til grunn, og bemerker forøvrig at man med den bevisvurdering lagmannsretten har lagt til grunn med hensyn til den tidsmessige utvikling av skadene, ville komme i strid med den alminnelig anerkjente medisinske viten som følger av bl.a rapporten fra Quebec Task Forrce, dersom det ble lagt avgjørende vekt på Kolsruds uttalelse.

Anken har vært forgjeves, og etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første skulle de ankende parter måtte erstatte ankemotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Etter lagmannsrettens oppfatning foreligger imidlertid slike særlige omstendigheter at unntaksregelen i den nevnte bestemmelse bør komme til anvendelse slik at hver av partene bærer sine omkostninger også for lagmannsretten. Det vises til at det etter byrettens dom er avgitt nye sakkyndige uttalelser som tildels har gått i favør av de ankende parter. Det vises videre til at saken er av særdeles stor viktighet for de ankende parter. De plager som saken gjelder, medfører kroniske virkninger for dem i form av smerte m.v. og har en totalinnvirkning på deres tilværelse. Lagmannsretten finner ikke grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.