LA-1998-598
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-12-14 |
| Publisert: | LA-1998-00598 |
| Stikkord: | Arbeidsforhold |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr: 97-01032 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00598 A. |
| Parter: | Ankende part: Blue Pearl AS (Prosessfullmektig: Advokat Frode Samuelsen). Ankemotpart: Bjørn Aspelund (Prosessfullmektig: Advokat Geir Knutsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Tore-Jarl Christensen. Lagdommer Erling Strand. Med to meddommere |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, Tvistemålsloven (1915) §176, §180, §57, §62, Rettsgebyrloven (1982) §10 |
Saken gjelder krav om erstatning etter oppsigelse i arbeidsforhold.
Bjørn Aspelund ble i juni 1996 ansatt i stilling som markedsdirektør i selskapet Blue Pearl AS (heretter Blue Pearl) i Larvik. Selskapet driver med produksjon og salg av larvikittstein. Ved brev av 30 april 1997 ble han meddelt at arbeidsgiveren ønsket å bringe arbeidsforholdet til opphør. Etter noe diskusjon om hvorvidt brevet var å anse som en oppsigelse, ble formell oppsigelse meddelt den 20 juni 1997.
Ved stevning til Tønsberg byrett den 3 september 1997 har Bjørn Aspelund reist sak mot Blue Pearl med krav om erstatning for tap av lønn og provisjonsinntekter i henhold til ansettelsesavtalen med kr 1.435.870,-. Aspelund, som etter avtale har fratrådt stillingen, har ikke nedlagt påstand om ugyldighet.
Blue Pearl tok til gjenmæle for byretten.
Tønsberg byrett, satt med arbeidslivskyndige meddommere, avsa 30 januar 1998 dom med slik domsslutning:
"1. Blue Pearl AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til Bjørn Aspelund kr 1.000.000,- - kronerenmillion 00/100 - med tillegg av 12 % rente p.a. fra dommens forkynnelse til betaling skjer.
2. Blue Pearl AS dømmes til innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Bjørn Aspelund med kr 35.000,- - kronertrettifemtusen 00/100 - med tillegg av 12 - tolv - % rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse til betalingen skjer."
Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises til dommen.
Blue Pearl har i rett tid påanket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Bjørn Aspelund har tatt til gjenmæle for lagmannsretten og inngitt aksessorisk motanke mot erstatningsutmålingen. Dessuten er saksomkostningsavgjørelsen særskilt angrepet.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 24 og 25 november 1998. Med partenes samtykke er retten satt med to arbeidslivskyndige meddommere. Det ble avhørt syv vitner og foretatt dokumentasjon som rettsboken viser. Med det forbehold av bevisførselen er betydelig utvidet for lagmannsretten, står saken i samme stilling som for byretten.
Blue Pearl AS har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, og det vises til gjengivelsen på side 10-12 i dommen. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:
Grunnlaget for oppsigelsen er at Aspelund ikke har etterkommet arbeidsgiverens gjentatte pålegg om å skrive rapporter fra sin virksomhet ved kontoret i Oslo i den tiden han ikke var på reise. Selskapet hadde behov for å vite hva som fra hans side ble gjort for å følge opp i forhold til aktuelle og potensielle kunder som var besøkt på reiser. Dette ble tatt opp med Aspelund flere ganger, uten at kravet ble etterkommet, senest under styremøte i Surrey, England, medio mars 1997. Selskapet var derfor berettiget til å si opp Aspelund fra stillingen som markedsdirektør i henhold til ansettelsesavtalens punkt 10, sammenholdt med arbeidsmiljøloven §60 nr 1. I avtalens henvisning til "avtalebrudd eller mislighold" ligger ikke annet enn hva som i henhold til §60 utgjør saklig grunn til oppsigelse som følge av arbeidstakerens forhold.
Til motanken er det gjort gjeldende at byrettens erstatningsutmåling er riktig. Selskapets omsetning og produksjon i 1997 og hittil i 1998 bekrefter at byrettens skjønn er treffende. At omsetningen var særlig høy det året Aspelund var ansatt, skyldes ikke hans innsats, men den omstendighet at lagerbeholdningen var stor, og at produksjonen av salgbar kvalitet var særlig høy. Den ankende part har nedlagt slik påstand:
"1. Blue Pearl AS frifinnes.
2. Bjørn Aspelund tilpliktes å betale sakens omkostninger i anken og motanken."
Bjørn Aspelund har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, slik de er gjengitt på side 9-10 i dommen. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:
Byrettens begrunnelse i hovedspørsmålet om oppsigelsen var rettmessig, er riktig og fyldestgjørende. Aspelund bestrider det faktiske grunnlag for oppsigelsen. Han har ikke fått slike pålegg om å utarbeide skriftlige rapporter fra Oslokontoret, som det nå påstås. Han har etter selskapets ønske utarbeidet fyldige rapporter fra alle sine reiser. Han ble bedt om å sende kopi av korrespondanse pr brev eller telefaks fra Oslokontoret, men har i meget liten utstrekning benyttet denne kommunikasjonsform med agenter og kunder i utlandet. Hans arbeidsredskap var telefonen, og han hadde inntrykk av at dette ble akseptert.
Arbeidsgiveren har bevisbyrden for de faktiske forhold som påberopes. Det er ikke ført bevis for at Aspelund er gitt noen ordre eller pålegg om rapportering som han ikke har fulgt. Forholdet er tatt opp i referat fra styremøtet i Surrey, men Aspelund bestrider at referatet er korrekt og fikk først se det etter at saken ble reist. Begrunnelsen er bare et påskudd for å bli kvitt ham. Den reelle begrunnelsen antas å være at han av en eller annen grunn ikke kom helt godt overens med selskapets reelle eier, Fred Keeley.
Ansettelsesavtalens punkt 9 og 10 gir Aspelund et styrket vern mot oppsigelsen i bindingstiden på tre år, men dette har ikke reell betydning. Vilkårene for oppsigelse foreligger heller ikke etter arbeidsmiljøloven §60.
Aspelund har krav på erstatning utmålt i henhold til ansettelsesavtalen punkt 10, som gir ham bedre vilkår enn hva som følger av arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Kravet fremsatt for byretten opprettholdes i motanken. Ved beregningen av Aspelunds krav på provisjon må det legges til grunn som sannsynlig at omsetningen vil holde seg på samme nivå som i det året han var ansatt. Selskapets oppdaterte oppgaver over produksjonen er inngitt kort tid før ankeforhandlingen.
Byrettens saksomkostningsavgjørelse er særskilt angrepet i motanken. Aspelund ble tilkjent fulle saksomkostninger, men salæret til prosessfullmektigen ble skåret betydelig ned uten at det var grunnlag for dette. Kravet opprettholdes for lagmannsretten.
Ankemotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Blue Pearl AS dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen å betale til Bjørn Aspelund kr 1.435.870,-, med tillegg av 12% rente p.a. fra 10. august 1997 og til betaling skjer.
2. Blue Pearl AS dømmes til å betale sakens omkostninger for byretten med kr 75.000,-, med tillegg av 12% rente p.a. fra 16. februar 1998 og til betaling skjer.
3. Blue Pearl AS dømmes til å betale saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente p.a. fra 14 dager etter dommens forkynnelse og til betaling skjer."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og kan på alle vesentlige punkter slutte seg til den begrunnelse byretten har gitt. Lagmannsretten finner det tilstrekkelig å oppsummere sitt syn slik:
Bjørn Aspelund ble ansatt i en selvstendig og høyt avlønnet stilling som markedsdirektør. Han hadde tidligere en lignende stilling hos en konkurrent i Larvik, og ble rekruttert til stillingen hos Blue Pearl. I henhold til ansettelsesavtalens punkt 9-10 ble avtalen inngått med en gjensidig bindingstid på 3 år, men med uttrykkelig forpliktelse for Aspelund til å øke selskapets omsetning med minst 10 millioner kroner i løpet av de første 12 måneder. Selskapet har erkjent at denne forpliktelsen ble innfridd. Omsetningen i året Aspelund var ansatt, juni 1996-juni 1997, var 49 millioner kroner, mens den i årene før og etter var i overkant av 30 millioner kroner.
Aspelund forpliktet seg etter ansettelsesavtalens punkt 4 til å være på reise ca 100 dager i året, og reiste i overkant av dette. Det er for lagmannsretten fremlagt rapporter fra disse reisene med besøk hos agenter og kunder i Europa og Asia. Det er ikke som grunnlag for oppsigelsen gjort gjeldende at hans arbeidsprestasjon eller resultater som markedsdirektør var utilfredsstillende, eller at rapporteringen fra reisene var mangelfull. I vitneforklaringer fra personer med tilknytning til arbeidsgiveren er det fremkommet kritikk i denne retning, men dette er ikke påberopt som grunnlag for oppsigelsen. Det er kun gjort gjeldende at han unnlot å følge selskapets pålegg om skriftlig rapportering av sine aktiviteter ved kontoret i Oslo i de perioder han var hjemme.
Flere vitner for lagmannsretten har forklart at det ble tatt opp med Aspelund muntlig at han måtte skrive rapporter om aktiviteten ved Oslokontoret. Det fremstår for lagmannsretten som noe bedre bevismessig underbygget enn for byretten at Aspelund i noen grad kan kritiseres for ikke å ha etterkommet en anmodning fra arbeidsgiveren om bedre rapportering. At disse forklaringene fra personer med tilknytning til Blue Pearl først fremkommer for lagmannsretten gir imidlertid grunn til en viss tilbakeholdenhet med hensyn til hvilken vekt de skal tillegges. Lagmannsretten er enig med byretten i at det - dersom forholdet ble ansett så viktig som man i ettertid foregir - ville vært grunn til å forvente at det hadde vært tatt opp skriftlig med Aspelund. Det foreligger ingen skriftlig tilbakemelding på noen av Aspelunds mange rapporter til selskapet der det er uttrykt at rapporteringen ikke ble funnet tilfredsstillende. Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at Aspelund har gjort seg skyldig i forsømmelse av sine plikter i forhold til arbeidsgiveren av en karakter som ga saklig grunn til å si ham opp etter arbeidsmiljøloven §60 nr 1. Det er derfor ikke nødvendig å ta standpunkt til om ansettelsesavtalens punkt 10 ga ham er sterkere stillingsvern.
Ved saklighetsvurderingen legger lagmannsretten atskillig vekt på selskapets fremgangsmåte ved oppsigelsen. Lagmannsretten er enig med Aspelund i at brevet av 30 april 1997 må anses som en oppsigelse. Det tilkjennegis klart at arbeidsforholdet bringes til opphør fra arbeidsgiverens side. Vilkåret om drøfting i arbeidsmiljøloven §57 nr 2 er ikke oppfylt. Dette er en saksbehandlingsfeil som ikke er absolutt, men som i nærværende sak er av betydning. Det hersker tvil om grunnlaget for oppsigelsen, spesielt om arbeidsgiveren har gjort det tilstrekkelig klart overfor Aspelund hvilken vekt man la på rapportering fra Oslokontoret. En drøfting i henhold til lovens krav kunne bidratt til nødvendig avklaring.
Konsekvensen av at Aspelund er urettmessig oppsagt, er at han har krav på erstatning i henhold til avtalens punkt 10 i form av lønn og provisjon for den resterende del av den avtalte bindingstid på 3 år. Tvisten skyldes på dette punkt usikkerhet med hensyn til hvilken omsetning selskapet ville fått som grunnlag for provisjonsberegningen. Utmålingen må bli skjønnsmessig, og lagmannsretten er for sin del enig i det resultat byretten har kommet til. Flere faktorer bidrar til at omsetningen var spesielt høy det året Aspelund var ansatt. Bl a hadde selskapet en stor lagerbeholdning og stor produksjon av salgbar vare. Det er en av grunnene til at man ønsket å styrke salgsfunksjonen i selskapet ved å knytte til seg Aspelund med det kontaktnett han hadde. Opplysningene om produksjon og omsetning i ettertid, senest de ajourførte oppgaver som ble fremlagt av den ankende part kort tid før ankeforhandlingen, tilsier at byrettens resultat ikke er ugunstig for Aspelund. Lagmannsretten er enig i byrettens saksomkostningsavgjørelse, også med hensyn til den konkrete utmåling av omkostningenes størrelse på grunnlag av tvistemålsloven §176 første ledd. Opplysninger som er tilveiebrakt for lagmannsretten gir ikke grunnlag for å fravike det skjønn byretten har utøvet, og som er forankret i en vurdering av sakens omfang slik den ble prosedert for byretten. For lagmannsretten er bevisførselen vesentlig utvidet.
Både hovedanken og motanken har vært forgjeves. I henhold til hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilkjennes Bjørn Aspelund saksomkostninger i hovedanken, og Blue Pearl i motanken.
I henhold til oppgave fra advokat Knutsen fastsettes saksomkostningene i hovedanken til kr 58000. Motanken er aksessorisk, og bare meromkostningene forbundet med å behandle utmålingsspørsmålet skal henføres til denne. I henhold til oppgave fra advokat Samuelsen fastsettes saksomkostningene i motanken til kr 2400.
Utgiftene til meddommere blir å fordele med en halvpart på hver, se Rt-1998-1104, slik at staten i medhold av rettsgebyrloven §10 nr 10 bærer arbeidstakerens del.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger i hovedanken for lagmannsretten betaler Blue Pearl AS til Bjørn Aspelund saksomkostninger med 58.000 - femtiåttetusen - kroner.
3. I saksomkostninger i motanken for lagmannsretten betaler Bjørn Aspelund til Blue Pearl AS 2.400 - totusenfirehundre - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.