LA-1998-652

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	1999-03-10
Publisert:	LA-1998-00652
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Holt herredsrett nr: 97-00090 - Agder lagmannsrett LA-1998-00652 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Kjell Bentestuen). Ankemotpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Prosessfullmektig: Advokat Tone Aarak).
Forfatter:	Lagdommer Tore-Jarl Christensen, formann. Lagdommer Jan Villum. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969) §3-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

A reiste 24 april 1997 søksmål mot Storebrand Skadeforsikring AS med krav om erstatning for personskade etter en trafikkulykke i 1991. Holt herredsrett sa 21 januar 1998 dom i saken med slik domsslutning:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til innen 2 -to - uker etter forkynnelsen av denne dom å betale erstatning til A

a) kroner 23.000 - treogtyvetusen - for lidt tap

b) kroner 157.000 - etthundreogfemtisyvtusen - for tap i fremtidig erverv.

c) kroner 50.000 - femtitusen - for lidte og fremtidige utgifter tilsammen kroner 180.000 - etthundreogåttitusen.

2. A betaler kroner 15.000 - femtentusen - i saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS innen 14 - fjorten - dager fra forkynnelsen av denne dom.»

A anket dommen til lagmannsretten 20 mars 1998. Anken gjelder bevisvurderingen og lovanvendelsen. Storebrand innga tilsvar 15 april 1998.

Ankeforhandling ble holdt 23 februar 1999 i Tinghuset i Arendal. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. Storebrand møtte med sin prosessfullmektig. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.

Som følge av den tid som er gått siden herredsretten avsa sin dom, vil enkelte erstatningsposter bli å overføre fra fremtidig til lidt tap. Forøvrig står saken for lagmannsretten i det vesentlige slik den gjorde for herredsretten. Saksforholdet fremgår av herredsrettens dom.

A har for lagmannsretten i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten. Anførslene fremgår av herredsrettens dom. Hun har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn, for følgende poster oppad begrenset til følgende beløp:

a) Lidt inntektstap for

1995: kr 26435 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1 juli 1995

1996: kr 24740 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1 juli 1996

1997: kr 26820 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1 juli 1997

1998: kr 28213 med tillegg av 12 % rente p.a. fra 1 juli 1998

b) Fremtidig inntektstap kr 765366,-

c) Lidte utgifter kr 60000,-

d) Fremtidige utgifter kr 150000,-

2. Storebrand Skadeforsikring AS betaler saksomkostninger til A for herredsretten og lagmannsretten, med tillegg av lovens morarenter.»

Storebrand har for lagmannsretten i det vesentlige fremkommet med de samme anførsler som for herredsretten. Anførslene fremgår av herredsrettens dom. Storebrand har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:

«1. Storebrand Skadeforsikring AS betaler til A erstatning etter rettens skjønn, begrenset oppad til kr 225000,-

2. A betaler saksomkostninger til Storebrand Skadeforsikring AS for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovens rente fra 14 - fjorten - dager etter at dom er forkynt.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Storebrand har erkjent ansvar i saken. Partene er enige om at det er betalt full men-erstatning og erstatning for inntektstap til og med 1994. Tvisten gjelder erstatningen fra og med 1995. Lagmannsretten vurderer de omstridte temaene slik:

1. Lidt inntektstap:

Det er enighet om at A, som mottar trygd som 60 prosent arbeidsufør og har inntekt fra 40 prosent stilling som skoleassistent i Arendal kommune, ville ha fortsatt å drive familiebarnehave hjemme dersom ulykken ikke hadde inntrått. Det er også enighet om størrelsen på den erstatning som forskjellen mellom inntekten før og etter ulykken tilsier. Beløpene følger av det materiale partene har lagt frem og utgjør kr 7570 for 1995, kr 5875 for 1996, kr 7985 for 1997 og kr 9348 for 1998.

Uenigheten knytter seg til spørsmålet om det også skal gis erstatning for bortfallet av en utgiftsgodtgjørelse hun mottok fra kommunen for å ha fire barn i familiebarnehaven, og som hun mener ga dekning også for husleie eller hvertfall et overskudd. Det dreier seg om en særavtale om familiebarnehager mellom Kommunenes Sentralforbund og Norsk kommuneforbund m fl, og hvor kapittel 3.3 første og siste ledd lyder slik:

«I tillegg betales som kompensasjon for kost, slitasje på hus, møbler, lys, brensel, hold og vask av sengeklær m.v. kr 725,- pr. barn pr. måned. Denne sum skal ikke reguleres i tariffperoden, men endres i samsvar med konsumprisindeksen ved hver ny tariff- avtaleinngåelse.

I de tilfeller kommunene leier lokaler for familiebarnehage, faller kompensasjonsbeløpet bort.»

Lagmannsretten kan etter bevisførselen ikke finne det sannsynliggjort at godtgjørelsen, som nå er opplyst å være kr 750, har vært ment å dekke også husleie, eller at den over tid gir et netto overskudd. Det er derfor intet grunnlag for erstatning som følge av bortfallet av kompensasjonen.

2. Fremtidig inntektstap:

A har forklart at hun hadde til hensikt å fortsette driften av familiebarnehagen frem til fylte 67 år. Storebrand har anført at det er mest sannsynlig at hun ville ha sluttet med slikt arbeid ved utgangen av 1998; hvertfall ikke lenger enn ved fylte 50 eller 60 år. Lagmannsretten finner det ikke sannsynlig at A ville fortsatt til fylte 67 år. Hvor skjæringspunktet ligger, er adskillig mer vanskelig å ta standpunkt til. Av de to alternativer Storebrand subsidiært har valgt å presentere for lagmannsretten, er lagmannsretten blitt stående ved 50 år som det mest sannsynlige. Fra da av legges til grunn at hun ville ha gått over i full stilling i kommunen som tilsvarer den hun idag har som skoleassistent.

Under disse forutsetninger viser de systemberegninger partene har lagt frem og som de er enige om, at det fremtidige inntektstapet, kapitalisert etter en rente på fem prosent, utgjør kr 156358 frem til fylte 50 år og kr 71473 frem til 67 år; tilsammen kr 227831. I tillegg kommer erstatning for skatteulempe, jf punkt 6 nedenfor.

3. Påførte utgifter:

A har i medhold av lovens §3-1 krevd kr 60000 i erstatning for utgifter til lege, aromaterapi, vaskehjelp og reiser i forbindelse med legebesøk. Av beløpet gjelder omlag kr 45000 vaskehjelp. Storebrand har, som en felles innsigelse mot erstatningsutbetaling for lidte og fremtidige utgifter, anført at et beløp på kr 50000 bør være tilstrekkelig. Det er vist til en legeuttalelse som sier at videre behandling har liten eller ingen virkning, til at aromaterapi ikke er rimelig og nødvendig, og til at familien A har en omfordelingsplikt når det gjelder rengjøringsarbeidet hjemme. De ville trolig også ansatt rengjøringshjelp uansett ulykken.

Lagmannsretten finner at utgiftene til lege og terapi bør dekkes som rimelige og nødvendige. Det dreier seg om reelle merutgifter som følge av ulykke. Selv om A ikke blir varig forbedret av behandlingene, legger lagmannsretten til grunn at hun oppnår en midlertidige lindring av smerter og forbedring av funksjonsdyktighet som slår positivt ut i det daglige arbeid.

Når det gjelder utgiftene til vaskehjelp, er lagmannsretten enig med herredsretten i at det er mest sannsynlig at familien A under enhver omstendighet ville ha ansatt vaskehjelp. Det er imidlertd tvilsomt om dette ville ha skjedd så tidlig som nå, tatt i betraktning at A ved ulykken bare var 29 år. Mest sannsynlig ville det ha skjedd noen år senere.

Etter en samlet vurdering settes erstatningen skjønnsmessig til kr 50000.

4. Fremtidige merutgifter:

A har krevd en erstatning på kr 150000, som for det vesentlige gjelder vaskehjelp. Lagmannsretten finner at A hvertfall fra og med 1999 ville ha ansatt slik hjelp uansett, jf ovenfor. For utgifter til behandlig for å forbedre funksjonsdyktigheten som nevnt ovenfor, finner lagmannsretten at det skjønnsmessig bør tilkjennes kr 50000. I tillegg kommer erstatning for skatteulempe, jf punkt 6 nedenfor.

5. Fradrag for forsikringsutbetalinger:

Det er opplyst at A har fått utbetalt kr 294225 fra en kollektiv ulykkesforsikring, kr 120 600 fra en gjeldsforsikring og kr 39000 fra en førerulykkesforsikring, tilsammen kr 453825. Storebrand har i medhold av skadeserstatningsloven §3-1 tredje ledd gjort gjeldende at hvertfall en del av beløpet må komme til fradrag i erstatningen, mens A har motsatt seg dette.

Lagmannsretten oppfatter teori og rettspraksis slik at at vanligvis ikke bør gjøres fradrag for beløp av den størrelse som denne saken gjelder, jf Rt-1993-1547 og Lødrup, Erstatningsrett 3 utgave side 370. I dette tilfelle er det anført at den største forsikringsutbetalingen gjelder tap i fremtidig erverv, og at forsikringen er tegnet av kommunen. Lagmannsretten finner ikke at disse forhold bør tillegges avgjørende vekt og finner at det ikke bør gjøres noe fradrag.

6. Skatteulempe:

Partene er enige om at det skal gis et tillegg til erstatningen som følge av skatteulempe og at det bør ligge i størrelsesorden 23 - 25 prosent. Uenigheten knytter seg til om det skal legges til grunn at deler av beløpet - hvertfall kr 100000 i følge Storebrand - bør benyttes til nedbetaling av gjeld. A og hennes ektefelle, som møtte som vitne for lagmannsretten, har opplyst at de ikke vil nedbetale gjeld, men plassere beløpet i bank. De har opplyst at de har en god økonomi, med blant annet en stor enebolig, to nyere biler, båt, hytte på fjellet og omlag en million kroner i bank. Gjelden er oppgitt til omlag kr 500000, og nettoformuen til beskatning ligger på omlag kr 600000. Ektefellens personinntekt ved skatteoppgjøret for 1997 ble satt til kr 359500.

Lagmannsretten legger til grunn at det skal foretas en objektivisert vurdering av hva som fremtrer som det mest fornuftige i den økonomiske situasjonen A befinner seg i og vil befinne seg i fremtiden, jf Rt-1993-1534. I foreliggende tilfelle er det ikke helt enkelt. På den ene side har ektefellene så liten gjeld og så bra felles inntekt, at nedbetaling ikke umiddelbart fremstår som det mest fornuftige. På den annen side er også de disponible midler innestående i bank såvidt betydelige, at det ikke skulle være særlig behov for å øke dem ytterligere med tanke på å sikre den økonomiske handlefriheten i fremtiden.

Det utgjør ikke noen stor forskjell i erstatningens størrelse om man legger til grunn en nedbetaling av gjeld av den størrelse Storebrand har antydet. Med det sterke innslag av skjønn som preger dette spørsmålet, både prinsipielt og i dette spesielle tilfellet, er lagmannsretten blitt stående ved ikke å legge til grunn noen nedbetaling av gjeld.

Med 25 prosent tillegg til erstatningene for fremtidig inntektstap og fremtidige merutgifter, avrundes disse postene skjønnsmessig til kr 285000 og kr 60000.

Saksomkostninger:

Anken har ikke vært forgjeves. Saken er dels vunnet og dels tapt, idet lagmannsretten finner at A i realiteten ikke har krevd erstatning etter skjønn, men de beløp som er angitt i påstanden. Lagmannsretten finner videre at hver av partene bør bære sine omkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §174 første ledd jf §180 annet ledd. Lagmannsretten, som legger sitt resultat til grunn ved vurderingen av omkostningsavgjørelsen for herredsretten, finner at partene også der bør bære sine omkostninger, jf §174 første ledd. Saksomkostninger vil derfor ikke bli idømt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Storebrand Skadeforsikring AS dømmes til å betale til A erstatning for

a) Lidt inntektstap

1995 kr 7.570 - syvtusenfemhundreogsytti - med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 1 juli 1995,

1996 kr 5.875 - femtusenåttehundreogsyttifem - med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 1 juli 1996,

1997 kr 7.985 - syvtusennihundreogåttifem - med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 1 juli 1997,

1998 kr 9.348 - nitusentrehundreogførtiåtte - med tillegg av 12 prosent årlig rente fra 1 juli 1998.

b) Fremtidig inntektstap kr 285.000 - tohundreog- åttifemtusen -.

c) Påførte utgifter kr 50.000 - femtitusen - .

d) Fremtidige merutgifter kr 60.000 - sekstitusen -.

Beløpene forfaller til betaling innen 2 -to- uker etter forkynnelsen av dommen.

2. Saksomkostninger idømmes ikke.