LA-1998-659
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-19 |
| Publisert: | LA-1998-00659 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett - Agder lagmannsrett LA-1998-00659 M |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Aksel Haraldsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Heidi Cathrine Aas Larsen) |
| Forfatter: | Lagdommer Trude Sæbø, formann Lagdommer Tore-Jarl Christensen, Byrettsdommer Vibeke Bull-Hansen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §39, §5 |
Ved Tønsberg byretts dom 12. mars 1998 ble påtalemyndigheten bemyndiget til fortsatt å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr 1 a-f overfor A, født xx.xx.1977, for et tidsrom av inntil tre år. Dommen innebærer en forlengelse av sikringsdom avsagt av Tønsberg byrett 10 januar 1995.
Statsadvokatene i Vestfold og Telemark satte 16 januar 1998 A under tiltale ved Tønsberg byrett "for å få rettens samtykke etter straffeloven §39 nr. 3, annet ledd, til forlengelse den av sikringsbemyndigelse som ble gitt ved Tønsberg byretts dom av 10. januar 1995.
Påtalemyndigheten ble i ovennevnte dom gitt bemyndigelse til å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a) - f) for et tidsrom av inntil 3 år.
A er for tiden undergitt sikring efter straffeloven §39 nr. 1 e) i X sentralsykehus, psykiatrisk klinikk, avdeling - - -. Lengstetiden for sikringen utløpet 19.01.98.
Da det fortsatt anses nødvendig at A undergis sikring, og betingelsene for anvendelse av sikring fortsatt antas å være til stede, vil påtalemyndigheten nedlegge slik PÅSTAND:
Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til fortsatt å anvende sikringsmidler som nevnt i straffeloven §39 nr. 1 a) - f) overfor A for et tidsrom av inntil 3 - tre- år."
Dommen er i samsvar med tiltalen. Om enkelthetene i saksforholdet og domfeltes personlige forhold, vises til byrettens dom.
A har anket dommen til Agder lagmannsrett. Ved lagmannsrettens beslutning 29. april 1998 ble den henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 18. august 1998. Tiltalte møtte sammen med sin forsvarer og ga forklaring. Overlege Ole Herman Robak møtte som sakkyndig og ga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt dokumentasjon slik rettsboken viser.
Forsvareren har anført at vilkårene for anvendelse av sikringsmidler ikke er oppfylt. Påtalemyndigheten har anført at Tønsberg byretts dom er riktig. Saken står i det vesentlige for lagmannsretten slik den gjorde for byretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og tiltrer i det vesentlige dens begrunnelse. Foranlediget av forsvarerens anførsler for lagmannsretten, finner lagmannsretten å burde tilføye følgende:
Selv om faren for nye ildspåsettelser - som var en fremtredende faktor da den første sikringsdommen ble avsagt i 1995 - nå er sterkt redusert, legger lagmannsretten til grunn at den sinnslidelsen A lider av bl a gir seg utslag i vold mot peronalet og tildels medpasienter ved - - - psykiatriske senter, X sentralsykehus, der hun har vært pasient i omlag tre år i medhold av §5 i lov om psykisk helsevern. Voldshandlingene, ofte kombinert med alvorlige trusler, skjer når hun får særlige anfall av alvorlige, mentale forstyrrelser, noe som skjer relativt hyppig. Det foreligger derfor en sterk grad av sannsynlighetsovervekt for at hun ved forekomsten av slike anfall vil begå voldshandlinger dersom hun ikke sikres på betryggende måte, slik forøvrig byretten har lagt til grunn.
Lagmannsretten legger til grunn at A har behov for behandling i lang tid fremover, trolig også som innlagt på - - - psykiatriske senter i medhold av loven §5. Det betyr at anvendelsen av sikringsmidler etter straffeloven vil være en dobbelt sikring, som i utgangspunktet kan innebære et uforholdsmessig inngrep. Lagmannsretten legger imidlertid til grunn at at det er et visst håp om bedring for henne ved den behandling hun får på - - -. Isåfall vil den situasjon kunne oppstå at det ikke lenger er hjemmel for å holde henne der. Det vil da være nødvendig for påtalemyndigheten å ha for hånden de sikringsmidler som er nevnt i straffeloven §39 nr 1 a- f, hvorav lagmannsretten forutsetter at fengslig forvaring vil være siste utvei dersom det ikke skulle være mulig å gi henne den behandling hun har behov for. Lagmannsretten tilføyer at så lenge A er på - - - i medhold av §5, vil det ikke være noen ulempe for henne å være underlagt et dobbelt sikringssystem som nevnt.
Etter dette blir anken å forkaste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Anken forkastes.