LA-1998-688
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-11-09 |
| Publisert: | LA-1998-00688 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett nr: 97-00616 A - Agder lagmannsrett LA-1998-00688 A. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Erik B. Tvedt). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Eystein Setsaas). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, formann. Lagdommer Jan Villum. Ekstraord. lagdommer John Årseth |
| Lovhenvisninger: | Ekteskapsloven (1991) §79, Tvistemålsloven (1915) §180, §38 |
Saken gjelder krav om bidrag etter separasjon og skilsmisse, jfr. ekteskapsloven §79.
A, født xx.xx.1947, og B, født xx.xx.1952, inngikk ekteskap 29. juli 1981. De ble separert 28. mai 1996 og skilt ved bevilling fra Fylkesmannen i Vestfold 9. juni 1997.
Da B motsatte seg administrativ behandling av spørsmålet om bidrag, reiste A sak ved Sandefjord byrett og krevet seg tilstått et månedlig underholdsbidrag stort kr 3000,- med virkning fra 1. august 1997.
Ved Sandefjord byretts dom av 20. februar 1998 ble B frifunnet, mens A ble pålagt å erstatte hans saksomkostninger med kr 9900,-.
Når det gjelder sakens nærmere bakgrunn, partenes personlige forhold og deres anførsler for byretten, samt dennes avgjørelsesgrunner vises det til dommen.
A har ved advokat Erik Bryn Tvedt påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett, og B har ved advokat Eystein Setsaas tatt til gjenmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 5. november 1998. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Dokumentasjon skjedde slik rettsboken viser.
A har for lagmannsretten i det alt vesentlige anført det samme som for byretten. Det er således gjort gjeldende at A må være berettiget til bidrag fra B etter ekteskapslovens §79 annet ledd og i alle fall etter §79 tredje ledd. Dette er nærmere begrunnet med ekteskapets varighet, partenes nåværende inntekts- og formuesforhold, samt deres ulike evne til og muligheter for å skaffe seg inntekter i fortsettelsen. Det er anført at de rettigheter A i dag ville hatt dersom hun var blitt stående i fast arbeid, er gått tapt i samlivet med B. Mens B nå har og fortsatt vil ha gode inntekter, er A henvist til å klare seg med rehabiliteringspenger som hun nå oppebærer med ca kr 3700,- pr. måned og sosialhjelp stor kr 3900,- pr. måned til dekning av husleie, strøm og fyring. Hun vil senere være henvist til å søke uføretrygd. All mulig rimelighet tilsier at A tilståes et bidrag, f.eks. kr 2500,- pr. måned i 2 - 3 år.
A har nedlagt slik påstand:
"1. B dømmes til å betale et månedlig underholdsbidrag til A fastsatt etter rettens skjønn f.o.m. 01.08.97 med forfall den 15. i hver måned.
2. B dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."
B har i det vesentlige anført:
Denne bidragssaken burde aldri vært reist, og slett ikke bragt inn for lagmannsretten, idet det åpenbart ikke foreligger grunnlag for å tilkjenne A noe bidrag.
Foruten å henvise til byrettens avgjørelsesgrunner som han er enig i, har B påpekt at partene ikke har felles barn, at han har forsørget A og i perioder også hennes særkullsbarn, og at ekteskapet ikke har vært til hinder for at A beholdt sitt arbeid eller skaffet seg nytt, noe han har søkt å motivere henne til under hele ekteskapets varighet.
Det erkjennes at A nå befinner seg i en vanskelig situasjon, men denne er på ingen måte noen følge av ekteskapet. Selv om B som på skifte overtok en betydelig gjeld som også A heftet for, gjerne skulle hjelpe henne, er han ikke i stand til å gjøre dette. Han har en gjeld på langt over kr 1000000,- som betjenes med kr 11500,- pr. måned, mens hans faste lønn inkl. fast overtid utgjør kr 210000,- brutto pr. år. Selv om hans samboer og mor til deres snart 2 år gamle fellesbarn har en bruttoinntekt på kr 6-7000,- pr. måned, innebærer dette at han må arbeide ytterligere overtid, eventuelt ta annet ekstraarbeid, for å få endene til å møtes. Det siste er han av hensyn til sin nye familie innstillet på å begrense.
Ekteskapslovens §79 annet ledd kan her ikke danne grunnlag for bidragsplikt, og særlige grunner som tilsier bidrag etter paragrafens tredje ledd foreligger heller ikke.
B har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og skal for så vidt bemerke:
Det rettslige grunnlag for å pålegge B bidragsplikt overfor A måtte være ekteskapslovens §79 annet eller tredje ledd som begge er unntaksregler i forhold til paragrafens første ledd som fastslår at ektefellers gjensidige forpliktelser etter samme lovs §38 opphører ved separasjon og skilsmisse.
Etter ekteskapslovens §79 annet ledd kan bidrag tilkjennes den ektefelle hvis evne til og mulighet for å sørge for et passende underhold er blitt dårligere som følge av omsorgen for felles barn eller fordelingen av felles oppgaver under samlivet. Partene har ikke felles barn, hvorfor dette alternativ er uaktuelt. Etter bevisførselen må lagmannsretten dernest legge til grunn at fordelingen av partenes oppgaver under samlivet, det forhold at B gjennom lønnet arbeid skaffet de nødvendige inntekter til felleskapets underhold, mens A stort sett var hjemmeværende, ikke var resultatet av noen avtale eller stilltiende forståelse partene imellom. Tvert imot må det legges til grunn at A, som i hvert fall fram til 1993/94 må antas å ha vært fullt arbeidsfør, selv valgte å bli hjemme og der bl.a. ta seg av sine særkullsbarn, dette også etter at disse var blitt myndige. Dette gjorde hun til tross for at B oppfordret henne til å ta seg arbeid, noe A selv har erkjent.
Når forholdet var som nettopp nevnt, gir ikke ekteskapslovens §79 annet ledd grunnlag for bidragsplikt.
Etter ekteskapslovens §79 tredje ledd kan bidrag tilkjennes når særlige grunner tilsier det. Dette er en snever unntaksregel som alene kan få anvendelse der det ville fremstå som åpenbart urimelig at bidrag ikke ble tilstått. Heller ikke denne bestemmelse kan etter lagmannsrettens vurdering danne grunnlag for As bidragskrav. Partenes ekteskap varte riktignok i mer enn 15 år, og det er stor forskjell i deres inntektsforhold og evne og mulighet til å skaffe seg et passende utkomme i fortsettelsen. Det kan imidlertid vanskelig forlanges at B, i sin nye familiære situasjon, med sin faste inntekt, sin store gjeld og forsørgelsesbyrde, skal fortsette med eller øke sitt tidligere utstrakte overtids- og ekstraarbeid i slik grad at han blir i stand til å betale noe bidrag. Også etter ekteskapslovens §79 tredje ledd må det være et grunnleggende krav at den som avkreves bidrag, har økonomisk evne til å betale. Selv om dette ikke er avgjørende etter sist nevnte bestemmelse, nevnes det også at den vanskelige situasjon A nå befinner seg, ikke kan tilskrives forholdene under partenes samliv eller fordelingen av oppgaver under dette. Likeså skal det nevnes at A ved partenes skifteoppgjør ble fritatt for et ikke ubetydelig gjeldsansvar.
Etter en samlet vurdering av det foran nevnte, finner lagmannsretten det klart at ekteskapslovens §79 tredje ledd ikke kan medføre at B pålegges å betale bidrag til A, ei heller for en begrenset tid.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke ser noen grunn til å endre byrettens omkostningsavgjørelse.
A har vært innvilget fri sakførsel også for lagmannsretten og har fått prosessfullmektig oppnevnt på det offentliges bekostning. Fri sakførsel omfatter ikke dekning av motpartens omkostninger. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, har anken vært forgjeves, og A bør i medhold av tvistemålslovens §180 første ledd pålegges å erstatte Bs nødvendige omkostninger for lagmannsretten. Disse har bestått i advokatsalær som i omkostningsoppgave er oppgitt til kr 15750,-. Det er ikke gjort innsigelser mot salærkravet som av retten finnes akseptabelt, og A pålegges å erstatte beløpet.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. A dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom å betale til B kr 15750,- - kronerfemtentusensjuhundreogfemti - som erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten.