LA-1998-714

Instans:	Agder lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1998-07-02
Publisert:	LA-1998-00714
Stikkord:	Tinglysing
Sammendrag:
Saksgang:	Sorenskriveren i Lyngdal - Agder lagmannsrett LA-1998-00714 K.
Parter:	Kjærende part: Lyngdal kommune.
Forfatter:	Førstelagmann Arne Christiansen, lagdommerne Trude Sæbø, Steinar Thomassen
Lovhenvisninger:	Delingsloven (1978) §4-1, Tinglysingsloven (1935) §12a, §13, §7, Konsesjonsloven (1974) §22, §4-3

Saken gjelder nektelse av tinglysing av to målebrev. Målebrevene gjelder eiendommer i Lyngdal, nemlig bnr. 279 bnr. 26 som er blitt fradelt bnr. 4, og gnr. 4 bnr. 16 som er blitt fradelt bnr. 5. Begge målebrevene gjelder fritidseiendommer med tilhørende parsell for båthus og brygge. Sorenskriveren i Lyngdal har i brev til kommunen 15. april 1998 nektet å tinglyse målebrevene under henvisning til at det er gitt samme registerbetegnelse (samme bruksnummer) for to arealer som ikke grenser til hverandre. Lagmannsretten oppfatter det slik at parsellene for båthus og brygge er geografisk adskilt fra det øvrige av de utskilte eiendommer. Sorenskriveren har vist til delingsloven §4-1 tredje ledds 1. punktum som fastsetter at en registerbetegnelse som hovedregel skal tildeles bare et sammenhengende område. Det påpekes at forutsetningene ikke ville ha vært til stede for en sammenføyning av to tilsvarende områder med hvert sitt bruksnummer. Det er også vist til at konsesjonsbestemmelsene blir svært vanskelig å håndheve ettersom de to deler kan stå i forskjellig stilling med hensyn til konsesjonsplikt.

Lyngdal kommune har påkjært sorenskriverens avgjørelse. Det er i kjæremålet vist til uttalelse i "Kommunal oppmåling. Håndbok til delingsloven av 23. juni 1978" der det på s. 85 i kommentarene til bestemmelsene om sammenføyning i delingsloven §4-3 uttales at tinglysingsmyndigheten ikke kan nekte sammenføyning med den begrunnelse at arealet ikke blir sammenhengende. I kommentaren vises til at det ikke er noe absolutt krav at de sammenføyede eiendommer utgjør et sammenhengende område, jfr. formuleringen "bør som hovedregel" i 4-3 første ledds 2. punktum. Kommunen hevder at det er kommunen som delingsmyndighet som med bindende virkning avgjør om områder som ikke ligger til hverandre kan sammenføyes til en eiendom og at tingslysingsmyndighetene ikke kan overprøve denne avgjørelse.

I kjæremålet er det vist til at Lyngdal kommune en rekke ganger tidligere har fradelt to parseller knyttet sammen til ett bruksnummer uten at dette har resultert i tinglysingsnekting.

Lagmannsretten skal bemerke:

Etter delingsloven §4-1 første ledds 1. punktum er det kommunen som tildeler registerbetegnelse. Etter paragrafens tredje ledds 1. punktum skal "som hovedregel...en registerbetegnelse bare tildeles et sammenhengende areal". Av sammenhengen i loven fremgår at det er kommunen som skal administrere lovens regelverk, herunder å treffe avgjørelse om det skal gjøres unntak fra hovedregelen i tredje ledds 1. punktum.

Tinglysingsdommerens virksomhet er i utgangspunktet en ren utøvelse av registreringsmyndighet. Tinglysingsdommeren kan eller skal ikke kontrollere gyldigheten og lovligheten av de disposisjoner som kreves tinglyst medmindre dette følger av lovbestemmelse, eksempelvis konsesjonsloven §22, tinglysingsloven §12a og §13 og den kontrollplikt og kontrolladgang som utledes av tingslysingsloven §7, jfr. Harbek og Solem, Tinglysingsloven 9. utg. s. 55 flg. Lagmannsretten kan ikke se at det er hjemmel for tinglysingsmyndighetene til å overprøve delingsmyndighetens vurdering i en sak som den foreliggende. Det vises i denne sammenheng til Harbek og Solem, l.c.s. 108, hvor det fremgår at det er bygningsrådet og oppmålingsmyndigheten som skal føre kontroll med at reglene om arealanvendelse overholdes, og at det er ubetenkelig at tinglysingsmyndighetene skal kunne stole på at målebrev og attester fra oppmålingsmyndighetene skal kunne tinglyses uten nærmere kontroll forsåvidt gjelder arealanvendelseslovgivningen. Hvorvidt det skal gjøres unntak fra hovedregelen i delingsloven §4-1 tredje ledds 1. punktum beror på et skjønn som det hører under delingsmyndighetene å utøve. Det må i utgangspunktet ligge utenfor tinglysingsmyndighetenes kompetanse å overprøve dette skjønn, ihvertfall når avgjørelsen ikke fremstår som direkte i strid med lovens formål. Dette er ikke tilfelle i den foreliggende sak.

Kjæremålet blir etter dette å ta til følge.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

Målebrev for gnr. 4 gnr. 16, datert 27. januar 1998, og gnr. 279 bnr. 26, datert 1. april 1998, blir å tinglyse.