LA-1998-733
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-25 |
| Publisert: | LA-1998-00733 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr: 97-02184 - Agder lagmannsrett LA-1998-00733. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Ben Fegran). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Jan Austad). |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §216, §222, §49, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Statsadvokatene i Agder har 15. september 1997 satt A, født xx.xx.1953 under tiltale ved Kristiansand byrett for overtredelse av
"I. Straffeloven §222 første ledd, 1. straffalternativ, for ved rettsstridig atferd eller ved å true med slik å ha tvunget noen til å gjøre, tåle eller unnlate noe, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Den 5. februar 1997 ca. kl. 19.25 i - - -veien 6 i X, sammen med en ukjent person, trengte han seg inn i Bs bolig ved å dra opp døra med makt. B ble holdt fast mens han dro til seg deres fellesbarn C, født xx.xx.1995 fra D. Han kjørte deretter til Y med barnet.
II. Straffeloven §216, for å ha bevirket at en umyndig ulovlig ble unndratt eller holdt unndratt fra sine foreldre eller andre vedkommendes omsorg, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Til tid og på sted som nevnt under pkt. I, forholdt han seg som der nærmere beskrevet overfor B som hadde den daglige omsorg for barnet. Han beholdt barnet til han ble pågrepet 10. februar 1997 i Z.
III. Straffeloven §216, jfr. §49, for å ha forsøkt bevirket at en umyndig ble unndratt eller holdt unndratt fra sine foreldre eller andre vedkommendes omsorg, eller medvirket til dette.
Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:
Den 26. oktober 1996 kl. 12.30 i - - - i Æ, etter å ha oppsøkt sin fraseparerte ektefelle B, bad han om å få holde deres fellesbarn C, født xx.xx.1995. B hadde den daglige omsorg for barnet. Etter å ha mottatt barnet løp han mot sin bil og forsøkte å komme inn i bilen for å kjøre fra stedet. Han ble stanset av personer i området."
Det var i tiltalebeslutningen anført at straffeloven §62 fikk anvendelse.
Kristiansand byrett avsa 26. mars 1998 dom med slik domsslutning:
"A født xx.xx.51 - - - dømmes for: 1 - en - overtredelse av straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ, 1 - en - overtredelse av straffeloven §216, 1 - en - overtredelse av straffeloven §216 jf 49.
Gjerningstidspunkt: 26. oktober 1996 og 5.-10. februar 1997.
Straffen settes til fengsel i 45 dager.
Til fradrag i straffen kommer en dag for utholdt varetekt.
Tiltalte dømmes til innen fjorten dager fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger med kroner 1500."
Nærmere om saksforholdet og As personlige forhold fremgår av dommen.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet etter alle tiltaleposter, subsidiært straffutmålingen. Lagmannsretten har ved beslutning av 14. mai 1998 henvist anken over straffutmålingen til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum, mens anken for øvrig ble nektet fremmet under henvisning til sistnevnte bestemmelse.
Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Kristiansand den 24. august 1998. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Ben Fegran, og avga forklaring. Som aktor møtte politiinspektør Jan Austad. Det ble avhørt 2 vitner.
Lagmannsretten skal bemerke:
A domfelles for en overtredelse av straffeloven §222 første ledd 1. straffalternativ, en overtredelse av straffeloven §216 og en overtredelse av straffeloven §216, jfr. §49 ved å ha forholdt seg som beskrevet i tiltalebeslutningens pkt. I-III og i byrettens dom.
De her nevnte lovovertredelser er alle begått til tider og i en situasjon der A, som etter avtale hadde rett til samvær med sin 1 1/2 år gamle sønn, og som i hvert fall ikke var fratatt slik samværsrett på formell måte, ikke fikk utøve denne rett og var redd for helt å miste kontakten med gutten. Denne situasjon hadde oppstått ved at barnets mor hadde tatt med seg gutten og flyttet relativt langt av sted, samtidig som hun av mer eller mindre saklige grunner ønsket å hindre eller i hvert fall redusere samværene mellom far og sønn. På denne bakgrunn kan det i noen grad forstås, men på ingen måte aksepteres at A handlet som han gjorde.
Lagmannsretten er enig i at A må idømmes en fengselsstraff, dette ikke minst av almenpreventive grunner, og den kan langt på veg tiltre byrettens straffutmålingsgrunner. Lagmannsretten vil dog reservere seg mot herredsrettens uttalelse om at As handlemåte skal ha vært en alvorlig belastning og en skremmende opplevelse for C. Nærmere holdepunkter for at dette var tilfellet foreligger ikke, og det må hensyntas at gutten, som trolig ikke skjønte så mye av det som skjedde, tross alt kjente sin far.
I likhet med herredsretten har lagmannsretten funnet at straffen passende kan settes til fengsel i 45 dager. Til tross for de almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende, har den videre, i samsvar med forsvarerens påstand og i tråd med hva aktor har bedt overveiet, funnet det både forsvarlig og riktig å bestemme at straffens fullbyrdelse etter bestemmelsene i straffeloven §52, §53 og §54 skal utstå i en prøvetid på to år uten tilsyn. Ved denne vurdering har lagmannsretten sett noe hen til at den tidligere ustraffede A nå åpenbart innser det forkastelige i sin handlemåte og beklager denne, noe han også har gjort overfor barnets mor. Noen grunn til å frykte gjentagelse fra As side kan ikke sees å foreligge. Størst vekt har lagmannsretten imidlertid lagt på at det i ettertid er etablert en samværsordning mellom A og C. Således har de to og barnets mor vært sammen en lørdag hver måned siden mars 1998. Denne ordning som har fungert greit, skal opprettholdes fram til kommende årsskifte. Samværsordningen skal da revurderes med sikte på endring og utvidelse. I denne situasjon med positiv utvikling i forholdet såvel foreldrene i mellom som i forholdet mellom far og barn, kunne det være grunn til å frykte at soning av fengselsstraff ville virke både negativt og ødeleggende.
Byrettens dom blir etter dette å endre i samsvar med foranstående.
Etter det resultat lagmannsretten er kommet til blir saksomkostninger ikke å idømme.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I Kristiansand byretts dom av 26. mars 1998 gjøres den endring at fullbyrdelsen av straffen utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 med en prøvetid på 2 - to - år.