LA-1998-735
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1998-08-28 |
| Publisert: | LA-1998-00735 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand forhørsrett nr: 98-00370 - Agder lagmannsrett LA-1998-00735 |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Sveinung Søndervik Johnsen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiadjutant Folke Åmlid) |
| Forfatter: | Lagdommer Per Holtar Evensen, Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen, Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §270, §271, Veitrafikkloven (1965), §183, §52, §53, §54, §62, Straffeprosessloven (1981) §321, §325 |
Kristiansand forhørsrett avsa 23. mars 1998 dom med slik domsslutning:
"1. A, født xx.xx.42- - -, dømmes for: 1 - en - overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf annet ledd jf §271, 1 - en - overtredelse av straffeloven §183.
Gjerningstidspunkt: 6. september 1996.
Strafen settes til: Fengsel i 90 dager.
Stral. §62 første ledd har fått anvendelse.
2. A dømmes til å betale et beløp stort kr 142500,- kroneretthundreogførtitotusenfemhundre - til Sparebanken Pluss i Kristiansand innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse."
Nærmere om saksforholdet og As personlige forhold fremgår av dommen.
A har påanket forhørsrettens dom til Agder lagmannsrett og gjort gjeldende at straffen er for strengt utmålt, og lagmannsretten har 14. mai 1998 henvist anken til ankeforhandling i medhold av straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd 1. punktum.
Lagmannsretten skal bemerke:
A domfelles for et grovt bedrageri som gjelder et betydelig beløp og for i denne forbindelse å ha benyttet seg av et forfalsket dokument. Ved selv å undertegne en kausjonserklæring med en bekjents navn fikk hun en bank til å utbetale seg et lånebeløp stort kr 142500,-.
Mot forbrytelser av slik art skal det, når beløpet er av den aktuelle størrelse, etter rettspraksis regelmessig reageres med ubetinget fengselsstraff. Bare når det foreligger helt spesielle forhold kan reaksjonen være en annen.
Lagmannsretten har i likhet med forhørsretten funnet at straffen kan passende settes til fengsel i 90 dager, men, og da under adskillig tvil, også kommet til at det her foreligger så spesielle forhold at det vil være riktig og forsvarlig å bestemme at straffens fullbyrdelse utsettes etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54. Den skal for så vidt bemerke:
A, som nå er 56 år gammel, ble for noen år siden trygdet etter uføregrad 100%. Hun ble også skilt, og hadde deretter eneomsorgen for en datter som nå er 28 år. Allerede som 13-14 åring begynte datteren å misbruke narkotika, noe hun med unntak av kortere perioder har fortsatt med til nå. Hun giftet seg og fikk et barn som døde som svært lite. Datteren har bodd hjemme hos A og med sin livsførsel stilt store krav til moren. Sommeren 1996 fikk datteren et barn som snart viste seg å lide av epilepsi. Barnets far var en narkoman, og ytterligere omsorgsoppgaver ble lagt på A. Ved siden av dette hadde hun også omsorgsoppgaver overfor sin mor som bl.a. innebar tilsyn flere ganger ukentlig. I slutten av august 1996 ble datterens far drept.
A, som i sin slitsomme tilværelse gikk på diverse medikamenter foreskrevet av lege, herunder den såkalte lykkepillen Seroxat, fant sommeren 1996 at hun måtte hjelpe datteren og hennes barns far til en bedre tilværelse. Det ble til at hun og sistnevnte sammen startet er aksjeselskap og deretter kjøpte en kiosk. For å skaffe sin del av aksjekapitalen, kr 25000,- opptok hun et lån i Sparebanken +. I denne forbindelse stillet en mannsperson som hun hadde hatt et forhold til gjennom mange år seg som kausjonist. Til kjøp av kiosken krevdes et beløp stort kr 125000,-. I tillit til den samme mannspersons tilsagn om å være villig til å kausjonere også for et lån av denne størrelsesorden, ble kjøpekontrakt om kiosken inngått. Etter at dette var gjort, ble kausjonstilsagnet trukket tilbake, og det var i denne situasjon A begikk sine lovovertredelser.
A er av lege karakterisert som en selvutslettende person som alltid har stillet opp for andre i større grad og på annen måte enn hva som har vært heldig for henne selv og hennes helse, og hun har idag klare depressive symptomer og sterke symptomer på angst. Situasjonen må antas å ha vært den samme i 1996. Selv har A, som nå sterkt beklager sin handlemåte overfor banken og innser det forkastelige i denne, forklart at hun under sin bruk av lykkepillen Seroxat ble likeglad og mistet sin kritiske sans. En kusine av henne har som vitne forklart at A som hun ellers hadde et nært og åpent forhold til, sommeren/høsten 1996 ble forandret, gikk inn i seg selv og var vanskelig å få kontakt med. Kusinen skjønte at A hadde betydelige problemer, og antok at dette skyldtes den situasjon As datter var kommet opp i.
As lege har gitt uttrykk for bekymring for hennes helse dersom hun nå skal sone fengselsstraff.
A som også nå går på medikamenter foreskrevet av lege, var 3. august i år innblandet i en trafikkulykke og ble da påført en nakkeslengskade. Ifølge lege er symptonene på slik skade helt klare, og A som har smerter i nakke og skuldre, går nå med nakkekrave.
På spørsmål om hun har tilbakebetalt noen del av det beløp bedrageriet gjaldt, har A forklart at hun ikke har maktet det, idet hennes uføretrygd utgjør ca kr 6200,- netto pr. måned, mens hennes faste månedlige utgifter til husleie, strøm og fyring utgjør ca kr 4000,-. I håp om å bedre sin økonomi og derved kunne betale noe tilbake, har hun påbegynt utdannelse som skoleassistent, en utdannelse hun så vidt mulig vil fullføre. Hun har imidlertid sine problemer, idet hun holder seg for seg selv og helst ikke vil treffe andre mennesker. Grunnen til dette er at hun føler seg flau, dette både på grunn av det som har skjedd med datteren og det forhold som nå er til pådømmelse. A har for øvrig forklart at hennes hjem med barnevernets mellomkomst fungerer som besøks/avlastningshjem for datterens 2 år gamle barn som en annen slektning nå har den daglige omsorg for.
A er vurdert med tanke på samfunnstjeneste og er funnet egnet. Hun har også sagt seg villig til å utføre slik tjeneste. Lagmannsretten har imidlertid, på grunn av A livssituasjon og helsetilstand, kommet til at dette ikke er noen hensiktsmessig reaksjon. Det er her særlig lagt vekt på hennes problemer med å treffe andre mennesker, noe som ikke ville bli lettere dersom hun regnet med at de hun under tjenestens utførelse ville møte, var kjent med bakgrunnen for hennes nærvær.
Lagmannsretten følger seg overbevist om at A, som ikke tidligere er straffedømt, men bøtelagt en gang for under spesielle omstendigheter å ha kjørt en uregistrert bil, ikke vil forgå seg på ny. Og den har som før nevnt under tvil funnet at de sterke almenpreventive grunner, samt det likhetshensyn som etter rettspraksis tilsier en ubetinget reaksjon, her må vike for de forviklende omstendigheter og de spesielle forhold som foran er beskrevet.
Etter dette gjøres i forhørsrettens dom den endring av fullbyrdelsen av fengselsstraffen etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 utsettes i en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Saksomkostninger er ikke påstått og idømmes ikke.
Dommen er enstemmmig.
Domsslutning:
I Kristiansand forhørsretts dom av 23. mars 1998 gjøres den endring av fullbyrdelsen av straffen etter reglene i straffeloven §52, §53 og §54 utsettes i en prøvetid på 2 - to - år uten tilsyn.