LA-1998-737
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-05-19 |
| Publisert: | LA-1998-00737 |
| Stikkord: | Grensetvist |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Vestfold jordskifterett nr: 93-00019 - Agder lagmannsrett LA-1998-00737 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-1999-00517K . |
| Parter: | Ankende part: Helge-Bjørn Kirkedam (Prosessfullmektig: Advokat Morten Søvik). Ankemotpart: Alf K. Ellefsen (Prosessfullmektig: Advokat Erik Bruusgaard). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Danielsen, formann. Lagdommer Nils Simonsen. Ekstraord. lagdommer Tor Berge |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §180 |
Saken gjelder grensetvist mellom to naboer. Partene er enige om grensepunktet mellom eiendommene ved stranden. Tvisten gjelder grensens forløp i sjøen.
Vestfold jordskifterett avsa dom i saken 7. januar 1998 med slik slutning:
«Grensen mellom gnr. 26, bnr. 8, eier Alf Ellefsen, og gnr. 77, bnr. 13, eier Helge-Bjørn Kirkedam, fastsettes å gå fra grensepunkt nr. 1 utover i sjøen i retning 220,0 gon (400 graders deling) parallelt med dagens brygge på gnr. 77, bnr. 13.»
Om saksforholdet og partenes anførsler for jordskifteretten, samt jordskifterettens premisser, vises det til jordskifterettens dom. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten.
Helge-Bjørn Kirkedam har anket jordskifterettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er rettidig. Alf Ellefsen har tatt til motmæle og henvist til jordskifterettens avgjørelse.
Ankeforhandling ble holdt i Tønsberg 22. og 23. april 1999. Partene møtte sammen med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt ett vitne og foretatt befaring.
Helge-Bjørn Kirkedam har i det vesentlige gjort gjeldende:
Eiendomsretten til sjøgrunnen bestemmes av midtlinje-prinsippet. For at dette skal kunne fravikes må det foreligge klar avtale, basert på sikre bevis. Det er ikke tilfelle i nærværende sak. Det foreligger heller ingen andre holdepunkter av slik karakter at det er grunnlag for å fravike hovedregelen om midtlinjen som grense.
Når det gjelder midtlinjen er det sikker rett at denne benyttes også når man skal trekke grensene i sjøen. Avvik fra denne hovedregelen betegnes i rettspraksis som «særordning» og stiller strenge krav til bevis. Dersom særordningen er en avtale, må avtalen være klar. I denne saken foreligger det ingen avtale om grensene i sjøen. De dokumenter det i den forbindelse er henvist til, nevner uttrykkelig kun bryggens retning og plassering. Kirkedam har i sin partsforklaring vist til at grensespørsmålet ikke ble berørt da partene i mai 1991 drøftet og undertegnet Kirkedams nabovarsel. Kirkedam gjorde allerede da oppmerksom på at grensen etter hans oppfatning måtte følge midtlinjen. Det som i en av hans skisser er betegnet som perpendikulær, er ikke å anse som Kirkedams oppfatning av hvor grensen går, men en markering av den for Kirkedam ugunstigste plassering grensen kunne tenkes å ha. Området vest for denne linjen anså han således, helt sikkert, som sitt område. Han regnet imidlertid med, og mener han ga uttrykk for, at den riktige grensen mellom eiendommene i sjøen kunne gå lenger øst enn linjen angitt som perpendikulær. Påtegningen på skissen i forbindelse med nabovarselet, hvor det heter: «Retning brygge: 2 meter fra grense mot midt Gryte skjær.» betyr at bryggens retning er angitt og at utgangspunktet for bryggen er to meter vest for det uomtvistede grensemerke ved stranden. Spørsmålet om hvor grensen gikk, ble for øvrig i svært liten grad drøftet mellom partene i forbindelse med nabovarselet. Det man var opptatt av var bryggens plassering, og nøyaktige mål for denne plasseringen ble avtalt og angitt på skissen som fulgte nabovarselet og som naboene undertegnet. Selv om både skissen og den skriftlige søknaden om byggetillatelse kun angir at båter skal fortøyes på bryggens syd og vestside, avtalte partene seg imellom at det også kunne legges båter langs bryggens østside, men ikke med baug- eller akterende ut fra bryggens østside til en bøye eller fortøyningspåle. Det var heller ikke om å gjøre for Kirkedam og få løst grensespørsmålet i forbindelse med nabovarselet. Han var kun opptatt av bryggens plassering. For myndighetene ville heller ikke dette bety noe siden han hadde plassert bryggen inne på grunn som med sikkerthet tilhørte ham. Det har for øvrig formodningen mot seg at Kirkedam på et slikt grunnlag, og uten at det ble drøftet nøyere, ville gi fra seg grunn som han etter ellers gjeldende regler ville være eier av. I så fall ville dette blitt nedtegnet. Det ville vært i Ellefsens interesse, og man må formode at Ellefsen hadde sørget for at så hadde funnet sted. Selv om Ellefsen har oppfattet situasjonen slik at det var meningen at grensen skulle følge parallelt med bryggen i en avstand av to meter fra denne, har ikke Kirkedam oppfattet dette og da foreligger uansett ingen avtale. Etter Kirkedams oppfatning betraktet heller ikke Ellefsen grensen som avtalt i 1991. Det vises i denne forbindelse til vitnet Trond Ellefsens forklaring om at bryggens plassering var det sentrale og at grensen i liten grad ble berørt og til Alf Ellefsens forklaring hvor det nærmest fremgikk at han betraktet dette spørsmålet som en selvfølge og i dag ikke er helt sikker på om det ble nevnt uttrykkelig. Det vises også til at Ellefsen ikke reagerte på brevene fra advokat Frimann-Dahl og at det først i et senere brev fra advokat Bruusgaard ble påberopt at grensen ble avtalt i forbindelse med nabovarselet i 1991. Ellefsens påstand om at grensen skal følge parallelt med bryggen har ikke noe konkret utgangspunkt. Den eneste linjen som kan være en grenselinje i skissene går ikke parallelt med den inntegnede bryggen.
Når det gjelder Ellefsens subsidiære anførsel om at særskilte rettsforhold, spesielt forlengelse av eksisterende grense på land, vil føre til samme resultat, nemlig den grense jordskifteretten fastla, kan ikke være riktig. For det første er det ikke grunnlag for å fravike midtlinjen. Dette hovedprinsippet står sterkt og det foreligger ikke grunnlag i denne saken for å fravike dette. Bevisbyrden for at slike forhold foreligger, påhviler Ellefsen. Det er ikke grunnlag for å si, slik jordskifteretten har gjort, at det er naturlig med en grense som peker i retning Gryteskjær. At grensene mot de andre eiendommene i bukten ikke bygger på midtlinje-prinsippet er uten interesse. De ulempene som er påberopt fra Elefsens side har heller ikke slik styrke at de kan begrunne et avvik fra midtlinjeprinsippet. Helge-Bjørn Kirkedam nedla slik påstand:
«1. Grensen mellom gnr. 26 bnr. 8, eier Alf Ellefsen, og gnr. 67 bnr. 13, eier Helge-Bjørn Kirkedam, fastsettes å gå fra grensepunkt nr. 1 utover sjøen etter midtlinjeprinsippet, slik at hver del av sjøgrunnen tilligger den strand den er nærmest.
2. Den ankende part tilkjennes saksomkostninger både for jordskifteretten og lagmannsretten.»
Alf K. Ellefsen har i det vesentlige gjort gjeldende:
Når man skal bedømme de spørsmål saken reiser må man ta utgangspunkt i den situasjon som forelå, nemlig at Kirkedam oppsøkte Ellefsen med skisse til en brygge som var plassert i den vestlige ende av Kirkedams strand, forholdsvis nær inntil grensen mot Ellefsens eiendom. Kirkedam var derfor avhengig av samtykke fra Ellefsen for å slippe å søke om dispensasjon fra forbudet mot å bygge nærmere naboen enn fire meter. En byggesøknad forutsetter dessuten, fra myndighetenes side, at det ikke hersker uklarhet om grensene i det område bebyggelse skal foretas. Videre må det tas utgangspunkt i at det ikke er uvanlig å legge brygger i grense mot nabo, men da slik at det avtales å benytte kun den siden av bryggen som vender inn mot bryggeeierens eiendom for øvrig.
I møtene i forbindelse med nabovarselet, avtalte partene muntlig og/eller baserte seg på en forutsetning som alle var innforstått med, nemlig at eiendomsgrensen i sjøen skulle gå parallelt med bryggen og to meter fra denne. Den oppmålingen man foretok og de tall som man i den forbindelse ble enige om, gjaldt konkret plasseringen av bryggen. Grensens forløp fulgte bryggen og trengte ikke noen ytterligere avklaring. Utgangspunktet for diskusjonen var den skissen som Kirkedam hadde laget og som ble undertegnet av naboene. Av denne skissen fremgår det, etter at naboene har underskrevet, at de ikke har noen bemerkninger til den planlagte bryggen med den plassering bryggen har fått med de omforente mål. En objektiv fortolkning av avtaleteksten tilsier det resultat jordskifteretten har kommet til. Dette støttes ytterligere av den foreliggende situasjon, slik den fremsto for begge parter. Dersom Kirkedam hadde gjort gjeldende, på det daværende tidspunkt, at han helt sikkert eiet grunn frem til linjen betegnet som perpendikulær, og antagelig eiet grunn enda lenger mot øst, så ville Ellefsen ikke undertegnet på nabovarselet og akseptert at bryggen ble bygget som avtalt. Det er ikke unaturlig at Alf Ellefsen i sin forklaring i retten, på direkte spørsmål, er usikker på om det uttrykkelig ble sagt at grensen skulle gå parallelt med bryggen i en avstand av to meter fra denne. Kirkedams skisse og skiftlig søknad til kommunen om bygging av bryggen, hvor det fremgår at det ikke skulle fortøyes båter på bryggens østside, styrker Ellefsens oppfatning om at bryggen ble liggende nær inntil eiendomsgrensen. Ved fortolkingen av avtalen må det også være anledning til å se hen til at denne grensen er naturlig og at den representerer et rettferdig og rimelig resultat, slik forholdene i saken ligger an. Ellefsen har oppfylt sin bevisbyrde. Man kan ikke stille like strenge krav til bevisene i en grensesak av denne karakter, hvor det er små og forholdsvis ubetydelige arealer partene tvistes om, som i viktigere avtaler vedrørende fast eiendom.
Subsidiært gjør Ellefsen gjeldende at midtlinjen ikke er det naturlige utgangspunkt for grensen i dette tilfellet. Midtlinjen som rettslig prinsipp står ikke så sterkt som Kirkedam hevder. Det er eksempler på at man benytter andre prinsipper hvor midtlinjen får uheldige resultater, eller av andre grunner ikke passer. I dette tilfellet vil en forlengelse av den eksisterende grensen på land, og en grense trukket fra det uomtvistede grensepunktet i retning mot Gryteskjær, gi omtrent samme resultat som det jordskifteretten er kommet frem til. Det foreligger slike særlige forhold i dette tilfellet som tilsier at midtlinjeprinsippet ikke bør gjelde.
Alf K. Ellefsen nedla slik påstand:
«I. Vestfold jordskifteretts dom av 7.1.1998 stadfestes.
II. Alf K. Ellefsen tilkjennes saksomkostninger både for jorskifteretten og lagmannsretten.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som jordskifteretten og skal bemerke:
I forbindelse med nabovarselet i mai 1991 ble det mellom partene avtalt at bryggen skulle plasseres etter nøyaktig mål som man påførte den skissen naboene undertegnet på i anledning nabovarselet. Det ble, etter lagmannsretts oppfatning, dessuten avtalt at grensen mellom Ellefsen og Kirkedams eiendommer skulle løpe parallelt med bryggen to meter øst for denne. Om dette ikke ble sagt uttrykkelig må det ha vært partenes klare forutsetning for det som ble avtalt om bryggens plassering.
Det betyr lite, slik lagmannsretten ser det, at Alf Ellefsen ikke kan huske nøyaktig hva som ble sagt da partene diskuterte spørsmålet. Både Ellefsen og hans sønn er sikre på at begge parter var innforstått med det som ble avtalt om grensen. Til støtte for dette syn taler det, etter lagmannsrettens oppfatning, at det for begge parter må ha fremstått som naturlig og viktig og få klarlagt grensen når det, som her, skulle bygges en brygge, med en så betydelig lengde, så vidt nær Ellefsens grense. Ellefsen ble først kontaktet av Kirkedam en dag hvor de samtalte om spørsmålet nede ved stranden. Ellefsen fikk med seg nabovarselet og drøftet dette nærmere med sin sønn. Sammen møtte de Kirkedam på ny dagen etter og ble enige. Det er usannsynlig at Ellefsen og hans sønn, som har sin bolig like ved stranden, ikke tenkte på og sørget for en avklaring av grensen i denne forbindelse. Lagmannsretten viser i den anledning til at bygging av bryggen som angitt på skissen krevet Ellefsens samtykke. Selv om påskriften på skissen kan tolkes slik Kirkedam gjør gjeldende, er det like nærliggende å forstå den slik at den støtter Ellefsens standpunkt. Lagmannsretten legger til grunn at Kirkedam har formulert påskriften og at uklarheten i formuleringen må tale i hans disfavør. Lagmannsretten er videre enig med Ellefsen i at han ikke ville ha undertegnet på nabovarselet dersom Kirkedam samtidig hadde påpekt at grensen skulle følge midtlinjen som etter hans oppfatning gikk lenger mot øst enn linjen betegnet som perpendikulær.
Det foreligger således, etter lagmannsrettens oppfatning, en klar avtale om grensens forløp, og at det er ført tilstrekkelig bevis for at det er inngått avtale med slikt innhold jordskifteretten også har kommet frem til.
I medhold av tvistemålslovens §180 første ledd tilkjennes Alf Ellefsen saksomkostninger både for jordskifteretten og lagmannsretten. Advokat Erik Bruusgaard har innlevert omkostningsoppgave. Omkostningsoppgaven er oversendt motpartens prosessfullmektig, som ikke har hatt noe å bemerke til denne. Det er krevet dekning av salær for jordskifteretten med kr. 9.000,- og for lagmannsretten med kr. 36.000,-. Omkostninger utgjør kr. 2.529,- for jordskifteretten. Samlet kreves det erstattet saksomkostninger med kr. 47.529,-. Det oppgitte beløp anses rimelig og nødvendig og legges til grunn.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Jordskifterettens dom stadfestes.
2. Helge-Bjørn Kirkedam tilpliktes å betale Alf K. Ellefsen saksomkostninger med kr. 47.529,- - kronerførtisjutusen-femhundreogtjueni - innen 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.