LA-1998-763

Instans:	Agder lagmannsrett - Overskjønn
Dato:	1998-12-08
Publisert:	LA-1998-00763
Stikkord:	Ekspropriasjon
Sammendrag:
Saksgang:	Flekkefjord herredsrett nr.: 97-00187 - Agder lagmannsrett LA-1998-00763 B.
Parter:	Saksøker: Alf Danielsen, Kjell Danielsen, Terje Berntsen og Kjetil Løyning (Prosessfullmektig: Høyesteretts advokat Helge Tofte). Saksøkt: Odrun Sømme Hansen (Prosessfullmektig: Høyesteretts advokat Atle Helljesen).
Forfatter:	Lagdommer Per Holtar Evensen, 2 skjønnsmenn. Mindretall: 2 skjønnsmenn
Lovhenvisninger:	Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§53, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Lov om hermetiseringsanlegg for fiskevarer (1963)3-§60

Saken gjelder krav om i medhold av vegloven §53 å få ekspropriere rett til anleggelse av kjøreveg over naboeiendom, samt, dersom vilkårene for ekspropriasjon finnes å være til stede, det å fortsette vilkårene for ekspropriasjon og å fatsette eventuell erstatning.

De fire saksøkerne er eiere av hver sin helårsbolig på Andabeløy i Flekkefjord. Alf Danielsen eier gnr. 109, bnr. 160, Kjell Danielsen gnr. 109, bnr. 107, Terje Berntsen gnr. 109, bnr. 106, og Kjetil Løyning gnr. 109, brn. 186. Sistnevnte har kjøpt sin eiendom i 1998 og har trådt inn i overskjønnet i stedet for tidligere eier Vidar Olsen.

Saksøkte Odrun Sømme Hansen er eier av naboeiendommen gnr. 109, bnr. 90 i Flekkefjord.

Det har vært og er enighet mellom partene om at saksøkerne har adkomstveg over saksøktes eiendom, men ved Flekkefjord herredsretts dom av 30. september 1994, en dom som ble stadfestet av Agder lagmannsrett 23. mai 1996, ble det avgjort at deres rett ikke inkluderte det å kunne kjøre med bil over brn. 90.

Etter at Flekkefjord formannskap hadde fattet vedtak om at kommunen ikke ville engasjere seg i spørsmålet om å få ervervet rett til biltrafikk over saksøktes eiendom, stevnet saksøkerne den 3. november 1997 saksøkte inn for Flekkefjord herredsrett. De nedla for denne slik påstand:

«Skjønnet fremmes for å avgjøre om saksøkerne kan ekspropriere nødvendig grunn fra saksøkte for å utvide og omlegge adkomstveg til eiendommene, og i så fall hvilke vilkår som skal settes og hvilken erstatning som skal betales.»

Odrun Sømme Hansen tok til gjenmæle og nedla slik påstand:

«1. Skjønnet fremmes.

2. Odrun Hansen frifinnes for kravet om ekspropriasjon, subsidiært tilkjennes erstatning.

3. Odrun Sømme Hansen tilkjennes saksomkostninger.»

Flekkefjord herredsrett avsa 11. mars 1998 skjønn med slik slutning:

«1. Skjønnes fremmes.

2. Eier av gnr. 109 bnr. 160, gnr. 109 bnr. 107, gnr. 109 bnr. 106 og gnr. 109 bnr. 186 i Flekkefjord gis anledning til å anlegge kjøreveg for bil over gnr. 109 bnr. 90 i Flekkefjord i en bredde av 3 m med nødvendig skjæring og fylling etter alternativ 2, utarbeidet av Sørlandsconsult AS, med korrigering og beskrivelse i brev datert 3/3-98, uten å måtte betale erstatning.

3. Saksøkerne betaler de lovbestemte utgifter i forbindelse med skjønnet, og innen 2 -to- uker erstatning til juridisk bistand til Odrun Sømme Hansen v/advokat Borgersen med tilsammen kr 21.908,- - kronertjueentusennihundreogåtte-.

Odrun Sømme Hansen med h.r. advokat Atle Helljesen som prosessfullmektig har begjært overskjønn. Alf Danielsen, Kjell Danielsen, Terje Berntsen og Kjetil Løyning, alle med h.r. advokat Helge Tofte som prosessfullmektig, har inngitt tilsvar.

Ingen av partene har gjort innvendinger mot at overskjønnet fremmes.

Saksøkerne har nedlagt slik påstand:

«1. Herredsrettens skjønn stadfestes.

2. De lovbestemte utgifter ved overskjønnet bæres av Odrun Sømme Hansen.

3. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger.»

Saksøkte har nedlagt slik påstand:

«1. Odrun Sømme Hansen frifinnes for saksøkernes krav om rett å anlegge kjøring over hennes eiendom, gnr. 109, brn. 90 i Flekkefjord.

2. Subsidiært:

Saksøkerne gis rett til å anlegge kjøreveg for bil over saksøktes eiendom gnr. 109, bnr. 90 i Flekkefjord, i hendhold til fremlagte skjønnsforutsetninger, mot å betale saksøker en erstatning fastsatt ved rettens skjønn.

3. I begge tilfeller:

Saksøkerne tilpliktes å erstatte saksøkte hennes saksomkostninger.»

Saksøkerne har fremlagt og bedt lagt til grunn slike spesielle skjønnsforutstninger:

«1. Det eksproprieres rett til å anlegge privat adkomstveg over gnr. 109 bnr. 90 i Flekkefjord i hovedsak slik som vist på tegning nr. 2881.401.05 datert 03.03.98 (utdraget s. 35). Langs huset blir ikke høydenivået endret i forholdet til eksisterende vei.

2. Veien opparbeides - i hovedsak slik som beskrevet i brev av 03.03.98 fra Sørlandskonsult (utdraget s. 33) - og stilles til vederlagsfri disposisjon for eier av gnr. 109 bnr. 90.

3. Fjell mellom ny og eksisterende vei fjernes slik at det blir liggende i samme nivå som omkringliggende areal. Dette areal og fyllingsskråningen for øvrig jordkles og tilsås.

4. Overskuddsmasse, evt. deler av denne, deponeres på gnr. 109 brn. 90 etter eierens anvisning.

5. I veikant - mot vest - opparbeides fenderkant - høyde ca. 15 cm. På fenderkant settes opp flettsverksgjerde - høyde 60 cm fra krysset mot offentlig vei og frem til hushjørnet.

6. Veien vil få helning mot øst og med veigrøft som leder bort vannet.

7. Eksisterende private vann- og avløpsnett omlegges av ekspropriantene i den utstrekning anleggsarbeidet gjør dette nødvendig.

8. Fremtidig vedlikehold av veien påhviler ekspropriantene.

9. Eventuell erstatning utmåles en gang for alle og med et samlet beløp.»

Søksøkte har ikke hatt noe å bemerke til de spesielle skjønnsforutsetninger når bortsees fra deres pkt. 5. I stedet for det der nevnte flettsverksgjerde, ber hun om at saksøkerne blir pålagt å sette opp et plankegjerde med høyde 1,5-2 m.

Saksøkerne har i det vesentlige anført:

Saksøkerne eier hver sin helårsbolig. Det trenger ingen nærmere påvisning at det for dem alle er behov for og vil være til nytte å få kjøreadkomst til eiendommene. Slik adkomst vil lette transporten i ulike sammenhenger, samtidig som det gir mulighet for parkering på egen eiendom. De har i dag ikke parkeringsmuligheter i rimelig nærhet av boligene.

De fordeler kjøreadkomsten vil representere for saksøkeren vil langt overstige den skade eller ulempe den vil medføre for saksøkte. Det må spesielt gjelde når nytten for de fire saksøkere sees samlet, noe det er riktig å gjøre.

Anleggelse av atkomstvei etter de foreliggende planer vil også for saksøkte innebære åpenbare fordeler. Disse vil langt overstige atkomstveiens ulemper for henne.

Betingelsene for ekspropriasjon etter vegloven §53 må åpenbart være til stede, og noe grunnlag for å tilkjenne saksøkte erstatning foreligger ikke.

Skulle retten finne at saksøkte har krav på erstatning, må erstatningutmålingen baseres på differansebetraktninger. Verdien av saksøktes eiendom slik den nå ligger, med eksisterende adkomstveg og saksøkernes rett til å bruke denne, må holdes opp mot verdien av eiendommen etter anleggelsen av den nye adkomstveg med rett til bilkjøring, og etter gjennomføring av de tiltak som fremgår av skjønsforutsetningene. Bare for det tilfelle at den førstnevnte verdi er den største av disse, noe som bestrides, kan det bli tale om noen erstatning.

Det bestrides at det finnes noe reelt alternativ for fremføring av en atkomstvei som gir mulighet for bilkjøring fram til saksøkernes eiendommer. De alternative trasevalg som er påvist av saksøkte ville gi umulige stigningsforhold og heller ikke være realiserbare ut fra økonomiske og trafikkale hensyn.

Saksøkte har i det vesentlige gjort gjeldende:

Opparbeidelse av atkomstvei etter den foreliggende plan vil være svært ødeleggende for saksøkers eiendom. Veianlegget og kjøringen med bil på denne vil helt forandre eiendommens karakter. En fjellkolle nord for bebyggelsen blir sprengt bort, og en mur og skjermende beplantning blir fjernet. Dette medfører at eiendommen får en langt mindre usjenert beliggenhet. Den nye og omlagte adkomstveg og de tiltak som er nevnt i skjønnsforutsetningene vil på den annen side ikke medføre fordeler for saksøktes eiendom. Denne har allerede nå en fullt tilfredsstillende adkomst.

Saksøkernes eiendommer ligger alle i et område der det aldri har vært forholdt med sikte på at det skulle være kjøreadkomst helt fram til hver av dem. Når det i et slikt område skal opparbeides et veisystem som gir mulighet for slik kjøring, bør dette skje på grunnlag av en reguleringsplan. Noen slik plan foreligger ikke her, og det er heller ikke arbeidet med sikte på å finne alternativer til en kjøreadkomst over saksøkers eiendom. Alternative muligheter for fremføring av adkomstveg finnes, jf. det som ble påpekt under befaringen.

Det gjøres gjeldende at saksøkernes behov for og nytte av en biladkomst ikke er så betydelig som det som anføres. Det vises i denne forbindelse til at det er snakk om korte avstander, og til at det også i nyere boligstrøk er slik at ikke alle har kjøreveg fram til døra. Når det gjelder parkeringsplasser, bør det være mulig for saksøkerne å skaffe seg slike nede ved den kommunale veg. Heller ikke muligheten for dette synes å være avklart av saksøkerne.

På bakgrunn av det foran nevnte bestrides det at vilkårene for ekspropriasjon etter vegloven §53 er til stede, og tillatelse bør i alle fall ikke gis.

Skulle retten finne at tillatelse til ekspropriasjon etter den foreliggende plan er til stede, må saksøkte tilkjennes en betydelig erstatning. Denne må som anført av saksøkerne fastsettes ut fra differansebetraktninger, og det må legges til grunn at verdien av bnr. 90 vil bli vesentlig redusert som følge av inngrepet. Det kan bl.a være aktuelt og nødvendig å bygge om eiendommens inngangsparti, samt å gjennomføre visse skjermingstiltak.

Lagmannsretten skal bemerke:

Saken står for lagmannsretten i tilnærmet samme stilling som for herredsretten. Nytt er det at Kjetil Løyning har kjøpt gnr. 109, bnr. 186 av Vidar Olsen og trådt inn i overskjønnet i stedet for denne. Saksøkte har fremlagt diverse dokumenter vedrørende behandling av spørsmålet om kjøreadkomst i Flekkefjord formannskap. Det er nå også fremlagt spesielle skjønnsforutsetninger, noe som ikke var tilfellet for herredsretten.

Det første spørsmål lagmannsretten må ta stilling til er hvorvidt saksøkerne i medhold av vegloven §53 kan og bør gis rett til å anlegge en adkomstveg over saksøktes eiendom og til å benytte denne for bilkjøring til og fra deres eiendommer. Slik rett kan gis når det inngrep som dette vil representere, klart vil være mer til gang enn til skade.

For sin vurdering legger lagmannsretten følgende faktiske forhold til grunn:

Alle de impliserte eiendommer ligger på Andabeløy, en øy i Flekkefjord med ca. 160 innbyggere. For noen år siden ble det etablert bilferjeforbindelse mellom øya og fastlandet. Dette aktualiserte spørsmålet om bilkjøring på øya, og fra fergeleiet på øyas vestside og østover er det i fylkeskommunal/kommunal regi anlagt asfaltert kjøreveg. Vegen har jevn og tildels sterk stigning opp mot der brn. 90 grenser mot vegen på dennes sydside ca. 300 m fra fergeleiet.

Bnr. 90 er en vel 2 daa stor tomt med bergknatter og flatere partier, og med fall og utsikt mot fjorden i vest. Bebyggelsen består av et relativt lite bolighus i 1 1/2 etasje, oppført i 1970-åra og benyttet som helårsbolig inntil det for vel 20 år siden ble kjøpt av saksøkte og tatt i bruk som fritidsbolig. Bolighuset ligger langt øst på tomta, på det nærmeste vel 5 m fra grenselinjen mot nabo i øst. På deler av denne grenselinje er det oppført en høy mur, mens det inne på bnr. 90 finnes en lavere mur. Mellom murene has det en del dvergfuru. Bolighuset ligger ca. 25 m fra den kommunale veg, og på denne strekning er det opparbeidet en adkomstveg som er fullt kjørbar med bil. Noe inne på tomta er det anordnet en oppstillingsplass for bil. Da bnr. 90 ligger høyt i forhold til den kommunale veg, er den skjermet mot innsyn.

Saksøkernes eiendommer ligger syd for bnr. 90, gjennomgående ca. 100 m fra den kommunale veg. Eiendommene er bebygget med eneboliger, en oppført på 1800-tallet og senere restaurert, to oppført ca. 1970 og en oppført for ca. 3 år siden. Adkomsten til eiendommene, som dog ikke har omfattet rett til kjøring med bil, har vært over bnr. 90's egen adkomst og videre over denne eiendom mellom våningshuset og den østenforliggende mur.

Det vegprosjekt saksøkerne nå har fremlagt planer for og ønsker å realisere, innebærer anleggelse av kjøreveg med 3 m bredde, fra den kommunale veg, over bnr. 90 i en lengde av snaue 60 m, og helt inntil og parallelt med grensen mellom bnr. 90 og østenforliggende naboeiendom. Om enkelthetene i prosjektet vises det til plantegning 2881.406.05 utarbeidet av Sørlandskonsult AS 3. mars 1998 og beskrivelse gitt av samme i brev til hr.advokat Tofte av samme dato. De her nevnte dokumenter er inntatt på sidene 33-35 i utdraget.

Realisering av nettopp nevnte vegprosjekt vil nødvendiggjøre bortsprenging av en bergknaus beliggende mellom den kommunale veg og boligen på bnr. 90, samt riving av denne eiendoms mur mot øst. Det siste vil medføre at de før nevnte dvergfuruer går tapt, og østgrensen for bnr. 90 vil fortone seg som en høy mur og høy fjellkant. Ved at brn. 90 eventuelt får rett til å benytte den nye adkomstveg frigjøres det areal som i dag nyttes som adkomst. Nærmeste kant av den nye adkomstveg vil ligge vel 50 cm fra sydøstre hjørne på saksøktes bolig og 120-130 m fra dens inngangsdør.

Kjøring fram til deres eiendommer vil for saksøkerne dekke et åpenbart behov som has i ulike sammenhenger og derved være til stor nytte for dem. Etter en samlet vurdering av disse fordeler, har lagmannsretten enstemmig funnet at de klart overstiger de ulemper eller den skade saksøkte påføres ved at planene for ny adkomstveg realiseres og ved at saksøkeren gis rett til å nytte vegen til kjøring med bil. Vilkårene for å kunne kreve ekspropriasjon i medhold av vegloven §53 er således funnet å være til stede, og lagmannsretten har funnet at den nødvendige tillatelse bør gis.

Det skal bemerkes at lagmannsretten har vurdert det som har vært påpekt som alternative trasévalg for kjøreadkomst til saksøkernes eiendommer, men at disse er funnet ikke realiserbare ut fra de stedlige terrengforhold og økonomiske aspekter.

Saksøkte har anført at det ved vurderingen av fordeler og ulemper ved det påtenkte vegprosjekt må sees her til hva dette vil koste saksøkeren, og det er i denne forbindelse vist til Rt-1966-285 flg. Etter lagmannsrettens vurdering foreligger det i nærværende sak ikke noe åpenbart misforhold mellom hva det vil koste saksøkerne å realisere vegprosjektet og de fordeler de vil oppnå ved at dette gjøres.

Lagmannsretten har heller ikke kunnet se at manglende privat eller offentlig regulering av det offentlige boligområde er til hinder for at privat ekspropriasjon etter vegloven §53 gjennomføres.

Lagmannsretten gir således saksøkerne rett til å anlegge kjøreveg for bil over gnr. 109, bnr. 90, i hovedsak i sammsvar med plantegning nr. 2881.406.05 og beskrivelser utarbeidet av Sørlandskonsult AS, og på de nærmere vilkår som fremgår av spesielle skjønnsforutsetninger som er gjengitt ovenfor.

Når det gjelder de spesielle skjønnsforutsetninger, er disse fremlagt av saksøkerne og ikke imøtegått av saksøkte, deres pkt. 5 dog unntatt. Lagmannsretten har funnet at skjønnsforutsetningene inneholder slike vilkår som bør settes for tillatelsen til ekspropriasjon, og de legges derfor til grunn. Dette gjelder også deres pkt. 5. Det i dette punkt nevnte gjerde forutsettes, dersom saksøkte ønsker det, oppført fra den kommunale veg og til det sydøstre hjørne av boligen på bnr. 90. Lagmannsretten har ikke funnet å kunne sette som vilkår at det i stedet for flettverksgjerdet oppsettes et høyt plankegjerde, noe som etter all sannsynlighet heller ikke ville blitt tillatt av offentlige myndigheter. Selv om dette ikke fremgår av skjønnsforutsetningene, er det en klar forutsetning at også de deri nevnte arbeider/tiltak besørges utført av saksøkerne på fagmessig måte og helt ut for deres regning.

Det bemerkes sluttelig i denne sammenheng at spørsmålet om eventuelle anleggskader/-ulemper ikke har vært behandlet av lagmannsretten.

Lagmannsretten må etter dette ta stilling til hvorvidt saksøkeren skal pålegges å betale erstatning til saksøkte for å få anledning til å gjennomføre det foran behandlede inngrep, en erstatning som etter partenes enighet, og ut fra hva retten anser viktig, eventuelt må fastsettes ut fra differansebetraktninger. Det som da må holdes opp mot hverandre, er på den ene side verdien av saksøktes eiendom slik den nå fremstår og med rett fra saksøkerene til å benytte eksisterende adkomstvei, dog ikke til bilkjøring, og på den annen side samme eiendom slik den vil fremtre etter at den nye atkomstvei er anlagt og med rett for saksøkerne til å trafikkere denne også med bil. Ved sammenligningen må det hensyntas hvilke fordeler saksøkte vil få ved at vegprosjektet og de i de spesielle skjønnsforutsetninger nevnte tiltak blir realisert, nærmere bestemt den verdiøkende effekt av det her nevnte.

Ved den nærmere vurdering av erstatningspørsmålet har retten delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet bestående av rettens formann og 2 skjønnsmenn er blitt stående ved at saksøkte bør tilkjennes en viss erstatning og skal for så vidt bemerke:

Bnr. 90 har, til tross for at eiendommen ligger i et boligområde, en relativt usjenert beliggenhet. Den er skjermet mot innsikt fra den kommunale veg ved en fjellknaus nord for boligen, og mot øst ved hjelp av eksisterende beplantning. Både fjellknaus og beplanting blir nå fjernet, noe som åpner for innsikt, og for brn. 90 vil det mot øst sees inn i en fjellvegg og en mur. Biltrafikk på adkomstvegen tett ved husveggen vil, selv om den må antas å ville være relativt beskjeden, være mer sjenerende enn gangtrafikk, ikke minst ved kjøring nattestid. Det kan på den annen side ikke sees at den nye adkomstveg vil innebære nevneverdige fordeler for saksøkte. Hennes eiendom har en tjenlig adkomstveg som kan gjøres enda bedre ved hjelp av små midler. Hun har også oppstillingsplass for bil inne på egen eiendom. Noe gjerde mot øst har hun ikke tidligere hatt bruk for på grunn av terrengets beskaffenhet. Skulle det i det hele være snakk om fordel, måtte det være den at saksøkte slipper selv å forestå snørydding, noe som her er lite aktuelt ettersom det gjelder en eiendom som blir og må forventes nyttet som fritidsbolig. Alt i alt er det aktuelle inngrep funnet å ville redusere verdien av brn. 90, og flertallet har blitt stående med at saksøkte bør tilkjennes en erstatning stor kr 25.000,-.

Mindretallet, bestående av 2 skjønnsmenn, er enige i at anleggelsen og bruken av den nye adkomstveg vil påføre bnr. 90 visse merulemper i forhold til dagens, men at disse merulemper mer enn oppveies av fordelene ved samme. Fordelene vil bl.a bestå i bedrede adkomstforhold med gunstigere stigningsforhold og asfaltert kjørebane, samt i at gammel veggrunn frigis til annet formål. Likeledes vil arealet mellom ny og gammel veg kunne tilsås og beplantes. Mindretallet som spesielt vil påpeke at det vesentligste av utearealene på bnr. 90 has på vestsiden av boligen, har etter en samlet vurdering funnet at verdien av eiendommen etter inngrepet minst vil tilsvare den verdien den nå har, og at det derfor ikke er grunnlag for å tilkjenne noen erstatning.

I samsvar med mindretallets votum blir saksøkerne pålagt å betale til saksøkte en erstatning på kr 25.000,-.

Etter dette har saksøkte Odrun Sømme Hansen ved overskjønnet oppnådd en bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. I medhold av vegloven §60, jf. skjønnsloven §54a første ledd og §54 første ledd pålegges derfor saksøkerne å erstatte saksøkte hennes utgifter i anledning overskjønnet.

H.r. advokat Helljesen har fremlagt omkostningsoppgave stor kr 21.000,-, herav som salær kr 20.000,- og resten som reiseutgifter. Saksøkernes prosessfullmektig har ikke hatt innsigelser mot oppgaven, og da det omhandlede beløp finnes rimelig, pålegges saksøkerne å erstatte dette.

Saksøkerne pålegges også å dekke det beløp saksøkte etter oppgave for lagmannsretten blir pålagt å betale til dekning av lovbestemte omkostninger, herunder godtgjørelse, reise- og diettutgifter til skjønnsmennene.

Overskjønnet er, med foran nevnte dissens, enstemmig.

Slutning:

1. Eierne av gnr. 109, bnr. 160, gnr. 109, bnr. 107, gnr. 109, bnr. 106 og gnr. 109, bnr. 186, alle i Flekkefjord, gis rett til å anlegge og ha kjøreveg for bil over gnr. 109, bnr. 90 i Flekkefjord, i en bredde av 3 -tre- meter med skjæring og fylling.

Kjørevegen anlegges i hovedsak i samsvar med plantegning nr. 2881.406.05 og beskrivelse utarbeidet av Sørlandskonsult AS 3. mars 1998, og for øvrig på de vilkår som følger av de i overskjønnet inntatte spesielle skjønnsforutsetninger.

2. Alf Danielsen, Kjell Danielsen, Terje Berntsen og Kjetil Løyning tilpliktes - en for alle og alle for en - å betale til Odrun Sømme Hansen kr 25.000,- -kronertjuefemtusen- som erstatning.

3. Alf Danielsen, Kjell Danielsen, Terje Berntsen og Kjetil Løyning tilpliktes - en for alle og alle for en - å betale til Odrun Sømme Hansen kr 21.000,- -kronertjue- entusen- som erstatning for hennes utgift til juridisk bistand og reise i forbindelse med overskjønnet.

4. De tilpliktes videre - in solidum - å erstatte Odrun Sømme Hansen det beløp hun etter oppgave fra lagmannsretten blir pålagt å betale til dekning av de ved overskjønnet lovbestemte utgifter, herunder godtgjørelse til skjønnsmennene.

Oppfyllingsfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dette overskjønn.