Hopp til innhold

LA-1999-1077

Fra Rettspraksis


Instans: Agder lagmannsrett - Dom
Dato: 2000-01-19
Publisert: LA-1999-01077
Stikkord: Srafferett
Sammendrag:
Saksgang: Mandal herredsrett Nr. 99-00226 - Agder lagmannsrett LA-1999-01077 M. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00341.
Parter: Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Ivar Sveen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Bjørgulv Rygnestad). Sakkyndig: Avd.overlege Olaf Bakke.
Forfatter: Førstelagmann Arne Christiansen. Ekstraord. lagdommer Halvor Sigurdsen. Ekstraord. lagdommer Oluf Skarpnes. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §257, §258, §352, §39, Våpenloven (1961) §27b, §33, §166, §291, §292, §317, §342, §352a, §35, §49, §53, §54, §60, §62, §63, §64, Fengselsloven (1958) §41, §27, Straffeprosessloven (1981) §222a, §222b, §437


Statsadvokatene i Agder har 19. mai 1999 reist tiltale ved Mandal herredsrett mot A for overtredelser av

«I Straffeloven §257, jf. §258,

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden idet tyveriet anses som grovt, særlig fordi det er forøvet ved innbrudd, fra person på offentlig sted, tyveriet gjelder en betydelig verdi eller av andre grunner er av særlig farlig eller samfunnsskadelig art, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

a. I helga 18.-21. september 1998 på - - heia, X i Y, banet han seg adgang til ei lagerbu tilhørende Statens vegvesen ved å klippe opp et stålnettinggjerde, bryte opp en hengelås, samt bryte/hogge opp golvet i bua. Fra lagerbua borttok han i uberettiget vinnings hensikt ca 20 kg dynamitt, 15 kg rørledning, minst 125 meter detonerende lunte, 180 Nonell tennere og 85 tennere til svartkrutt tilhørende vegvesenet.

b. I tidsrommet 13.-14. september 1998 fra - - -vegen 47 i Z, borttok han i uberettiget vinnings hensikt, en Porche 928 s personbil med reg.nr. - - tilhørende B. Bilens verdi var ca kr 190.000,-. Forholdet regnes som grovt på grunn av bilens verdi.

II. Straffeloven §257,

for å ha borttatt en gjenstand som helt eller delvis tilhørte en annen, i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved tilegnelsen av gjenstanden, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Fra lørdag 1. august til søndag 2. august 1998 fra - - -vegen i Y, borttok han i uberettiget vinnings hensikt, en Johnson 8 hk påhengsmotor tilhørende C.

Subsidiært:

Straffeloven §317 første ledd,

for å ha mottatt eller skaffet seg eller andre del i utbytte av en straffbar handling, eller å ha ytet bistand til å sikre slikt utbytte for en annen, og som å yte bistand regnes blant annet det å innkreve, oppbevare, skjule, transportere, sende, overføre, konvertere, avhende, pantsette eller la investere utbyttet eller gjenstand, fordring eller tjeneste som trer istedenfor utbyttet.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette.

Tirsdag 20. oktober 1998 i Y, oppbevarte og transporterte han en Johnson 8 hk påhengsmotor som var stjålet fra C i tida 1. august til 2. august 1998.

III. Våpenloven §33 første ledd, 2. pkt., jf. tredje ledd, jf. §27b, annet ledd

for å ha båret skytevåpen på offentlig sted uten aktverdig grunn, eller medvirket til dette.

Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:

Tirsdag 20. oktober 1998 ca kl. 08.30 fra Æ i Å til - - -fjellet i Y, bl.a på E-39, medbrakte han uten aktverdig grunn, en pistol ladd med 11 skudd i bilens framsete, ei jaktrifle kal. 7,62 ladd med 5 skudd og ei pumpehagle ladd med 4 skudd i bilens baksete.

IV. Våpenloven §33 første ledd, 1.pkt., jf. tredje ledd jf. §27b, første ledd

som bestemmer at skytevåpen under transport skal være tømt for ammunisjon og skal normalt være tildekket og sikret mot at det kommer på avvege.

Grunnlaget er følgende forhold, eller medvirkning til dette:

Til tid og på sted som nevnt under post III, transporterte han åpent i bilens kupé de under post III ladde våpen.

V. Straffeloven §291, jf §292, jf. §49

for rettstridig å ha forsøkt å ødelegge, skade, gjøre ubrukelig eller forspille en gjenstand som helt eller delvis tilhører en annen, idet skadeverket anses som grovt, særlig fordi skaden er betydelig eller den skyldige vitende har voldt velferdstap eller fare for noens liv eller helbred, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

I første halvdel av januar 1999 i Å i Ø, forsøkte han å sprenge huset som D bodde i ved å legge en 220 gram dynamittpatron med knall og lunte under verandaen på huset inntil en bærende bjelke. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet, da ladningen som han hadde antent ikke gikk av.

VI. Straffeloven §352 første ledd,

for ved bruk, oppbevaring eller behandling av sprengstoff, skytevåpen eller liknende gjenstand å ha gjort seg skyldig i uforsiktig atferd egnet til å volde fare for andres liv eller helbred, eller medvirket til dette.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Til tid og på sted som nevnt under post V, forholdt han seg som der nærmere beskrevet.

VII. Straffeloven §166, første og annet ledd, jf. §49

for å ha forsøkt å bevirke eller medvirke til at en ham vitterlig usann forklaring ble avgitt av en annen til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt til å avgi bevis.

Grunnlag er følgende forhold eller medvirkning til dette:

Den 15. mars 1999 i Kristiansand kretsfengsel i Kristiansand, skrev han og sendte et brev til E der han bad E ta kontakt med F og få F til å skaffe ham et alibi for tidsrommet der dynamittyveriet på - - -heia i X (post 1a) skjedde. Han bad F opplyse at han (A) var i Moss på dette tidspunktet, og få en venn av F til å bekrefte dette. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet da brevet ble beslaglagt av fengselsmyndighetene.

VIII. Straffeloven §342 annet ledd, 2. straffalternativ, jf. § første ledd

for å ha krenket forbud mot straffeprosessloven §222a eller §222b.

Grunnlaget er følgende forhold:

Søndag 23. august 1998 i Idrettsparken i Y, oppsøkte han G trass i at han ved forbud ilagt av politiet i medhold av straffeprosessloven §222a den 18. august 1998 var nektet å kontakt/oppsøkte bl.a. G fram til 27. oktober 1999».

I tiltalebeslutningen heter det videre:

«Straffeloven §62, første ledd, §64 første ledd og §54 nr. 3 får anvendelse.

Det tas forbehold om at det blir nedlagt påstand om erstatning til Storebrand med kr 171.133,-.

Det tas forbehold om at det blir nedlagt påstand om inndragning i medhold av straffeloven §35 av en pistol, en jaktrifle og et haglegevær.

Det tas forbehold om at det blir nedlagt påstand om at påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringmidlene i straffeloven §39 nr. 1a - f, for en tid av inntil 5 år.»

Herredsretten avsa 16. juni 1999 dom med slik domsslutning:

«1. A, p.nr. *.*..61 - - - frifinnes for tiltalebeslutningen pkt. I b det prinsipale punkt under pkt. II, tiltalebeslutningen pkt V og erstatningskravet.

2. A dømmes for:

- en overtredelse av straffeloven §257, jf. §258,

- en overtredelse av straffeloven §317 første ledd

- en overtredelse av våpenloven §33 første ledd, 2. pkt. jf. tredje ledd, jf. §27, annet ledd.

- en overtredelse av våpenloven §33 første ledd, 1. pkt. jf. tredje ledd, jf. §27b, første ledd

- en overtredelse av straffeloven §352, første ledd

- en overtredelse av straffeloven §166, første og annet ledd, jf. §49 sammenholdt med straffeloven §62 første ledd.

- en overtredelse av straffeloven §342 annet ledd, 2. straffalternativ, jf. første ledd,

sammenholdt med straffeloven §63 annet ledd.

Gjerningstidspunkt: september 1998-mars 1999.

Straffen settes til fengsel i 1 -ett- år. Til fradrag i straffen kommer utholdt varetekt med 155 -etthundreogfemtifem- dager. Straffen omfatter den betingede del av Mandal herredsretts dom av 17.09.98, jf. straffeloven §54 nr. 3, og resttiden fra prøveløslatelsen fra samme dom, jf. fengselsloven §41.

3. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1a - f for et tidsrom av 3 -tre- år overfor A.

4. A dømmes til å tåle inndragning av en pistol, ett jaktgevær og ett haglegevær i medhold av straffeloven §35 første ledd.»

Nærmere om sakens faktiske bakgrunn og tiltaltes personlige forhold fremgår av herredsrettens dom.

Domfelte påanket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder feil ved bevisvurderingen under skyldspørsmålet forsåvidt tiltalte ble dømt etter tiltalens post I og VI. Det er videre anket over lovanvendelsen forsåvidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post III. Det ble også anket over straffutmålingen, herunder sikringsbemyndigelsen. Ved lagmannsrettens beslutning 20. juli 1999 ble anken henvist til ankeforhandling. Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 10. -13. januar 2000.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten for de forhold som er påanket og er også enig i de reaksjoner som herredsretten har fastsatt. Lagmannsrettens kan i det vesentlige tiltre herredsrettens premisser og skal forøvrig bemerke:

Med hensyn til bevisvurderingen under skyldspørsmålet vedrørende tiltalens post I a og VI foreligger en rekke forhold som tilsammen gjør det utvilsomt at tiltalte må anses for å ha begått det dynamittyveri som er nevnt i post Ia og plassert den dynamittladning som er nevnt i post VI jf. post V.

For det første ble det på tiltaltes eiendom beslaglagt et stort antall lunter, fenghetter og tennere som er av samme type som de som forsvant ved det nevnte tyveri. Det ble også funnet avisutklipp om tyveriet. Åstedet for tyveriet ligger bare noen kilometer fra tiltaltes bosted. Tiltalte innrømmer kjennskap til bare en del av beslaget og påstår at han har fått gjenstandene av en person han ikke ønsker å oppgi navnet på. Det ble ikke funnet dynamitt på eiendommen, men det er flere vitneutsagn som går ut på at tiltalte ved årskiftet 1998/99 og i januar 1999 hadde dynamitt i sin besittelse.

Vitnet H, som bodde hos tiltalte en tid, har forklart at han så lunteruller og 5 pappkasser på loftet hos tiltalte, hvorav en kasse var åpnet. I den åpnede kasse så han «dynamittpølser». Under ransakingen hos tiltalte ble det på loftet funnet en del av en pappkasse som brukes som emballasje til dynamitt. H har videre fortalt at tiltalte sa at han hadde tatt dynamitten fra vegvesenets lager på - - -heia. H har også forklart at tiltalte flere ganger sa han skulle sprenge ansatte i barnevernet i lufta. På tiltaltes PC er det funnet slike trusler rettet både mot ansatte i barnevernet og mot tiltaltes tidligere ektefelle. Tiltalte har forklart at han nedskrev disse truslene for seg selv for å få utløp for sin frustrasjon. Ifølge H drev tiltalte med å forsøke å lage en tidsinnstilt tennanordning, og det er under ransakingen hos tiltalte funnet komponenter (klokke, batterier m.v.) til en slik konstruksjon. Tiltalte skal videre ha fortalt til Klev at han hadde festet en dynamittladning ved utetrappen til D, angivelig for å skremme ham. Det er dette forhold som er beskrevet i tiltalens post V og som tiltalte ble frifunnet for i herredsretten fordi det kunne reises tvil om det forelå et reelt sprengningsforsøk.

Fra forsvarerens side er det gjort gjeldende at Hs forklaring må ses på bakgrunn av at han trodde tiltalte hadde stjålet 20.000 kroner fra ham. Pengene skal ha forsvunnet etter at H var pågrepet mistenkt for narkotikaforbrytelser. H har senere og under sin forklaring for lagmannsretten gitt uttrykk for at han ikke lenger mistenker tiltalte for pengetyveriet. Han har imidlertid opprettholdt sin forklaring slik som gjengitt foran. Lagmannsretten finner ikke at det bør legges noen nevneverdig vekt på om dette kan skyldes at H ikke vil utsette seg for straffeansvar for å ha fremsatt uriktig beskyldninger mot tiltalte. I denne forbindelse vises til at tiltalte i brev til H etter at tiltalte ble pågrepet, har bebreidet H for å ha tystet på ham. Bebreidelsene går imidlertid ikke på at H skal ha forklart seg uriktig.

Lagmannsretten legger videre vekt på forklaringene fra I og D, som støtter Hs forklaring. D forklarte seg om det forhold som er omhandlet i tiltalens post V, og han er ikke i tvil om at det er tiltalte som har plassert dynamitten hos ham. Bakgrunnen for dette kan ha vært at tiltalte ikke likte Ds kontakt med tiltaltes tidligere samboer. D opplyste videre at han noen tid i forveien var blitt oppsøkt av tiltalte, som hadde med seg dynamitt. Denne ble senere hentet av H. Tiltalte skal ved en anledning ha fortalt D at han hadde 200 kg dynamitt hos seg og at han skulle sprenge barnevernet og sin tidligere ektefelle i lufta. I har forklart at tiltalte under et besøk hos ham i det aktuelle tidsrom hadde med seg 2-3 «pølser» med dynamitt, og noe av denne dynamitten er senere funnet av politiet hjemme hos I.

Ved sin bevisvurdering har lagmannsretten også lagt vekt på at tiltalte i herredsretten er dømt i overenstemmelse med tiltalens post VII for å ha forsøkt å skaffe seg falsk alibi for det tidsrom dynamittyveriet fant sted. Dette forhold styrker i vesentlig grad mistanken mot siktede.

Under ankeforhandlingen har forsvareren også angrepet herredsrettens lovanvendelse forsåvidt gjelder domfellelsen etter tiltalens post VI. Det gjøres gjeldende at dynamitten var montert på en måte som gjorde at den i praksis ikke hadde kunnet gå av og derfor ikke var egnet til å volde fare, slik loven krever. Lagmannsretten er ikke enig i denne lovforståelse. Tiltalte hadde festet dynamitt, fenghette og lunte til Ds hus. Riktignok kunne ikke ladningen ha gått av uten en hardt slag med en slegge e.l. eller ved at fenghetten ble tilført elektrisk strøm, og den ledning som var festet til fenghetten var klippet av. Etter lagmannsrettens oppfatning innebærer det å la sprengstoff komme på avveie på en slik måte som her er gjort, i seg selv en uforsiktig opptreden som rammes av loven. Handlingen innebærer et klart skadepotensial ved at uvedkommende kan bruke utstyret til å utløse en eksplosjon, eventuelt ved bruk av supplerende utstyr.

Anken over lovanvendelsen vedrørende domfellelsen etter tiltalens post III er begrunnet med at den handling som der er beskrevet, ikke kan betegnes som å bære våpen på offentlig sted så lenge bilen er i bevegelse, selv om man befinner seg på offentlig vei. Lagmannsretten er ikke enig i den lovforståelse anken er bygget på. Etter forbudet i våpenloven §27b annet ledd må skytevåpen «ikke uten aktverdig grunn bæres på offentlig sted». I den foreliggende sak har tiltalte kjørt med tre ladde våpen i sin bil. Ett av våpnene lå i setet ved siden av førersetet og to våpen lå i baksetet. Kjøringen fant sted på offentlig vei, hvilket må betegnes som «offentlig sted» i lovens forstand. Forsvareren er enig i at uttrykket «bæres» må omfatte mer enn å bære våpenet på kroppen. Dette fremgår forøvrig av lovens forarbeider, der en slik begrensning av forbudet ble forkastet, jf. Ot.prp.nr.74 (1996-97) s. 24 sp. 2. Gode grunner kan tale for at uttrykket må fortolkes slik at det avgjørende er om vedkommende kan anses å ha våpenet i sin besittelse, jf. Bratholm og Matningsdal, Straffeloven, tredje del s. 133, der det gjøres gjeldende en slik forståelse i forhold til knivforbudet i straffeloven §352a. Lovgrunnen gjør seg gjeldende i alle tilfelle der vedkommende har innrettet seg slik at han umiddelbart kan ta våpenet i bruk, som i det foreliggende tilfelle der våpenet ligger i gripeavstand i forhold til gjerningsmannen. I denne forbindelse kan ikke lagmannsretten se at det er grunn til å sondre ettersom bilen er i fart eller står stille. Den fare som er forbundet med uønsket våpenbruk er den samme i begge tilfeller.

Ved avgjørelsen av hvilken reaksjon som skal idømmes, finner lagmannsretten først å ville gi en nærmere redegjørelse for tiltaltes bakgrunn og livssituasjon. Han er utdannet tannlege og drev praksis i Y fra 1989. Han ble gift samme år. I ekteskapet er det to barn. Ektefellene ble separert i 1992. Tiltaltes autorisasjon som tannlege ble suspendert ved brev 7. juli 1999 fra Statens helsetilsyn. Bakgrunnen for suspensjonen er den foreliggende sak. Tiltalte har fra ungdommen av i noen grad misbrukt alkohol. For noen år tilbake fikk han kontakt med et miljø i Y-distriktet som er preget av kriminalitet og stoffmisbruk. Tiltalte selv har misbrukt amfetamin. Han ble i 1993 dømt til 21 dager fengsel for å ha ført båt i beruset tilstand. Den 17. september 1998 ble han dømt til 6 måneders fengsel, hvorav 90 dager ble gjort betinget, for en rekke overtredelser. Det alvorligste forhold var at han truet en polititjenestemann med en ladd pistol. Forøvrig gjaldt dommen narkotikaovertredelser, overtredelser av våpenloven, uforsiktig omgang med skytevåpen, heleri og bilkjøring uten å ha førerkort. Han ble løslatt fra varetekt mot meldeplikt etter avsigelsen av den dom som nå står til prøvelse, ved lagmannsrettens kjennelse 20. juli 1999. I den tid meldeplikten varte underkastet han seg urinprøvetaging. Ved fire anledninger ble det påvist amfetamin i prøvene. Han er nå under etterforskning for at han den 5. januar i år like før midnatt og 4-5 dager før ankeforhandlingen i lagmannsretten, ringte anonymt til politivakta i Y og opplyste at det i løpet av 30 minutter ville gå av en dynamittladning i - - -gate 81. Tiltaltes tidligere samboer bor på denne adresse. Meldingen førte til politiutrykking med avsperring av det aktuelle område. Tiltalte oppgir at han for anledningen var så beruset at han ikke husker noe av hendelsen.

For lagmannsretten har et sentralt spørsmål vært om tiltalte skal idømmes sikring. Fra forsvarerens side er det hevdet at det vil være en bedre løsning og mer motiverende for tiltalte at en del av straffen gjøres betinget på det vilkår at tiltalte underkaster seg kuropphold, jf. straffeloven §53 nr. 3 bokstav d. De rettspsykiatriske sakkyndige konkluderer med at tiltalte har varig svekkede sjelsevner og at det er fare for gjentagelse. Konklusjonen knytter seg til tiltaltes rusmisbruk. De sakkyndige mener også at tiltalte som barn kan ha hatt et såkalt ADHD-syndrom (hyperaktivitet), at hans handlingsmønster i voksen alder kan være preget av dette forhold og at det kan være nyttig med en behandling. De sakkyndige har videre pekt på at tiltalte har depressive trekk. De sakkyndige vil ikke betegne ham som en voldelig person, men hans handlinger er risikable og potensielt skadelige fordi tiltalte i beruset tilstand ikke i tilstrekkelig grad ser konsekvensene av hva han foretar seg. Mulighetene for at tiltalte skal kunne takle sine rusproblemer blir betegnet som relativt små, og konklusjonen om gjentagelsesfaren er knyttet til dette forhold. I denne forbindelse påpekes at tiltalte ikke har tilstrekkelig selvinnsikt til å erkjenne sine problemer, hvilket etter lagmannsrettens oppfatning ble bekreftet ved det inntrykk som fremkom under eksaminasjonen under ankeforhandlingen fra forsvarerens side om disse forhold.

Det foreligger etter lagmannsrettens oppfatning et klart behov for en form for kontroll eller tilsyn med tiltalte etter avsoningen av fengselsstraffen. Denne muligheten må gjelde for lengre tid. Å sette vilkår i denne retning i forbindelse med en delvis betinget dom, gir ikke tilstrekkelig sikkerhet for at det blir mulig å følge opp tiltalte. Tiltalte har allerede sittet 189 dager i varetekt, og den reststraff det kan være aktuelt å fastsette som betinget dom, vil bli relativt kortvarig og vil etter lagmannsretten oppfatning ikke virke tilstrekkelig motiverende for tiltalte med hensyn til å underkaste seg seg behandling frivillig. En nærliggende mulighet er at den betingede dom da må avsones og at man etter kort tid ikke har noen kontroll med tiltalte. Skal man få en betryggende ordning etter at fengselsstraffen er avsonet, kommer man etter lagmannsrettens oppfatning ikke utenom en dom på sikring med det innhold og den lengde som herredsretten har fastsatt.

Lagmannsretten er videre enig i den fengselsstraff som herredsretten har fastsatt og kan slutte seg til de betraktninger som herredsretten har gjort gjeldende, dog slik at lagmannsretten antar at straffeloven §63 annet ledd bør få anvendelse også i forhold til tiltalens post VI. Varetektsfradraget er for lagmannsretten 189 dager.

Herredsrettens inndragningsavgjørelse er ikke påanket og blir ikke behandlet av lagmannsretten.

Erstatning for saksomkostninger for lagmannsretten er ikke påstått og blir ikke pådømt, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd. Tiltalte oppgir å ha en gjeld på nærmere 2 millioner kroner og ingen inntekter utover sosialhjelp. Det foreligger ikke opplysninger om noen snarlig bedring av hans økonomiske situasjon.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1961, dømmes for overtredelser av straffeloven §257 jf. §258, våpenloven §33 første ledd 2. punktum jf. §27b annet ledd og straffeloven §352 første ledd og for de forhold han er endelig domfelt for ved Mandal herredsretts dom 16. juni 1999, jf. straffeloven §62 første ledd og §63 annet ledd til en straff av fengsel i 1 -ett- år. Straffen omfatter den betingede del av Mandal herredsretts dom 17. september 1998, jf. straffeloven §54 nr. 3, og resttiden etter prøveløslatelsen fra denne dom, jf. fengselsloven §41. I straffen fragår 189 - etthundreogåttini - dager for varetektsfengsel, jf. straffeloven §60 første ledd.

2. Påtalemyndigheten gis bemyndigelse til å anvende sikringsmidler etter straffeloven §39 nr. 1 a - f for et tidsrom av 3 -tre- år overfor A.