LA-1999-1182

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-03-28
Publisert:	LA-1999-01182
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Nedre Telemark herredsrett nr. 98-00281A - Agder lagmannsrett LA-1999-01182 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00740.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Ihlebæk). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Jan Erik Granmo).
Forfatter:	Lagdommer Inge Hobæk, formann. Lagdommer Karl-Einar Knudsen. Lagdommer Nils Simonsen
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, §35a, §44a, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Nedre Telemark herredsrett avsa 27. april 1999 dom i tvist mellom B og A med slik domsslutning:

«1. C, f. *.*.94, skal bo fast hos B.

2. B skal alene ha foreldreansvaret for C.

3. A gis samværsrett med C en gang hver fjorten dag i inntil fire timer med tilsyn.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har 30. juni 1999 anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. B har 10. august 1999 inngitt tilsvar, hvor hun har tatt til motmæle.

Ankeforhandling ble holdt 14. - 17. mars 2000 i Skien. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. I tillegg ble det avhørt 16 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Som sakkyndige for lagmannsretten har vært oppnevnt psykolog Kjell G. Johansen og psykolog Tone Matsen Langfjæran. De har avgitt en skriftlig erklæring datert 3. mars 2000 og var til stede under ankeforhandlingen.

Nærmere om sakens bakgrunn, partenes anførsler for herredsretten og herredsrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Det aksepteres at C skal bo fast sammen med sin mor, og det vil bli lagt ned påstand i samsvar med dette, idet det etter omstendighetene nu må anses å være det beste for C. Frem til samlivsbruddet var det en særdeles god kontakt mellom far og C, men etter byrettens behandling har det bare vært et samvær, som fant sted 29. juni 1999. 8 måneder uten kontakt er lang tid for et lite barn. Dessuten har C flyttet i perioden og trenger ro for å tilpasse seg et nytt miljø. Ved denne avgjørelsen er det også lagt vekt på hva de sakkyndige har uttalt om dette spørsmålet.

Hva angår spørsmålet om foreldreansvar vises det til at lovens utgangspunkt er at det skal være felles foreldreansvar også etter at foreldrene har skilt lag. Det erkjennes at samarbeidsklimaet foreldrene imellom ikke er det beste, men det gjøres gjeldende at det ikke alltid er gitt at det vil bli mer ro om saken, dersom moren får foreldreansvaret alene. A har i meget stor grad deltatt i omsorgen for C, og det er et nært og godt forhold mellom henne og faren. Det vil derfor være uheldig for C om han ikke får del i foreldreansvaret. Dersom B får foreldreansvaret alene, vil han dessuten ikke ha noen mulighet til å forhindre at hun flytter ut av landet med C. Trussler om dette har blitt fremsatt ved flere anledninger i løpet av ekteskapet. Det er vist til Ot.prp.nr.56 (1996-97) side 42 flg.

Det gjøres videre gjeldende at C skal ha rett til samvær med sin far. Det aksepteres at dette til å begynne med må skje under tilsyn, og at man begynner med noen timers dagsamvær og trapper opp hyppigheten etterhvert. Det er ikke tale om at C bare skal ha kjennskap til sin far, men det dreier seg om å gjenopprette en god kontakt mellom far og barn, som har vært der. B har til de sakkyndige uttalt at hun helt vil nekte samvær, og hun bør derfor pålegges å finne den person, som skal føre tilsyn under samværene. A vil akseptere hvilken som helst person som hun utpeker. Han frykter at B vil legge hindringer i veien for alt samvær, og en dom må derfor ta høyde for det.

Påstandene om at han skal ha forgrepet seg mot C er ikke sanne. Herredsretten tar således feil når den legger til grunn at det er mest sannsynlig at han begått seksuelle overgrep. Påstandene stammer fra hans tidligere ektefelle, D, som fremsatte tilsvarende påstander etter skilsmissen på 80-tallet. Det er vist til tre rettsavgjørelser i Sverige i anledning sak om samvær med barna E og F. Hovretten uttaler bl.a her at det ikke er grunnlag for å anta at seksuelle overgrep har funnet sted. B har kjent til disse beskyldningene under hele deres ekteskap, og hun har aldri tidligere hatt betenkeligheter med å overlate C i hans varetekt. Det er påfallende at det ikke i stevningen er nevnt noe om overgrep, men først i prosesskrift 17. februar 1999 fremkommer det at han skal ha vist seksuell interesse for datteren C.

A har lagt ned slik påstand:

«1. Partene gis felles foreldreansvar for fellesbarnet C, født *.*.94.

2. Herredsrettens dom, pkt. 1 stadfestes.

3. C innrømmes rett til samvær med A 4 timer hver tredje uke i 3 måneder regnet fra første samvær fastsatt av lagmannsretten, deretter 4 timer hver annen uke i nye tre måneder, deretter «vanlig samvær» som nedfelt i barneloven §44a annet ledd.

4. Dagsamværene utøves med tilsyn de første 6 måneder. Overnattingssamværene utøves med uanmeldt tilsyn i en 6 måneders periode. Ankemotparten utpeker tilsynsperson.

5. Det offentlige eller ankende part tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett.»

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Utgangspunktet er at det skal være felles foreldreansvar, også etter at foreldrene har skilt lag, men det overliggende hensyn er om det vil være til Cs beste. Vurderingstemaet er om foreldrene vil klare å samarbeide, jf. Karnov note 61 til barneloven §34. I denne saken er det overhodet ikke noe grunnlag for felles foreldreansvar. De sakkyndige har uttalt at det er et usedvanlig høyt konfliktnivå foreldrene imellom. Det gjøres gjeldende at det er en stor risiko for at A vil invadere C og legge seg opp i Bs og Cs forhold på en måte som vil medføre store problemer for familien. Dette vil til syvende og sist gå ut over C. Frykten for at hun skal flytte ut av landet med C er grepet ut av luften. Hun er veletablert her i landet, og slike trussler fremsatt i forbindelse med en ekteskapelig krangel kan ikke tilleges vekt.

Hva angår spørsmålet om hvem C skal bo fast sammen med, slutter den ankende part seg til herredsrettens resultat og begrunnelse. Det vises også til de sakkyndiges uttalelse.

B vil ikke frata C muligheten til å ha kontakt med sin far. Det er imidlertid en absolutt forutsetning at samvær skjer under tilsyn og begrenses til 4 timers dagsamvær hver tredje eller fjerde uke. Det må etter bevisførselen legges til grunn at det foreligger en risiko for seksuelle overgrep. Det er vist til Cs uttalelse til herredsrettens dommere, vitneforklaring fra Hildegunn Nilsen fra krisesenteret, Cs uttalelse i barnehagen og opplysningene om hennes funksjon. Endelig vises det til de sakkyndiges erklæring og deres uttalelse for lagmannsretten om at de er meget bekymret. På bakgrunn av As tidligere historie, må det legges til grunn at han har en avvikende seksuell legning. Det bestrides ikke at en slik person kan være snill og omsorgsfull over for de barna han misbruker, så også mot C. Høyesterett har imidlertid i avgjørelsen inntatt i Rt-1989-320 uttalt at det i slike tilfeller overhodet ikke kan tas noen risiko. Dette gjelder også i spørsmål om samvær, jf. Rt-1994-940. Det gjøres gjeldende at en slik legning ikke kan repareres. Det kan derfor aldri bli tale om samvær med overnatting.

B har lagt ned slik påstand:

«1. Herredsrettens dom stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger til det offentlige for begge instanser.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Anken gjelder spørsmål om foreldreansvar, hvem barnet skal bo fast sammen med og samvær. Avgjørelsen skal først og fremst rette seg etter det som er best for barnet, jf. barneloven §35a, jf. §34 tredje ledd og §44a tredje ledd. Hva som er best for barnet må vurderes konkret i det enkelte tilfellet, og vurderingen vil bli basert på en skjønnsmessig vektlegging av en rekke relevante momenter.

Den ankende part har under ankeforhandlingen etter å ha hørt de sakkyndige sagt seg enig i at C bor fast sammen med sin mor og har påstått herredsrettens dom stadfestet for så vidt. Lagmannsretten er etter en helhetsvurdering av det som er kommet frem enig i at det vil være best for C å bo fast sammen med sin mor. Dette er også i overensstemmelse med de sakkyndiges konklusjon. Lagmannsretten kan for øvrig i det vesentlige slutte seg til herredsrettens begrunnelse i dette spørsmål.

Lagmannsretten er i spørsmålet om foreldreansvar kommet til et annet resultat enn herredsretten. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at det er betydelige samarbeidsproblemer mellom partene, men er kommet til at det i denne saken ikke bør føre til at moren får foreldreansvaret alene. C har bodd sammen med begge foreldrene fra hun ble født til august 1998. Etter dette tidspunkt hadde A samvær i henhold til avtale mellom partene så godt som halve tiden. Som det fremgår av herredsrettens dom, stelte han datteren i denne perioden dels hjemme hos seg selv dels hos ankemotparten. Lagmannsretten legger til grunn at C da hadde et like nært forhold til begge foreldrene. Hensynet til Cs beste tilsier at han bør ha del i foreldreansvaret. Når lagmannsretten er kommet til at det bør være felles foreldreansvar, har det også sammenheng med avgjørelsen av samværsspørsmålet, som retten kommer tilbake til nedenfor. Lagmannsretten har også lagt noen vekt på at ankemotparten ikke kan ta med seg C og flytte til utlandet uten samtykke fra den ankende part, når de har felles foreldreansvar. Lagmannsretten har ikke grunnlag for å anta at A skal blande seg i forhold vedrørende C som gjelder dagliglivet og som skal fattes av B.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at det er til det beste for C at hun har samvær med sin far og finner støtte for dette standpunkt i de sakkyndiges uttalelser. I den skriftlige erklæring som de sakkyndige har avgitt heter det om samvær:

«Når det gjelder spørsmålet om hva slags samvær far bør ha, forutsatt at moren blir tilkjent daglig omsorg, mener de sakkyndige at omstendighetene omkring C er så spesielle og vanskelige at vanlig samværsordning ikke bør komme på tale. Ut fra opplysningene som hittil har fremkommet, heller de sakkyndige til den oppfatning at samvær bør være under tilsyn. Ettersom opplysninger fra vitner vil ha betydning for vurderingen av disse spørsmålene, vil de sakkyndige vente til etter vitneførselen med å avgi endelig uttalelse om samvær. Det skal imidlertid bemerkes at en eventuell samværsordning må ta vare på barnets behov for konfliktfrihet, ettersom et høyt konfliktnivå vil bidra til å redusere stabiliteten rundt barnet.»

For lagmannsretten uttalte de sakkyndige etter å ha hørt parter og vitner at det ikke hadde fremkommet noe som tilsa at C ikke skulle ha samvær med sin far.

Saken er imidlertid spesiell. Lagmannsretten må ta stilling til under hvilke forhold samvær skal finne sted og hvilket omfang en samværsrett skal ha. Bs motstand mot samvær har sin bakgrunn i at hun er av den oppfatning at A har en avvikende seksuell legning, og at det er risiko for at C kan bli utsatt for seksuelle overgrep. Om dette har de sakkyndige i den skriftlige rapporten uttalt:

«I tillegg til det som er nevnt ovenfor, ligger det en mistanke i saken om at far har avvikende seksuell legning. De sakkyndige kan selvsagt ikke legge til grunn at mistankene medfører riktighet, men kan heller ikke se bort fra dem, all den tid de tross alt er såpass substansielle at herredsretten har tatt dem med i sin dom. Mors bekymringer er altså ikke tatt ut av luften, men later til å ha såpass rot i virkeligheten at hun har grunn til å være bekymret. For de sakkyndige representerer dette et usikkerhetsmoment, som det er vanskelig å se bort fra.»

Under ankeforhandlingen uttalte de sakkyndige etter å ha hørt parter og vitner at bekymringen fremdeles er til stede, og at den er ganske stor. De anbefalte at samvær bør skje under tilsyn i en periode, og at det etter f.eks et år foretas en evaluering, hvorunder partene bør søke råd fra objektive personer.

Lagmannsretten er enig med de sakkyndige i at samvær bør skje under tilsyn. Det har for lagmannsretten vært en omfattende bevisførsel vedrørende spørsmålet om den ankende parts seksuelle legning og om overgrep over for C har funnet sted. Det er på det rene at Svea Hovrätt i sak om samværsrett 30. mai 1986 ikke fant grunnlag for å anta at A hadde «betett seg incestuöst mot E». Det fremgår av herredsrettens dom at kroppslig undersøkelse av C ved TSS ikke skal ha vist tegn til fysisk overgrep. For lagmannsretten har det vært ført atskillige vitner som har uttalt seg i forbindelse med tvisten i Sverige på åttitallet, og lagmannsretten har blant annet hørt forklaringer fra ansatte i Cs barnehage og fra Krisesenteret. Det er også opplyst at A er anmeldt til politiet med påstand om seksuelle overgrep mot C, men at politiet foreløpig ikke har gjort noe med saken. Etter en helhetsvurdering av det som er kommet frem finner lagmannsretten det ikke tilstrekkelig sannsynliggjort at A har en avvikende seksuell legning, eller at han har forgrepet seg på sin datter, C. Lagmannsretten kan heller ikke se det foreligger en slik risiko for at han i fremtiden vil begå overgrep mot sin datter at han av den grunn ikke bør ha samvær med henne.

Fra morens side er det en uttalt mistanke om og frykt for at A har forgrepet seg og i fremtiden vil kunne forgripe seg på datteren. Dette skaper et vanskelig og uheldig utgangspunkt for gjennomføringen av en samværsordning. Lagmannsretten finner det derfor riktig at det i en overgangsordning bør være samvær under tilsyn slik at det kan bli etablert et bedre klima og bedret tillitsforhold mellom foreldrene til barnets beste. Også de sakkyndige har anbefalt at samværet i en periode bør finne sted med tilsyn og A har selv gitt uttrykk for et ønske om en slik ordning dels for å vise at det ikke er grunnlag for mistanken og for å bedre tillitsforholdet mellom foreldrene.

Det har i forbindelse med tidligere fastsatte samværsordning med vilkår om tilsyn bydd på problemer å finne en tilsynsperson B har kunnet akseptere. Hun var heller ikke villig til å medvirke til at de sakkyndige fikk anledning til å observere C og A sammen. Lagmannsretten finner det sannsynlig at tilsvarende vil kunne skje om samværsordningen ikke utformes slik at B gis insitament til aktivt å engasjere seg i bestrebelsene på å finne en egnet tilsynsperson. Tilsynsordningen vil bli utformet overensstemmende med dette.

A har sagt seg enig i at B utpeker tilsynspersonen, og lagmannsretten finner at hun bør finne frem til en tredjeperson, som sier seg villig til å påta seg oppgaven. Dersom hun ikke finner frem til en tredjeperson innen den frist som lagmannsretten fastsetter nedenfor, kan samvær likevel finne sted med en person som A utpeker. Samme prinsipp legges til grunn, dersom en utpekt tredjeperson trekker seg eller blir løst fra oppgaven. A bør pålegges å bære utgiftene i forbindelse med samværene.

Lagmannsretten er kommet til at samværet bør fastsettes til fire timer hver tredje uke i seks måneder og deretter fire timer hver annen uke i seks måneder. Disse samværene bør finne sted under tilsyn. Lagmannsretten er i utgangspunktet enig med de sakkyndige i at man etter en periode med tilsyn bør foreta en evaluering, før det eventuelt foretas endringer i samværsordningen basert på de erfaringer man høster. B har imidlertid utvist en sterk motvilje mot å la C ha samvær med sin far - hun uttalte til de sakkyndige at hun ville gå inn for at faren ikke skulle ha samvær, og hun ville ikke la de sakkyndige observere far og barn sammen - og lagmannsretten finner derfor at det er grunn til å anta at hun ikke vil medvirke til at det foretas en evaluering og eventuell endring i retning av mer samvær. På denne bakgrunn finner lagmannsretten at det bør fastsettes en opptrapping av samværene etter et år, og at samværene da skal være uten tilsyn. Samværene fastsettes da til helgesamvær fra lørdag til søndag annen hver helg uten tilsyn i tre måneder og deretter vanlig samværsrett etter barneloven §44a annet ledd. Dersom B ikke finner å kunne godta en slik endring, må hun til den tid selv foreta det nødvendige i den anledning.

Det er viktig at samværene kommer igang snarest, og lagmannsretten fastsetter første samvær til lørdag 6. mai 2000.

Begge parter er innvilget fri sakførsel og har nedlagt påstand om tilkjennelse av saksomkostninger. Saken må anses som dels vunnet og dels tapt, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §174 jf. §180 annet ledd bør hver av partene bære sine saksomkostninger for begge retter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Herredsrettens dom, domsslutningens pkt 1 stadfestes.

2. B og A skal ha felles foreldreansvar for C, født *.*1994.

3. C skal ha rett til samvær med sin far, A:

- en gang hver tredje uke i seks måneder i inntil fire timer under tilsyn. Første gang lørdag 6. mai 2000.

B velger tilsynsperson. Dersom hun ikke har utpekt en tilsynsperson innen 6. mai 2000, utøves samværet i nærvær av en person som A utpeker. A bærer utgiftene i forbindelse med samværene,

- en gang hver annen uke i seks måneder i inntil fire timer under tilsyn som nevnt ovenfor,

- deretter samvær med overnatting fra lørdag til søndag annen hver helg i 3 måneder,

- deretter vanlig samværsrett, jf. barneloven §44a, annet ledd.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke verken for herredsretten eller lagmannsretten.