LA-1999-1700
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2001-02-01 |
| Publisert: | LA-1999-01700 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Skien og Porsgrunn byrett nr.: 99-00446 A - Agder lagmannsrett LA-1999-01700 A. Anken nektes fremmet til Høyesterett; HR-2001-00322. |
| Parter: | Ankende part: Magnus A. Jespersen (Prosessfullmektig: Advokat Jon I. Lunde). Ankemotpart: Gro Aasen, Birte Marie J. Abrahamsen, Eivind Jespersen, Tone Elisabeth Kaspersen (Prosessfullmektig: Advokat Claus Frimann-Dahl). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Erland Henrichsen. Sorenskriver Tor Gjone |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §2, Odelsloven (1821) §1, Tvistemålsloven (1915) §149, §172, §180, §23 |
Saken gjelder krav fra Magnus Andreas Jespersen, som best odelsberettiget, om å få utlagt seg eiendommen «Rugla» gnr. 283 bnr. 10 i Skien i døsboskifte etter faren Asbjørn Normann Jespersen.
Magnus Andreas Jespersen er eldst av ialt 5 søsken. Det er ubestridt at Magnus Andreas Jespersen er best odelsberettiget, hvis eiendommen er odlingsjord. Hans søsken, Gro Aasen, Birte Mari Jespersen Abrahamsen, Eivind Jespersen og Tone Elisabeth Kaspersen bestrider at Magnus Andreas Jespersen kan kreve seg eiendommen utlagt, idet de hevder at eiendommen ikke lenger er odelsjord. Det er således dette som er sakens tema.
Skien og Porsgrunn byrett behandlet skiftetvisten i søksmåls former og avsa den 27. august 1999 dom med slik domsslutning:
«1. Gro Aasen, Birte Mari Jespersen Abrahamsen, Eivind Jespersen og Tone Elisabeth Kaspersen frifinnes.
2. Magnus Andreas Jespersen dømmes til innen 2 - to - uker fra forkynnelse av dommen å betale Gro Aasen, Birte Mari Jespersen Abrahamsen, Eivind Jespersen og Tone Elisabeth Kaspersen saksomkostninger med kr 58.945,- - femtiåttetusennihundreogførtifem - samt utgiftene for retten etter regning fra retten.»
Ved dommen har byretten kommet til at eiendommen ikke lenger kan regnes som odlingsjord fordi tiden har løpt fra eiendommen som landbrukseiendom og at den ikke vil kunne gi et tilskudd av betydning til en families underhold. Det fremstår derfor ikke som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift. Dommen er avsagt under dissens idet en av meddommerne var av den oppfatning at når man medtok utleieinntekter fra båtplasser og hyttetomter i inntektsgrunnlaget ville inntektspotensialet være tilstrekkelig til at det ville gi et bidrag av betydning for en families underhold.
For de nærmere faktiske omstendigheter i saken, partenes anførsler og påstander for byretten og byrettens begrunnelse for resultatet, vises til byrettens dom. Magnus Andreas Jespersen, heretter kalt den ankende part, har i rett tid anket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken er oppgitt å gjelde såvel lovanvendelsen som bevisbedømmelsen og saksbehandlingen, men sistnevnte ankegrunn er ikke forfulgt ytterligere. Gro Aasen, Birte Mari Jespersen Kaspersen, Eivind Jespersen og Tone Elisabeth Kaspersen, heretter kalt ankemotpartene, har tatt til motmæle for lagmannsretten.
Ankeforhandling er holdt i Tinghuset i Skien den 23. og 24. oktober 2000. Den ankende part møtte med sin prosessfullmektig begge dager, mens ankemotpartene første dag var representert ved Gro Aasen og Birte Mari J. Abrahamsen og andre dag ved de samme med tillegg av Tone Elisabeth Kaspersen. Det ble mottatt forklaring fra to privatengasjerte sakkyndige. Eiendommen ble befart sammen med partene, prosessfullmektigene og de sakkyndige. Det ble fremlagt noe nytt skriftlig bevismateriale som det er vist til nedenfor i den utstrekning det har hatt betydning for resultatet. For øvrig ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. I det vesentligste står saken både rettslig og faktisk i samme stilling som for byretten.
Den ankende part har for lagmannsretten i det vesentligste gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, slik det fremgår av dennes dom og som kan sammenfattes slik:
Eiendommen er odelsjord etter odelslovens §1 og §2 jf. §23. Eiendommen har tidligere vært drevet landbruksmessig selv om partenes familie ikke har hatt fast bopel på eiendommen. Det har vært hogd tømmer og juletrær og dyrket bær og grønnsaker, herunder jordbær for salg. Eiendommen har et totalareal på ca 500 dekar herunder ca 300 dekar produktiv skog, endel dekar dyrkbar jord og velegnede arealer for juletreproduksjon og pyntegrønt slik at landbruksressursene utvilsomt tilfredsstiller kravene i odelslovens §2. Det er skogressursene som er det vesentligste, herunder ca 14 dekar relativt lettdrevet areal med superbonitet. Hertil kommer leieinntekter vedrørende fritidsformål så som festetomter, båtplasser og parkeringsplasser. Eiendommen ligger kommunikasjonsmessig sentralt og i et typisk landbruksområde. Det er intet utbygningspress på denne og de nærmeste eiendommene og det er ingen forventninger om at grunnen skal tas i bruk til annet enn landbruk. Den ankende part vil bosette seg på eiendommen og utnytte de landbruksressurser som finnes. Det er påregnelig at den sentrale interesse for noen som vil kjøpe denne eiendommen er landbruksinteressen. Basert på en fornuftig blanding av egeninnsats og leiet hjelp vil landbruksressursene åpenbart kunne gi et økonomisk bidrag av betydning.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Det fastsettes at saksøker har rett til å få utlagt til seg eiendommen «Rugla» gnr. 283 bnr. 10 i Skien på skifte etter sin far Asbjørn N. Jespersen.
2. De saksøkte dømmes til in solidum å dekke saksøkers omkostninger i saken.»
Ankemotpartene har i det vesentligste gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten, slik de fremgår av byrettens dom og som kan sammenfattes slik:
Eiendommen er ikke odelsjord etter odelslovens §1 og §2, jf. §23. Eiendommen kan i dag ikke gi noen landbruksmessig avkastning og fremstår som en typisk fritidseiendom, hvilket den også er blitt benyttet som helt siden partenes far overtok eiendommen. Det har aldri i familiens brukstid foregått noe landbruk på eiendommen som har sitt grunnlag for salg. I beste fall var det hage for eget husbehov.
Ingen vil i dag være interessert i denne eiendommen som landbrukseiendom, ikke engang som støttebruk i beskjedent omfang. Eiendommen er i dag en helt typisk fritidseiendom. Leieinntektene fra utleie av hyttetomter og båtplasser er ikke landbruksinntekter og skal ikke hensyntas ved lønnsomhetsvurdering. Det er nedlagt slik påstand:
«1. Byrettens dom stadfestes.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten.»
Lagmannsretten er, med unntak for saksomkostningsspørsmålet, kommet til samme resultat som byretten og kan i det vesentligste tiltre byrettens begrunnelse som det vises til, jf. tvistemålslovens §149 første ledd, herunder også byrettens utførlige beskrivelse av eiendommen. Det tilføyes at vurderingstemaet er om det i dag og i et lengre fremtidig tidsperspektiv fremstår som realistisk at en alminnelig fornuftig kjøper ville erverve eiendommen til landbruksdrift, herunder om avkastningen av eiendommen vil kunne gi bidrag av betydning til familiens underhold. Den ankende part og ankemotpartene har forskjellig oppfatning av om det i deres fars eietid ble drevet noe landbruk på eiendommen. Det er ikke påvist noen næringsoppgave eller selvangivelse som viser at eiendommen har gitt avkastning. Det må anses på det rene at det i hvert fall ikke har foregått noe landbruksmessig drift utover ren hobby-virksomhet siden begynnelsen av 1960-tallet. Det er opplyst at restene av tidligere driftsbygninger ble revet i 1965. I dag står et mindre bolighus på eiendommen med innlagt elektrisitet, men uten vann. På eiendommen er heller ikke driftsløsøre av betydning.
Hvorvidt eiendommen har vært vanskjøttet er imidlertid ikke avgjørende. Spørsmålet er om det, vurdert objektivt, i dag er påregnelig at det kan bli startet opp landbruksvirksomhet på eiendommen. Det er tilstrekkelig at den kan tjene som støttebruk og det er ikke nødvendig at eiendommen blir eierens hovedlevevei.
Lagmannsretten er av den oppfatning at den ankende parts planer om dyrking av juletrær og annet pyntegrønt ikke er realistiske. Avkastningen av en slik produksjon, hvis den var mulig, vil ikke kunne dekke kapitalkostnadene og gi et rimelig vederlag for egeninnsats. Det samme gjelder skogbruket selv om dette nok kan gi en liten avkastning. To privatengasjerte sakkyndige har uttalt seg til lagmannsretten og har anslått det økonomisk utnyttbare balansekvantumet i skogen til henholdsvis 75 m3 og 60 m3. Selv det gunstigste alternativet ligger 5 m3 lavere enn det byretten har lagt til grunn. Driftsopplegget må være såkalt motormanuelt, det vil si at tømmeret felles med motorsag og kjøres ut på traktor. Dette vil kunne gi et årlig økonomisk resultat på litt i overkant av kr 9.000,-. Skulle man også som byretten legge til 1/3 elg i inntektsgrunnlaget blir samlet landbruksmessig avkastning litt i underkant av kr 12.000,- pr. år. Hvis man forutsetter at eiendommen blir ervervet for å utnyttes som landbrukseiendom, må i hvert fall en del av anskaffelseskostnadene og investeringer i produksjonsutstyr dekkes av denne inntekten. Det er i denne forbindelse ingen grunn til å forsøke å foreta detaljerte beregninger som det for øvrig heller ikke foreligger tilstrekkelig faktagrunnlag for å gjøre. Det står imidlertid klart for lagmannsretten at driftsresultatet knapt kan bli positivt.
Eiendommen var utvilsomt «Jord paa Landet» i forhold til odelsloven av 1821 §1. Den er like utvilsomt «odlingsjord» i forhold til 1974-lovens §2, idet den uomtvistet har et produktivt skogareal som under enhver omstendighet er godt over 100 dekar. Det er vurderingen i forhold til tilleggskravet i §1 - «kan nyttast til landbruksdrift» - som er problematisk. Det er et vilkår at driften må gi «et tilskudd av betydning til familiens underhold», slik at det «kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruks- drift», jf. Rt-1998-454.
I en nylig avsagt høyesterettsdom av av 27. oktober i år er det dessuten lagt til grunn at en eiendom med alminnelig godt jordbruksland som klart overstiger arealgrensene i §2, i utgangspunktet tilfredsstiller kravene til odlingsjord. Det er imidlertid tatt reservasjon for tilfeller hvor eiendommen «allikevel ikke kan påregnes nyttet til landbruksdrift, jf. odelsloven §1. Lagmannsretten er - under betydelig tvil - blitt stående ved at nevnte reservasjon må komme inn her, idet den landbruksdriften som anses aktuell begrenser seg til en skogsdrift som etter rettens mening antakelig ikke oppfyller de kriterier som er oppstillet i «Vesterøya-dommen» i Rt-1998-450.
Tomteutleie og båtplassutleie er ikke landbruksdrift i odelslovens forstand. Inntektene fra slik virksomhet skal følgelig ikke medtas i vurderingen av eiendommens landbruksmessige avkastning. Eiendommen fremstår i dag som en typisk fritidseiendom beliggende i et fint naturområde. Det er neppe realistisk at noen ville erverve eiendommen til landbruksdrift, og et forsøk på å utnytte eiendommens landbruksressurser vil ikke kunne gi det nødvendige økonomiske bidrag av betydning til en families underhold.
Etter dette må byrettens dom stadfestes.
Anken har vært forgjeves, men avgjørelsen har bydd på slik tvil at partene bør bære sine egne omkostninger både for herredsretten og lagmannsretten, jf. tvistemålsloven §172 og unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 første ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom pkt. 1 stadfestes.
2. Partene dekker sine egne omkostninger i saken for herredsretten og lagmannsretten.
Tidspunktet for domsavsigelsen er blitt forskjøvet på grunn av andre uoppsettelige gjøremål for sakens dommere.