LA-1999-177
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1999-03-12 |
| Publisert: | LA-1999-00177 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Holmestrand herredsrett - Agder lagmannsrett LA-1999-00177 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Thomas Randby). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Trude Sparre). |
| Forfatter: | Lagdommer Tormod Rafgård. Lagdommer Jan Villum. Byrettsdommer Nils Henrik Johansen. Fire meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §166, §270, §62, §228, §257, §271a, Straffeprosessloven (1981) §41, §437, §52 |
Holmestrand herredsrett avsa den 22. desember 1998 dom med slik domsslutning:
«I. A født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr 1 jf nr 2 og for overtredelse av straffeloven §166; alt sammenholdt med straffeloven §62 første ledd, til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager.
II. A født xx.xx.1944, dømmes til å betale saksomkostninger med kr. 1.500,- - kroner ettusenfemhundre.»
A fullførte ikke folkeskolen selv etter fem år på spesialskole. Han har skrive og lesevansker. Han har imidlertid greid seg i arbeidslivet frem til en arbeidsulykke på 1990 tallet. Når det gjelder saksforholdene forøvrig og domfeltes personlige forhold vises til herredsrettens dom.
A har anket herredsrettens dom til Agder lagmannsrett ved anke av 18. januar 1999. Det bestrides ikke at han i perioden 19. februar 1996 til 14. september 1997 har fått utbetalt kr. 30.533 for mye i arbeidsledighetstrygd, men det gjøres gjeldende at han må bli å frifinne fordi han ikke har utvist tilstrekkelig grad av subjektiv skyld. Subsidiært ankes over straffeutmålingen som hevdes å være for streng.
Ved lagmannsrettens beslutning av 02.02.99 ble anken over straffeutmålingen henvist til ankeforhandling mens anken over skyldspørsmålet ble nektet fremmet.
A fremsatte imidlertid 01.03.99 begjæring om omgjøring av lagmannsrettens beslutning om å nekte bevisanken fremmet. Hans forsvarer, advokat Thomas Randby viste i denne forbindelse til nye opplysninger i form av uttalelse fra domfeltes primærlege, dr. T. Tomala. I legens erklæring heter det bl.a.:
«Jeg kan bekrefte at A har dysleksi med store skrive (kan ikke skrive) og lesevansker. Han har betydelig nedsatt evne til å bedømme enhver situasjon relatert til oppgaver, plikter, samt lover og regler han bør forholde seg til.»
Den 02.03.99 omgjorde Lagmannsretten etter fornyet vurdering sin beslutning om nektelse av å fremme anken over skyldspørsmålet slik at lagmannsretten må ta stilling både til bevisspørsmålet og straffeutmålingen.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg den 12.mars 1999. A møtte sammen med sin forsvarer, advokat Randby, og forklarte seg. Han erkjente seg ikke skyldig etter tiltalen. 3 vitner ble avhørt. Ett av vitnene, dr. Tomala forklarte seg over telefon. Han hadde ikke tidligere forklart seg for herredsretten. For påtalemyndigheten møtte politifullmektig Trude Sparre.
I henhold til tiltalebeslutningen i saken som er utstedt av statsadvokatene i Vestfold og Telemark, 21.september 1998, ble A født xx.xx.44 i Drammen, bopel - - -veien 1, - - - i X satt under tiltale for overtredelse av:
«I.
Straffeloven §270, første ledd nr. 1, jf. annet ledd
for i hensikt å skaffe seg eller andre en uberettiget vinning ved å fremkalle, styrke eller utnytte en villfarelse, rettstridig å ha forledet noen til en handling som voldte tap eller fare for tap for ham eller den han handlet for.
Grunnlag er følgende forhold:
I tidsrommet fra 19. februar 1996 til 14. september 1997 i Y, forledet han i uberettiget vinnings hensikt ansatte ved Arbeidskontoret i Y til å anvise tilsammen kr. 30.533,- for meget i arbeidsledighetstrygd, ved å unnlate å føre opp i meldekortene at han var i lønnet arbeide samme periode, slik at det oppsto tilsvarende tap eller fare for tap for X Trygdekontor, som foresto utbetalingene.
II. Straffeloven §166, første ledd,
for å ha avgitt falsk forklaring til noen offentlig myndighet i tilfelle hvor forklaringen var bestemt å avgi bevis.
Grunnlag er følgende forhold:
Til tid og sted som nevnt under post I, innleverte han annenhver uke meldekort til Arbeidskontoret i Y, hvor han unnlot å oppgi de antall timer han hadde vært i lønnet arbeide i samme periode.»
Forsvareren, advokat Randby har gjort gjeldende at herredsretten har tatt feil når den har lagt til grunn at A har et «alminnelig evnenivå» og at det heller ikke var riktig at det var tilstrekkelig å informere A på lik linje med andre søkere. Det ble nedlagt påstand om frifinnelse pga mangel på subjektiv skyld, subsidiært at A dømmes etter strl. §271a, atter subsidiært anses på mildeste måte.
Aktor påsto A domfelt i samsvar med tiltalen og dømt til samme straff som fremgår av herredsrettens dom. Han bør også ilegges saksomkostninger etter rettens skjønn. Subsidiært nedla aktor påstand om at A ble domfelt etter strl. §271a.
Lagmannsrettens flertall, bortsett fra meddommer Døler, har kommet til at anken over skyldspørsmålet ikke fører frem og skal bemerke:
Da A skulle fremme krav om utbetaling av arbeidsledighetstrygd, henvendte han seg til arbeidsformidlingen i X og ba om bistand. Dette førte til at han fikk hjelp av en av kontorets funksjonærer til å fylle ut søknaden. Spørsmålet i denne saken er om A ut fra sine forutsetninger har forstått at han ved sin senere utfylling av meldekort ville få utbetalt arbeidsledighetstrygd som han ikke var berettiget til.
Lagmannsretten legger til grunn at A fikk sendt meldekort til seg personlig for utfylling og innlevering hver annen uke. Det er ikke funnet bevist at andre enn A selv har fylt ut meldekortene med avkryssing av hvor mange timer og dager han har vært i arbeid.
Etter bevisføringen for lagmannsretten, inkludert vitneprovet og den fremlagte erklæring fra dr. Tomala, finner lagmannsrettens flertall at denne ikke i avgjørende grad setter saken i et nytt lys sammenlignet med hva som fremgår av herredsrettens premisser. Selv om dr. Tomala forklarte at A har hatt store problemer med å fylle ut andre skjemaer for å søke forskjellige former for støtte fra det offentlige, legges vekt på at de meldekort som denne saken gjelder, enkelt kunne utfylles med avkryssing i rubrikkene på skjemaet. Til tross for at A ved et par anledninger fikk sitt meldekort i retur med anmodning om korrigering, foretok han seg ikke noe som førte til at kortene ble riktigere utfylt etterhvert.
Lagmannsrettens flertall finner det ikke tvilsomt at A ved utfyllingen av meldekortene var klar over hva hensikten med meldekortene var og at de opplysningene han ga om timer og dager med arbeid, ville være avgjørende for beregning av utbetaling av dagpenger fra det offentlige. Han måtte selv være den nærmeste til å søke bistand til utfyllingen dersom hans lese- og skrivevansker gjorde dette noe problematisk for ham.
Lagmannsrettens flertall finner det bevist at A ved utfyllingen og innleveringen av meldekortene opptrådte forsettlig og han med vinnings hensikt ga uriktige opplysninger som forledet det offentlige til å utbetale ham et for høyt beløp i dagpenger. Han dømmes derfor for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd, og straffeloven §166 første ledd i henhold til tiltalebeslutningen.
Lagmannsrettens mindretall, en medommer, finner ikke at A har opptrådt forsettlig og at han må frifinnes.
Når det gjelder straffeutmålingen er forholdet at ved trygdebedrageri gjør de almenpreventive hensyn seg gjeldende med stor tyngde og etter Høyesteretts praksis skal det for et beløp som overstiger kr. 30.000,-, reageres med ubetinget fengsel derom det ikke foreligger svært spesielle forhold, jfr. Rt-1998-174 og 178. Lagmannsrettens flertall viser til herredsrettens generelle begrunnelse for straffeutmålingen og til straffeprosessloven §41, tredje ledd. A som tidligere ved to anledninger er bøtlagt for overtredelser av straffeloven §257 (1990) og §228 (1994) er av herredsretten funnet skyldig i trygdebedrageri i et omfang som overstiger kr. 30.000,-. Han har imidlertid senere tilbakebetalt omtrent halvparten av dette beløpet. På bakgrunn av de opplysninger som er fremkommet om tiltaltes store skrive-og lesevansker, og hans problematiske forhold til skjemaer og utfylling av disse, og når dette sees i sammenheng med at beløpet som saken gjelder, ligger i grensesonen mellom ubetinget og betinget fengselsstraff, og at en vesentlig del av beløpet er tilbakebetalt, finner en at straffen passende kan settes til fengsel i 21 dager som gjøres betinget med en prøvetid på 2 år.
Til tross for de tungtveiende almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende i saker om trygdemisbruk, vil ikke lagmannsretten kombinere den betingede fengselsstraff med bot, da A i tillegg til de problemer som er nevnt, også har en svært vanskelig økonomi som har ført til at han er innvilget gjeldsordning. De samme betraktninger gjør seg gjeldende med hensyn til aktors påstand om ileggelse av saksomkostninger etter rettens skjønn, jfr. straffeprosessloven §437 i.f. Dertil kommer at anken for lagmannsretten delvis har ført frem.
Dommen er avsagt under den dissens som fremgår overfor.
Domsslutning:
A født xx.xx.1944, dømmes for overtredelse av straffeloven §270 første ledd nr. 1 jf. annet ledd og straffeloven §166 første ledd sammenholdt med straffeloven §62 første ledd til en straff av fengsel i 21 - tjueen - dager. Fullbyrdelsen av fengselsstraffen utstår med en prøvetid på 2 -to - år jf. straffeloven §52 flg.