LA-1999-212

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-02-22
Publisert:	LA-1999-00212
Stikkord:	Erstatning, Skadeserstatningsloven
Sammendrag:
Saksgang:	Skien og Porsgrunn byrett Nr.: 98-00050 / 98-01993 - Agder lagmannsrett LA-1999-00212 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2000-00648.
Parter:	Ankende part: A v/verge B og C (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Jørandlid). Ankemotpart: Norsk Pasientskadeserstatning (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Holst).
Forfatter:	Lagmann Ola Rygg, formann. Lagdommer Ivar Danielsen. Sorenskriver Thomas Hazeland
Lovhenvisninger:	Skadeserstatningsloven (1969), Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Folketrygdloven (1997) §5-16

I erstatningssøksmål, reist av A v/advokat Erik Johnsrud og av B og C v/advokat Marianne Jøranlid, mot Norsk Pasientskadeserstatning og Telemark fylkeskommune, avsa Skien og Porsgrunn byrett - byrettsdommer Jahn Mydland som enedommer - 3. desember 1998 dom med slik domsslutning:

«1. Norsk Pasientskadeserstatning ved styrets formann dømmes til å betale erstatning til A ved vergene med kr 244.844,- tohundreogførtifiretusenåttehundreogførtifire- med tillegg av 12 -tolv- prosent rente regnet fra 2 -to-uker etter dommens forkynnelse til betaling skjer.

2. A og Norsk Pasientskadeserstatning dekker egne saksomkostninger.

3. Norsk Pasientskadeserstatning frifinnes for kravet fremsatt av B.

4. Norsk Pasientskadeserstatning frifinnes for kravet fremsatt av C.

5. B dømmes til å betale saksomkostninger til Norsk Pasientskadeserstatning med kr 22.000,- -toogtyvetusen-.

6. C dømmes til å betale saksomkostninger til Norsk Pasientskadeserstatning med kr 22.000,- -toogtyvetusen-.

7. Telemark Fylkeskommune frifinnes for kravet fremsatt av B.

8. Telemark Fylkeskommune frifinnes for kravet fremsatt av C.

9. B dømmes til å betale saksomkostninger til Telemark Fylkeskommune med kr 22.500,- -toogtyvetusenfemhundre-.

10. C dømmes til å betale saksomkostninger til Telemark Fylkeskommune med kr 22.500,- - toogtyvetusenfemhundre-.

11. Oppfyllelsesfristen for punkt 1, 5, 6, 9 og 10 er 2 -to- uker etter forkynnelsen av denne dom.»

B og C er foreldre til A, født *.*. 1992. Saken gjelder krav på erstatning for skade A ble påført ved fødselen på Telemark Sentralsykehus. Det var en tvillingfødsel, og A - som ble født sist av tvillingene - er 100% ufør på grunn av hjerneskade forårsaket av surstoffmangel. Hun kan ikke snakke, stå eller gå, men hennes intellektuelle evner er på normalt nivå. I en saksfremstilling for Pasientskadenemnda av juni/juli 1997 er As aktuelle tilstand, utviklingsmuligheter og omsorgsbehov beskrevet slik:

«Barnet viste fra fødselen tegn til celebral skade med forsinket og patologisk motorikk. Pasienten er preget av et spastisk bevegelsesmønster og hennes mentale kapasitet blir i sterk grad hemmet av hennes motoriske begrensning.

I uttalelse fra Menstad habiliteringsenhet datert 28.03.94 heter det at pasientens funksjonshemming først og fremst er motorisk. Hun vil allikevel ha større problemer med å få en like rask intellektuell og følelsesmessig utvikling som andre barn, fordi hennes erfaringsverden vil bli begrenset av hennes funksjonshemming.

Det forventes at pasientens mentale evner vil gi henne mulighet for å utvikle et språk som muliggjør kommunikasjon med andre.

Det er imidlertid usikkert om hun vil være i stand til å bruke talespråk eller om hun alltid vil være avhengig av kommunikasjonshjelpemidler. Hun vil kunne fungere i skolesammenheng og ha glede av aktiviteter sammen med andre barn og unge. Utvikling av hennes potensiale vil imidlertid være svært avhengig av at miljøbetingelsene tilrettelegges for henne.

Pasienten er vurdert til 100% medisinsk invalid. Hun vil ha et meget stort og livsvarig behov for omsorg, tilrettelegging og pleie i alle dagliglivets situasjoner. Dette vil innebære hjelp ved av- og påkledning, hjelp til renslighet, hjelp i matesituasjoner, tilsyn og oppfølgning, både med henblikk på hennes hjelpesløshet og at hun i tillegg har en epilepsisituasjon med muligheter for anfall.»

Det er ikke fremkommet noe som tyder på at As aktuelle situasjon nå er vesentlig annerledes enn slik den ble beskrevet i 1997, eller at hennes fremtidsutsikter og antatte behov for hjelp og omsorg bør vurderes annerledes nå.

Norsk Pasientskadeserstatning har etter forhandlinger utbetalt kr 3.169.165. Dette beløpet omfatter en standarderstatning på kr 1.523.200 (omfatter fremtidig ervervstap og menerstatning), samt angitte beløp for påløpte og fremtidige utgifter til bolig (kr 562.500), påløpte utgifter til pleie og omsorg (kr 550.000), andre påløpte utgifter (kr 158.465) og fremtidige utgifter til bil (kr 375.000).

I tillegg har Norsk Pasientskadeserstatning utbetalt et tilbudt beløp på kr 1.650.000 for utgifter som partene ikke ble enige om. Dette beløpet gjelder fremtidige utgifter til pleie og omsorg med kr 1.500.000 og diverse andre fremtidige utgifter med kr 150.000. De tallfestede kravene fra B og C var på tilsammen kr 4.925.000. Av dette gjaldt kr 3.315.000 fremtidige utgifter til tilsyn og pleie, og kr 650.000 erstatning for lidt og fremtidig inntektstap for foreldrene, knyttet til omsorgen for A. I tillegg forelå det for nemnda krav på erstatning for fremtidige utgifter til bilhold, økt strømforbruk og en del andre mindre utgiftsposter som ikke var nærmere tallfestet. Nemnda endte som nevnt opp med et tilbud på kr 1.650.000, som altså også er utbetalt i tillegg til de fremforhandlede erstatningene på tilsammen kr 3.169.165.

Fra Pasientskadenemndas begrunnelse gjengis følgende avsnitt:

«Tar man utgangspunkt i at det foreligger et udekket behov for pleie og omsorg ut over hva det offentlige yter, som tilsvarer ca 3/4 årsverk frem til voksen alder, finner Nemnda at en erstatning med gjennomsnittlig kr 75.000,- pr. år fremstår som rimelig. Fremtidige utgifter til pleie og omsorg frem til voksen alder, kan etter dette passende settes til kr 700 000,-.»

Det er under ankeforhandlingen for lagmannsretten fremholdt at det siterte avsnittet i Pasientskadenemndas begrunnelse etterlater tvil om hva nemnda egentlig har ment, idet det ikke er samsvar mellom 3/4 årsverk og en erstatning på kr 75.000 pr. år. Lagmannsretten kan være enig i at den siterte uttalelsen er tvetydig og kunne ha vært klarere formulert. Men det Pasientskadenemnda har ment, er nok at de offentlige ytelsene tilsvarer ca 3/4 årsverk. Nemnda har, etter lagmannsrettens forståelse, ikke ment å si noe om hvilken andel av et årsverk den tilkjente erstatning på kr 75.000 pr. år tilsvarer.

Tilbudet om ytterligere kr 1.650.000 ble ikke akseptert. B og C fastholdt også sitt krav på erstatning for tapt arbeidsfortjeneste. Det ble dermed reist søksmål som nevnt innledningsvis, og med domsresultat som angitt. Telemark fylkeskommune ble saksøkt som subsidiært ansvarlig for det inntektstapet B og C krevde erstattet.

Erstatningsbeløpet i byrettens dom, kr 244.844, gjelder utgifter til ferie- og fritidsaktiviteter for A i tiden etter at hun er blitt voksen. De øvrige kravene ble ikke imøtekommet.

A v/advokat Johnsrud og B og C v/advokat Jøranlid har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett.

Norsk Pasientskadeserstatning v/advokat Ivar Holst og Telemark fylkeskommune v/fylkesadvokat Per Arne Rosendal har imøtegått anken og påstått byrettens dom stadfestet.

Under ankeforberedelsen er det inngått forlik mellom B /C og Telemark fylkeskommune. Ved lagmannsrettens kjennelse av 19. januar 2000 er ankesaken hevet i forholdet mellom disse, slik at Telemark fylkeskommune dermed er ute av ankesaken.

Ved lagmannsrettens kjennelse av 26. januar 2000 er ankesaken også hevet i forholdet mellom B/C og Norsk Pasientskadeserstatning, idet også disse har kommet overens om en minnelig ordning. Dette innebærer at også B og C er ute av ankesaken som parter. Det som da gjenstår, er tvisten mellom A og Norsk Pasientskadeserstatning.

Hva forlikene mellom B/C og Norsk Pasientskadeserstatning/Telemark fylkeskommune går ut på, er ikke opplyst.

Under ankeforberedelsen har de ankende parter reist spørsmål om det i byrettens domsbeløp på kr 244.844 er tatt hensyn til skatteulempe. Norsk Pasientskadeserstatning har i brev til advokat Johnsrud av 15. desember 1998 sagt seg villig til å utbetale et tillegg på 25% av domsbeløpet for skatteulempe, slik at beløpet forhøyes til avrundet kr 306.000. Såvidt lagmannsretten forstår er domsbeløpet på kr 244.844 utbetalt, men derimot ikke det tilbudte påslaget for skatteulempe.

Ankeforhandling ble avholdt mandag 1. og tirsdag 2. februar 2000. For A møtte foreldrene B og C, sammen med advokat Marianne Jøranlid. For ankemotparten Norsk Pasientskadeserstatning møtte prosessfullmektigen advokat Ivar Holst. B og C forklarte seg. Videre ble 3 vitner avhørt, alle disse forklarte seg også for byretten.

A v/advokat Jøranlid har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Anken gjelder byrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse.

Byretten har generelt lagt til grunn en for lav behovsstandard.

Ekstrautgiftene til tilsyn, hjelp og pleie er vurdert vesentlig for lavt. De tilkjente ytelsene gir ikke et tilstrekkelig supplement til de ytelsene A for øvrig har krav på, hensett til hennes individuelle behov.

Med det hjelpebehov A har, blir det uriktig å ta utgangspunkt i det nivå de alminnelige offentlige støtteordningene har fastlagt, slik byretten har gjort. A vil, både i sin nåværende situasjon hos foreldrene og senere som voksen, ha et vesentlig høyere hjelpebehov.

Det er uriktig gjort fradrag i erstatningen for ytelser som gis nå, men som i fremtiden må anses som usikre. Dette gjelder for eksempel ordningen med omsorgslønn til C.

Byrettens anvisning på kjøp av omsorg til A anses ikke kvalitativt akseptabel. Innretningsplikten i erstatningsretten går ikke så langt at skadelidte må ta til takke med innleid, ukvalifisert hjelp.

As reelle omsorgsbehov tilsier en erstatning tilsvarende omsorgsperson i 4/5 stilling, kostnadsberegnet til kr 160.000 pr. år. Hovedelementene i behovsvurderingen er «en omsorg med sosialmedisinsk siktemål», erstatning for foreldrenes koordinerende funksjon når denne engang opphører, og mulighet til en kontakt med omgivelsene som er tilpasset As spesielle situasjon med manglende taleevne.

Når det gjelder utgifter til ferie- og fritidsaktiviteter, aksepteres byrettens dom for tiden etter at A er blitt voksen (med tillegg på 25% for skatteulempe). Det som kreves under denne posten er erstatning for slike utgifter frem til fylte 20 år. Om forholdet til menerstatning i den forbindelse er vist til dom i Rt-1996-958, hvor det på s. 968 er tilkjennegitt at «Ekstrautgifter til sport, ferie og fritid går inn under menerstatningen i den utstrekning de ikke er medisinsk begrunnet, - - -». Det anføres at i As tilfelle er slike utgifter klart medisinsk begrunnet, og de må således erstattes utenfor menerstatningen - også for tidsrommet frem til fylte 20 år.

Om utgifter til kurs, trening og opplæring, er likeledes vist til nevnte dom i Rt-1996-958 på s. 968, hvor det om dette sies at det kan være grunnlag for å gi «en viss kompensasjon for utgifter ut over trygdens satser for kost- og overnattingsutgifter for hjelpere ved treningsopphold o l.»

Det er videre, som for byretten, krevd erstatning for utgifter til økt strømforbruk, egenandeler og driftsutgifter til bil, samt for skatteulemper.

I den utstrekning fremtidige utgifter anses erstatningsmessige, må de også erstattes for tidsrommet fra og med 1997 og frem til lagmannsrettens dom.

A v/advokat Jøranlid har nedlagt slik påstand:

«1. Norsk Pasientskadeserstatning v/styrets formann dømmes til å betale erstatning til A v/verger fastsatt etter rettens skjønn, med tillegg av 12% rente fra 2 uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.

2. A v/verger tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten, med tillegg av 12% rente fra to uker etter dommens forkynnelse og frem til betaling skjer.»

Norsk Pasientskadeserstatning v/advokat Holst har for lagmannsretten i hovedsak anført:

Ankende part synes ikke å være innforstått med det utgangspunkt Høyesterett har satt for erstatningsutmåling i slike saker som den aktuelle, jf. Rt-1993-1547 (Skoland), Rt-1996-958 (Stokstad) og Høyesteretts dom av 21. desember 1999 ( Rt-1999-1967). I Skoland-saken ble det fastslått at de offentlige tilbud må være utgangspunktet for hva som er rimelige og nødvendige utgifter som kan kreves dekket gjennom erstatningsretten, og at det må foreligge særegne omstendigheter hvis prinsippet om at erstatning skal være et supplement til de offentlige ytelsene skal fravikes.

Det er så langt utbetalt kr 5.064.009, medregnet domsbeløpet i Skien og Porsgrunn byretts dom.

Utgifter til tilsyn og pleie må anses fullt dekket ved det som er utbetalt, når det ses hen også til øvrige ytelser (omsorgslønn til C, skattefri hjelpestønad med kr 66.000 pr. år, avlastningsordning og støttekontakt). Kravet på ca kr 85.000 årlig i tillegg til dette, vil innebære en økonomisk overkompensasjon og være i utakt med erstatningsnivået ellers i sammenlignbare saker. I Skolandsaken ble erstatningen fastsatt til kr 80.000 pr. år, i Stokstadsaken til kr 50.000 og i saken fra desember 1999 til kr 80.000.

Kravet på erstatning for økte utgifter til strøm er udokumentert.

Det samme gjelder kravet på erstatning for bilholdsutgifter ut over det som ytes i grunnstønad.

Når det gjelder ekstra utgifter til ferie og fritid, synes det å være hentet tall ut fra luften.

Det samme gjelder kravet på erstatning for utgifter til kurs, trening og opplæring, jf. folketrygdloven §5-16. Et beløp på over kr 2000 pr. måned til dette, må avvises som helt urimelig.

Når det gjelder egenandeler som A vil måtte betale, er størrelsen på disse helt avhengig av om hun blir boende i eller utenfor institusjon. Beboere på institusjon avkreves ikke egenandeler, men må betale for oppholdet i form av overføring til institusjonen av løpende inntekt.

Norsk Pasientskadeserstatning v/advokat Holst har nedlagt slik påstand:

«1. Pkt. 1-2 i Skien og Porsgrunn byretts dom av 03.12.98 stadfestes.

2. Norsk Pasientskadeserstatning tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.»

Lagmannsretten skal bemerke:

Tvisten mellom partene er begrenset til å gjelde erstatning for fremtidige utgifter, medregnet utgifter påløpt etter 1. januar 1997. De øvrige erstatningsspørsmål som saken reiser, er enten allerede oppgjort eller ordnet ved avtale mellom partene.

Lagmannsretten legger til grunn at det pr. dato er utbetalt i alt kr 5.064.009 (kr 3.169.165 + kr 1.650.000 + kr 244.844). I erstatning for fremtidige utgifter er utbetalt kr 1.500.000 til pleie og omsorg, kr 375.000 til innkjøp av bil og kr 1.523.200 for tap i fremtidig erverv samt menerstatning. I tillegg er utbetalt kr 562.500 for ekstra utgifter til bolig, omfattende både påløpte og fremtidige slike utgifter.

Det er fra ankende parts side anført at det uriktig er gjort fradrag i erstatningen for ytelser som gis nå, men som i fremtiden må anses som usikre. Som eksempel på slike usikre ytelser er nevnt den omsorgslønn C for tiden oppebærer.

Om dette er det i Høyesteretts dom i Stokstad-saken, Rt-1996-958 flg. på s. 967, sagt at det må foretas en vurdering av sannsynligheten for at ytelsene faktisk vil bli gitt, og at det ikke bare er sikrede ytelser det kan bli spørsmål om å gjøre fradrag for. I Høyesteretts dom av 21. desember 1999 ble det lagt til grunn at skadelidte ville få «et omfattende tilbud fra det offentlige også i årene fremover», og at det er grunn til å tro at de kommunale ytelsene til støttekontakt og hjemmehjelp etter hvert vil bli noe utvidet. Disse synspunktene må etter lagmannsrettens mening også ha gyldighet i nærværende sak. Det må, også i forhold til A, legges til grunn at hun vil få et omfattende offentlig tilbud, og et tilbud som i hvert fall ikke gir henne noen dårligere behovsdekning enn til nå - med mindre hennes behov for ytelser av en eller annen grunn skulle falle bort eller bli mindre.

Ingen av de dommene partene har vist til, er helt ut sammenlignbare med saksforholdet i nærværende sak.

Dommen i Rt-1996-958 (Stokstad) gjaldt fødselsskade, men skadene var vesentlig mindre omfattende enn tilfellet er for A. Det ble således lagt til grunn at Maria Stokstad ville gjennomføre høyskole- eller universitetsutdannelse og deretter arbeide i halv stilling. As livssituasjon som voksen må forutsettes å bli en helt annen.

Dommen i Rt-1993-1547 (Skoland) og Høyesteretts dom av 21. desember 1999 ( Rt-1999-1967) gjaldt personer som ble trafikkskadet i voksen alder. Når det gjelder omfanget av skadene og virkningene for de skadelidtes fremtidige livssituasjon, er det imidlertid likhetspunkter mellom disse to sakene og nærværende sak. Skoland ble av Høyesterett tilkjent kr 1.600.000 i erstatning for fremtidige utgifter (foruten kr 500.000 i menerstatning, en post som ikke var omtvistet). Kvinnen i dommen fra desember 1999 fikk kr 2.550.000 i erstatning for fremtidige utgifter.

Til de enkelte kravsposter bemerkes:

a) Byretten har opprettholdt Pasientskadenemndas vedtak om totalt kr 1.500.000 til dekning av fremtidige utgifter til pleie og omsorg. Dette er da hovedposten i det uoppgjorte mellomværendet mellom partene. Pasientskadenemnda har lagt til grunn at A vil trenge ekstra lønnet omsorg frem til hun når voksen alder, og at hun deretter i hovedsak vil få dekket sitt omsorgsbehov av de ytelser som ellers gis. Nemnda har, slik lagmannsretten oppfatter dens begrunnelse, ment at de offentlige ytelser som gis nå, tilsvarer en omsorgsperson i 3/4 stilling. For det udekkede behov er hun tilkjent en erstatning på kr 1.500.000,-. Av beløpet er kr 700.000 stipulerte utgifter til pleie og omsorg frem til voksen alder, kr 500.000 er til egenandeler og andre utgifter til omsorg resten av livet, og kr 300.000 er erstatning for skatteulempe.

Situasjonen pr. idag er at C har halv omsorgslønn fra X kommune, kr 69.300 brutto pr. år.

I tillegg får familien hjelpestønad med kr 63.204 pr. år og grunnstønad med kr 11.796 pr. år. A har støttekontakt 8 timer hver uke og avlastning hver tredje helg samt en uke i sommerferien. Disse ytelsene kommer da i tillegg til engangserstatningen på kr 1.500.000.

Lagmannsretten finner det naturlig og riktig å se utgiftene til pleie og omsorg i sammenheng med utgifter til ferie- og fritidsaktiviteter, slik det fremgår at også sekretariatet i Pasientskadenemnda gjorde i 1997 (i Pasientskadenemndas vedtak inngår imidlertid utgiftene til ferie- og fritidsaktiviteter i den uspesifiserte erstatningsposten på kr 150.000). Etter lagmannsrettens mening er det naturlig å se hjelp til å delta i ferie- og fritidsaktiviteter som en del av omsorgen i vid forstand, og noe klart skille mellom utgifter til slike formål er det ikke. I tråd med dette vil også utgifter til kurs, trening og opplæring bli vurdert sammen med utgiftene til pleie og omsorg og ferie- og fritidsaktiviteter.

Lagmannsretten finner grunnlag for å forhøye erstatningen under denne posten noe, men ikke så mye som antydet fra ankende parts side. Ankende part har etter lagmannsrettens syn lagt listen for høyt når det i tillegg til de ytelsene som gis nå - og som lagmannsretten legger til grunn også vil bli ytt i tiden fremover - kreves pengeerstatning tilsvarende en omsorgsperson i 4/5 stilling og ytterligere kr 10.000 pr. år til ferie- og fritidsaktiviteter og kr 10.000 pr. år til kurs, trening og opplæring - tilsammen kr 180.000 pr. år ut over omsorgslønn, støttekontakt, helgeavlastning, hjelpestønad og grunnstønad.

Lagmannsretten ser det som svært viktig at A i de nærmeste årene fremover får de aktivitetstilbud og den oppfølgning og stimulering som med rimelighet kan gis, med sikte på å sette henne i stand til å få mest mulig ut av sin senere tilværelse som voksen. Det vises om dette til det som er gjengitt innledningsvis fra saksfremstillingen for Pasient- skadenemnda sommeren 1997, hvor det pekes på sammenhengen mellom As funksjonshemming og hennes intellektuelle utvikling, og hvor det sies at «Utvikling av hennes potensiale vil imidlertid være svært avhengig av at miljøbetingelsene tilrettelegges for henne.» Det er klart nok at en god tilretteleggelse av miljøbetingelsene blant annet er et spørsmål om finansiering. Det er spørsmål om tilleggsomkostninger som er begrunnet i sosialmedisinske behov, og som derfor ikke kan anses erstattet ved allerede utbetalt menerstatning, jf. Rt-1996-968 nederst. Jf. også Høyesteretts dom av 21. desember 1999 ( Rt-1999-1967), hvor det om dette er sagt følgende:

«Etter praksis er det et hovedsynspunkt at det som kan kreves erstattet, er utgifter som medisinsk sett er en nødvendig følge av de skader vedkommende er påført, og altså ikke bare skyldes at skadelidtes mulighet for livsutfoldelse er blitt begrenset.»

A var 5 1/2 år da Pasientskadenemnda traff sitt vedtak. Pasientskadenemnda har ikke sagt noe om hva de forstår med «voksen alder» i hennes tilfelle. A er nå 8 år. Det er i årene fremover hennes senere funksjonsnivå i hovedsak blir bestemt. Etter lagmannsrettens syn er det tilkjente beløp noe i underkant av det som vil kreves til omsorg, oppfølgning og aktivisering for A frem til det som for henne kan anses som voksen alder, og som etter lagmannsrettens mening bør settes til ca 20 år.

Lagmannsretten er blitt stående ved at erstatningen for pleie og omsorg, ferie og fritidsaktiviteter samt kurs, trening og opplæring frem til A når voksen alder bør settes til kr 1.300.000.

Når det gjelder As behov for omsorg i voksen alder, er lagmannsretten enig med Pasientskadenemnda og byretten i at dette for en vesentlig del må forutsettes dekket av de offentlige ytelsene hun vil ha krav på, og som må påregnes å bli opprettholdt minst på samme nivå som nå. Lagmannsretten vurderer det likevel slik at det også i voksen alder vil være et visst udekket tilleggsbehov, begrunnet i As spesielle situasjon.

Pasientskadenemnda har regnet egenandeler for offentlige ytelser inn i erstatningsbeløpet på kr 500.000. Etter lagmannsrettens mening bør egenandeler holdes utenom her, og erstattes som egen post. Når egenandelene holdes utenfor, antas kr 500.000 å gi en tilstrekkelig erstatning for utgifter til pleie og omsorg ut over de offentlige ytelsene hun vil ha krav på.

Lagmannsretten har oppfattet partene slik at det er enighet om et beløp på kr 244.844 for ekstrautgifter til ferie- og fritidsaktiviteter i voksen alder, i samsvar med Skien og Porsgrunn byretts dom. Ankende part har i sin oppstilling ikke ført opp noe krav knyttet til dette, og ankemotparten har påstått dette punkt i byrettens dom stadfestet. Som nevnt tidligere har ankemotparten akseptert at beløpet kr 244.844 er eksklusiv skatteulempe.

Det er videre krevd erstatning for utgifter til kurs, trening og opplæring etter at A er blitt voksen. Hva det tenkes på i denne forbindelse er, slik lagmannsretten har oppfattet anførslene, både trening og opplæring av A selv og av omsorgspersoner. Det kan for eksempel være kurs i bruk av ny datateknikk og lignende.

Lagmannsretten anser kravet begrunnet, men finner at det antydede beløp på kr 25.000 pr. år - kapitalisert kr 245.513 - er vesentlig for høyt anslått. Erstatning for slike utgifter tilkjennes med kr 100.000.

Med 25% påslag for skatteulempe, utgjør samlet erstatning under denne post kr 2.681.055.

Erstatningen omfatter også påløpte utgifter til formål som nevnt i tidsrommet fra 1. januar 1997.

b) Det er krevd erstatning for økt strømforbruk, begrunnet med at gulv i boligen må holdes oppvarmet fordi A ligger mye på gulvet, at As klær må vaskes oftere enn andre barns og at A bader hver dag. Kravet er kvantifisert til kr 10.000 pr. år frem til A når voksen alder, kapitalisert kr 96.227.

Som påpekt av byretten er det gitt en uspesifisert erstatning på kr 150.000 som blant annet innbefatter økt strømforbruk.

Det er sikkert riktig at hensynet til A medfører et noe høyere strømforbruk enn det familien ellers ville hatt behov for. Ekstraomkostningene på grunn av dette antas likevel å være en god del mindre enn kr 10.000,- pr. år, og lagmannsretten er enig med byretten i at disse utgiftene bør anses erstattet ved den uspesifiserte posten på kr 150.000,- som allerede er utbetalt.

c) Egenandeler for kommunale naturalytelser er krevd erstattet etter høyeste någjeldende sats med kr 11.700 pr. år, kapitalisert kr 114.900.

Lagmannsretten tar kravet til følge med angitt beløp. Tillagt 25% for skatteulempe utgjør erstatningen for egenandeler avrundet kr 143.600,-.

d) Endelig er det krevd erstatning for driftsutgifter til bil for A, utover grunnstønad etter sats 4 som utgjør kr 1.008 pr. måned og som hun allerede får. Kravet er kvantifisert til et kapitalisert beløp på kr 194.432.

Byretten har om dette kravet sagt at det ikke kan anses godtgjort at familien er påført økte bilholdsutgifter ut over det som dekkes av grunnstønaden, og at de i tilfelle også kan søke om grunnstønad etter en høyere sats enn den som ytes nå.

Lagmannsretten er på dette punkt enig med byretten og tiltrer dens begrunnelse.

Domsresultatet blir etter dette at A tilkjennes ytterligere erstatning med tilsammen 1.174.655 (kr 2.681.055 pluss kr 143.600 minus kr 1.650.000), - avrundet til kr 1.175.000 -, i tillegg til de kr 4.819.165 som hun ble tilkjent av Pasientskadenemnda.

Domsbeløpet er betydelig høyere enn etter byrettens dom, men likevel vesentlig mindre enn det som under ankesaken er hevdet å ville være en riktig erstatning. Omkostningsspørsmålet antas å måtte avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven §174, for ankesakens vedkommende sammenholdt med §180 annet ledd.

Lagmannsretten er kommet til at A bør tilkjennes delvise saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten. Omkostningsoppgaven for byretten var på kr 124.700, for lagmannsretten på kr 142.523,50. Det er protestert på begge oppgavene. Lagmannsretten er enig i at de er for høye, og ikke kunne ha vært lagt til grunn hvis A skulle tilkjennes fulle saksomkostninger. Lagmannsretten fastsetter skjønnsmessig den del av As saksomkostninger som kan kreves erstattet til kr 50.000.

Av domsbeløpet er kr 244.844 allerede utbetalt. Domsslutningen vil følgelig gå ut på betaling av differansen, kr 930.156.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Norsk Pasientskadeserstatning dømmes til å betale erstatning til A v/verger B og C kr 930.156,- -nihundreogtrettitusen- etthundreogfemtiseks.

2. I saksomkostninger for Skien og Porsgrunn byrett og Agder lagmannsrett betaler Norsk Pasientskadeserstatning til A v/verger kr 50.000,- -femtitusen-.

3. Oppfyllelsesfristen etter pkt. 1 og 2 foran er 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom. Det skal betales 12 -tolv- prosent rente fra forfallstidspunktet til betaling skjer.