LA-2000-1177
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-05 |
| Publisert: | LA-2000-01177 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandefjord byrett nr. 00-102 - Agder lagmannsrett LA-2000-01177 M. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Ellen Moen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Pål Aartun). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg. Ekstraord. lagdommer Rolf Lien. Herredsrettsdommer Jens Kristian Elstad. 4 meddommere. Dissens |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, Straffeprosessloven (1981) §344, Legemiddelloven (1992) |
Ved Sandefjord byretts dom av 3. juli 2000 ble A domfelt for overtredelse av straffeloven §162 første og annet ledd, forsøk på overtredelse av samme lovbestemmelse, samt for overtredelse av legemiddelloven. Konkret gjelder domfellelsen erverv av ca 100 gram kokain, erverv og salg av og ca 20 gram amfetamin, forsøk på erverv av 500 gram amfetamin og bruk av hasjisj og amfetamin. Straffen ble satt til fengsel i 1 år og 6 måneder.
Dommen er anket både av domfelte og påtalemyndigheten. Begge ankene er begrenset til å gjelde straffutmålingen. Ved Agder lagmannsretts beslutning av 23. august 2000 er ankene henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Skien tirsdag 5. desember 2000. A møtte og forklarte seg. Hans mor og far forklarte seg som vitner. Konsulent Bjørn Benterud i Kriminalomsorg i frihet i Telemark forklarte seg som nytt vitne.
Forsvareren har vist til at tiltalen og domfellelsen i all hovedsak bygger på As egen forklaring og erkjennelse.
A har «lagt kortene på bordet», uten at påtalemyndigheten har hatt andre fellende bevis. I tillegg har A nå brutt med rusbrukermiljøet i Sandefjord, han har flyttet til Skien og fått arbeid i farens auksjonsforretning og har i mer enn ett år holdt seg fullstendig borte fra narkotika. Almenpreventive hensyn bør under disse omstendigheter ikke være til hinder for en deldom, eventuelt en dom på samfunnstjeneste. Det salget av amfetamin som A er domfelt for, gjaldt i virkeligheten bare 15 gram og ikke 20 gram slik det står i tiltalen. Det er gjennomført en personundersøkelse av A, datert 3. november 2000, og personundersøkeren har forklart seg som nytt vitne i ankesaken. Det er vist til bl.a avgjørelser i Rt-1993-916 og Rt-1995-1347.
Aktor har anført at straffen er satt for lavt, hensett blant annet til de kvanta narkotika A har hatt befatning med og til at hans motivasjon for handlingene synes å ha vært ønske om egen vinning og ikke finansiering av eget misbruk. Det er til sammenligning vist til avgjørelser i Rt-2000-379 og Rt-1999-1008.
Lagmannsretten vurderer saken slik at det ikke er grunnlag for å skjerpe den idømte straff. Byrettens dom er etter lagmannsrettens syn objektivt sett i rimelig samsvar med det straffenivå som har vært anvendt i sammenlignbare saker. Under ingen omstendighet kan det etter lagmannsrettens mening sies å være noe åpenbart misforhold i den retning mellom handlingene og idømt straff, jf. straffeprosessloven §344.
Lagmannsretten ser det videre slik at det i denne saken er forhold som svekker den betydning almenpreventive hensyn ellers tillegges i narkotikasaker. Det må legges til grunn at det er A selv som ved sine forklaringer og erkjennelser i det vesentlige har muliggjort spesifiseringen av de handlingene han er domfelt for. I tillegg bør det i formildende retning ses hen til at han nå - etter eget utsagn, bekreftet av foreldrene - over tid har avholdt seg fra bruk av narkotika og i det hele tatt synes å være kommet i en annen og bedre livssituasjon. Det kan sies at A ikke har vært i noen misbrukssituasjon som gjør det berettiget å bruke betegnelsen rehabilitering, men det er i seg selv ikke avgjørende. De nevnte momentene tilsier etter lagmannsrettens mening at straffen bør kunne settes noe ned. Det bemerkes at A er tidligere ustraffet, og at de straffbare handlingene ble begått i løpet av noen måneder i 1999 etter at han ble arbeidsledig i januar 1999.
Om riktig salgskvantum for amfetamin er 20 gram, slik A selv har oppgitt i politiforklaringer og slik også byretten synes å ha oppfattet ham, eller bare 15 gram slik han har anført i ankesaken, anser lagmannsretten som et helt underordnet spørsmål som det er unødvendig å ta stilling til.
Det har vesentlig større straffutmålingsmessig betydning at de erverv og forsøk på erverv som domfellelsen gjelder må anses foretatt med videresalg for øyet.
Lagmannsrettens flertall - Rygg, Lien og 3 meddommere - er kommet til at ett år av straffen bør gjøres betinget, med en prøvetid på 2 år uten tilsyn.
Til fradrag i straffen går 26 dager som er utholdt i varetekt.
Mindretallet - Elstad og 1 meddommer - stemmer for at A dømmes til 360 timer samfunnstjeneste med ett års gjennomføringstid, og med tillegg av fengsel i 30 dager som anses utholdt ved varetekt.
Dommen er avsagt under slik dissens som det foran er redegjort for.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at ett år av straffen gjøres betinget, med en prøvetid på to år uten tilsyn.