LA-2000-719
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-01 |
| Publisert: | LA-2000-00719 |
| Stikkord: | Strafferett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett nr. 99-2136M - Agder lagmannsrett LA-2000-00719 M. Anke til Høyesterett fremmet til behandling, deretter forkastet, se HR-2000-01511. |
| Parter: | Ankende part: A (Forsvarer: Advokat Jon Swensen). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politifullmektig Jarle Rudi). |
| Forfatter: | Lagmann Ola Rygg. Kst. lagdommer Stig Viken. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen |
| Lovhenvisninger: | Veitrafikkloven (1965) §31, §6, Straffeprosessloven (1981) §294 |
Ved Kristiansand byretts dom av 1. mars 2000 ble A domfelt for overtredelse av vegtrafikkloven §31 første ledd jf. §6 annet ledd og dømt til fengsel i 21 dager. A ble videre dømt til å betale kr 15.000,- i saksomkostninger. Domfellelsen var i samsvar med tiltalebeslutningen av 6. desember 1999, som gikk ut på at A lørdag 6. februar 1999 hadde kjørt personbil i en hastighet av 143 km/time på en strekning hvor høyeste tillatte hastighet var 80 km/time. Hastigheten ble målt i forbindelse med en laserkontroll på stedet. A har hele tiden erkjent å ha holdt høy hastighet, men benekter at han kjørte så fort som angitt i tiltalebeslutningen. Om enkelthetene i saksforholdet og partenes anførsler for byretten, vises til byrettens domsgrunner.
A har påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Anken gjelder straffutmålingen og retter seg prinsipalt mot byrettens saksbehandling, subsidiært mot bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 16. mai 2000 er anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 31. oktober og 1. november 2000. A møtte og forklarte seg. 3 vitner ble avhørt, hvorav ett var nytt fra lagmannsretten. 3 rettsoppnevnte sakkyndige møtte, fulgte ankeforhandlingen og forklarte seg. Samtlige 3 forklarte seg som sakkyndige vitner for byretten, to av dem ved telefonavhør. Det ble foretatt befaring til det stedet i Narviksbakken på E-18 hvor fartsmålingen av As bil ble foretatt.
Etter initiativ fra påtalemyndigheten ble det 11. oktober 2000 foretatt en såkalt «rekonstruksjon» av den omtvistede fartsmålingen 6. februar 1999, med sikte på å få klarlagt mulige feil. Rekonstruksjonen ble foretatt av en av de 3 rettsoppnevnte sakkyndige, overingeniør Jarle Gran ved Justervesenet. Til stede var også aktor, forsvarer, de to øvrige rettsoppnevte sakkyndige samt laseroperatøren som foretok fartsmålingen 6. februar 1999. Gran har skrevet rapport om de målingene som ble foretatt, datert 26. oktober 2000, som ble fremlagt ved innledningen til ankeforhandlingen.
Forsvareren har anført at den aktuelle fartsmålingen er beheftet med så mange feil og en slik usikkerhet at måleresultatet ikke kan tjene som bevisgrunnlag for fellende dom i en straffesak. Kristiansand byrett har, i strid med påbudet i straffeprosessloven §294, ikke sørget for fullstendig opplysning i saken. Prinsipalt påstås derfor byrettens dom opphevet. Subsidiært påstås lagt til grunn for straffutmålingen at A ved anledningen holdt en hastighet av høyst ca 110 km/time, slik A selv har forklart.
Aktor har påstått anken forkastet og A dømt til å erstatte det offentlige saksomkostningene i ankesaken, medregnet omkostningene i forbindelse med rekonstruksjonen 11. oktober 2000.
Lagmannsretten skal bemerke:
Tvistetemaet i ankesaken har vært påliteligheten av lasermålingen av As bil 6. februar 1999. Om dette har det vært en omfattende bevisførsel, med blant annet forklaringer av 3 rettsoppnevnte sakkyndige. Som nevnt foran har det også vært foretatt nye fartsmålinger på samme sted (men med et annet måleapparat), med sikte på å få nærmere klarlagt hvor pålitelig eller upålitelig den aktuelle målingen i februar 1999 var.
Den form for fartsmåling som ble benyttet, etterlater ingen opplysninger om kjørekurven eller hvor kjøretøyet eksakt befant seg da målingen ble foretatt. Det som registreres, er bare målt hastighet og avstanden mellom fartsmåleren og kjøretøyet.
I overingeniør Grans rapport av 26. oktober 2000 sies det på side 2 nederst og s. 3 at «Hvor kjøretøyet befant seg i målesituasjonen og retningen det beveget seg er viktig for å kunne si noe om det er mulig å gjennomføre målingen på stedet uten å bevege fartsmåleren. I denne saken er det usikkerhet omkring hvilken kjørekurve tiltalte fulgte, og det vil derfor bli vanskelig å konkludere i forhold til om fartsmåleren må ha blitt beveget. Det er også avgjørende hvordan men treffer på kjøretøyet med laser pulsene.»
Flere steder i rapporten presiseres det at de aktuelle fartsmålingene 11. oktober 2000 er knyttet til en kjørekurve som politiet har oppgitt som den mest sannsynlige for As bil. Således sies det på s. 13 under pkt. 8.9. at «målingene som er utført er basert på de forhold og kjørekurve som ble angitt fra politiet. Denne kan avvike fra tiltaltes reelle kjørekurve og resultere i en usikkerhet på flere desimeter relativ sideveis forflytning.»
Lagmannsretten bemerker at heller ikke når det gjelder treffpunktet for laserpulsene på kjøretøyet gir den aktuelle målemetoden noen mulighet for etterfølgende påvisning.
Hovedformålet med rekonstruksjonen 11. oktober d.å. var å få klarlagt om det var eller ikke var mulig å gjennomføre den aktuelle fartsmålingen uten å bevege fartsmåleren. De viktigste elementene i en slik test er i rapporten angitt å være kjørekurven og laserpulsenes treffpunkt på kjøretøyet. Målingene er altså basert på en kjørekurve som politiet mener er den mest sannsynlige, men som ikke nødvendigvis er i samsvar med den As bil fulgte. Når det gjelder det andre vesentlige momentet - laserpulsenes treffpunkt på kjøretøyet, er det også spørsmål om grader av sannsynlighet; det foreligger som nevnt ingen registrering av de faktiske treffpunktene.
Det er lagmannsrettens syn at når det benyttes en målemetode som gir såvidt begrensede muligheter for etterkontroll av fakta av betydning for påliteligheten av målingen, må bevistvil som følge av dette løses i favør av den siktede. Etter lagmannsrettens mening har fartsmålingene foretatt under rekontruksjonen 11. oktober d.å. høyst begrenset verdi som bevis i en straffesak, av årsaker som påpekt foran. De sier etter lagmannsrettens mening lite eller intet om det som er ankesakens hovedtema - om fartsmålingen av As bil 6. februar 1999 er pålitelig nok til å kunne legges til grunn for dommen i straffesaken.
I en fremlagt høyesterettsdom i Rt-1998-21 er det på s 25-26 gitt følgende prinsippielle uttalelse om vurderingstemaet i saker om fartsmåling: «Selv om det foreligger et instruksbrudd, innebærer ikke dette at målingene må settes til side hvis det kan utelukkes at det instruksstridige forhold har hatt betydning for måleresultatet. Det betyr heller ikke at enhver usikkerhet som er knyttet til et måleresultat, uansett hvor ubetydelig den måtte være, medfører at målingen skal forkastes. Men ved vurderingen av hvilken usikkerhet som kan aksepteres må det tillegges vesentlig vekt at de begrensninger som instruksen fastsetter for bruk av slike apparater, må anses som rettssikkerhetsgarantier og at instruksbrudd som ikke er bagatellmessige normalt bør føre til at målingene ikke kan benyttes. Dette må være utgangspunktet når måleapparatet ikke er holdt i ro under målingen.»
En av de rettsoppnevnte sakkyndige, seksjonsleder Jan Tore Malmo, har trukket den konklusjon av bevisførselen i saken at lasermåleren må ha vært i bevegelse da farten på As bil ble målt til 143 km/time. Malmo sa i sin forklaring for lagmannsretten at målingen er ugyldig i forhold til gjeldende regelverk. Det er Malmo som har utarbeidet «Tillegg til brukerveiledning for laser fartsmåler» av 17. mars 1998, hvor det blant annet på s 5 sies følgende: «Siden det i ettertid ikke er tilstrekkelig informasjon tilgjengelig til å foreta en fullstendig rekonstruksjon av måletilfellet (vi vet ikke hvor/hva lysstrålene traff, hvor kjøretøyet var plassert i vegbanen under måling etc.), er det ofte umulig å utelukke at det har skjedd en feilmåling når apparatet har vært i bevegelse.»
Lagmannsretten ser saken slik at det nok er en solid overvekt av sannsynlighet for at fartsmålingen er riktig, og at A ved anledningen kjørte med en hastighet tilsvarende den som er angitt i tiltalen. A utelukket ikke selv at han kunne ha kjørt i 120 km/time etter at han ble stanset ved kontrollposten og foreholdt fartsoverskridelsen. Farten kan godt ha vært noe høyere; A har forklart at han ikke så på speedometeret under kjøringen. Etter det som er opplyst var det ingen andre kjøretøyer som fartsregistreringen kan relateres til, og det er heller ikke særlig sannsynlig at laserpulsene har truffet andre reflekterbare mål enn panseret på As bil. Det meste taler således for at målingen er riktig. Men sikkert er det ikke, og etter seksjonsleder Malmo's uforbeholdne konklusjon må det etter lagmannsrettens mening sies å være tilveiebragt rimelig tvil om påliteligheten av målingen. Når det er situasjonen, kan måleresultatet ikke legges til grunn for straffutmålingen.
Lagmannsretten kommer etter dette til at A bare kan dømmes for å ha holdt en hastighet av ca 120 km/time, noe det anses bevist utenfor rimelig tvil at han har. Ut fra det som har vært vanlig straffereaksjon ved tilsvarende fartsovertredelser i andre saker, dømmes han til å betale en bot på kr 5.000,-, subsidiært til fengsel i 15 dager.
Saksbehandlingsanken kan åpenbart ikke føre frem. Det er ikke gitt noen annen begrunnelse for den enn en generell henvisning til påbudet i straffeprosessloven §294. Det er helt utilstrekkelig, hensett blant annet til at A hadde forsvarer også under byrettssaken og at det ikke på noe tidspunkt ble fremsatt noe krav om supplerende bevisførsel fra hans side.
Etter den endring i byrettens som ankesaken etter det foran anførte må lede til, er det ikke noe grunnlag for å ilegge A saksomkostninger for byretten.
Saksomkostninger i ankesaken er etter resultatet uaktuelt.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I byrettens dom gjøres den endring at straffen settes til en bot på kr 5.000,- -femtusen- subsidiært fengsel i 15 -femten- dager, og at saksomkostninger ikke idømmes.