LA-2001-103

Instans:	Agder lagmannsrett - Dom
Dato:	2001-06-06
Publisert:	LA-2001-00103
Stikkord:	Barn
Sammendrag:
Saksgang:	Mandal herredsrett Nr.: 00-00174 - Agder lagmannsrett LA-2001-00103.
Parter:	Ankende part: B (Prosessfullmektig: Advokat Per Aasen). Ankemotpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Selmar Johannessen).
Forfatter:	Lagdommer Dag Bugge Nordén, formann. Lagdommer Tormod Rafgård. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Dissens
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, §12, §31

Partene er tidligere ektefeller. Saken gjelder tvist om hvem av dem som skal ha den daglige omsorgen for deres yngste datter C, født *.*.1989, og ble reist av A ved stevning til Mandal herredsrett den 9. mai 2000. Saken er en endringssak, idet C i tiden etter samlivsbruddet i 1996 har bodd fast hos sin mor i henhold til avtale mellom partene.

Herredsretten avsa 28. november 2000, i rettsboken uriktig oppgitt til 15. november 2000 som er dato for hovedforhandlingen, dom med slik slutning:

«1. A og B skal ha felles foreldreansvar for C, f. *.*.1989.

2. A tilkjennes daglig omsorg for C.

3. B tilkjennes samværsrett med C annenhver weekend, annenhver jule- og nyttårshelg, annenhver påske, samt annenhver høst- og vinterferie samt tre uker i sommerferien.

4. Hver av partene pålegges å betale egne omkostninger, jf. tvistemålsloven §172 annet ledd.»

Om sakens bakgrunn vises til herredsrettens dom på side 2-3.

B har påanket herredsrettens dom punkt 2-4. A har tatt til gjenmæle for lagmannsretten. For lagmannsretten har sjefpsykolog Kenneth Pettersen, Farsund, vært oppnevnt som sakkyndig. Han har avgitt skriftlig uttalelse den 4. mai 2001 og møtte under ankeforhandlingen.

Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand 22. og 23. mai 2001. Retten mottok forklaringer fra partene, ni vitner og den sakkyndige. Saken står med forbehold for at den ved den sakkyndige utredning er bedre opplyst, bevismessig i vesentlig samme stilling som for herredsretten.

B har i det vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler som for herredsretten, slik disse er referert på side 5-6. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

C er nesten 12 år gammel og intellektuelt moden for sin alder. Det må etter barneloven §12 og prinsippene i FNs barnekonvensjon legges stor vekt på hennes faste og reflekterte standpunkt om at hun vil bo hos sin mor. Hun har sterk tilknytning til moren, som hun har bodd hos siden samlivsbruddet for fem år siden, og flytting til faren vil innebære et miljøskifte. Flyttingen til Æ for ett år siden har vært udelt positiv. Det foreligger entydig positive uttalelser fra klassestyrer, fotballtrener og andre om at hun finner seg godt til rette. Det sosiale miljøet og omgivelsene i Æ er bedre enn hos far i Y. Han bor nokså ensomt til, syv km fra kommune- og skolesenteret Z, og det er ingen venninner i nærheten. Hun er avhengig av å bli kjørt til alle aktiviteter.

Den eneste faktoren som tilsier at flytting er gjenstand for vurdering, er Cs psykiske problemer, som gir seg utslag i tvangspreget adferd, spesielt knyttet til renslighet. Det bestrides ikke at dette er reelle problemer som hun trenger behandling for. Det er tatt inititativ til dette, og behandling ved BUP i Arendal, hvor lederen har spesialkompetanse på området, vil begynne så snart det er avgjort hvor hun skal bo. Selv om også B i lengre tid har slitt med psykiske problemer av lignende art, vil ikke dette hindre mulighetene til effektiv behandling av C. B har god innsikt i egen sykdom, hennes helsetilstand er vesentlig bedret det siste året, og medisinering i kombinasjon med samtaleterapi har medført at hun nå fungerer godt. Det er ikke sannsynliggjort at behandlingsutsiktene ved flytting til far er så mye bedre at fordelen kan oppveie risikoen knyttet til å flytte C mot hennes bestemte ønske.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

«1. C, f. *.*.1989, skal bo fast i Æ hos B.

2. A skal ha samværsrett med C annenhver weekend, annenhver jule- og nyttårshelg, annenhver påske, samt annenhver høst- og vinterferie samt tre uker i sommerferien.

3. B tilkjennes saksomkostninger for begge retter.»

A har gjort gjeldende at herredsrettens dom er riktig, og har også i det alt vesentlige gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for herredsretten, slik disse er gjengitt på side 3-5 i herredsrettens dom. Anførslene for lagmannsretten kan oppsummeres slik:

Det er Cs utvikling av påfallende adferd, tiltakende høsten 1999, med tvangshandlinger og ritualer av samme type som A tidligere har observert hos B, som førte til at A mener at C vil få det best ved å flytte til ham. Barneverntjenestens uttalelse av 15. mai 2000 og den sakkyndiges uttalelse har bekreftet at C har alvorlige psykiske problemer som krever hurtig og fagkyndig behandling om ikke tilstanden skal festne seg og medføre varig og invalidiserende tvangslidelse. Det trekkes i tvil at B har tatt problemer tilstrekkelig alvorlig.

B er selv syk, og bevisførselen tilsier at hennes egen adferd har vært en sterkt medvirkende faktor i Cs utvikling av ligende tvangspreget adferd. Selv om B muligens nå er noe bedre, er mulighetene for rehabilitering usikre. Hun har hatt lidelsen i nærmere 20 år, måtte slutte i yrket som sykepleier og har to ganger vært innlagt som dagpasient ved psykiatrisk sykehus. Tilstanden har vært meget svingende, og hun er ikke symptomfri. Aktuell behandling er begrenset til støtteterapi som skal hjelpe henne til bedre å mestre hverdagens gjøremål, men angriper ikke selve kjernen i problemene. Ifølge den sakkyndige er det stor risiko for at behandlingen av C vil bli vanskeliggjort dersom hun skal fortsette å bo hos sin mor. Behandlingen vil bestå i eksponeringsterapi, hvor C gradvis skal vennes til å utsettes for fenomener som vekker angst. Hjemme vil hun imidlertid i samspillet med sin mor få de motsatte signaler, som igjen forsterke symptomene.

Hos sin far vil C få en oppvekst i gode og trygge omgivelser som mentalhygienisk vil være sunnere for henne enn det tette samlivet med moren. Hun kommer tilbake til kjente omgivelser på samme skole og idrettslag som før, og med venninner som hun har opprettholdt kontakten med. Der bor også søsteren D, som valgte å flytte til sin far i 1999, og den nye broren på to år.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

«1. Mandal herredsretts dom av 15.11.2000 punkt 1-3 stadfestes.

2. A, eventuelt det offentlige, tilkjennes sakens omkostninger så vel for Mandal herredsrett som Agder lagmannsrett.»

Lagmannsretten har ved avgjørelsen delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av lagdommer Rafgård og ekstraordinær lagdommer Børresen, er kommet til at anken fører frem, og at C fortsatt skal bo fast hos sin mor B.

Flertallet har kommet til denne konklusjon i erkjennelse av at C har psykiske problemer og til tross for at det ikke er grunnlag for å fastslå at hun selv har innsikt i utviklingen av sin egen psykiske helse.

Utgangspunktet for vurderingen er i barnelovens §34 som bestemmer at avgjørelsen må baseres på hva som anses best for barnet. Ved denne vurdering skal barnets eget ønske vektlegges.

Hvilken vekt er blant annet avhengig av hvor klart og konsekvent ønsket har kommet til uttrykk. Relatert til den foreliggende sak må det legges til grunn at C, som nå har bodd sammen med sin mor i ca 5 år etter samlivsbruddet med far, klart og konsekvent har gitt uttrykk for ønsket om å få lov til å fortsette å bo hos moren i Æ hvor hun har familie og hvor hun trives utmerket i det år som er gått siden flyttingen fra X. Flertallet finner det bevist at hun har glidd greit inn i det nye ungdomsmiljøet, fått gode venninner, gode skussmål på skolen, samtidig som hun driver med ridning og er en meget aktiv deltager i den lokale jentefotballklubb.

Barneloven §31 som supplerer §34, gjør barnets ønske - etter fylte 12 år - til en selvstendig del av grunnlaget for avgjørelsen idet det da skal «legges stor vekt» på barnets ønske. Selv om C fyller 12 år først om noen måneder, må prinsippet i §31 likevel komme til anvendelse i foreliggende sak, jf. Rt-1990-669 og Smith/Lødrups «Barn og foreldre» 5 utgave s. 109-110. C har, ifølge den oppnevnte sakkyndige, en resoneringsevne som grenser opp mot den kapasitet som forventes av en 15-åring og det skal dermed sterke grunner for å rive henne bort fra moren og ut av det miljø og vennekrets som hun har etablert seg i. Det forhold at C nærmer seg pubertetsalderen og at hun av den grunn vil være ekstra sårbar, maner til varsomhet når det gjelder flytting fra den mor som hun er så sterkt følelsesmessig knyttet til, jf. også FNs konvensjon om barnets rettigheter artikkel 12 der det fremgår at barnets synspunkter skal tillegges «behørig vekt i samsvar med dets alder og modenhet».

Hennes klassestyrer og mor og far til bestevenninnen har aldri funnet noe påfallende ved hennes oppførsel hverken på eller utenfor skolen eller på besøk i andre hjem. Heller ikke andre vitner fra det lokale miljø i Æ har kunnet påvise problemer av noen art. Også hennes eldste søster mente det var lite tvilsomt at C fant seg bedre til rette på skolen i Æ enn hun hadde gjort på sin tidligere skole. Vitneprovene har vært enstemmige om at C har tilpasset seg sitt nye miljø uten påviselige komplikasjoner. På denne bakgrunn må flertallet stille seg noe spørrende til herredsrettens syn om at de påviste psykiske problemer er av en slik art at de til en viss grad kan sies å styre Cs hverdag.

På overflaten virker således C veltilpasset. Men også flertallet må legge til grunn at hun har psykiske problemer slik ankemotparten har understreket og slik det er bekreftet av den oppnevnte sakkyndige. Etter bevisføringen for lagmannsretten synes det som hennes problemer er blitt noe mindre etter flyttingen til Æ. Spørsmålet blir da om C kan få adekvat behandling i Aust-Agder mens hun bor hos sin mor, eller om problemene nødvendiggjør behandling uten den daglige kontakt med moren, og at hun derfor heller bør flytte til sin far.

Den oppnevnte sakkyndige har i sin konklusjon bl.a understreket:

«Selv om Cs tilknytning til sin mor synes å innebære en uheldig dimensjon er det et betydelig inngrep i barnets liv å skulle tvinge det bort fra den daglige omsorgssituasjon det nå befinner seg i. Selv om en slik prosess ikke vil være fri for følelsesmessige omkostninger for barnet vil jeg likevel på skjønnsmessig grunnlag helle til den oppfatning at A bør forestå den daglige omsorg for datteren. Barnet kan imidlertid lett påta seg ansvar for uheldige forhold i Bs videre liv med derpå følgende utvikling av symptomer. Det synes vesentlig at C inngår i en dyperegående behandlingssituasjon».

Sakkyndiges konklusjon viser hvor vanskelig avveiningen i den foreliggende sak har vært. Når rettens flertall har kommet til den motsatte konklusjon er dette ikke alene ut fra de momenter som er nevnt ovenfor. Andre hensyn har også trukket i samme retning:

For det første er det klart at ingen som er involvert i saken finner at hensynet til barnets behandling må bety at båndene mellom C og hennes mor, skal brytes helt. Den samværsordning som herredsretten har utformet, i samsvar med farens påstand, betyr samvær med moren annenhver helg, annenhver jul/nyttår/påske/høst/og vinterferie, samt tre uker i sommerferien. Heller ikke den oppnevnte sakkyndige har under ankeforhandlingen tatt avstand fra et normalt besøkssamvær dersom C flyttes til far.

Sakens tema er imidlertid om C skal bo fast hos mor. Selv om C foreløpig ikke har innsikt i sine egne psykiske problemer, må en etter bevisføringen legge til grunn at moren, B har den tilstrekkelige selvinnsikt til å ta vare på sitt barn. B har regelmessig kontakt med psykiatrisk sykepleier i Æ kommune for å øke sin evne til å organisere hverdagen på hensiktsmessig måte. Hun er i beskjeden grad medisinert mot underliggende depresjon. Behandlingen har hun selv tatt initiativet til. Den psykiatriske sykepleier som har henne til behandling, og som vitnet i lagmannsretten, ga uttrykk for at B hadde gjort betydelige fremskritt i det året som var gått og at hennes symptomer idag var mindre fremtredende. Det synes forøvrig å være en samstemmig oppfatning at hun er blitt noe bedre, selv om det er noe delte meninger om graden av fremgang.

Flertallet har merket seg at det går frem av sakkyndiges rapport at B er innforstått med datterens problemer knyttet til tvangshandlinger, og ser frem til at behandling kan iverksettes. Dertil kommer at hennes forklaring for lagmannsretten bekrefter at hun har et realistisk syn på sin egen og datterens situasjon og at hun er beredt i samarbeide med fagfolk å bedre datterens og sin egen situasjon.

At B konsekvent ikke har forsøkt å skjule problemene som hun og C har, synes også bekreftet av den omfattende undersøkelsesrapport som Barneverntjenesten i Ø kommune har utarbeidet. Av rapporten som er datert 15.05.00, fremgår at hun har vært helt åpen når det gjaldt sin egen fysiske og psykiske fungering. Bortsett fra de problemer som synes å være forbundet med foreldrenes skilsmisse, konkluderer barneverntjenesten med at C har behov for psykiatrisk bistand med hensyn til «sine tvangshandlinger med i form av ritualer rundt vasking, klesskift, spising etc.» Barnevernstjenesten har, ut fra Cs omsorgssituasjon, forutsatt at C bor hos sin mor og avslutter rapporten med, at den uavhengig av resultatet av den pågående sak, ville oversende saken til barneverntjenesten der mor tar opphold. Saken ble oversendt Æ kommune 06.06.00. Flertallet har også merket seg at B etter å ha gitt opp sykepleieryrket for noen år tilbake, har målbevisst utdannet seg mot revisor/regnskapsyrket og har eksamener i faget bak seg.

Etter en totalvurdering, som har som utgangspunkt Cs sterke ønske om å forbli boende fast hos moren, finner flertallet at psykiatrisk behandling i Vest-Agder, borte fra den daglige kontakt med moren, ikke kan anses for å innebære så klare fordeler, sammenlignet med behandling i Aust-Agder, at de oppveier ulempene ved en flytting fra det etablerte miljø i Æ.

Avgjørelsen har frembudt betydelig tvil. Flertallet finner at tvistemålslovens §180 annet ledd, jf. §172 annet ledd bør komme til anvendelse slik at hver av partene dekker sine egne omkostninger for begge retter. Når det gjelder utgifter til oppnevnt sakkyndig bør de, selv om det var B som begjærte sakkyndig oppnevnt, fordeles med en halvpart på hver part idet retten under alle omstendigheter ville ha oppnevnt en sakkyndig av hensyn til sakens opplysning, jf. tvistemålsloven §171.

Mindretallet, lagdommer Nordén, er kommet til samme resultat som herredsretten og kan på vesentlige punkter slutte seg til herredsrettens begrunnelse, som er styrket ved den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering for lagmannsretten.

Mindretallet deler flertallets alminnelige rettslige utgangspunkt, hvoretter avgjørelsen skal baseres på hvilken løsning som er best for barnet. Selv om C ennå ikke er fylt 12 år, er mindretallet også enig i at det må legges betydelig vekt på at hun har gitt uttrykk for et klart standpunkt om at hun ønsker å bli boende hos sin mor. Hun er også nært knyttet til sin mor, som har hatt omsorgen for henne i de fem år som er gått siden partene flyttet fra hverandre. Mindretallet ser der også slik at flyttingen til Æ har vært positiv for C. Bevisførselen etterlater et klart inntrykk av at hun er sosialt velfungerende og har funnet gode venninner i skole- og idrettsmiljø.

Det skal etter dette tungtveiende grunner til for å belutte at C skal flytte til sin far. Den eneste grunnen til at en slik løsning er aktuell, er de psykiske problemer C lider under, og som tilsier at hun har har et spesielt omsorgsbehov.

Det kan etter bevisførselen ikke være tvil om at C har alvorlige psykiske problemer som gir seg ytre uttrykk i symptomer som tvangshandlinger og ritualer, spesielt knyttet til hygiene, men også andre fenomener. Dette er grundig beskrevet i den sakkyndiges rapport, og er bekreftet ved øvrig bevisførsel. Fra den sakkyndiges rapport gjengis den sammenfattende vurdering på side 10-11:

«C fremstår idag som en intellektuelt sett godt begavet 11 1/2 år gammel pike. Den ytre kontaktfunksjon er i hovedsak god, den dypere kontaktevne avtegner seg som langt mer utydelig. Følelsesmessig avflating synes å gjøre seg gjeldende i tillegg til at man hos observanden registrerer en betydelig problematikk bestående i tvangshandlinger. Disse forhold til tross makter C å fungere i skolesituasjonen, ut fra klasselærers vurdering, som upåfallende.

Når ekteskapsproblematikk gjør seg gjeldende mellom foreldrene knyttes C sterkere til sin mor. Far blir sett på som den som bryter ut, den som ødelegger familien. Etterhvert oppdager søsteren D at mors angst for bakterier har blitt en realitet for C. C og mor sin virkelighet flyter sammen, men denne verden er ustabil, preget av provokasjoner, angst og irrasjonelle tvangshandlinger. Opp i det hele opplever C sin mor som oppofrende og snill. I barnets grunnleggende omsorgssituasjon synes således på denne tiden det ivaretagende aspekt å veves sammen med irrasjonelle og uforutsigbare forhold. Mentalhygienisk sett vurderes et slikt fenomen til å være sterkt belastende og betydelig nevroseskapende for et barn. For Cs del manifesterer problematikken seg på det synlige plan i form av tvangshandlinger, lignende symptomer som barnets mor sliter med. For andre barn i samme situasjon kunne den aktuelle symptomutforming gjerne ha vært skolefobi, angst, spisevegring og liknende. I det symptombilde som gjør seg gjeldende hos C spiller læring sannsynligvis en vesentlig rolle, genetiske faktorer kan heller ikke utelukkes som betydelige determinanter i denne sammenheng. Cs behandlingsbehov på det psykiske plan synes imidlertid mer vidtgående enn avlæring av tvangshandlinger.

Når så A gifter seg på nytt og får barn er det rimelig å anta at C opplever disse hendelsene som det endelige punktum for en drøm om at far og mor skal kunne gjenforenes i trygge forhold. A blir den skyldige, E beviset. C gir i dag uttrykk for stor tilfredshet ved å bo i Æ sammen med sin mor. Sistnevnte synes imidlertid fortsatt belastet av psykiske lidelser i slik grad at hverdagen både på det følelsesmessige og praktiske plan fremstår som ustabil. Datteren D beskriver i den senere tid forholdene i hjemmet som kaotiske. Psykiatrisk sykepleier Terje Alveberg peker på vesentlige problemer i Bs evne til å organisere hverdagens ulike gjøremål. På denne måte synes mor fortsatt å signalisere utrygghet midt i sin vennlighet og ivaretakelse av C. Opp mot dette tilstandsbildet tilbyr A sin datter stabile oppvekstvilkår i kjente omgivelser.

Selv om Cs tilknytning til sin mor synes å innebære en uheldig dimensjon er det et betydelig inngrep i barnets liv å skulle tvinge det bort fra den daglige omsorgs-situasjon det nå befinner seg i. Selv om en slik prosess ikke vil være fri for følelsesmessige omkostninger for barnet vil jeg likevel på skjønnsmessig grunnlag helle til den oppfatning at A bør forestå den daglige omsorg for datteren. Barnet kan imidlertid lett påta seg ansvar for uheldige forhold i Bs videre liv med derpå følgende utvikling av symptomer. Det synes vesentlig at C inngår i en dyperegående behandlingssituasjon.»

Den sakkyndige har i sin muntlige forklaring for lagmannsretten opprettholdt sin konklusjon etter å ha overvært forhandlingene. Han har gitt uttrykk for at det etter de opplysningene som er kommet frem, ville være grunnlag for å stille diagnosen tvangslidelse etter ICD-10-systemet. Det er imidlertid grunn til å tro at tvangslidelsen ikke er sterkt personlighetsforankret, men kan være uttrykk for en presset følelsesmessig situasjon, der C blant annet har tatt skilsmissen mellom foreldrene svært tungt. Prognosen ved adekvat behandling med eksponeringsterapi er god. Det er imidlertid av stor betydning at C raskt kommer under behanding for å unngå at hun skal utvikle mer manifeste og varige plager, som på sikt vil kunne bli sosialt invalidiserende.

Selv om det ikke er noe å utsette på Bs alminnelige omsorgsevne, er det betydelig risiko for at hun ikke vil kunne vareta det spesielle behov C vil ha i behandlingsfasen, hvor det er vesentlig at hun også i hjemmet møtes med en opptreden fra sine nære omsorgspersoner som er konsekvent i forhold til terapien, og som bidrar til avlæring av tvangspregede handlingsmønstre. Problemet, slik mindretallet ser det, er imidlertid at B har tilsvarende psykiske problemer, og at samspillet mellom mor og datter i det svært nære forholdet dem imellom må antas å ha bidratt til utviklingen av Cs problemer. Det er blant annet belyst ved forklaringene fra Cs to eldre søstre hvordan morens irrasjonelle forestillinger og ritualer knyttet til vasking og hygiene preget hverdagen og ble noe de måtte innrette seg etter. Selv om Bs tilstand har bedret seg det siste året, og hun har betydelig innsikt i problemene, knytter det seg betydelig usikkerhet til hennes muligheter for rehabilitering. Selv om innsikten og viljen er til stede, er det grunn til å frykte at hennes tvangslidelse er så alvorlig og forankret i hennes personlighet at det vil være vanskelig for henne å unngå en adferd som vil virke forsterkende, og ikke dempende, på Cs problemer, så som at hun må vaske seg ustanselig, og at badet er et farlig og urent sted, at man ikke må ta på skittent tøy osv. Bevisførselen etterlater et klart inntrykk av at Cs problemadferd forsterkes i samvær med og samspill med moren, og at hun stadig utvikler nye ritualer med krav om bestemt respons rettet mot moren. B har ikke vært i stand til å sette grenser for dette. Dette er emner som C rimeligvis ikke kan forventes å ha innsikt i, og som medfører at hennes ønske om bosted ikke kan tillegges avgjørende vekt i dette tilfelle.

Hos sin far og hans familie vil C etter mindretallets oppfatning få en mentalhygienisk sunnere og mer strukturert oppvekst. Det knytter seg ingen tvil til deres evne og vilje til å gi C god omsorg, og at de også vil kunne takle de spesielle utfordringene det vil medføre at C må flytte mot sitt ønske. C vil komme til kjente omgivelser, og vil gjenoppta kontakten med venner, skole og idrettsmiljø. Flyttingen vil innebære en belastning, men det er grunn til å tro at dette vil være et forbigående problem, og at C etter en overgangsperiode vil finne seg vel til rette. En sammenligning av det ytre oppvektsmiljøet med venner, nærhet til fritidsaktiviteter osv. i Æ og Y, faller nok ut til fordel for Æ, men dette er momenter av forholdsvis marginal betydning.

Mindretallet er enig i flertallets saksomkostningsavgjørelse, selv om den etter mindretallets standpunkt treffes med hjemmel i unntaket i tvistemålsloven §180 første ledd. Avgjørelsen har frembudt betydelig tvil, og ankemotparten har hatt fri sakførsel for lagmannsretten. Det foreligger særlige grunner til å frita B for å betale motpartens saksomkostninger. Mindretallet er også enig i at utgiftene til sakkyndig bør fordeles med en halvpart på hver part, idet retten, selv om sakkyndig først var begjært oppnevnt av B i ankeerklæringen, av eget tiltak ville oppnevnt sakkyndig av hensyn til sitt ansvar for sakens opplysning, jf. tvistemålsloven §171.

Domsslutning:

1. C, født *.*.1989, skal bo fast hos B.

2. A skal ha samværsrett med C annenhver weekend, annenhver jule- og nyttårshelg, annenhver påske, samt annenhver høst- og vinterferie, samt tre uker i sommerferien.

3. Herredsrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.

4. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke. Utgiftene til rettsoppnevnt sakkyndig etter særskilt fastsettelse bæres av partene med en halvpart hver.