LA-2001-1061
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-05-21 |
| Publisert: | LA-2001-01061 |
| Stikkord: | Barnevern |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Tønsberg byrett nr. 00-01348 A - Agder lagmannsrett nr. LA-2001-01061 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2002-00971. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Kildahl). Ankemotpart: Nøtterøy kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Tor Hafli). |
| Forfatter: | Lagdommer Inge Hobæk, formann. Ekstraord. lagdommer Erling Strand. Tingrettsdommer Jens Kristian Elstad. Meddommere 1, 2, 3, 4 |
| Lovhenvisninger: | Barnevernloven (1992) §4-19, §4-1, Tvistemålsloven (1915) §213, §482, Barneloven (1981) |
Saken gjelder overprøving av Fylkesnemndas vedtak om omfanget av samvær for Bs far.
Fylkesnemnda for sosiale saker i Buskerud og Vestfold fattet 15. september 2000 vedtak med slik slutning:
«1. Nøtterøy kommune overtar omsorgen for B, født *.*..99.
2. B plasseres i forsterket fosterhjem.
3. Mor gis rett til samvær med B åtte lørdager eller søndager i året. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samvær.
4. Far gis rett til samvær med B fire dager i året under tilsyn.»
Vedtaket ble av C bragt inn for Tønsberg byrett for så vidt angår vedtakets punkt 3. A bragte likeledes saken inn for Tønsberg byrett for så vidt angår vedtakets punkt 4. Tønsberg byrett avsa 23. mai 2001 dom i saken med slik domsslutning:
«1.C skal ha samvær med B, født *.*. 1999, 8 - åtte - ganger pr år. Hvert samvær skal være på 2 timer. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene.
2.A skal ha samvær med B, født *.*. 1999, 2 - to - ganger pr år. Hvert samvær skal være på 2 timer. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene.»
Saksforholdet og partenes anførsler for byretten samt byrettens begrunnelse for resultatet fremgår av dommen. Som sakkyndig for byretten var oppnevnt klinisk psykolog Kjell Johansen.
A har 31. mai 2001 anket dommen til Agder lagmannsrett. Nøtterøy kommune v/ ordføreren har tatt til motmæle ved tilsvar 28. juni 2001.
Ankeforhandling ble holdt i Tinghuset i Tønsberg 22., 23. og 24. april 2002. Lagmannsretten var satt med fire meddommere, hvorav 2 sakkyndige. A møtte med sin prosessfullmektig, advokat Jan Kildahl, og avga forklaring. Nøtterøy kommune møtte ved sin prosessfullmektig, kommuneadvokat Tor Hafli. Dessuten møtte vitnene teamleder i barneverntjenesten Ann Elisabeth Aubert og fosterhjemskonsulent Jorunn C. Ekeid, som fikk tillatelse til å overvære saken i sin helhet, jf. tvistemålsloven §213 annet ledd. Begge avga forklaring. Psykolog Kjell Johansen, som var oppnevnt sakkyndig for byretten, møtte og avga forklaring som vitne. Det ble for øvrig avhørt 8 vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
A har i det vesentlige gjort gjeldende:
Utgangspunktet er at B har rett til samvær med sin far også etter at omsorgsovertakelse har funnet sted. Retten skal ta stilling til omfanget av samværet under hensyn til barnets beste. Herunder må det ses hen til det biologiske prinsipp og minste inngreps prinsipp. Det skal således ikke foretas større inngrep enn nødvendig. Det er situasjonen i dag som er avgjørende, noe som får betydning her, idet både B og A har utviklet seg siden forrige avgjørelse.
Det må legges til grunn at det i alminnelighet må være i barnets interesse at foreldrene har kontakt med barnet, jf. Rt-1991-557. Det gjelder en presumsjon for at samvær er til det beste for barnet, og den rettslige argumentasjon må dreie seg om hvorvidt og hvorfor det er nødvendig å foreta begrensninger i dette. Enhver regulering må begrunnes, slik at det kan etterprøves. Det vises til Trude Haugli, Samværsrett i barnevernsaker, 2. utgave, kapitel 5 og 7.
Det gjøres gjeldende at verken As helsemessige situasjon eller Bs skade gir grunnlag for begrensninger i samværet. A er en omstendelig person, og mange vil kanske finne ham irriterende. Det må imidlertid legges til grunn at han ikke har slike psykiske problemer som diagnosen skulle tilsi, og at denne er feil, jf. også Rognstads forklaring. Det forhold at han lettere enn andre reagerer på fysiske belastninger kan være en årsak til at han er blitt feildiagnostisert. Under alle omstendigheter fungerer han bra i hverdagen. Han har fått ny og bedre bolig, har skaffet seg venner og jobb. Dette gjør at hans fysiske plager reduseres. Hva angår B, må det, dersom det skal være svært sjeldne samvær, legges til grunn at han er alvorlig skadet. Det gjøres gjeldende at det ikke er grunnlag for en slik påstand. Det er tvert imot forhold som tyder på at skaden er mindre alvorlig. Fysioterapeuten som undersøkte B mens familien bodde på X så ikke tegn til skade. Det ble først konstatert etter at han var kommet i beredskapshjem. Den raske forbedringen peker i samme retning.
Det er ikke fremkommet noe om at de samvær som har funnet sted har vært belastende for B. Beskrivelsen som er gitt i tilsynsfører Thiis' rapporter er svært negativ og uforståelig på bakgrunn av det som fremgikk av videoopptaket som ble vist i retten samt Sjögrens tolking av opptakene. Noe uro må man forvente etter samvær, jf. Haugli side 255. Det vanlige er at barn har større reaksjoner enn B. Det er heller ikke fremkommet noe om samarbeidsproblemer med fosterforeldrene, og A gir uttrykk for at B har det bra hos dem. Han ønsker å ha en relasjon til B og at gutten skal kjenne til ham. Det er vanskelig ved et svært begrenset samvær.
A overlater til rettens skjønn å fastsette omfanget av samværet. Det pekes imidlertid på at det finnes mye praksis på samvær to ganger i måneden. Et så begrenset samvær som to ganger i året er svært sjeldent i praksis.
Samværene bør finne sted uten tilsyn, idet dette ikke skaper gode samvær.
Det er lagt ned slik påstand:
«A gis rett til samvær med B fastsatt etter rettens skjønn. Samværene skal skje uten tilsyn.»
Nøtterøy kommune har i det vesentlige gjort gjeldende:
Det er ikke uenighet om at det skal være samvær mellom B og faren. Uenigheten gjelder omfanget av samværet. Ved avgjørelsen av spørsmålet må retten ta utgangspunkt i barnevernloven 4-19 og §4-1. Det er således ikke barnelovens regler som får anvendelse. Byretten har ut fra dette utgangspunkt kommet til en riktig konklusjon, og kommunen er også enig i byrettens begrunnelse.
Det må legges til grunn at B er en kontaktskadet gutt. Skaden har utviklet seg over tid og kom ikke etter 18. mai 2000, da hastevedtaket ble fattet. Barnevernet har vært bekymret for familien fra første gang de fikk kontakt med den. Det er ikke slik at man først ble bekymret da den psykiatriske diagnosen ble kjent. Den sakkyndige for byretten har også beskrevet B som en gutt med en klar kontaktskade, og det må på bakgrunn av vitneførselen for lagmannsretten legges til grunn at det fortsatt er langt igjen før man har reparert de skadene han er påført, dersom dette i det hele tatt er mulig. Han er en sårbar gutt og trenger derfor ro i fosterhjemmet med trygge og stabile omgivelser. Dette må få betydning for omfanget av samværet.
Fosterhjemsplasseringen må ses på som en langsiktig plassering, og B skal ha sin tilknytning til fosterforeldrene. Som også den sakkyndige har uttalt har B ingen utviklingspsykologiske behov for hyppig kontakt med faren. Siktemålet må være at han skal kjenne til faren. Det er således ikke sammenfallende interesser mellom far og barn.
Barneverntjenesten er ikke så opphengt i hvilken diagnose som settes på A, men mener at han har psykiske problemer. Rognstad ga uttrykk for at dersom det er en diagnose, er det antakelig personlighetsforstyrrelse. Det er ganske alvorlig. Den sakkyndige har uttalt at fars opptreden støtter en paranoid diagnose. Uansett opptrer A på en slik måte under samværene, at disse bør begrenses til noen få ganger i året. Han ser ikke guttens behov, og han styrer leken, slik at B til slutt resignerer. A tar ikke imot råd og veiledning, slik at det er lite endringspotensiale.
Endelig gjøres gjeldende at samværene bør skje under tilsyn. Det er dokumentert episoder under samværene som tilsier at dette er nødvendig. Fostermor må være til stede under samværene, men hun kan ikke pålegges tilsynsoppgaver.
Det er lagt ned slik påstand:
«Tønsberg byretts dom stadfestes.»
Lagmannsretten skal bemerke:
Retten skal i en barnevernsak som den nærværende prøve alle sider ved saken, også de skjønnsmessige, jf. tvistemålsloven §482, og denne prøving skal skje på grunnlag av forholdene på domstidspunktet. Lagmannsretten tar som byretten utgangspunkt i barnevernloven §4-1 og §4-19 og bygger på den lovforståelse som er kommet til uttrykk i avgjørelsen inntatt i Rt-1991-557, på side 562, og som er referert i byrettens dom. Byretten har innledningsvis under rettens bemerkninger en fyldig gjennomgang av relevant praksis, og lagmannsretten nøyer seg med å vise til denne.
Samværsretten praktiseres i dag i henhold til Fylkesnemndas vedtak med fire ganger i året. Hvert samvær er på to timer. Byretten fastsatte samværet til to ganger i året á to timers varighet. Lagmannsretten finner at samværet bør utvides i forhold til byrettens avgjørelse. Barn har i utgangspunktet en rett til å bli kjent med sine foreldre, og det kan vanskelig oppnås ved et samvær hvert halvår begrenset til to timer, jf. Rt-2001-14.
Psykolog Kjell G. Johansen, som var oppnevnt sakkyndig for byretten har i sin skriftlige rapport beskrevet B som en kontaktskadet gutt fordi foreldrene ikke har klart å samspille med ham og stimulere ham på en utviklingsfremmende måte. B har ifølge Johansen ikke noen spesiell tilknytning til noen av foreldrene, og det som er viktig fremover er at han får anledning til å bygge opp kontakten med fosterforeldrene og knytte seg til dem. I sin forklaring som vitne for lagmannsretten fastholdt han sin konklusjon om at det bør være et stabilt men sjeldent samvær, da B ikke har noe utviklingspsykologisk behov for kontakt med foreldrene. Hans råd var 2 samvær i året á to timers varighet med tilsyn.
Etter en helhetsvurdering av det som er kommet frem, legger lagmannsretten til grunn at B er et sårbart risikobarn, og at denne tilstanden vil vare i mange år fremover. Lagmannsretten bemerker imidlertid at den ikke har grunnlag for å fastslå hva som er forårsaket av selve omsorgen og av akuttplasseringen. Det legges etter dette til grunn at det dreier seg om en langsiktig plassering av B i fosterhjem, og omfanget av samværet må bestemmes ut fra denne forutsetning.
Den sakkyndige for byretten har lagt til grunn at A har en alvorlig psykiatrisk diagnose, paranoid schizofreni. Lagmannsretten tar ikke stilling til dette, idet den finner at det er As fungering i samværssituasjonen som må være avgjørende. På bakgrunn av det som er kommet frem, både fra hans egen forklaring og vitners forklaringer, legger lagmannsretten til grunn at A er en omstendelig og til tider mistenksom person. Det legges også til grunn at pressituasjoner påvirker hans fungering. Det bør derfor legges opp til samvær som legger minst mulig press på ham. Det er ikke fremkommet noe om at samværene med faren er til skade for B.
Lagmannsretten finner at samværene på nåværende tidspunkt bør utvides til fire ganger i året. Hvert samvær skal være på to timer. Lagmannsretten bemerker at dette er et minimumssamvær og forutsetter at det foretas en fortløpende evaluering og vurdering med henblikk på en utvidelse av samværene, dersom forholdene utvikler seg i riktig retning. Det bemerkes at forholdene på As side synes vesentlig bedret i den senere tid. Han har fått ny og bedre bolig, har fått venner og jobb. Han ga dessuten uttrykk for at han aksepterer at B skal være i fosterhjemmet og at han har det bra der. Det er heller ikke anført at B, med et enkelt unntak, viser negative reaksjoner på samvær.
Lagmannsretten er kommet til at barneverntjenesten skal ha anledning til å føre tilsyn under samværene. Fostermor, som er tilstede under samværene, kan ikke pålegges denne oppgave. Som nevnt ovenfor er det viktig at det legges opp til samværssituasjoner som legger minst mulig press på far. Lagmannsretten har merket seg to rapporter fra tilsynsfører Thiis, som har en svært negativ beskrivelse av As måte å opptre på under samværene samt en vurdering av hvilket utbytte B kan ha av samvær med faren. Disse rapportene er i samsvar med reglene sendt til A. Det er viktig at tilsynsrapporter mest mulig nøkternt beskriver de faktiske forhold ved samvær. Beskrivelsene og vurderingene i Thiis sine rapporter synes å være preget av en unødvendig negativ holdning til guttens far. De er derfor lite egnet til å medvirke til en god stemning under samværene. Det bemerkes også at rapportenes innhold ikke synes å være i overensstemmelse med det som ellers er kommet frem om disse samværene. Barneverntjenesten bør derfor finne en annen person til å føre tilsyn under samværene med far.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
A skal ha samvær med B, født *.*. 1999, 4 - fire - ganger pr. år. Hvert samvær skal være på 2 - to - timer. Barneverntjenesten gis anledning til å føre tilsyn under samværene.