LA-2001-1311
| Instans: | Agder lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-22 |
| Publisert: | LA-2001-01311 |
| Stikkord: | Odel |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sand herredsrett Nr.: 00-00504 A - Agder lagmannsrett LA-2001-01311 A. |
| Parter: | Ankende part: Alf Flørenes (Prosessfullmektig: Advokat Ove Chr. Lyngholt). Ankemotpart: Liv Flørenes (Prosessfullmektig: Advokat Helge Wigemyr). |
| Forfatter: | Lagdommer Nils Simonsen, formann. Lagdommer Arne Christiansen. Lagdommer Erland Henrichsen |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1974) §1, §23, Tvistemålsloven (1915) §180, §2, §34, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om odelsløsning, nærmere bestemt om vedkommende eiendom fyller vilkårene i odelsloven §1 jf §23.
Alf Flørenes v/prosessfullmektig advokat Ove Chr. Lyngholt reiste ved stevning av 22. november 2000 til Sand herredsrett krav om odelsløsning av eiendommen gnr. 37 bnr. 8 i Lillesand til åsetetakst. Kravet er rettet mot moren, Liv Flørenes, som sitter i uskiftebo etter avdød ektefelle Odd Kurt Flørenes. Odd Kurt Flørenes overtok eiendommen på odel i 1987.
Liv Flørenes v/prosessfullmektig advokat Helge Wigemyr tok til motmæle.
Herredsretten, som var satt med jord- og skogbrukskyndige meddommere, avsa dom 18. juni 2001. Liv Flørenes ble frifunnet og tilkjent saksomkostninger.
Alf Flørenes har anket dommen til Agder lagmannsrett. Anken retter seg mot herredsrettens bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Liv Flørenes tok til motmæle.
Ankeforhandling ble holdt i Lillesand 19. februar 2002. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble hørt partsforklaringer, fire vitner, hvorav tre sakkyndige, holdt åstedsbefaring og lagt frem slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Om sakens bakgrunn, herunder beskrivelse av eiendommen vises til herredsrettens dom og lagmannsrettens merknader i det følgende.
Eiendommens jordbruksareal er målt opp på nytt, og det er lagt frem to nye sakkyndige uttalelser. Saken står ellers i det vesentlige i samme faktiske og rettslige stilling som for lagmannsretten.
Eiendommen ligger på Flørenes-halvøya, omlag 4,5 km fra sentrum i Lillesand.
Planimetermåling utført av Agder-Telemark Planselskap AS viser at eiendommen har 20 dekar dyrkbar mark, fordelt på fem ulike teiger. Herav er 15 dekar beskrevet som god «maskinjord». Total skogareal er, i følge oversikt utarbeidet av Agder Skogeigarlag, 218 dekar, hvorav 189 dekar produktiv skog og 29 dekar skrapskog, fjell og veier, alt fordelt på fem ulike teiger. En nabo benytter «maskinjorden» vederlagsfritt til korndyrking. For øvrig har det ikke vært landbruksdrift på eiendommen siden 1954. Bygningsmassen består av bolig og driftsbygning inneholdende garasje, fjøs, høyloft og div. oppbevaringsrom. Begge er gamle.
Det er enighet om at eiendommen tilfredsstiller arealkravene i odelsloven §2, både før og etter lovendringen iverksatt 1. september 2001. Det er heller ikke tvilsomt at Alf Flørnes har løsningsrett dersom vilkåret «kan nyttast til landbruksdrift» i odelsloven §1 foreligger, og som er det eneste spørsmålet lagmannsretten må ta stilling til.
I arealdelen i kommuneplanen for 1999 til 2009 er eiendommen avsatt til LNF-område, med unntak av skogteig 2, som er planlagt til utbygging. Det foreligger ikke reguleringsplan for området.
Partenes anførsler for lagmannsretten er i hovedsak de samme som for herredsretten. Ut over en henvisning til anførslene slik de er gjengitt i herredsrettens dom er det derfor her tilstrekkelig med en kortfattet oppsummering.
Ankende part, Alf Flørenes' anførsler kan sammenfattes slik:
Eiendommen fyller med god margin arealkravene i odelsloven §2. Av Døvikdommen, Rt-2000-1634, følger da eiendommen vil fylle kriteriet i odelsloven §1,"kan nyttast landbruksdrift», med mindre det foreligger spesielle grunner. I denne saken finnes ikke det. Det er uten betydning at det ikke har vært drevet landbruksdrift i egen regi på eiendommen siden midten av 1950-tallet. Avgjørende er mulighetene for å drive slik virksomhet, ikke situasjonen i dag. Ved at arealkravene er oppfylt vil det og være uten betydning at eiendommen er relativt liten. At den ligger i et område som også er et attraktivt bo-område fratar ikke eiendommen dens karakter av landbrukseiendom.
Høyesterett har ikke vurdert eiendommer som denne, dvs. beliggende i kystnære områder, i odelsrettslig sammenheng. Foreliggende høyesterettspraksis omfatter i det vesentlige fjelleiendommer og gir liten veiledning i denne saken.
Herredsretten har lagt til grunn at kravet i odelsloven §1 bare er oppfylt dersom en «fornuftig kjøper» vil erverve eiendommen med sikte på landbruksdrift som den «motiverende faktor». Dette er feil rettsanvendelse. Kravet om at landbruksdrift må kunne «gi et betydelig tilskudd til en families underhold» fremkommer i forarbeidene bare som ledd i drøftelsen av hvilke arealkrav som bør oppstilles etter odelsloven §2, og knytter seg ikke til vilkåret i §1 om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift, ref. «Botsvanndommen» Rt-2000-1276. Herredsretten har også feilaktig bygget på at eiendommen ikke kvalifiserer til arealtilskudd. Videre er det feil når herredsretten antar det vil kreve store investeringer å oppruste driftsbygningen til f.eks et egnet sauefjøs. Kostnadene ved modernisering av bolighuset skal ikke trekkes inn, ref. «Store Døvik-dommen», Rt-2000-1634. Herredsrettens kalkyle over årlig avkastning av landbruksdrift på eiendommen, kr 5.000, er for lav. Beregninger utarbeidet av de sakkyndig vitner Magne Risdal og Trygve Birkeland viser et inntektspotensiale/dekningsbidrag på rundt kr 25.000, hvilket må være tilstrekkelig, ref. «Gisløys-dommen», Høyesteretts dom av 24. januar 2002.
Alf Flørenes har lagt ned slik påstand:
«1 Liv Flørenes dømmes til å utstede skjøte på gnr. 38 bnr. 8 i Lillesand til Alf Flørenes mot vederlag fastsatt etter åsetestakst.
2 Alf Flørenes tilkjennes saksomkostninger for begge instanser.»
Ankemotparten, Liv Flørenes, hevder at herredsrettens dom er korrekt i resultat og begrunnelse og har ellers sammenfatningsvis anført:
Det bestrides ikke at eiendommen tidligere fylte kravene til odlingsjord, men utviklingen har vært slik at dette ikke lenger er tilfellet, jf odelsloven §23. Av i alt 9 opprinnelige eiendommer på Flørenes-halvøya er i dag kun ett i aktiv bruk. Flørenes-halvøya har tapt sin landbrukskarakter og etter hvert utviklet seg til bolig- og rekreasjonsområde.
Avgjørende for vurderingen etter odelsloven §1 er om det er påregnelig om noen fornuftig kjøper vil erverve eiendommen med sikte på landbruksdrift og om driften i tilfellet vil gi et tilskudd av betydning for familiens underhold. Dette er senest fastslått i «Gisløys-dommen». Eiendommen ligger i et område med generelt gode sysselsettingsmuligheter. Inntektspotensiale ved landbruksdrift er så lite at ingen kjøper vil erverve eiendommen med sikte på slik utnyttelse. Uansett vil landbruksdrift ikke kunne gi økonomisk tilskudd av betydning for en families underhold. Herredsretten har anslått at landbruksdrift vil kunne gi en netto avkastning i størrelsesorden ca kr 5.000. «Gisløys-dommen» viser at dette ligger langt under kravet i odelsloven §1. I herredsretten deltok to sakkyndige meddommere, og det er særlig grunn til å ha tillit til kalkulasjonene den har bygget på. Beregningene utarbeidet av Risdal og Birkeland er urealistiske. Risdal bygger bl.a på for høye tømmerpriser. Innvendingene mot Birkelands beregninger er at de legger til grunn et urealistisk driftskonsept, sauehold, og at det ikke er tatt hensyn til betydelige investeringskostnader som i så fall blir nødvendige, bl.a opprustning av driftsbygningen. Legislative hensyn bak bestemmelsen i odelsloven §34 gjør at det bør stilles strengere krav til inntektspotensialet i dette tilfellet enn der denne bestemmelsen ikke kommer til anvendelse.
Avkastningen vil ikke kunne overstige «bunnfradraget» på kr 6.000, slik at herredsrettens antakelse av at eiendommen ikke vil berettige til arealtilskudd er korrekt.
Eiendommen er meget verdifull og attraktiv som boligeiendom, og det er som sådan den har verdi.
Liv Flørenes har lagt ned slik påstand:
«1 Herredsrettens dom stadfestes.
2 Liv Flørenes tilkjennes saksomkostninger.»
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og skal bemerke:
Eiendommen tilfredsstiller odelslovens arealkrav, og det er heller ikke tvilsomt at eiendommen tidligere kunne «nyttast til landbruksdrift». Spørsmålet lagmannsretten skal ta stilling til er om vilkårene ikke lenger er oppfylt på grunn av «skifte av tilhøva», jf odelsloven §23. Selv om odelsloven §23 uttrykkelig bare viser til §2, er det etter rettspraksis på det rene at også vilkårene etter §1 fortsatt må foreligge.
Som fastsatt bl.a i «Gisløys-dommen» kan det ikke uten videre stilles opp en forutsetning om at enhver eiendom som fyller arealkravene etter odelsloven §2 også tilfredsstiller kravene til landbruksdrift etter lovens §1. Når det gjelder det nærmere innholdet i odelsloven §1 fremgår bl.a av uttalelser i «Vesterøya-dommen», Rt-1998-450 at kravet om at eiendommen må kunne nyttes til landbruksdrift innebærer at det er vilkårene for landbruksdrift på eiendommen - og ikke den aktuelle bruken - som er avgjørende. Landbruk trenger ikke være den eneste tenkelige utnyttingsmåten, men det må være en påregnelig driftsmåte. Det er ikke et vilkår at eiendommen kan være familiens eneste næringsgrunnlag, men det må kunne gi et tilskudd av betydning til familiens underhold. Problemstillingen er om det, ut fra de rådende forhold eller sett i et lengre perspektiv, kan fremstå som realistisk at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen til landbruksdrift med sikte på økonomisk vederlag for arbeidsinnsatsen. Økonomiske betraktninger vil således inngå som moment i vurderingen, men det er intet vilkår at den skal kunne drives som selvstendig enhet. Av sentral betydning er eiendommens naturgitte og økonomiske muligheter for landbruksdrift. Andre momenter er den aktuelle bruken av eiendommen,
Flørenes-halvøya er åpenbart ikke lenger et typisk landbruksområde. Av opprinnelig ni landbrukseiendommer drives i dag landbruk på ett. For øvrig opphørte landbruksdriften for til dels lang tid siden. Disse eiendommer drives heller ikke som «støttebruk». Som følge av utviklingen har området skiftet karakter til bolig- og rekreasjonsarealer. Nærheten til Lillesand sentrum og svært attraktive strand- og kystområder har bidratt sterkt til det. For en kjøper av eiendommen vil dens kvaliteter til bo- og rekreasjonsformål være avgjørende. I den grad noen måtte ønske å erverve eiendommen til virksomhet med sikte på økonomisk vinning vil motivet være dens utbyggingspotensiale, til bolig- og/eller rekreasjonsformål, ikke landbruksdrift. Man kan si at tiden har løpt fra eiendommen til landbruksformål.
Som nevnt antar lagmannsretten at eiendommens inntektspotensiale i landbruksvirksomhet ikke vil være motiverende for en eventuell kjøper. I den utstrekning man her overhodet kan tale om inntektspotensiale ved landbruksdrift vil det være til utnyttelse av skog og innmark. Som nevnt opphørte skogsdrift og utnyttelse av innmarken i egen regi på midten av 1950-tallet. Skogen har derfor et betydelig innslag av gammelt, hogstmodent virke. Selv om mye kan drives ut ved å engasjere «skogsentreprenør», og derfor ikke betinger anskaffelse av egne maskiner og utstyr er netto inntektspotensialet etter lagmannsrettens syn minimalt. Herredsretten, som var satt med sakkyndige meddommere, har anslått det til omlag kr 2.500 - 3.000 pr. år, en vurdering lagmannsretten deler. Lagmannsretten er således enig med Liv Flørenes i at beregningen fremlagt av økonomisk rådgiver Trygve Birkeland, som anslår dekningsbidrag ved skogsdrift til omlag kr 25.000 ikke gir noe realistisk bilde av intektspotensialet.
Utnyttelse i egen regi av innmarksarealet vil, uansett hvilken driftsform man baserer seg på, kreve betydelige investeringer i form av maskiner, utstyr og opprusting av driftsbygning. Skal det drives med husdyr (sau) må driftsbygningen moderniseres, bl.a må legges inn vann og nye elektrisk innstallasjoner. Driftsbygningen er i det hele uhensiktsmessig for driftsformer som er aktuelle på en landbrukseiendom i dag. Dens plassering på eiendommen og bygningsmessige tilstand gjør den vanskelig tilgjengelig med større maskiner. Det dyrkbare arealet lite og til dels uhensiktsmessig arrondert. Regningssvarende drift i egen regi fremstår derfor også av disse grunner urealistiske. Herredsretten har anslått netto inntektspotensiale til kr 2.000, en vurdering lagmannsretten deler. Ved en avkastning i denne størrelsesorden gjør «bunnfradraget» på kr 6.000 at det ikke utbetales arealtilskudd.
Lagmannsretten er etter dette enig med herredsretten i at eiendommens årlige avkastning ved landbruksdrift ikke vil overstige omlag kr 5.000. Hensett til at eiendommen ligger i et område med god tilgang på sysselsetting er dette åpenbart for lite til at en fornuftig kjøper vil erverve eiendommen med sikte på landbruk. Noe tilskudd av betydning til en families underhold kan det heller ikke være tale om.
For øvrig viser lagmannsretten til herredsrettens begrunnelse som den i det vesentlige slutter seg til.
Herredsrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten også er enig i herredsrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har vært forgjeves. Alf Flørenes bør, overensstemmende med hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd erstatte Liv Flørenes' saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Wigemyr har lagt frem omkostningsoppgave, hvoretter han krever saksomkostninger med kr 45.200. Herav er kr 25.000 salær, resten utgifter og merverdiavgift. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn for utmålingen av saksomkostningene.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Alf Flørenes betaler innen to -2- uker fra dommens forkynnelse 45.200 -førtifemtusentohundre- kroner til Liv Flørenes i saksomkostninger for lagmannsretten. Ved forsinket betaling påløper renter etter forsinkelsesrenteloven §3, første ledd, pt. 12 % p.a. fra forfall til betaling skjer.