LA-2001-309
| Instans: | Agder lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-05-03 |
| Publisert: | LA-2001-00309 |
| Stikkord: | Strafferett, Ransforsøk |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kristiansand byrett Nr.: 00-1940 og 00-1996 Agder lagmannsrett LA-2001-00309. |
| Parter: | Ankende part: 1, A (Advokat Siv Torunn Skagestad). 2. B (Advokat Odd K. Einstabland). Ankemotpart: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Politiinspektør Stina, Sveier Nielsen). |
| Forfatter: | Lagdommer Karl-Einar Knudsen, formann. Ekstraord. lagdommer Håkon Børresen. Herredsrettsdommer Stig Viken |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §267, §268, §49, §326, §51, §55, Straffeprosessloven (1981) §321, §325, §437 |
A, født *.*. 1983, og B, født *.*. 1983, ble av Statsadvokaten i Agder den 1. september 2000 tiltalt for overtredelse av straffeloven §267, jf. §268 første ledd jf. §49 - forsøk på ran.
Ved Kristiansand byretts dom av 13. desember 2000 ble begge de tiltalte funnet skyldig etter tiltalene og dømt til en straff av fengsel i 8 måneder hvorav 5 måneder ble gjort betinget med 2 års prøvetid under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. Til fradrag i straffen kom for dem begge 2 dager for utholdt varetekt.
Videre ble de begge dømt til, solidarisk, å betale kr 1.600 i erstatning og kr 15.000 i oppreisning til C. C var den person som ble utsatt for ransforsøket.
Både A, med advokat Siv Jorunn Skagestad som forsvarer, og B med advokat Odd Einstabland som forsvarer, påanket byrettens dom til Agder lagmannsrett. Begge ankene gjaldt prinsipalt bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 15. februar 2001 ble de prinsipale anker nektet fremmet mens de subsidiære anker ble henvist til ankeforhandling, jf. straffeprosessloven §325 og §321 annet ledd første punktum.
Ankeforhandling ble holdt i Kristiansand Tinghus, Rettssal 5, den 3. mai 2001. A og B møtte sammen med sine forsvarere og med verger og de forklarte seg. Det ble avhørt 2 vitner og for øvrig foretatt slik dokumentasjon som fremgår av rettsboken.
Begge forsvarerne anfører at byretten har utmålt en for streng straff. De domfelte skal ha utmålt en straff for forsøk på simpelt ran begått da begge var under 17 år. Straffeloven §51 og §55 kommer til anvendelse. Det er i byrettens dom ikke tatt tilstrekkelig hensyn til at det her er snakk om forsøk og ikke fullbyrdet forbrytelse, heller ikke til de domfeltes alder, til de rehabiliteringhensyn som gjør seg gjeldende og til de domfeltes endrede livsførsel. Det foreligger en isolert lovovertredelse, de domfelte er ikke straffedømt eller bøtelagt verken før eller etter handlingen, bortsett fra at A i mars 1999 ble bøtelagt for overtredelse av straffeloven §326 nr. 2. Prinsipalt anføres at straffen burde vært gjort betinget i sin helhet og det er herunder blant annet vist til dommer inntatt i Rt-1987-640 og RG-1996-1105. Subsidiært gjøres gjeldende at det burde vært idømt samfunnstjeneste, jf blant annet avgjørelser inntatt i Rt-1993-328, Rt-1991-880, Rt-1990-993 og Høyesteretts kjennelse av 26.01.2001 ( HR-2000-01297) Almenpreventive hensyn taler ikke avgjørende mot at straffen i sin helhet gjøres betinger, subsidiært at det avsis dom for samfunnstjeneste.
Advokat Skagestad la på vegne av A ned slik påstand:
«A må bli å anse på mildeste måte».
Advokat Einstabland la på vegne av B ned slik påstand:
«B må bli å anse på mildeste måte».
Aktor, politiadvokat Stina Sveier Nielsen anførte at det i saken ikke er rom verken for betinget dom eller for dom på samfunnstjeneste. De almenpreventive hensyn gjør seg sterkt gjeldende blant annet på bakgrunn av den straffbare handlings art og konsekvenser. Det ble blant annet vist til dommer inntatt i Rt-1994-460, Rt-1993-1360, Rt-1995-1345 og Rt-2000-1852.
Det ble lagt ned slik påstand:
«Ankene forkastes.»
Om saksforholdet og de domfeltes personlige forhold vises det til byrettens dom for så vidt dette ikke er omtalt nedenfor..
Lagmannsretten er kommet til at ankene må forkastes og skal bemerke:
De domfelte er funnet straffeskyldig for den 8. mars 2000 ca kl 21.45 ved bussbua i - - -vei i - - -, å ha angrepet bussjåfør C og slått ham gjentatte ganger på kroppen med en kjepp og med knyttet hånd i den hensikt å ta fra C bussvesken som inneholdt ca kr 4.500 i kontanter. Forbrytelsen ble ikke fullbyrdet.
Lagmannsretten legger til grunn at det foreligger et vel planlagt ransforsøk. Allerede dagen før hadde de domfelte snakket om å begå et ran, da mot en drosjesjåfør. Den aktuelle dagen bestemte de seg så for å rane en bussjåfør. De forberedte seg ved å utstyre seg med luer og skjerf til maskering og de tok med seg en krokkertkølle, vel 50 cm lang og med diameter ca 2 cm. Fotografi av køllen ble fremlagt for lagmannsretten. De bestemte seg for å gjennomføre sitt forehavende ved en pausebod for bussjåførene og de tok oppstilling der og ventet i ca 2 timer til trafikken hadde stilnet av før de slo til. De hadde da utstyrt seg med nok et slagredskap i form av en kjepp/pinne som de fant på stedet.
Da bussjåfør C kom ut av pauseboden ved 21.30 tiden, gikk A og B maskert med luer og skjerf, mot C. A gikk med krokkertkøllen hevet. C ble skremt og forsøkte å komme unna, men da han ble forfulgt og forsto at gjerningsmennene ville innhente ham, bestemte han seg for å forsvare seg og stanset derfor opp. Det oppsto da et slagsmål mellom A og C. I byrettens dom heter det:
«A mistet herunder stokken, men slo C flere ganger i kroppen. B løp noe vekk, men da A ropte at B måtte komme og slå bussjåføren, returnerte B og slo C flere ganger med med en pinne/stokk i ryggen.»
Under slagsmålet ble luen revet av A. C gjenkjente da A og ga uttrykk for det og A sa da at han ga seg. B løp fra stedet og også A løp fra stedet da C varslet politiet via mobiltelefon.
Fotografier som ble tatt av C den 11. mars 2000 viser flere og til dels kraftige blåmerker og bloduttredelser på rygg, ved skulderpartiet, ved nyre- og i brystregionen og på høyre overarm. I sin vitneforklaring for lagmannsretten opplyste C at han har fått revet av et muskelfeste i høyre overarm med den følge at han har fått nedsatt følighet i denne. C forklarte at han opplevde hendelsen som dramatisk og skremmende. Han har tidvis søvnproblemer og tanken på det som skjedde kommer stadig igjen. Han har blitt mer redd og er engstelig for at han skal bli utsatt for tilsvarende påny. Lagmannsretten legger til grunn Cs forklaring om hvilke skader og plager han ble og er blitt påført. Dette inngår i lagmannsrettens grunnlaget ved vurderingen av hvilken straff A og B bør idømmes.
A og B er funnet skyldig i forsøk på simpelt ran. Etter straffeloven §51 skal det reageres med en mildere straff ved forsøk enn ved en fullbyrdet forbrytelse og dette har lagmannsretten tatt hensyn til ved sin avgjørelse. Det bemerkes imidlertid at grunnen til at de domfelte ga opp sitt forehavende etter byrettens beskrivelse klart synes å være den motstand C ydet og det forhold at C gjenkjente A. Det skjedde også først etter den beskrevne voldsanvendelsen overfor C. Domfellelsen gjelder forsøk på simpelt ran. Etter byrettens beskrivelse av handlingen og de konskvenser denne fikk for C, foreligger det imidlertid grove elementer ved denne som får betydning for lagmannsrettens avgjørelse.
Etter lagmannsrettens syn gjør de almenpreventive hensyn seg sterkt gjeldende i denne type saker og i saker der handlingen er utført på den måte og med slike konsekvenser som i saken her. Ransforsøket skjedde overfor en bussjåfør som var alene, det skjedde etter mørkets frembrudd, gjerningsmennene var maskert og det skjedde på en skremmende og voldsom måte. Sjåføren var uten sikringmidler i form av alarm eller annet, og han fremsto derfor som et særlig sårbart og usikret offer for handlingen. Det er viktig at denne gruppe potensielle offere gis en effektiv beskyttelse ved den reaksjonsmåte slike handlinger blir møtt med av domstolene. Dette gjelder også fordi det har vært en utvikling der nettopp de mer sårbare og ubeskyttede potensielle offere hyppigere blir mer utsatt for denne type handlinger.
Både almepreventive hensyn og handlingens art og konsekvenser tilsier derfor at det i samsvar med rettspraksis reageres strengt og bestemt på denne type handlinger og at det reageres med en ubetinget fengselsstraff av en ikke ubetydelig lengde.
Spørsmålet er om det i saken her foreligger slike særlige forhold eller omstendigheter at dette, i samsvar med rettspraksis, kan forsvare en ren betinget fengselsstraff eller dom på samfunnstjeneste. Lagmannsretten har kommet til at det verken for A eller B foreligger særlige forhold eller omstendighet med slik vekt at det kan forsvare en annen reaksjon enn ubetinget fengsel. De avgjørelser som forsvarerne har vist til finnes ikke avgjørende.
Lagmannsretten er enig i at det foreligger forhold som trekker i retning av en annen reaksjon enn ubetinget fengselsstraff. Dette gjelder for det første de domfeltes lave alder på gjerningstidspunktet, ca 16 år og 10 måneder og ca 16 1/2 år, jf straffeloven §55 som lagmannsretten har tatt hensyn til. For det annet gjelder det den positive endring i de domfeltes livsførsel og holdninger som de begge kan vise til i tiden etter ransforsøket. Det synes for dem begge å foreligge en form for resosialisering eller rehabilitering sammenlignet med situasjonen i tiden før og på tiden for ransforsøket. Da handlingen fant sted synes de begge å ha vært på «drift», blant annet ved manglende eller sviktende oppfølgning av skolegang. De går nå begge på videregående skole og det er registrert en positiv utvikling i deres oppfølgning av og interesse for skolegangen. Begge synes å ha ønsker og planer for fortsatt utdannelse og yrkesvalg. A har brudt med sin tidligere omgangskrets og B synes å ha endret sin holdning og forhold til tidligere miljø. Lagmannsretten finner imidlertid at disse forhold ikke har tilstrekkelig vekt til å slå igjennom overfor de almenpreventive hensyn som gjør seg gjeldende,- handligens art og konsekvenser tatt i betraktning. Forholdene er imidlertid tillagt avgjørende vekt når lagmannsretten, som byretten, finner å kunne gjøre en del av straffen betinget.
Lagmannsretten finner, som byretten at straffen, både for A og B, passende kan settes til en straff av fengsel i 8 måneder hvorav 5 måneder gjøres betinget med en prøvetid på 2 år under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet. De domfelte ga for byretten uttrykk for at de hadde en lik rolle under planleggingen og gjennomføringen av ransforsøket. Dette ble også bekreftet under bevisførselen for lagmannsretten. Lagmannsretten finner derfor ikke grunnlag for å bedømme dem forskjellig ved straffutmålingen. For så vidt gjelder de straffeskjerpende og formildende omstendigheter ved utmålingen av straffen viser lagmannsretten til det som er anført i byrettens dom og som lagmannsretten sier seg enig i.
Lagmannsretten kan, etter en samlet vurdering, ikke se at det er hensiktsmessig eller nødvendig å fastsette særlige vilkår for den betingede del av dommen i tillegg til vilkåret om 2 års prøvetid og at de domfelte blir stående under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet i prøvetiden.
Ankene blir etter dette å forkaste.
Saksomkostninger er ikke påstått. Både A og B er skoleelever og er uten faste inntekter når det ses bort fra mindre beløp som tjenes tidvis i fritiden. Under hensyntagen til deres økonomiske situasjon finner lagmannsretten saksomkostninger ikke bør idømmes, jf. straffeprosessloven §437 tredje ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Ankene fokastes.