LB-1993-2953

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-02-19
Publisert:	LB-1993-02953
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett - Borgarting lagmannsrett LB-1993-02953 A, LB-1993-02954 A.
Parter:	Ankende part: Ansvar AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud, Oslo). Motpart: A (Prosessfullmektig: Advokat Hjalmar Selmer, Kristiansand). LB-1993-02954 A: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Hjalmar Selmer, Kristiansand). Motpart: Ansvar AS (Prosessfullmektig: Advokat Helge Rivrud).
Forfatter:	Lagdommer Iver Huitfeldt formann. Lagdommer Trygve Schiøll. Justitiarius Bjørn Vesterdal
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §9-1, Tvistemålsloven (1915) §174, §180

Dom:

Saken gjelder krav på erstatning etter bilulykke i mars 1983.

A ble skadet i en bilulykke i mars 1983. Skadevolderens bil var forsikret hos Ansvar Varde (nå Ansvar AS). I begynnelsen av 1984 fremmet hun krav overfor forsikringsselskapet, og i september 1985 ble det enighet om en erstatningsutbetaling på kr 50.000. Ved brev av 30. juni 1987 tok hun gjennom advokat opp spørsmålet med selskapet om ytterligere erstatning. Enighet ble ikke oppnådd.

Den 21. februar 1989 fikk hun melding fra folketrygden om at hun var tilstått 100% uførepensjon med virkning fra 1. desember 1986, som var tre måneder før kravet ble ansett fremsatt. Hun har nå også hjelpestønad og grunnstønad.

Den 5. juni 1991 tok hun ut stevning ved Oslo byrett og krevde kr 1.5 mill i erstatning for lidt og fremtidig inntektstap, ménerstatning og erstatning for påløpte og fremtidige utgifter.

Oslo byrett avsa 25. juni 1993 dom med slik domsslutning:

1. Ansvar A/S, ved styrets formann, dømmes til å betale A erstatning for lidt inntektstap med kr 200.000,-.

2. Ansvar A/S, ved styrets formann, dømmes til å betale A erstatning for tap i fremtidig erverv med kr 300.000,-.

3. Ansvar A/S, ved styrets formann, dømmes til å betale A ménerstatning med kr 87.000,-.

4. Ansvar A/S, ved styrets formann, dømmes til å betale i saksomkostninger til A kr 71.458,-.

5. Utgifter med kr 22.237,50 til overlege Magnus Robberstad påhviler Ansvar A/S, ved styrets formann.

6. Beløpene under pkt. 1 - 4 forfaller til betaling 14 dager etter at dommen er forkynt.

Dommen er i rett tid påanket av Ansvar AS. A har motanket. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo 5., 6. og 7. desember 1995. A møtte med sin prosessfullmektig. Ansvar AS møtte ved sin prosessfullmektig. Det ble avhørt to sakkyndige og tre sakkyndige vitner. Dokumentasjonen for øvrig fremgår av rettsboken.

Ansvar AS la ned slik påstand:

1. Prinsipalt:

Ansvar A/S ved styrets formann frifinnes.

2. Subsidiært:

Ansvar A/S ved styrets formann frifinnes mot å betale en erstatning til A etter rettens skjønn, dog begrenset oppad til kr 400.000.

3. A ilegges sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett.

A la ned slik påstand:

1. A tilkjennes erstatning hos forsikringsselskapet Ansvar A/S etter lagmannsrettens skjønn med et beløp som begrenses oppad til kr 1.500.000,-.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett hos forsikringsselskapet Ansvar A/S.

Saksforholdet for øvrig fremgår av byrettens dom, og det som sies nedenfor.

Ansvar AS har i hovedsak gjort gjeldende:

Tidligere anførsel om at det ble gitt fullt og endelig oppgjør i 1985, frafalles.

Da stevningen ble tatt ut 5. juni 1991 var kravet foreldet etter foreldelsesloven §9-1. Fristen begynte å løpe før juni 1988. Etter innleggelse på Rikshospitalet fra 26. november til 11. desember 1987, ble det 2. februar 1988 skrevet en epikrise som ble sendt til hennes behandlende lege. Røntgenbilder viste da for første gang endringer, og hun fikk diagnosen Cervicobrachialgi, det vil si nakke- og ryggplager. Senere undersøkelser viser de samme funn. Man må gå ut fra at hun ble kjent med legeerklæringen kort tid etter at den kom til hennes leger, og fristen begynte da å løpe. Det kan ikke være avgjørende at epikrisen fra Rikshospitalet konkluderte med en mulig operativ behandling. Den 8. juni 1988 ble det på det daværende tidspunkt ikke funnet indikasjoner for operasjon, det kan fremdeles være aktuelt. Om foreldelse er det vist til Rt-1977-1092, Rt-1992-603, RG-1992-765 og Nygard, Skade og ansvar 414.

Hvis kravet ikke er foreldet gjelder uenigheten erstatningsberegningen, idet ansvarsgrunnlag ikke bestrides.

Ménerstatning skal i så fall svares ut fra et medisinsk mén på 30%. Hvis dette tall legges til grunn er det ikke noen uenighet mellom partene om selve utregningen, og med dagens grunnbeløp vil erstatningen ligge på ca kr 100.000.

Lidt og fremtidig tap i form av utgifter er det ikke grunnlag for å erstatte. Til tross for at det ikke ble gitt erstatning for dette i byretten, er det først under hennes partsforklaring gitt en oversikt over hvilke utgifter det dreier seg om. Dokumentasjon mangler. Det som kan godtas er medisiner med kr 3000, utgifter til tungt hjemmearbeid med kr 2000, ekstrautgifter til transport med kr 1000 og halskrage etc med kr 1000. Det blir samlet pr. år kr 7000. Dette beløp er langt under det hun får i grunn- og hjelpestønad på til sammen kr 16.000. Det foreligger derfor intet tap. Kravet på kr 16.800 for kuropphold er uten dokumentasjon. De påståtte engangsutgifter til madrass, stol og armskinner, er det ikke grunnlag for å erstatte.

Ved vurderingen av lidt og fremtidig inntektstap må det tas hensyn til at A alltid har hatt problemer i yrkeslivet med stadige avbrudd på grunn av ulike psykiske problemer. Da hun på slutten av 1970-tallet ville tilbake til arbeidslivet, var det sykemeldinger fra først av. Hun har generelt ikke stor arbeidskraft. Den gang som nå er det de psykiske problemene som er årsaken til hennes manglende arbeidsinnsats.

Ved vurderingen av hvordan utviklingen ville vært uten skaden, må det legges vesentlig vekt på omslaget i norsk økonomi på slutten av 1980-tallet. Fra da av ble det - også i det offentlige - stilt strengere krav til stabilitet. A har stadig hatt problemer med kolleger. Med sykemeldingene på toppen ville hun ikke klart å holde på arbeid slik yrkeslivet da var. Uten ulykken ville hun kanskje stått i jobb et par år til, for eksempel til 1988. Situasjonen ville deretter vært som nå, og da har hun ikke hatt noe tap.

Hvis retten godtar at ulykken er årsak til en del av hennes nåværende arbeidsuførhet, hevdes det subsidiært at bare 50% er ulykkesbetinget. Ved den nærmere utregningen må det legges inn at hun uten skaden ville hatt visse utgifter forbundet med å arbeide. De kan skjønnsmessig settes til ca kr 3000 pr. år. Selskapet aksepterer at hun uten skaden likevel ville hatt halvt særfradrag, mens hun med skaden har fullt særfradrag.

Det nettotap man regner seg frem til for hvert år, må bruttofiseres med et skattepåslag. Det skal deretter regnes rente fra midt i 1988 til 1. januar 1996. Det skal ikke regnes rente av den del av erstatningen hun senere skal betale i skatt, siden hun selv ikke skal betale rente av den.

Det fremtidige tap må kapitaliseres med en rente på 5%. I dette tilfelle aksepteres det full skatteulempe.

A har i hovedsak gjort gjeldende:

Foreldelsesfristen begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte har "såpass kunnskap om skaden" at han har oppfordring til å gå til søksmål. I saker om tap i fremtidig erverv, er det naturlig å avvente resultatet av legeundersøkelser med sikte på å fastslå om skaden vil bli av varig karakter. Det er vist til Rt-1992-603.

Foreldelsesfristen begynte ikke å løpe før det ble klart for A at det ikke var grunnlag for operasjon. Det fikk hun først vite etter 8. juni 1988. Stevningen er datert 5. juni 1991, det vil si mindre enn tre år senere.

Selskapet har ikke bestridt at det er årsakssammenheng mellom ulykken og hennes fysiske skade. Det gjøres gjeldende at hun i tillegg har fått en psykisk skade, idet hun var spesielt sårbar. Hun skal vurderes med de svakheter hun hadde.

Ved vurderingen av ménerstatning er det uenighet mellom den oppnevnte sakkyndige dr. Robberstad og dr. Ditlev Jensen d.y. Sistnevnte har i sin erklæring av 18. desember 1990 konkludert med 30% mén. Han tok da ikke hensyn til en mulig ryggmargsskade, som han fant var for usikker. Under sin forklaring i retten har han sagt at ménet er høyere, idet senere undersøkelser har bekreftet at det foreligger en ryggmargsskade, som betinger et tillegg på 10 til 20%. Dr. Robberstad har uriktig innkalkulert ryggmargsskaden i sin vurdering. Hennes medisinske mén er på ca 35%, som tilsvarer gruppe 3. Et slikt påslag kan også gjøres på grunn av redusert livskvalitet.

Ved vurderingen av ervervsevnen for det lidte og fremtidige tap må det legges avgjørende vekt på at A arbeidet mer enn 50% både før og etter ulykken. Det er bilskaden som er den utløsende årsaken til at hun falt helt ut av arbeid i 1987. Både dr. Robberstad og dr. Ditlev Jensen d.y. har anslått hennes ervervsmessige invaliditet på grunn av skaden til 50%, men det gjelder bare den rent fysiske skaden. Hennes samlede ervervsmessige uførhet - fysisk og psykisk - på grunn av skaden, er 100%. Dr. Danielsen som har vært hennes behandlende lege på Flekkefjord sykehus siden 1969, og dr. Haugland, som hun har vært pasient hos i kraft av at han var avdelingsoverlege på Kongsgårdheimen, mener at hun uten skaden ville vært i fullt arbeid nå. Hennes tidligere sykemeldinger skyldtes familiære problemer som ikke lenger er tilstede, idet hun nå er skilt. Uten skaden ville hun hatt bedre arbeidsevne nå enn den gang. Det er ikke grunn til å legge vekt på den sakkyndige dr. Weisæths vurdering.

Ved utregningen av lidt og fremtidig inntektstap er det, bortsett fra uføregraden, ingen stor uenighet. Det kan gjøres et skjønnsmessig fradrag på grunn av utgifter hun ville hatt i arbeid. Rentene må regnes av bruttoerstatningen slik at det svares renter også av skattepåslaget. Hvis erstatningen settes lavt må det gis full skatteulempe. Hvis erstatningen settes høyt kan skatteulempen settes noe lavere, da man i så fall kan regne med at hun ville brukt noe av beløpet før pensjonsalderen.

Hun må tilkjennes erstatning for påløpte og fremtidige utgifter. Hjemmehjelp 4 timer pr. uke året rundt må hun betale med kr 70,- pr. time, det årlige beløp kan skjønnsmessig settes til kr 10000. Dertil kommer andre utgifter, som tilsammen blir kr 18200. Fra dette beløp må trekkes grunn- og hjelpestønad som hun får utbetalt med kr 17000 pr. år slik at tapet blir kr 1200. I tillegg til dette krever hun erstattet utgifter til kurbad i 12 uker pr. år. Hun må betale en egenandel med kr 200 pr. døgn, i alt blir det kr 16800. De samlede årlige utgifter blir dermed kr 18000. I tillegg kommer engangsutgifter med i alt kr 5800.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er kommet til at As krav ikke er foreldet. Det var først sent høsten 1987 det ble påvist røntgenologiske forandringer som følge av ulykken. På denne bakgrunn ble det konkludert med at det var indikasjon for operasjon. Ved en vellykket operasjon ville hennes tilstand kunne forbedres, og hun hadde derfor ikke noe grunnlag for å kreve erstatning med noe sikkert beløp. Først ved brev til hennes behandlende lege 8. juni 1988, ble det klart at det for tiden ikke var grunnlag for operasjon. Stevning er datert 5. juni 1991, det vil si mindre enn tre år senere. Lagmannsretten er derfor kommet til at er hennes krav ikke for noen del er foreldet.

Lagmannsretten legger til grunn at det medisinske mén som følge av ulykken er på 30%, som tilsvarer gruppe 2. Det er da særlig lagt vekt på den sakkyndige erklæring fra dr. Robberstad, som i dette har inkludert en skade på ryggmargen. Det finnes ikke å være grunnlag for noe påslag utover dette, bortsett fra det vanlige tillegg på 1/3. Lagmannsretten har regnet med 5% kapitaliseringsrente, mens byretten ut fra rettspraksis dengang har regnet med 6%. Levetidsfaktoren er satt til 16,29. Ut fra dagens grunnbeløp fastsettes erstatningen avrundet til kr 110000.

Vurderingen av hvor mye av As erversmessige uførhet nå som skyldes skaden, er vanskelig. Den sakkyndige dr. Robberstad har i sin erklæring av 11. desember 1992 - fastholdt og utdypet under ankeforhandlingen - anslått ulykken til å være årsak til 50% av den nå samlede uførhet på 100%. Dette er i samsvar med erklæring fra dr. Ditlev Jensen d.y. av 18. desember 1990 med tilleggserklæring 11. januar 1991. Dr. Jensen har som sakkyndig vitne fastholdt denne vurderingen, og uttalt at hun i tillegg har psykiske lidelser som ikke er en følgetilstand etter nakkesleng, og som kan forklare at hun i dag er 100% arbeidsufør. Lagmannsretten understreker at man i dette tilfelle står overfor en nakkeslengsskade som kan påvises objektivt.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for at hun skal ha erstatning beregnet etter en ervervsmessig uførhet som følge av ulykken på 100%. Det skyldes hennes sykehistorie frem til ulykken. Lagmannsretten finner ikke å kunne legge til grunn at hennes daværende situasjon skyldtes ektemaken. Det vises i denne forbindelse til sakkyndig erklæring fra dr. Weisæth oversendt ved brev 10. juli 1995, hvor hennes sykehistorie er rekapitulert. Det fremgår av denne at hun har hatt psykiske problemer med innleggelse i psykiatrisk sykehus helt fra 1972. Dette ble fulgt opp av flere innleggelser i årene deretter. Hun var også ved en anledning innlagt ved Modum Bad sammen med ektefellen. Han fremhever videre at hun var sykemeldt i lengre tid i 1982 for plager som lignet det som etterpå er tilskrevet nakkeskaden. Han har vist til legeerklæring fra dr. Farbrot 13. oktober 1983 hvor vedkommende lege uten å være kjent med bilulykken, konkluderte med at hun var minst 50% arbeidsufør som yrkeskvinne. Dr. Weisæth har fremhevet hennes sårbarhet, som skyldes at hun lider av en betydelig personlighetsforstyrrelse, som er et resultat dels av konstitusjonelle forhold fra starten av livet, og dels uheldig miljøpåvirkning i barne- og ungdomsårene.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for at selskapet skal være ansvarlig også for den delen av hennes ervervsmessige uførhet som ikke direkte skyldes ulykken ut fra tankegangen om at liten tue kan velte stort lass. Det skyldes at lagmannsretten mener at hun uten ulykken likevel ville vært delvis ufør. Hvor mye av arbeidsuførheten som skyldes ulykken, og hvor mye andre forhold, må bli skjønnsmessig. Lagmannsretten vil tilskrive ulykken noe mer enn 50% av uførheten.

Ved utregningen av erstatningen legger lagmannsretten til grunn at man må regne med at hun ville hatt ca kr 3000 i utgifter pr. år utover det hun har i dag hvis hun hadde vært i arbeid. Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å spesifisere nærmere hva slike utgifter ville bestått i, men nevner som eksempel at fagforeningskontingent normalt vil utgjøre opp mot kr 2000 pr. år. Det påløper også merutgifter til klær, til mat og i en viss utstrekning også til reise. Lagmannsretten legger videre til grunn at hun selv uten ulykken ville hatt halvt særfradrag, noe som hadde redusert hennes utgifter. Rentetapet må etter lagmannsrettens mening beregnes av nettobeløpet. Hun skal ikke betale renter på den del av erstatningsbeløpet som går til skatt, noe rente på denne delen av erstatningen kan det derfor ikke bli.

Utover dette er det ikke uenighet om erstatningsutmålingen for lidt tap, idet begge parter er enige om at hennes bruttoinntekt uten skaden i 1988 ville vært kr 136584 stigende til kr 189900 i 1995. Det er videre enighet om at hun med skaden har trygdeytelser fra folketrygden og fra pensjonskasse som i dag utgjør kr 79092 ut fra en ervervsmessig uførhet på 100%, og enighet om hvordan pensjonen har utviklet seg fra 1988. Siden A har pensjon etter 100% erversmessig uførhet, vil hennes inntektstap på grunn av bilulykken være relativt lite. Partene har fremlagt forskjellige beregninger over hvilken erstatning disse tall fører til med ulike uføregrader. For byretten har Ansvar eksempelvis anført at erstatning etter 50% uførhet fører til lidt tap på ca kr 120000 og fremtidig tap ca kr 180000. For lagmannsretten var Ansvars tilsvarende beregninger atskillig lavere. Som for uføregraden må den endelige vurdering bli skjønnsmessig. Erstatningen for lidt ervervstap fastsettes samlet til kr 80000.

Vurderingen av det fremtidige inntektstap blir også skjønnsmessig. Kapitaliseringsrenten settes til 5%. På grunn av alder og størrelsesnivået på erstatningen, regnes det med en forholdsvis lav skatteulempe på 10%. Det samlede fremtidige inntektstap settes til kr 120000.

Lagmannsretten finner ikke at det er dokumentert noen påførte og fremtidige utgifter som kan kreves erstattet, idet de merutgifter som etter lagmannsrettens mening skyldes ulykken, kompenseres av grunn- og hjelpestønad fra folketrygden. De opplysninger som foreligger om utgifter ved kuropphold, er for usikre til at denne tapsposten kan anses dokumentert.

Anken har delvis ført frem, og saksomkostningsspørsmålet blir å vurdere etter tvistemålsloven §180 annet ledd. Saken fremstår som dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §174. Ansvars subsidiære påstand, punkt 2, får ikke betydning for saksomkostningsspørsmålet. Lagmannsretten finner det riktig at byrettens omkostningsavgjørelse i domsslutningens punkt 4 blir stående. Det samme gjelder punkt 5 om utgiftene til den sakkyndige, selv om dette ikke skulle ha kommet til uttrykk i domsslutningen. For lagmannsretten bør hver av partene bære sine omkostninger. Utgiftene til de rettsoppnevnte sakkyndige dr Robberstad og dr Weisæth bæres av selskapet, noe som ikke tas med i domsslutningen.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning :

1. Ansvar AS dømmes til å betale A erstatning med i alt 310000 - trehundreogtitusen - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Byrettens dom punkt 4 og 5, jf 6 stadfestes.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.