LB-1994-1295

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-02-05
Publisert:	LB-1994-01295
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Trygderetten TRR-1992-00299 - Borgarting lagmannsrett LB-1994-01295 A. Påanket til Høyesterett. Staten ved Rikstrygdeverket frifunnet, se plenumsdom HR-1996-00076 B.
Parter:	Saksøker: Stig Borthen (Prosessfullmektig: Advokat Hans Georg Haga, Oslo). Saksøkt: Rikstrygdeverket (Prosessfullmektig: Ass. regjeringsadvokat Bård Tønder, Oslo).
Forfatter:	Lagdommer Lars-Jonas Nygard, formann. Lagdommer Hilde Wiesener Haga. Tilkalt dommer, skifterettsdommer Anita H. Lund. 4 meddommere
Lovhenvisninger:	Grunnloven (1814) §97, Folketrygdloven (1966) §7-7, §7-8A, §105, §75, Tvistemålsloven (1915) §172, §3, §18-11, §48, §5-5, §7-10, §7-8, §8-7, §8-8, Trygderettsloven (1966) §23, LOV-1990-12-21-80

Saken gjelder Stig Borthens rettigheter etter folketrygdloven.

Borthen er født xx.xx.1921 og er gift med Lisen M H Borthen, født xx.xx.1937. De har ingen barn. Borthen har oppebåret alderspensjon siden 1 desember 1988. Ved stønadsbrev av 30 november 1988 ble Borthen meddelt at hans pensjon utgjorde 9966 kroner måneden og besto av grunnpensjon kr 2583, tilleggspensjon kr 6028, kompensasjonstillegg kr 63 og ektefelletillegg kr 1292. Da han fylte 70 år, fikk han ved stønadsbrev av 22 januar 1991 bekreftet pensjonsytelsens sammensetning.

Ektefelletillegget var i 1988 hjemlet i folketrygdloven §7-7:

"Til alderspensjonist som forsørger ektefelle, ytes ektefelletillegg med 50 pst. av den grunnpensjon uten ventetillegg etter §7-10 som pensjonisten oppebærer, hvis ikke ektefellen selv oppebærer uførepensjon eller har rett til alderspensjon etter denne lov."

Ved stønadsbrev av 10 juni 1991 ble ektefelletillegget med virkning fra 1 mai s.å. omgjort til et garantitillegg. Vedtaket bygget på forskrifter med hjemmel bl a i folketrygdloven nye bestemmelse §7-8A av 21 desember 1990 og innebar at den samlede trygdeytelse til Borthen ville bli stående uten regulering inntil summen av grunnbeløp (gjerne kalt "G") og tilleggspensjon etter den årlige regulering av grunnbeløpet var økt til det beløp Borthen samlet mottok 30 april 1991. Fra da av ville også garantibeløpet bortfalle. Dette skjedde 1 mai 1995.

En lovendring 16 juni 1989 hadde innført en begrensning i adgangen etter §7-7 til å kreve ektefelletillegg:

Til alderspensjonist som forsørger ektefelle, kan det ytes ektefelletillegg. Ektefelletillegg utgjør 50 prosent av pensjonistens fulle grunnpensjon uten ventetillegg etter §7-10.

Som forsørget regnes ikke ektefelle som har egen årlig inntekt som overstiger grunnbeløpet. Det samme gjelder ektefelle som etter loven her får alderspensjon, uførepensjon eller attføringspenger i ventetid før uførepensjon kan tilstås, eller som får avtalefestet pensjon med statstilskott.

Ved lovendringen 21 desember 1990 fikk bestemmelsen et nytt tredje ledd:

Rett til ektefelletillegg foreligger bare i den utstrekning ektefelletillegg kan tilstås etter bestemmelsene i §7-8A om inntektsprøving av forsørgingstillegg.

Regelen om inntektsprøving i den nye §7-8A fikk denne ordlyd:

1. Ektefelletillegg etter §7-7 og barnetillegg etter §78 reduseres eller faller bort dersom inntekt som nevnt i nr. 2 overstiger et fastsatt fribeløp, jfr. nr. 3.

2. Inntekt som kan medføre reduksjon av forsørgingstillegg er den inntekt som pensjonisten har i samme periode og som består i:

a) Grunnpensjon og tilleggspensjon etter loven her og særtillegg etter loven om denne ytelsen.

b) Tilsvarende ytelser fra norsk offentlig eller privat pensjonsordning, inkludert forsørgingstillegg til slike ytelser.

c) Norsk individuell pensjonsforsikring, livrente m.v.

d) Arbeidsinntekt.

Kapitalinntekter medfører ikke reduksjon av forsørgingstillegg.

3. Ved inntektsprøving av ektefelletillegg skal fribeløpet svare til minstepensjon for ektepar tillagt 25 prosent av grunnbeløpet. ..

4. Forsørgingstillegg reduseres med 50 prosent av den del av inntekt etter nr. 2 som overstiger fribeløpet etter nr. 3.

Fradraget fordeles på ektefelletillegg og barnetillegg i forhold til tilleggenes størrelse.

5. Departementet gir forskrift om gjennomføringen av inntektsprøving etter paragrafen her...

Ved lov av 21 desember 1990 nr 80 "om endringer i lov av 17 juni 1966 nr 12 og i visse andre lover", avsnitt XX nr 10 ble så bestemt:

Endringene i folketrygdloven §7-7, §7-8, §7-8A ... trer i kraft 1. mai 1991 og gis virkning også for ytelser som er tilstått eller tilstås med virkning for tidsrom før nevnte dato. ...

Bestemmelsene i første ledd skal ikke medføre at vedkommendes pensjon settes til et lavere beløp enn den pensjon som vedkommende mottok ... pr 30. april 1991 .... Departementet gir forskrift om gjennomføringen av bestemmelsene her ...

Fra forskriftene som ble vedtatt med hjemmel i §7-8A nr 5 og endringsloven gjengis:

§1 Omregning av forsørgingstillegg

Forsørgingstillegg som er tilstått eller tilstås med virkning for tidsrom før 1. mai 1991, skal med virkning fra samme dato regnes om etter bestemmelsene i folketrygdloven §7-8A.

Med "forsørgingstillegg" menes i forskriften her ektefelletillegg og barnetillegg etter §5-5, §7-7, §7-8, §8-7 og §8-8 i folketrygdloven. ...

§2 Garantitillegg

Det ytes et garantitillegg dersom omregning etter §1 fører til lavere forsørgingstillegg enn det beløp som ble gitt pr 30 april 1991.

Garantitillegget skal svare til forskjellen mellom garantibeløpet etter §3 og reduksjonsbeløpet etter §4. ...

§3 Garantibeløpet

Garantibeløpet skal være summen av: a) Den pensjon som gis til enhver tid, men beregnet ut fra grunnbeløpet pr 30. april 91.

Tilleggspensjon skal likevel inngå i garantibeløpet minst med et beløp svarende til tilleggspensjon beregnet på grunnlag av sluttpoengtall og antall poengår pr. 31. desember 1991. b) Det beløp som ble gitt som forsørgingstillegg pr 30. april 91 ...

§4 Reduksjonsbeløpet

Reduksjonsbeløpet skal være det pensjonsbeløp som til enhver tid gis fra folketrygden med forsørgingstillegg fastsatt etter bestemmelsene i loven §7-8A om inntektsprøving. Garantitillegg som følge av omregning av tilleggspensjon etter forskrift gitt 23. desember 1991 med hjemmel i lov 21. desember 1990 nr. 80 avsnitt XX nr 10 tredje ledd skal tas med i reduksjonsbeløpet. ...

§6 Ikrafttreden

Forskriften her trer i kraft 1 mai 1991.

Fribeløpet ble pr 1 mai 1991 etter forskriftene satt til kr 101.033. Ektefelletillegget skulle dermed erstattes av garantitillegg ved inntekter over kr 136.533. Stig Borthen hadde en beregnet årsinntekt på kr 190.588.

Borthen fant trygdevedtaket stridende mot grunnloven §97 og §105 samt alminnelig avtalerett og anket vedtaket til Trygderetten. Rikstrygdeverket (RTV) tok vedtaket opp til ny prøving, men fant ikke grunnlag for omgjøring. Advokat Ole Jacob Bae ble oppnevnt som prosessfullmektig. Etter skriftlig saksbehandling avsa Trygderetten 22 mars 1994 kjennelse med slik slutning:

Trygdekontorets vedtak av 10. juni 1991 stadfestes.

Kjennelsen ble avsagt under dissens. Retten var satt med 7 medlemmer, og de tre medlemmer fra legmannsutvalgene, professor dr juris Eivind Smith fra det særskilte utvalg og Ingunn Birkeland og Tore Bjørkan fra det alminnelige utvalg, fant Borthen berettiget til fortsatt å oppebære ektefelletillegg i samsvar med folketrygdloven regler for lovendringen 21 desember 1990.

Borthen reiste 26 mai 1994 søksmål for lagmannsrett etter trygderettsloven §23, jf tvistemålsloven §3 nr 3. RTV har tatt til motmæle. Hovedforhandling ble holdt 16-18 januar 1996. Partene møtte ved prosessfullmektig. Stig Borthen var til stede, men ga ikke forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken. Retten ble etter begjæring fra Borthen satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg.

Stig Borthen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:

Prinsipalt:

Stig Borthen kjennes berettiget til ektefelletillegg i samsvar med Folketrygdloven regler før endringslov 21. desember 90 nr. 80.

Subsidiært:

Stig Borthen kjennes berettiget til ektefelletillegg med samme beløp som han mottok pr. 1. april 1991.

I begge tilfelle:

Stig Borthen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett.

Rikstrygdeverket har nedlagt slik påstand:

Rikstrygdeverket frifinnes.

De faktiske forhold er - bortsett fra et spørsmål vedrørende lovbehandlingen i Stortinget, se 16 - ikke omtvistet i saken. Partene er også enige om at trygdekontorets vedtak om bortfall av ektefelletillegget var i samsvar med gjeldende trygdelov og forskrifter.

Stig Borthen har ikke reist innvendinger mot endringene i folketrygdloven, men har anket og reist søksmål fordi han mener at endringsloven av 21 desember avsnitt XX nr 10 er i strid med grunnloven §97 og §105; det var grunnlovsstridig å fjerne det allerede tilståtte ektefelletillegg.

Rikstrygdeverket hevder at endringsloven ikke var grunnlovsstridig og gjør prinsipalt gjeldende at trygderettigheter ikke har grunnlovsvern, iallfall åpner domstolenes prøvelsesrett ikke adgang til å tilsidesette en lovbestemmelse av denne karakter. Subsidiært gjøres gjeldende at lovbestemmelsen under ingen omstendighet kan settes til side etter en konkret interesseavveining slik Borthen har hevdet. RTV henholder seg i det vesentlige til bemerkningene fra Trygderettens flertall. Partenes nærmere rettslige argumentasjon er behandlet nedenfor.

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn Trygderetten.

Retten finner det uforenlig med grunnloven §97 å frata Borthen det ektefelletillegg han ble tilstått da han fikk pensjon 1 desember 1988. Rikstrygdeverket kan etter rettens mening ikke høres med at trygderettigheter generelt mangler grunnlovsvern. Domstolene må kunne prøve den her aktuelle lovbestemmelse fullt ut. Lovbestemmelsen må tilsidesettes som grunnlovsstridig fordi den offentlige interesse i å fjerne ektefelletillegget ikke etter en konkret, samlet interesseavveining kan ses å være så dominerende at den må gå foran Borthens krav på å få beholde den tilståtte trygderettighet.

RTV har prinsipalt gjort gjeldende at trygderettigheter overhodet ikke nyter grunnlovsvern og begrunner denne oppfatning med henvisning til grunnloven §75 og Stortingets styringsbehov. Folketrygdens inntekter og ytelser har en samfunnsøkonomisk og fordelingspolitisk betydning som krever at lovgiveren til enhver tid har full handlefrihet ved valg av tiltak til utvikling og tilpasning av trygdesystemet. Den samfunnsøkonomiske betydning vil øke ytterligere som følge av befolkningsutviklingen i tiden fremover, og det vil bli nødvendig å overveie meget vesentlige endringer i trygdeopplegget. Slike endringer må - for å få tilstrekkelig økonomisk effekt - kunne iverksettes slik Stortinget til enhver tid finner påkrevet, om nødvendig også med virkning for allerede tilståtte pensjonsrettigheter. Dette må etter RTVs oppfatning gjelde både G-reguleringen og de enkelte elementer i trygdesystemet.

Lagmannsretten viser til at spørsmålet om grunnlovsvern for trygderettigheter generelt ennå ikke har vært forelagt Høyesterett. Statspensjonistdommen ( Rt-1962-332) gir bare begrenset vegledning i det foreliggende spørsmål. Det samme gjelder strandlovdommen ( Rt-1970-67) og dommen om fredning av Vikedalselven ( Rt-1973-705), se også Rt-1993-321. Trygderetten har i den foreliggende sak som i en kjennelse av 14 desember 1994 (se nedenfor 12) bygget på at det for trygderettigheter ikke gjelder noe generelt unntak fra grunnlovsvernet.

Lagmannsretten kan for sin del ikke se at det er grunnlag i gjeldende rett for å hevde at trygderettigheter generelt er unndratt grunnlovsvern. Omfattende og generelle endringer i folketrygdens innretning og innhold må som hovedregel anses som rent politiske avgjørelser unndratt domstolsprøving. Således må grunnbeløpet kunne reduseres eller "fryses" når Stortinget finner det nødvendig. Men også generelle og omfattende reformer må undergis begrensninger, bl a må det kunne reises spørsmål om folketrygdens tilleggspensjon uhindret av grunnloven §97 fritt kan legges om med virkning også for tilståtte pensjoner, jf bl a Eckhoff: Forvaltningsrett (1992)s 184, Kjønstad: Trygderettighetenes grunnlovsvern (1994) 51 og 64 og NOU 1984:10 116.

Det ligger imidlertid utenfor saken her å vurdere grunnlovsvernet overfor slike endringer. RTV har under hovedforhandlingen klart gitt uttrykk for - og retten er enig i - at overgangsreglene ved innføring av behovsprøving av forsørgingstillegget ikke kan bedømmes som ledd i en langsiktig og omfattende omlegging av folketrygdens økonomi med sikte på tilpasning til endrede økonomiske og demografiske forhold. Innføringen av behovsprøving var utslag av ren omfordelingspolitikk. Lovgiveren fant - under en lovdrøftelse som også omfattet andre elementer i trygdesystemet - at behovet for opprettholdelse av forsørgingstillegget måtte vike for å gi rom for styrking av andre trygdeytelser. Overgangsordningen ble valgt ut fra ønsket om en rask og størst mulig effekt av omprioriteringen, samtidig som man ville unngå å skape ulikhet mellom eldre pensjoner og pensjoner fastsatt etter 1 mai 1991, jf Ot.prp.nr.77 (1989-1990) side 30.

RTV gjør gjeldende at også endringer av denne karakter må være unndratt domstolskontroll av hensyn til Stortingets rolle innen fordelings- og inntektspolitikken; Stortinget må løpende kunne foreta de omlegninger som politisk anses ønskelige. Slike rent politiske vurderinger må domstolene avstå fra å overprøve selv når de ikke munner ut i generelle og omfattende reformer, men bare medfører tap av trygderettigheter for spesielle grupper.

Lagmannsretten ser ikke bort fra at hensynet til trygdens finanser, samfunnsøkonomien og Stortingets bevilgende myndighet også ved slike endringer kan måtte tillegges så stor vekt at domstolenes prøvelsesrett avskjæres eller sterkt innskrenkes. I den foreliggende sak kan imidlertid ikke dette hensyn veie særlig tungt.

På det tidspunkt behovsprøvingen ble innført, var det ca 60000 trygdemottakere som oppebar forsørgingstillegg etter §7-7. Vel halvparten av disse lå over inntektsgrensen etter §7-8A nr 3 og 4 slik at forsørgingstillegget ble erstattet av garantitillegg, ca 13.000 med ektefelletillegg og ca 19.000 med barnetillegg. Garantitillegget ble hvert år redusert tilsvarende virkningen av G-reguleringen. Ved utgangen av 1994 var det bare igjen 8833 trygdemottakere med garantitillegg, av disse 3915 for ektefelle - tillegget var bl a falt bort for ektefeller som oppnådde egen pensjon. Iverksettingen skulle etter RTVs forhåndsberegninger totalt innebære en årlig besparelse på ca 100 millioner kroner det første år, økende til 500 millioner kroner, jf Ot.prp.nr.77 (1989-1990) side 31. I ettertid er innsparingen for ektefelletillegg til alderspensjonister for tidsrommet 1 mai 1991-31 desember 1995 av RTV anslått til 217 millioner kroner - for uførepensjonister er beløpet 105 millioner kroner, tilsammen 322 millioner kroner.

Retten kan ikke se at innsparinger av denne størrelsesorden kan tillegges slik vekt at domstolenes prøvelsesrett avskjæres. Selv mindre, generelle endringer i folketrygdens innretning vil - gjennomført for en befolkningsgruppe som nærmer seg en million - gi store tallmessige utslag for det offentlige. Ved endringer som her hører de statsfinansielle hensyn hjemme i en interesseavveining som avgjør hvor langt grunnlovsvernet rekker, se nedenfor 13.

Heller ikke Stortingets fordelingspolitiske rolle kan etter rettens mening ved endringer av så begrenset karakter gi grunnlag for fullstendig avskjæring av prøvelsesretten.

RTV har videre gjort gjeldende at folketrygdloven §18-11 gir hjemmel for enhver endring av rettighetene etter folketrygdloven, også med virkning for allerede tilståtte rettigheter. Det er vist til tilsvarende bestemmelse i tidligere trygdelovgivning. I Ot.prp.nr.11 (1918) til lov om "uførhets- og alderstrygd for det norske folk" ble det i utkastets §88 foreslått inntatt en uttrykkelig bestemmelse om tilbakevirkning - ved lovendringer som kunne vise seg påkrevet fordi "trygdens virksomhet har utviklet sig eller sandsynligvis vil utvikle sig i en for dens finanser ugunstig retning ... kan foretages enhver omregulering, som findes nødvendig, som forhøielse av ikke forfaldne indskud, trygdebidrag o.l. og nedsættelse av ikke forfaldne ydelser, saaledes ogsaa av fremtidige terminer av allerede bevilgede livører". Ordlyden i den senere vedtatte lov om alderstrygd av 1923 §48 fikk den form vi nå finner i folketrygdloven §18-11.

Lagmannsretten kan ikke se at §18-11 etter folketrygdloven forarbeider hjemler inngrep i tilstått pensjon. Den regel som ble foreslått i Ot.prp.nr.11 (1918) gjaldt en trygdeordning av helt annen karakter enn dagens folketrygd, og forbeholdet ble ikke inntatt i lov om alderstrygd §48. Under enhver omstendighet må §18-11 tolkes slik at den er forenlig med grunnloven §97. Trygderetten har i en kjennelse av 14 desember 1994 behandlet et annet spørsmål fra lovendringen 21 desember 1990 - endring av reglene for tilleggspensjon - og der om §18-11 36 bl a uttalt:

Retten antar at neppe noen vil hevde at forbeholdet er ubetinget avgjørende for avgjørelsen av den foreliggende sak. At dette syn deles også av staten, fremgår av 4 i brevet fra Justisdepartementets Lovavdeling. Dette må iallfall gjelde i relasjon til trygderettigheter som allerede er tilstått, slik at hensynet til forutberegneligheter etter Grunnloven §97 kommer sterkt inn. Det er et tilfelle av denne karakter retten nå har oppe til avgjørelse.

Det synes uten videre klart at forbeholdet i §18-11 ikke kan slå igjennom dersom man for øvrig finner at en lov strider imot Grunnloven §97.

Lagmannsretten er enig i dette. Ftl §18-11 gir ikke noe selvstendig grunnlag for å avskjære Borthens krav om å få beholde tillegget, jf Augdahl i Rt-1935-36, NOU 1984:10 116 og Kjønstad 65-70.

Lagmannsretten er således i likhet med den samlede Trygderett kommet til at spørsmålet om grunnlovmessighet må avgjøres etter en interessavveining. Ved den konkrete vurdering av inngrepet slutter retten seg til bemerkningene fra Trygderettens mindretall. Lagmannsretten er således enig i at de offentlige interesser i den trygderegulering saken gjelder, ikke kan begrunne tilsidesettelse av trygdemottakerens vern mot inngrep i en tilstått rettighet.

Med den G-regulering som fulgte i årene etter 1990 ble garantitillegget slettet etter fire år. Besparelsen for folketrygden ved så rask gjennomføring er ikke ubetydelig. Det må imidlertid bemerkes at det kun er i de tilfeller da ektefellen er vesentlig yngre og likevel forsørges av pensjonisten, at utslaget for folketrygden blir vesentlig. Denne situasjon blir nå stadig sjeldnere, og retten antar at en overgangsperiode på 20-30 år som forutsatt bl a i Ot.prp.nr.77 (1989-1990) side 30, for ektefelletillegget må anses teoretisk, se foran 10 nederst. Virkningen av inngrepet for den enkelte trygdede kan som i Borthens tilfelle bli merkbar. Borthen mistet effekten av G-reguleringen - også for sin tilleggspensjon, se Kjønstad 101 - i fire år og deretter ektefelletillegg med 1/2 G årlig. Tapet beregnes til et beløp mellom kr 102.000 og kr 209.000 avhengig av forutsetninger med hensyn til G-regulering, rentenivå og dødelighet.

Stortinget la ved valget av ikrafttredelsesordning vekt på at ektefelletillegget, om det ikke straks ble fjernet, ville skape ulikheter mellom pensjonister med trygd fastsatt før og etter 1 mai 1991, jf Ot.prp.nr.77 (1989-1990) side 30. Det politiske motiv, ønsket om likhet, må domstolene godta uten prøving, men retten finner likevel ved interesseavveiningen å måtte legge vekt på at Stortinget ikke av den grunn behøvet å fjerne ektefelletillegget straks og fullstendig. En gradvis eller utskutt iverksetting ville tjent samme formål uten at folketrygdens utgifter i den større sammenheng ville blitt vesentlig forrykket, jf Trygderettens kjennelse av 14 desember 1994 35:

Som retten har pekt på ovenfor, er det ikke i første rekke samfunnsøkonomiske hensyn som har motivert den form som lovendringen har fått. Valget av lovalternativ er mer begrunnet ut ifra hensynet til å dempe ulikhetene mellom nåværende og framtidige pensjonister.

Dette kan i og for seg synes å være et aktverdig motiv. Retten vil imidlertid peke på at enhver reform vil måtte ha sitt skjæringspunkt i tid, og at et ønske fra statens side om å dempe ulikheter mellom nåtidige og framtidige pensjonister ikke i seg selv kan slå igjennom det vern for etablerte rettigheter som følger av grunnloven §97.

Det kan også stilles spørsmålstegn ved om det er særlig aktverdig å velte alle økonomiske byrder ved lovendringen over på en bestemt gruppe av pensjonister som i utgangspunktet er svakt stillet, blant annet med hensyn til alternativ sikring av inntektsmuligheter.

Retten finner å måtte legge betydelig vekt på hensynet til den økonomiske sårbarhet som inntrer i den trygdedes økonomi når arbeidsinntekten erstattes av pensjon. Toleransen for negative endringer er da sterkt begrenset, jf Augdahl Rt-1935-36 og NOU 1984:10 side 307 (vedl 4).

Av reelle hensyn har Borthen særlig fremhevet behovet for forutberegnelighet og tillit til folketrygden. Borgerne vurderer hva de i alderdommen vil trenge utover de ytelser som følger av folketrygdens regelverk. Den trygdede vil så å si bli ført inn i en felle hvis det, etter at hans pensjonsytelse er trådt i kraft, besluttes en nedskjæring som han ikke har noen mulighet til å kompensere. Og for den trygdede er det like tungt enten beskjæringen foretas i grunnpensjonen, tilleggspensjonen eller i ektefelletillegget - den økonomiske realitet bestemmes for ham og ektefellen av beskjæringens omfang, ikke hvilken del av pensjonen som blir redusert. Dette taler for at pensjonen bør ses som et samlet hele, den tilståtte pensjon består samlet av de tre komponentene, og det er denne samlede pensjon man har hatt rettmessig grunnlag til å forutsette, til å budsjettere med frem mot pensjonsdagen.

RTV hevder at ftl §18-11 må virke som en advarsel mot ubegrunnede forventninger. Den omfattende debatt som nå pågår om trygdens fremtid under en uvanlig befolkningsutvikling må også skjerpe oppmerksomheten. Det fremheves av RTV at ektefelletillegget på samme måte som grunnbeløpet er en ensidig fastsatt ytelse som ikke beror på noen form for opptjening; det er tale om en gratisytelse som når som helst må kunne inndras eller reduseres, også for mindre grupper.

Lagmannsretten er enig i at grunnlovsvernet for helt ut G-avhengige ytelser neppe er så sterkt som for ytelser basert på opptjening, men kan ikke se at noe element i folketrygden med de gjeldende finansieringsformer kan betraktes som gratisytelse, se St.meld. nr.35 (1994-95) 61. Rett nok er det ikke noe vilkår for de rene G-ytelser at den trygdede har betalt skatt og avgifter, men for alderspensjonistene vil dette normalt være tilfelle. Behovet for tillit og et politisk/juridisk vern mot negative endringer i utide er etter rettens mening uavviselig. Dette må lovgiveren ta hensyn til om folketrygden skal forsvare sin troverdighet og fortsatt gi grunnlag for privatøkonomisk planlegging, jf Kjønstad 73, NOU 1984:10 305-306 og Innst.S.nr.200 (1988-1989) side 5.

Retten finner det ikke påkrevet å ta stilling til om vurderingen av endringsloven forhold til grunnloven §97 skal bygge på den såkalte rettighetslære eller den antakelig noe strengere lære om rettslige standarder. RTV har under henvisning til standardlæren fremholdt at domstolene må vise stor tilbakeholdenhet overfor lovgiveren; tilsidesettelse må forutsette et klart overgrep overfor enkeltindividet. Det er vist til en rekke forfattere: Augdahl side 35, Knoph: Retslige standarder 1948 side 181, Fleischer (Jussens Venner X 1975) side 220 og Andenæs: Statsforfatningen i Norge (1990) side 487.

Lagmannsretten finner det aktuelle inngrep overfor Borthen tilstrekkelig alvorlig til at domstolen også utfra en rettslig standard i utvikling kan tilsidesette endringsloven. Lovgiveren spiller nå en langt mer aktiv rolle enn på den tid standardlæren ble etablert, og treffer i våre dager løpende beslutninger om inngrep av stor rekkevidde overfor enkeltindividet. Dette må medføre at domstolene også i spørsmål som gjelder mindre grupper og begrensede inngrep, når en tilfredsstillende løsning ikke kan finnes ad fortolkningsveg, kan tilsidesette lovvedtak som kommer i konflikt med grunnlovsvernet, jf om samfunnsutviklingens betydning Knoph 85.

RTV har endelig vist til uttalelser i Kløftasaken om betydningen av at lovgiveren selv har vurdert grunnlovmessigheten, jf Rt-1976-1, se 6 og 22; Stortinget hevdes i den foreliggende sak å ha overveiet spørsmålet uten å reise tvil om forholdet til grunnloven. Borthen er ikke enig i dette.Grunnloven forhold til overgangsordningen for ektefelletillegget ble etter hva lagmannsretten kan se, verken i proposisjonen eller Stortinget viet oppmerksomhet. Forholdet til grunnloven ble drøftet for et annet element i reformen, men på en måte Trygderetten i sin kjennelse av 14 desember 1994 37 heller ikke fant tilstrekkelig i relasjon til uttalelsene i Kløftadommen. Trygdeutvalgets drøftelse av ektefelletilleggets forhold til grunnloven (NOU 1984:10 116) var knyttet til en annen overgangsordning, jf side 121.

Lagmannsretten kommer etter dette til at endringslov av 21 desember 1990 nr 80 avsnitt XX nr 10 første ledd vedrørende ftl §7-7 strider mot grunnloven §97. Det er da ikke nødvendig for retten å ta stilling til om endringsloven står seg i forhold til grunnloven §105, som også kan tenkes å gi vern mot inngrep når de bare rammer mindre grupper.

Søksmålet har ført frem, og RTV bør etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd dekke Borthens omkostninger for lagmannsretten. Han hadde ikke omkostninger for Trygderetten. Det er fremlagt omkostningsoppgave, samlet kr 121.921,-, herav salær kr 102.575,-. Det er ikke fremkommet bemerkninger til oppgaven, og retten legger denne til grunn.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. Stig Borthen kjennes berettiget til ektefelletillegg i samsvar med folketrygdloven regler før endringslov av 21 desember 1990 nr 80.

2. Til dekning av saksomkostninger for lagmannsrett betaler Rikstrygdeverket til Stig Borthen 121.921 - etthundreogtjueentusennihundreogtjueen - kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av dommen.