LB-1994-2187

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	1996-06-21
Publisert:	LB-1994-02187
Stikkord:	Erstatningsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Asker og Bærum herredsrett Nr. - Borgarting lagmannsrett LB-1994-02187 A og LB-1994-02188 A
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Adv. Peter Simonsen). Motpart: Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Adv. Finn Arnesen). Sak nr. LB-1994-02188 A - ankende part: Bærum kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Adv. Finn Arnesen). Motpart: A (Prosessfullmektig: Adv. Peter Simonsen).
Forfatter:	Lagdommer Steingrim Bull, formann. Lagdommer Lars Jorkjend. Herredsrettsdommer Arne Vesterås. Meddommere
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §174, §180, §361

Saken gjelder krav om erstatning for utgifter til rehabilitering av privat kloakkledning og for påstått verdiforringelse av ledningen som følge av rehabiliteringen.

A oppførte i 1963 enebolig på tomten - - -veien 12 i Bærum. Tomten tilhørte et større tomtefelt som var lagt ut for salg, og i forbindelse med utbyggingen av feltet overtok Bærum kommune blant annet hovedledninger for vann og kloakk som var lagt av selgeren av tomtene. A fikk anlagt stikkledning med 5" betongrør for avløp fra sitt hus til hovedledningsnettet. Det var septiktank for kloakken frem til 1991, da den ble koblet ut etter pålegg fra kommunen. Mellom septiktanken og hovedkloakken er det ca 20 meter ledning.

I mars 1993 oppdaget A at kloakken var tett idet det sto vann over gulvet i husets underetasje. Det som deretter ble gjort i anledning det tette avløpet, kan i kronologisk rekkefølge sammenfattes slik:

Fredag 2 april 1993 - Mislykket forsøk på å stake opp kloakken - TV-inspeksjon av ledningen frem til ca 6 m. medstrøms fra septiktanken - Anmeldelse og muntlig godkjenning fra kommunen til å rehabilitere stikkledningen

Lørdag 3 april - Graving og avdekking av stikkledningen fra septiktanken påbegynt

Mandag 5 april - Fortsatt graving og frilegging av de øverste metrene av stikkledningen - Høytrykksspyling medstrøms fra septiktanken - Innføring av et 15 m sammensveiset 4" plastrør i stikkledningen.

Tirsdag 6 april - Ny TV-inspeksjon av ledningen - A ber kommunen spyle hovedledningen - Oppgraving og frilegging av nederste del av stikkledningen

Onsdag 7 april - Kommunen spyler hovedledningen - Frilagte betongrør skiftes ut med plastledning - Den rehabiliterte stikkledningen kobles til hovedledningen

Etter dette har As avløp virket tilfredsstillende. Kommunen har i ettertid gjort videoopptak av nye TV-inspeksjoner av såvel hovedkloakkledningen som stikkledningen til As hus.

Ved stevning av 20. juli 1993 reiste A sak ved Asker og Bærum herredsrett mot Bærum kommune, med krav om erstatning for utgiftene til arbeidet med stikkledningen og for verdiforringelse av ledningen. Kommunen tok til motmæle og påsto seg frifunnet.

Asker og Bærum herredsrett avsa 21. april 1994 dom med slik domsslutning:

1. Bærum kommune dømmes til innen 2 - to - uker å betale til A kr 53558.- - kroner femtitretusenfemhundreogåttiåtte - med tillegg av 18 % rente p.a. fra 05. mai 93 til 31. desember 93, og 12 % rente p.a. fra 01. januar 94 til betaling skjer.

2. Bærum kommuen dømmes til å betale kr 6115.- kroner sekstusenetthundreogfemten - i saksomkostninger til A.

Herredsretten tilkjente A erstatning for utgiftene til arbeidet med ledningen, men ikke for verdiforringelse.

A har i rett tid anket dommen til Borgarting lagmannsrett. Kommunen har erklært aksessorisk motanke. Ankeforhandling ble holdt i Oslo tinghus 4., 5. og 6. juni 1995. A møtte med sin prosessfullmektig og ga forklaring. For kommunen møtte prosessfullmektigen og overingeniør Anders Mangseth. Det ble holdt åstedsbefaring og avhørt 11 vitner. Ytterligere ett vitne var avhørt ved bevisopptak. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Det saksforhold som er sammenfattet ovenfor, er nærmere beskrevet i herredsrettens dom 2 - 4. Lagmannsretten finner denne beskrivelse dekkende og viser til den og til det som fremkommer nedenfor.

Den ankende part, A, har i hovedsak anført:

At den kommunale hovedkloakkledningen ikke virket tilfredsstillende, var årsaken til at stikkledningen ble tett. Som følge av bl.a. motfall i hovedledningen og manglende vedlikehold av denne, bygget det seg opp avleiringer som tettet til utløpet av stikkledningen. Dette underbygges av flere forhold. Ved frilegging av nederste del av stikkledningen, ble det konstatert stopp der. Høytrykksspylingen den 5. april kom forbi der staking og første TV-inspeksjon hadde stoppet, men ikke helt ned i hovedledningen. Det samme gjaldt den andre TV-inspeksjonen.

Det er usannsynlig at stikkledningen selv er blitt tett. Den var av god kvalitet, med godt fall og god selvrensingsevne. At det i rapporten fra første TV-inspeksjon anføres inntrengning av røtter som årsak til at kameraet ikke kom lenger enn ca 6 meter, bygger på en ren antagelse. Rotinntrengninger ble ikke observert der ledningen ble gravet opp. Høytrykksspyleren kom forbi 6 meter, og det samme gjorde plastrøret da det ble slått inn i betongrøret. At man ikke gravet helt til 6 meter, skyldtes at det ville bli svært kostbart og tidkrevende og at det ville ødelegge plantete trær i naboens hage.

En sementbit som ble funnet nederst i stikkledningen kan ikke ha vært årsak til stoppen - den ble funnet ovenfor der stoppen ble konstatert ved TV-inspeksjon nr. 2.

De sakkyndige vitnene har alle, med ett unntak, vurdert det som mer sannsynlig at årsaken til stoppen lå i hovedkloakken enn at den oppsto i stikkledningen. Unntaket var seniorforsker Sveinung Sægrov, som anslo sannsynligheten til å være 50/50 og bygget på forutsetninger om at det var oppstått rotinntrengning i stikkledningen og at ledningen var av dårlig kvalitet.

Dersom ledningsnettet har tettet seg på to steder - øverst i de første metrene etter septiktanken og nederst ved hovedledningen - kan det siste være årsak til det første, men ikke omvendt.

Den nederste del av stikkledningen er kommunens. Den var lagt som avløp fra en veikum, og A ble pålagt å koble seg til denne da han la sin stikkledning. Kommunens del av stikkledningen var av dårligere kvalitet enn As. Bl.a. ble det konstatert en stor forskyvning i en skjøt i denne delen. Om stoppen oppsto i selve hovedkloakken eller i den kommunale del av stikkledningen, er uten betydning for kommunens ansvar.

Kommunen har erkjent at årsaken ligger i hovedkloakken. I brev av 16. juni 1993 til A, sier kommunen seg villig til å dekke hans utgifter til staking og spyling av hans private kloakkledning og tilføyer "noe som ellers er normalt forutsatt at denne har gått tett på grunn av kommunal kloakkledning".

Etter herredsrettens dom utbetalte kommunen det beløp som dommen tilkjente A i erstatning for utbedringsutgiftene. Dette er i seg selv en bindende erkjennelse av ansvar, samtidig som det kaster lys over kommunens egen vurdering av det faktiske årsaksforhold. Videre binder utbetalingen kommunen, slik at den ikke kan få medhold i en påstand som innebærer at A må betale tilbake det han har mottatt i god tro.

Etter rettspraksis, jf. særlig Rt-1975-1081 flg., er kommunen objektivt ansvarlig for skader som oppstår som følge av at kommunale kloakkledninger går tett. Skadene A er påført i dette tilfelle, er kostnadene ved å rehabilitere stikkledningen og det verdifallet på eiendommen som rehabiliteringen medførte. Kommunen må ha ansvaret for at A gjennomførte rehabiliteringen. Alt tydet på at det var noe galt med stikkledningen, selv om det har vist seg at hovedledningen var årsaken. Kommunens VAR-etat var svært motvillig til å inspisere eller spyle hovedledningen så lenge A ikke med sikkerhet kunne si at det var den som var tett.

Kommunen må ha risikoen for de valg A traff. Han hadde en tett kloakk i påskeuken, han hadde skaffet kvalifiserte fagfolk, og han fulgte deres råd med hensyn til hva som burde gjøres. Metoden som ble valgt var forsvarlig dersom det var behov for å rehabilitere stikkledningen. Det er ikke upåregnelig at det oppstår utgifter og skader på stikkledninger når hovedkloakkledninger går tett.

Hans samlete kostnader til utbedringen beløper seg til 53558 kroner. Foruten direkte utgifter til arbeid og materialer i forbindelse med det som ble utført, har han beregnet seg kr 6000 for egen innsats.

I tillegg til de direkte utgiftene til rørlegger, graving spyling, TV-inspeksjoner osv. samt egeninnsats, førte rehabiliteringen med innvendig plastrør til at stikkledningen ble forringet i verdi. Levetiden på ubeskadigete plastrør er betydelig kortere enn på betongrør av den kvalitet A hadde. TV-inspeksjon nr. 2 viser at det oppsto en skade på plastrøret ved ca 12,1 m, trolig fordi ledningen gjør en bøy, og dette reduserer levetiden på ledningen ytterligere. Å tre plastrør er en vanlig metode for å rette skader på betongledninger og derigjennom forlenge ledningens levetid. Som følge av den tette hovedledningen, er denne mulighet nå, helt unødvendig og med skade på plastrøret, brukt opp for stikkledningens vedkommende.

Som følge av mindre rørdimensjon, har stikkledningen nå mindre vannføringskapasitet og selvrensningsevne.

Redusert levetid betyr at utgifter til helt ny stikkledning vil påløpe tidligere enn ellers. Dette vil igjen påvirke hele eiendommens verdi. Fordi det er oppstått en skade på plastrøret, kan utgiften komme om kort tid, og denne mulighet vil sterkt påvirke prisen ved et eventuelt salg. Også ledningens mindre kapasitet og selvrensingsevne representerer et verdifall på eiendommen.

I tillegg til utgiftene ved reparasjon av en tingsskade, kan den skadelidte kreve at skadevolder erstatter verdifallet som skaden, reparasjonen til tross, har påført tingen, jf. Nygaard, Skade og ansvar, 4. utg. 89 flg.

Erstatning for verdiforringelse må fastsettes etter rettens skjønn, begrenset oppad til 84550 kroner, som er det beløp kostnadene ved legging av helt ny stikkledning er beregnet til.

Ankende part, A, har nedlagt slik påstand:

Motanken:

1. Asker og Bærum herredsrett dom av 25. april 1994, pkt. 1, stadfestes.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Anken:

1. Bærum kommune dømmes til å betale A kr 84550,-, eventuelt et lavere beløp fastsatt etter rettens skjønn.

2. A tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

Ankemotparten, Bærum kommune, har i hovedsak anført:

Ser man anken og motanken under ett, påhviler det A å bevise at hovedkloakken har vært så tett at stikkledningen er gått tett, og at såvel utbedringen som det påståtte verdifallet var påregnelige og adkvate følger av dette.

Kommunens ansvar for avløpsnettet omfatter ikke stikkledninger. Bærum kommune har ikke tegninger eller andre opplysninger om at det skal ha vært en forgrening til et veisluk der den ledningen som A la, ble koblet på. Uansett må A være ansvarlig for hele stikkledningen frem til hovedkloakken.

Det er ikke sannsynlig at årsaken til stoppen lå i hovedledningen. Det er riktig at det var motfall og fordypninger, såkalte svanker, i ledningen på den aktuelle strekning. Totalfallet fra endekummen, kum 24, som var rett ved forgreningen til As stikkledning, og til neste kum, var likevel tilfredsstillende. I svankene danner det seg "gulv" av sand og andre tyngre masser, og vannet og lettere stoffer renner over slike "gulv". TV-opptak av hovedledningen viste ikke spor etter avleiringer i taket på det aktuelle punkt, noe det ville gjort om ledningen hadde vært tett.

Da kommunens folk spylte hovedledningen den 7. april, merket de ikke tegn til at de spylte opp noen tetthet, og i kum 24 var det ikke tegn til at det var noen stopp i røret lenger ned.

Det er mer sannsynlig at stikkledningen tettet seg. Den var i dårligere forfatning i øverste del, og i nederste del var det en forskjøvet skjøt. Under første TV-inspeksjon ble det påvist slitte rør, trolig etter tæring av gasser fra septiktanken, og en rotinntrengning i overgangen mellom et plastrør ut fra septiktanken og betongledningen. Rapporten konkluderer også med en sannsynlig rotinntrengning ved ca 6 m som årsak til at kameraet ikke kom lenger. Heller ikke spylingen av stikkledningen kom særlig langt. Det var vanskeligheter med å få tredd plastrøret gjennom betongrørene, og det ble senere funnet en stor betongbit i stikkledningen. Alt dette indikerer at stoppen satt høyt oppe i stikkledningen. At det ikke ble gravet opp der stoppen satt, må A bære ansvar for. Han hadde rett til å grave også på naboeiendom for vedlikehold av stikkledningen.

Rehabiliteringen av stikkledningen skjedde uten at hele ledningen var TV-inspisert og uten at den var rensket. Dette var faglig uforsvarlig, og rehabiliteringen ble unødig dyr. A fikk dårlige råd av fagfolk han selv hadde engasjert, og han er selv sivilingeniør med innsikt i de faglige spørsmål. Bærum kommune må være uten ansvar for utgifter til en faglig uforsvarlig rehabilitering.

Dersom plastledningen er ubeskadiget, er det ingen verdireduksjon på eiendommen. Levetiden på plastrør av denne type er så lang at forskjellen fra betongrør av god kvalitet bare blir av teoretisk interesse. Kapasiteten på plastrøret er mer enn god nok, og plast har fordeler fordi den er glatt innvendig. Medmindre det er skader på plastrøret, har A fått byttet en 30 år gammel, noe slitt betongledning med en ny, moderne plastledning. Det kan ikke innebære noen verdiforringelse.

Plastledningen er trolig ikke skadet. Kommunens opptak av en senere TV-inspeksjon viser ikke tegn på noen vesentlig krumning og heller ingen synlige skader. Dersom skader likevel er oppstått, må de skyldes forhold i stikkledningen som kommunen er uten ansvar for.

At kommunen utbetalte A det beløp han ble tilkjent av herredsretten, skyldtes at en funksjonær i kommunen ved en misforståelse anviste utbetaling i henhold til den oppfyllelsesfrist som står i domsslutningen. Det bestrides at utbetalingen har noen relevans som bevis eller erkjennelse, og den er ikke til hinder for at kommunen kan kreve pengene tilbakebetalt.

Ankemotparten har nedlagt slik påstand:

1. Bærum kommune frifinnes, både når det gjelder anken (sak LB-1994-02187 A) og motanken (sak LB-1994-02188 A).

2. A tilpliktes å tilbakebetale til Bærum kommune kr 53558,- med tillegg av 12% morarente fra forkynnelse av lagmannsrettens dom til betaling skjer.

3. Bærum kommune tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av 12% morarente fra forfall til betaling skjer.

Lagmannsretten er i det vesentlige kommet til samme resultat som herredsretten, men slik at A ikke fullt ut kan kreve erstattet alle utgiftene til rehabilitering av stikkledningen.

Lagmannsretten bemerker først at det forhold at Bærum kommune oppfylte herredsretten dom før ankefristen løp ut, ikke er til hinder for at motanken kan behandles. Etter tvistemålsloven §361 annet ledd må frafall av retten til å anke skje uttrykkelig. Bestemmelsen avløste i 1979 den tidligere bestemmelse om at frivillig oppfyllelse uten forbehold ble ansett som frafallelse av retten til å anke og må oppfattes å gi uttrykk for den motsatte løsning. Etter lagmannsrettens mening kan det da heller ikke være rom for at oppfyllelse skal kunne anvendes som materiell innsigelse mot kravet etter regler om condictio indebiti eller annet.

Lagmannsretten finner det i likhet med herredsretten sannsynliggjort at årsaken til at kloakken gikk tett for A, er forhold ved hovedkloakkledningen. Det er uomtvistet at hovedledningen har et motfall og en svanke der stikkledningen fra A kommer ut. Videre er det på det rene at noe egentlig vedlikehold ikke var utført på ledningen. En halvårlig gjennomskylling av ledningsnettet førte til en viss skylling av kloakkledningen, men dette har ikke samme effekt som en høytrykksspyling. I april 1993 var det ca et halvt år siden siste skylling.

Bygget på hva de forskjellige sakkyndige vitnene har forklart, finner retten det sannsynlig at det har bygget seg opp avleiringer i hovedkloakken der avløpet fra A kommer ut. Forgreningens senter ligger høyere enn hovedledningens senter, men taket i forgreningen ligger likevel lavere enn taket i hovedrøret. Derfor kan avleiringene i hovedledningen føre til at stikkledningen tettes i åpningen uten at hovedkloakken samtidig er gått helt tett. As avløp var det eneste fra hovedkloakkens øvre ende i kum 24 til neste kum nesten 40 meter lenger ned. Når As avløp tettes av avleiringer i hovedkloakken, stopper derfor oppbyggingen der. At det ikke er spor etter avleiringer i taket på hovedkloakken, og at det ikke er tegn på tett hovedkloakk i kum 24, kan skyldes følgende forhold: For det første har ikke hovedledningen gått helt tett, for det andre kom det ikke tilførsel av ny kloakk etter at stikkledningen var gått tett.

Under TV-inspeksjon nr. 2 kom kameraet frem til 19,3 m, der det sto vann, og dette tyder på at det da var en tetthet der stikkledningen munner ut i hovedledningen.

Lagmannsretten finner det noe usikkert om det også har vært forhold ved stikkledningen som har bidratt til tettingen høyt oppe, eller om denne bygget seg opp helt fra den sannsynlige propp ved forgreningen i hovedledningen. Således spriker forklaringene med hensyn til om høytrykkspylingen mandag 5. april ble stoppet av tett ledning og i tilfelle hvor proppen satt. Rørleggeren og maskinkjøreren som A hadde engasjert, har forklart at de mener spylingen var vellykket og at spylehodet kom gjennom stikkledningen. A selv og operatøren av spyleslangen mener det var stopp. Den siste har i ettertid sluttet seg til at stoppen må ha kommet mellom 5 og 8 meter fra septiktanken. Lagmannsretten finner det sannsynliggjort at det var en stopp, men at den var forbi det sted ved ca 6 meter hvor man ventet at problemene var. Dette kan understøtte at årsaken til tettheten satt lenger ned, mot eller i hovedledningen.

Lagmannsretten er blitt stående ved at det er overveiende sannsynlig at en nødvendig årsak til at kloakken gikk tett, var avleiringer i hovedledningen. Høyesterett har i Rt-1975-1081 slått fast at en kommune er objektivt ansvarlig for de skader som oppstår som følge av tette kommunale kloakkledninger. Det er likevel et vilkår at skaden er en påregnelig følge av den tette kloakk.

Lagmannsretten finner at undersøkelse, staking, spyling osv. av stikkledninger er en påregnelig konsekvens av tett hovedledning. At nettet er tett, vil ofte først vise seg i sluk og andre avløp til private stikkledninger. Fordi stikkledninger oftere går tett enn hovedledninger, er det nærliggende å konsentrere innsatsen der.

Derimot finner lagmannsretten at det ikke er påregnelig at stikkledninger blir fullstendig rehabilitert som følge av tett hovedkloakk. Om rehabiliteringen var helt unødvendig, kan være usikkert. Det må uansett anses som ufagmessig at plastrør ble lagt uten at årsaken til tettheten var funnet, tettheten fjernet og ledningen inspisert.

Forskjellen mellom As utgifter og det som ville vært utgiftene ved en faglig mer forsvarlig fremgangsmåte, kan etter lagmannsrettens syn ikke kreves erstattet. Men forskjellen er ikke stor, idet såvel en ny TV-inspeksjon som en oppgraving og frilegging av nedre del av ledningen hadde vært nærliggende og faglig forsvarlig når første TV-inspeksjon og høytrykkspylingen ikke ga resultater. I forbindelse med undersøkelse av frilagte deler av stikkledningen, ville det også vært nødvendig med noe utskifting av betongrør.

Bærum kommune har ikke bestridt at A hadde samlete utgifter på kr 47558, og kommunen har heller ikke hatt innvendinger mot at verdien av As egeninnsats settes til kr 6000. Lagmannsretten finner at det i det samlete beløp kr 53558 må gjøres et fradrag tilsvarende det meste av materialkostnadene til plastrøret. Disse kostnadene utgjør i i overkant av 7000 kroner, og fradraget kan passende settes til kr 5000, slik at kommunen plikter å erstatte A kr 48558 av hans utgifter.

Lagmannsretten er i likhet med herredsretten kommet til at kommunen ikke er erstatningsansvarlig for noen verdiforringelse på As stikkledning.

Lagmannsretten finner ikke at en forsvarlig rehabilitert ledning representerer noen verdiforringelse som følge av redusert levetid. For øvrig har plastledning både fordeler og ulemper i forhold til betongledning, og lagmannsretten kan ikke se at A samlet sett er dårligere tjent med en ny ubeskadiget plastledning enn en 30 år gammel betongledning.

Det er usikkert om rehabiliteringen var helt vellykket. Det kan ikke helt utelukkes at plastrøret er påført en skade under leggingen. Dette har imidlertid i så fall sammenheng med at plastrøret ble tredd i uten at tettheten med sikkerhet var fjernet og betongledningen TV-inspisert i sin helhet. Som påpekt ovenfor, var dette håndverksmessig uforsvarlig, og kommunen kan ikke være ansvarlig for mulige skader som følge av dette.As krav på erstatning er således begrenset til kr 48558,-. Kommunen har krevet dom for at A tilpliktes å betale det utbetalte erstatningbeløp tilbake. Når kommunen kjennes erstatningpliktig for et noe mindre beløp enn utbetalt, antar lagmannsretten at det må være adgang til å gi dom for at A plikter å tilbakebetale det overskytende.

Hovedanken har etter dette vært forgjeves, og A må etter tvistemålsloven §180 første ledd erstatte kommunen dens saksomkostninger i forbindelse med hovedanken. Betingelsene for å gjøre unntak foreligger ikke.

Motanken er dels vunnet og dels tapt, idet lagmannsretten har redusert erstatningsbeløpet noe. Reduksjonen er imidlertid så liten at Bærum kommune bør erstatte A alle hans saksomkostninger i anledning motanken, jf. tvistemålsloven §180 annet ledd, jf. §174 annet ledd.

Advokat Simonsen har levert omkostningsoppave med kr 83484 i anledning hovedanken, hvorav 64000 kroner i salær, og kr 125225 i anledning motanken, hvorav 96000 kroner i salær. Omkostningene for lagmannsretten er således oppgitt med en fordeling på 40 % på hovedanken og 60 % på motanken.

Advokat Arnesen har levert omkostningsoppave med 116413 kroner i anledning hovedanken, hvorav 105 000 kroner i salær, og 54471 kroner i anledning motanken, hvorav 53000 kroner i salær. Kommunens salærutgifter for lagmannsretten er da fordelt forholdsmessig på hovedanken og motanken, vitneutgiftene er fordelt etter hvilken anke vinteprovet gjaldt, og de øvrige omkostninger er delt likt mellom de to ankene.

Det antas at det for begge prosessfullmektiger er medgått omtrent like meget arbeid på begge anker. Det nevnes også at flere av de sakkyndige vitner som uttalte seg om plast- og betongrørs respektive kvaliteter også bidro til å kaste lys over årsaksforholdet. Problemstillingene i de to ankene griper i stor utstrekning over i hverandre.

Partenes øvrige utgifter antas å ha vært nødvendige. De direkte utgiftene til vitnene, bør fordeles mellom de to ankesakene etter hva vitneprovet i utgangspunktet dreide seg om.

Bærum kommune har hatt utgifter til vitner med kr 10188. Vitnet Endresen forklarte seg i det alt vesentlige om motanken, mens vitnet Mosevoll i det alt vesentlige forklarte seg om spørsmål av betydning for hovedanken. Kommunens øvrige utgifter blir å fordele likt mellom de to ankene. Kommunens samlede utgifter på kr 12884 blir etter dette å fordele skjønnsmessig med tre firedeler på hovedanken og en firedel på motanken. Det er lagt vekt på at vitnet Endresen gjorde mye av sitt forarbeid forut for herredsrettens hovedforhandling, og at han hadde kort reise til rettsstedet.

A har hatt utgifter til vitner med kr 43462. Vitnene Christensen og Myhrer har i det vesentlige hatt arbeid med forhold av betydning for hovedanken. Utgiftene til disse utgjør kr 13943. De øvrige vitnene har forklart seg om forhold av betydning for begge anker, og utgiftene med disse fordeles likt på de to ankesakene. Hans samlete utgifter på kr 48709 blir etter dette å fordele med kr 17383 på motanken og kr 31326 på hovedanken.

Fagkyndige meddommere er oppnevnt i henhold til begjæring fra A. Deres arbeid fordeles likt på hovedanke og motanke, og Bærum kommune må etter dette erstatte halvdelen av As utgifter til fagkyndige meddommere.

Bærum kommune blir etter dette å tilkjenne kr 69663 i saksomkostninger i anledning hovedanken. A blir tilkjent kr 77383 i saksomkostninger i anledning motanken.

Pkt. 2 i herredsrettens domsslutning innebar i realiteten at partene hver bærer sine omkostninger for herredsretten, og slik at utgiftene til den oppnevnte sakkyndige ble ansett som en omkostning i begge parters interesse. Lagmannsretten er under disse omstendigheter også enig i at A, som opprinnelig betalte utgiftene til den sakkyndige, bør erstattes halvdelen av utgiftene til denne. Etter dette blir punkt 2 i herredsrettens dom å stadfeste.

I sin påstand har Bærum kommune krevet fastsatt forsinkelsesrenter av tilbakebetalingsbeløpet og saksomkostningene. Så langt A tilpliktes å betale noe til kommunen, vil forsinkelsesrenter bli fastsatt.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A betaler til Bærum kommune 5.000 - femtusen - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Fra denne frist og til betaling skjer svares 12 % årlig rente av beløpet.

2. Punkt 2 i herredsrettens domsslutning stadfestes.

3. I saksomkostninger i anledning hovedanken betaler A til Bærum kommune 69.663 - sekstinitusensekshundreogsekstitre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse. Fra denne frist og til betaling skjer svares 12 % årlig rente av beløpet.

4. I saksomkostninger i anledning motanken betaler Bærum kommune til A 77.383 -syttitsjutusentrehundreogåttitre - kroner innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

5. Bærum kommune bærer halvdelen av As utgifter til fagkyndige meddommere for lagmannsretten.